Rt-1985-437
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1985-04-12 |
| Publisert: | Rt-1985-437 (147-85) |
| Stikkord: | Drap, Straffutmåling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 12. april 1985 i l.nr. 60/1985 |
| Parter: | Førstestatsadvokat Anstein Gjengedal, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Olav Hestenes). |
| Forfatter: | Løchen, Aasland, Philipson, Bugge, Blom |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §56, §227, §233 |
Dommer Løchen: Eidsivating lagmannsrett avsa 20. desember 1984 dom med denne domsslutning:
«A, født xx.xx.1957, dømmes for forbrytelser mot straffeloven §227 og §233 første ledd, jfr. §62 til en straff av fengsel i 7 - syv - år med fradrag av 363 - trehundreogsekstitre - dager for utholdt varetektsfengsel.»
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av lagmannsrettens dom.
Domfelte har anket over straffutmålingen, som hun mener er for streng. Det anføres at hun handlet i berettiget harme bygd opp over lengre tid, og at straffeloven §56 nr. 1 b derfor skulle vært anvendt. Subsidiært anføres at straffen under enhver omstendighet ikke skulle vært høyere enn loven minimum, 6 år.
For Høyesterett er fremlagt en skriftlig redegjørelse av en av de psykiatrisk sakkyndige for lagmannsretten, dr. med. Berthold Grünfeld, om noen av de momenter han anførte muntlig under hovedforhandlingen i lagmannsretten.
Jeg er kommet til at anken må forkastes.
Lagmannsretten har gitt en utførlig begrunnelse for straffutmålingen og herunder trukket frem de relevante momenter i straffskjerpende og formildende retning. Det er ikke forelagt for Høyesterett noe nytt bevismateriale. Dr. med. Grünfelds redegjørelse for lagmannsretten synes i vesentlig grad å bygge på domfeltes forklaring om hennes manns opptreden i ekteskapet. Den synes i mindre grad å ta hensyn til det mer nyanserte bilde av ektefellenes innbyrdes forhold som fremgår av vitneforklaringene fra franske bekjente.
Når det gjelder spørsmålet om domfelte handlet i berettiget harme, skal jeg bemerke:
Straffeloven §56 nr. 1 b kan etter forholdene anvendes selv om harmen ikke er utløst ved en umiddelbart forutgående krenkende opptreden fra fornærmedes side, men har bygd seg opp gjennom krenkelser over et lengre tidsrom, jfr. Rt-1980-927 og Høyesteretts dom av 29. mars 1985, l.nr. 60 B/1985. Etter mitt syn bør imidlertid bestemmelsen i slike tilfelle brukes med forsiktighet, særlig når det som her gjelder et alvorlig forhold som drap. Jeg er i dette tilfelle enig med lagmannsretten når den uttaler:
«Selv om det legges til grunn at mannen tidligere har krenket henne med sårende og sarkastiske bemerkninger, gir ikke dette grunnlag for å si at hennes harme var berettiget i en slik grad som forutsatt i straffeloven §56. Hun har selv ved flere anledninger krenket ham, dels ved skjeldsord og dels ved voldshandlinger uten å være provosert. Etter en samlet vurdering av de opplysninger som er fremkommet under hovedforhandlingen, må begge bære noe av ansvaret for problemene under ekteskapet, selv om mannen som den mest modne av dem må ha hovedskylden.»
Jeg tilføyer at domfelte så sent som to dager før drapet truet mannen med kniv og ble arrestert. Både ved den anledning og da drapet ble begått var hun sterkt beruset og i emosjonell affekttilstand.
Jeg finner ikke grunnlag for å fravike lagmannsrettens bevisbedømmelse for utmålingen av straffen eller grunn til å endre straffutmålingen.
Domfelte har etter lagmannsrettens dom sittet 113 dager i varetektsfengsel og tilkommer i alt fradrag med 476 dager.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Anken forkastes.
I straffen fragår i alt 476 - fire hundre og syttiseks - dager for varetektsfengsel.
Dommer Aasland: Jeg er enig med førstvoterende.
Philipson, Bugge og Blom: Likeså.
Av lagmannsrettens dom (fung. lagmann Håkon Wiker, lagdommer Odd Hansson og ekstraordinær lagdommer Reidar Fagereng):
A, f.t. i varetektsarrest i X kretsfengsel, er født xx.xx.1957 i Paris. Hennes mor, B, er norsk. Hennes far, D er fransk statsborger og kommer opprinnelig fra Antillene. Foreldrene ble skilt da tiltalte var vel ett år gammel. Moren er nå bosatt på X.
Tiltalte har gått på skole i Frankrike og hun mener at hun har fått en utdannelse svarende til norsk artium. Hun oppgir å være husmor.
Det er ikke opplyst at tiltalte tidligere er straffedømt verken i Norge eller i utlandet.
Hun er bøtelagt en gang i Vestoppland politikammer for overtredelse av vegtrafikkloven.
Statsadvokatene i Eidsivating har den 28. desember 1984 satt A under tiltale ved Eidsivating lagmannsrett, Hedmark og Oppland lagsogn, til fellelse etter:
I. straffeloven §233, første ledd,
for å ha forvoldt en annens død,
ved søndag 25. desember 1983 ca kl. 03.30 på kjøkkenet i B's bolighus i - - -veien 17, X, med en kniv å ha stukket sin mann C 3 ganger, hvorav ett stikk i venstre side av brystet gikk gjennom brystveggen, venstre lunge, hovedbronkien og hovedpulsåren til lungen, slik at han kort tid etter døde av forblødning,
II. straffeloven §227, - - -
ved natt til fredag 23. desember 1983 på sted som nevnt under post I å ha truet sin mann C ved å løpe etter ham med kniv, slik at politiet måtte tilkalles, hvilket var egnet til å fremkalle alvorlig frykt hos C. - - -
Høsten 1978 traff tiltalte sin senere mann, C. Han var omlag 35 år eldre enn henne. Han var en kjent manuskriptforfatter i Frankrike. Hun har forklart at han gjorde et sterkt inntrykk på henne. Hun ble fascinert av hans intelligens og vidd. På den tiden hun traff ham var han temmelig alkoholisert. De flyttet likevel sammen og hun har sagt at hun likte ham svært godt. Hun har også i retten fortalt at hun var oppriktig glad i ham, men at han nok antagelig også ble et farssubstitutt for henne.
Under hovedforhandlingen er det kommet frem en rekke opplysninger om forholdet mellom tiltalte og C etter at de flyttet sammen. Det foreligger bl.a. forklaringer fra flere personer i deres omgangskrets. Dessuten har tiltaltes mor som vitne gjort greie for forholdet mellom dem. Opplysningene er langt fra entydige.
Retten har etter bevisførselen fått inntrykk av at C var tiltalte intelligensmessig og verbalt overlegen. Han synes å ha hatt en sarkastisk og til dels nedsettende form som nok både har krenket og provosert A. Dette har særlig gjort seg gjeldende når han var beruset. Det er imidlertid opplyst at hans sarkasmer også gikk ut over andre, og at de på en måte inngikk i hans uttrykksform.
Samlivet mellom C og tiltalte later til å ha vært fylt av krangel og opprivende scener som begge må bære noe av skylden for. Tiltalte selv synes å ha hatt et nærmest ustyrlig sinne som slo ut når hun hadde drukket og følt seg provosert. Hennes toleranseterskel har vært lav. Etter ca 1 års samliv skal hun blant annet ha stukket sin mann i ryggen med kniv slik at han ble skadet og var innlagt på sykehus et par ukers tid. Forholdet førte visstnok ikke til strafferettslig reaksjon. Etter tiltaltes forklaring kom ektefellene sannsynligvis raskt til forsoning.
Høsten 1981 ble tiltalte gravid. Hun hevder at hun allerede da hadde redusert sitt alkoholforbruk og hun brukte heller ikke lenger valium. Den 18. mai 1982 fødte hun en datter. Barnet ble forløst ved keisersnitt. Etter fødselen følte hun seg sliten og nedfor og det forekom at hun igjen brukte stimuli som valium og alkohol. Forholdet mellom henne og mannen var bra under svangerskapet, men etter fødselen ble det igjen konfliktfylt. Det hendte flere ganger at C måtte tilkalle politiet, og det forekom at tiltalte ble arrestert fordi han angivelig var redd henne. Ved en anledning hadde hun et treukers opphold i en psykiatrisk institusjon utenfor Paris.
Retten legger til grunn at C har dominert tiltalte intellektuelt. Når hun følte seg krenket av hans sarkastiske og sårende bemerkninger, evnet hun ikke å ta igjen med adekvate midler, og den hendte en rekke ganger at hun ble voldsom. Det er opplyst at C også skal ha slått henne. Hun har forklart at det endog skjedde i edru tilstand et par ganger, første gang i november 1983.
I midten av desember 1983 kom tiltaltes mor til Paris på forretningsreise. Tiltalte og mannen hadde feiret julen i Norge i 1982, og det hadde vært på tale at de også skulle komme til X i julen 1983. Morens samboer ønsket ikke det. Under tidligere opphold i Norge hadde det vært mye krangel og spetakkel mellom tiltalte og mannen, og morens samboer var redd for at det ville gjenta seg. Han valgte derfor å dra på ferie julen 1983.
Det endte med at tiltalte og mannen reiste til Norge med sin datter i lag med B. De kom til X om natten den 21. desember ifjor. Allerede på flyet fra Paris hadde tiltalte drukket adskillig og på bilturen fra Oslo til X hadde hun vært så vanskelig at moren som kjørte, måtte stoppe flere ganger. Både tiltalte og hennes mann var adskillig beruset da de kom frem til morens bopel om natten. Det er opplyst at de fortsatte å drikke. Frem til julaften skal tiltalte alene ha drukket opp minst 3 flasker whisky.
Natt til fredag 23. desember 1983 inntraff det forhold som er beskrevet i tiltalebeslutningens post II. Tiltalte var sterkt beruset. Hun kom løpende etter sin mann med en stor kjøkkenkniv inn på morens soverom slik som beskrevet i tiltalebeslutningen. Mannen og morens samboer måtte holde henne med makt inntil politiet kom. Hun ble tatt med til politistasjonen og satt i arrest etter begjæring både fra moren og mannen. De turde ikke å ha henne hjemme.
Julaften forløp til å begynne med normalt. Morens samboer, E, hadde da reist på ferie, og tiltalte tilbragte julekvelden sammen med moren og mannen. Etter morens utsagn hadde ekteparet bestemt seg for å holde fred denne kvelden. Det ble drukket en del vin til maten, men ellers var alkoholforbruket til å begynne med relativt moderat.
Ca. kl. 20.30 kom en bekjent av tiltalte, F, på besøk. Moren gikk etter en tid og la seg, og mannen som visstnok først hadde sovnet i en stol i stuen, gikk også til ro før midnatt. F ble sittende sammen med tiltalte i stuen. Hun drakk i det hele tatt ikke alkohol, men tiltalte ble etterhvert temmelig beruset. Da F forlot huset ca kl. 03.30 natt til 1. juledag, så hun C på soverommet og det er mulig at han våknet da hun gikk. Kort tid etter gikk tiltalte på kjøkkenet angivelig for å hente et glass vann. Mens hun var der, kom mannen etter. Han var naken. Han bebreidet henne for at hun fortsatte å drikke. Det nærmere hendelsesforløp er noe usikkert. Tiltalte har imidlertid i en politiforklaring avgitt 1. juledags kveld 1983 fortalt at mannen fikk et skremmende uttrykk i ansiktet. Hun mener at han også løftet hendene mot henne på en måte som lignet boksestilling. Tiltalte har ikke hevdet at han slo, og det er ikke opplyst at han krenket henne på annen måte. Hun grep deretter en kjøkkenkniv som lå på kjøkkenbordet og tilføyde ham tre knivstikk i brystet som beskrevet i tiltalebeslutningens post I. Moren hørte hva som foregikk. C skrek: «forferdelig» 2 ganger. Det hele gikk meget fort. Han avgikk kort tid etter ved døden.
Blodprøver tatt av tiltalte kl. 06.00 den 25. desember 1983 viste at hun hadde en alkoholkonsentrasjon i blodet svarende til 2,63 promille. Blodprøve tatt fra avdøde viste en alkoholkonsentrasjon svarende til 1,6 promille.
Retten finner ikke at tiltalte befant seg i noen nødvergelignende situasjon da hun tilførte mannen knivstikkene. Han kan heller ikke sies å ha provosert henne. Hans bebreidelser ved anledningen har vært moderate. Retten finner heller ikke at hun kan sies å ha handlet i berettiget harme. Selv om det legges til grunn at mannen tidligere har krenket henne med sårende og sarkastiske bemerkninger, gir ikke dette grunnlag for å si at hennes harme var berettiget i en slik grad som forutsatt i straffeloven §56. Hun har selv ved flere anledninger krenket ham, dels ved skjeldsord og dels ved voldshandlinger uten å være provosert. Etter en samlet vurdering av de opplysninger som er fremkommet under hovedforhandlingen, må begge bære noe av ansvaret for problemene under ekteskapet, selv om mannen som den mest modne av dem må ha hovedskylden.
Retten har funnet straffutmålingen vanskelig. Hennes tidligere voldsbruk og aggressive opptreden også overfor moren, må virke straffskjerpende. Hun har også tidligere brukt kniv mot mannen. Arrestasjonen natt til 23. desember 1983 synes heller ikke å ha fått henne til å forstå alvoret i hennes egen opptreden og omgang med alkohol. Retten legger til grunn at hun ikke hadde sterk nedsatt bevissthet da drapet ble begått. I formildende retning legger retten vekt på de personlige omstendigheter som er beskrevet foran, og at hun i lengre tid vil få redusert samværet med sin datter som hun føler sterk omsorg for.
Som det fremgår foran har lagretten svart ja på spørsmålet om det foreligger særdeles formildende omstendigheter i sin alminnelighet i forbindelse med drapshandlingen. Dette legger retten til grunn. - - -