Rt-1985-635
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1985-05-24 |
| Publisert: | Rt-1985-635 (192-85) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 24. mai 1985 i l.nr. 91 B/1985 |
| Parter: | Statsadvokat Lars Frønsdal, aktor mot A (forsvarer h.r.advokat Johan Hjort). |
| Forfatter: | Backer, Skåre, Holmøy, Langvand, Christiansen |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §272 |
Kst. dommer Backer: Tune herredsrett avsa 29. januar 1985 dom med denne domsslutning:
«A, født xx.xx.1958, dømmes for overtredelse av straffeloven §272 første ledd til en straff av fengsel i 120 - etthundreogtjue - dager. Straffens fullbyrdelse utstår etter reglene i straffeloven §52 flg. med en prøvetid på 2 - to - år.»
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av herredsrettens dom.
Domfelte har anket over saksbehandlingen og lovanvendelsen. Saksbehandlingsanken gjelder uklare eller mangelfulle domsgrunner. Subsidiært begjærte domfelte fornyet behandling for lagmannsrett, men lagmannsrettsbehandling ble nektet av Høyesteretts kjæremålsutvalg 18. april 1985.
Jeg er kommet til at anken over saksbehandlingen bør tas til følge. Det vil i det følgende bli redegjort for denne i den utstrekning det er nødvendig for å begrunne at herredsrettens dom oppheves. Lovanvendelsesanken finner jeg ikke grunn til å komme nærmere inn på.
Om bakgrunnen for saken kan opplyses:
Natt til mandag 16. mars 1981 brant et bolighus i X som hørte til domfeltes og hennes daværende ektemanns fellesbo. Ved brannen ble også løsøre som hørte til fellesboet ødelagt. Brannen var påsatt av en bekjent av ektemannen og etter avtale med denne som et ledd i forsikringsbedrageri. Ektefellene var på det daværende tidspunkt separert ved fylkesmannens bevilling, og domfelte bodde for seg selv på Y i Z. Søndag 15. mars kom ektemannen bilende til domfelte sammen med parets to barn, som han hadde hatt på besøk. Han fortalte henne da om ettermiddagen hva som forestod, og han overnattet hos henne natt til mandag. Senere samarbeidet ektefellene om å sette opp lister over det løsøre som var gått tapt ved brannen, og de gjennomgikk listene sammen med en representant for forsikringsselskapet. På grunnlag av dette foretok forsikringsselskapet en à konto utbetaling til domfelte på kr. 50000.
Det fremgår av herredsrettens dom at den ikke har funnet domfelte skyldig i medvirkning til ektemannens forsikringsbedrageri. Derimot har den funnet henne skyldig i forsikringsbedrageri for så vidt som hun har fremsatt kravet som førte til at hun fikk utbetalt kr. 50000. Herredsretten bemerker at forsikringsavtaleloven §19 tredje ledd, jfr. §18 om ektefellens tap av krav mot forsikringsselskapet når den annen ektefelle forsettlig har fremkalt forsikringstilfellet, her ikke kommer til anvendelse siden ektefellene ikke bodde sammen. Men retten finner at domfelte har forsømt sin plikt etter forsikringsavtaleloven §52 til å avverge skaden, og at hun derved har tapt sitt krav på erstatning. Den avslutter sine drøftelser av disse spørsmål således:
«Herredsretten legger etter dette til grunn at da tiltalte utarbeidet og innsendte tapslisten var hun klar over at verken hun eller hennes mann kunne gjøre noe krav gjeldende mot forsikringsselskapet og at det således ikke var inntrådt noe forsikringstilfelle. Ved å unnlate å gi selskapet de opplysninger hun satt inne med gav hun det utseende av at et forsikringstilfelle etter hennes mening var inntrådt og hun har da overtrådt bestemmelsen i straffeloven §272 første ledd og vil bli å dømme for det.»
Saksbehandlingsanken går blant annet på at det ved rettens drøftelser frem til den ovennevnte konklusjon og senere er en glidning i tankegangen som reiser alvorlig tvil om retten har stilt de nødvendige krav til den subjektive skyld etter straffeloven §272 første ledds annet punktum. Etter denne bestemmelse kreves det at handlingen er foretatt i den hensikt å få utbetalt en forsikringssum som man ikke har krav på.
Etter å ha konstatert at domfelte var klar over at ektemannen ikke kunne gjøre gjeldende noe krav mot forsikringsselskapet, heter det: «Hvorledes hennes egen rettslige stilling var overfor selskapet var mere tvilsomt.» Retten nevner så de relevante bestemmelser i forsikringsavtaleloven, og til sist loven §52. Deretter heter det: «Denne bestemmelse er i seg selv så rimelig at også tiltalte måtte forstå at hun hadde plikt til å forsøke å forhindre at huset brant.» Retten drøfter så om domfelte burde ha underrettet lensmannen i X om den forestående brannen, selv om hun var redd for at ektemannen da ville slå henne. Den kommer til at denne frykt ikke var noen gyldig unnskyldning, og fortsetter: «Herredsretten legger derfor til grunn at tiltalte måtte være klar over at hun ikke hadde oppfylt sin plikt til å forsøke å forhindre brannen.» Etter at retten var kommet frem til sin konklusjon med hensyn til skyldspørsmålet, heter det under straffutmålingsdrøftelsene: «Det tiltalte bebreides er at hun unnlot å gjøre hva hun kunne for å forhindre at brannplanene ble gjennomført.»
Hensiktskravet i straffeloven §272 første ledds annet punktum forutsetter at domfelte var seg bevisst at hun ikke hadde noe forsikringskrav, jfr. Rt-1974-1051, særlig side 1054. Når herredsretten flere steder bruker uttrykket som at tiltalte «måtte» forstå eller være klar over det som i denne forbindelse anses relevant, bringer det tanken først og fremst hen på en uaktsomhetsvurdering. Domsgrunnene gir etter min mening også grunnlag for mistanke om at det har vært sluttet for enkelt fra det sivilrettslige forhold til det strafferettslige ansvar, og at retten ikke i tilstrekkelig grad har hatt for øye de skyldkrav som gjelder etter straffeloven §272. Herredsrettens dom bør derfor oppheves.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves.
Dommer Skåre: Jeg er enig med førstvoterende.
Holmøy, Langvand og Christiansen: Likeså.
Av herredsrettens dom (sorenskriver Kr. Fr. Myrdahl med domsmenn): - - -
Ved beslutning av statsadvokatene i Eidsivating av 6. desember 1983 er hun satt under tiltale ved Tune herredsrett til fellelse etter:
straffeloven §272 første ledd - - -
b) ved i mai 1981 overfor forsikringsselskapet Vesta Hygea å ha oppgitt at hennes og hennes manns felles bolighus på gnr. 23, bnr. 19 på Æ i X med innbo mandag 16. mars 1981 var blitt totalskadd av brann, og herunder å ha oppgitt eller gitt utseende av at et forsikringstilfelle var inntrådt, hvilket ikke var tilfelle, idet hun visste at brannen var foranlediget påsatt av B, i den hensikt å få utbetalt forsikringssummen på kr. 881300,-, hvoretter selskapet utbetalte henne kr. 50000,-, eller å ha medvirket hertil. - - -
Herredsretten finner følgende forhold bevist:
I januar 1980 kjøpte B et bolighus på gnr. 23, bnr. 19 i X for kr. 170000,-. Han var på den tid gift med tiltalte A og de flyttet til X. Forholdet mellom ektefellene var ikke godt og de bodde således fra hverandre fra mai til oktober 1980. Huset ble i denne tid bortleiet. I oktober 1980 flyttet ektefellene sammen og bodde da på Å, men i januar 1981 flyttet A med barna til Y. Omtrent på denne tid flyttet B tilbake til huset i X og tok med seg det vesentligste av partenes innbo og løsøre. De hadde felleseie og innboet var forsikret for kr. 350000 og huset fullverdiforsikret for kr. 531000,-.
Antagelig som en følge av at ekteskapet gikk dårlig og at det kunne bli aktuelt å selge huset, fikk B etter hvert den tanke at hvis huset kunne brenne ville erstatningsbeløpene bli atskillig høyere enn en eventuell salgssum. B har forklart at han drøftet dette med tiltalte, og som ikke hadde noen innvendinger. Det er på det rene at B kontaktet en rekke personer med forespørsel om de var villig til å tenne på. Etter hans egen forklaring drøftet han dette bl.a. under et kortvarig fengselsopphold i begynnelsen av 1981 med en medinnsatt C.
Om selve brannstiftelsen har B forklart at han straks etter fengselsoppholdet igjen tok kontakt med C og det ble avtalt at C enten selv eller ved en bekjent skulle sette fyr på huset. Dette skulle gjøres mens B en kortere tid skulle innlegges på - - - sykehus. Denne plan ble ikke fulgt, angivelig fordi det blåste for meget. B's forklaring går så ut på at han om morgenen søndag den 15. mars 1981 fikk besøk av C som ville at brannstiftelsen skulle foregå førstkommende natt. B hadde denne helg sine to barn på besøk. Meningen var at de skulle bli til mandag den 16. mars. Det ville ikke passe med den avtalte tid for ildspåsettelsen og han ringte derfor søndag formiddag til tiltalte på Y og sa at han straks ville komme opp med barna. Han kom til Y ut på formiddagen og hele familien tok så en biltur. Under denne turen fortalte B sin kone at i natt ville det brenne i X. B overnattet hos sin kone på Y og ut på morgenkvisten ble han oppringt av lensmannen i X med melding om at huset var brent ned.
Et par dager senere meldte B brannen til sitt forsikringsselskap Vesta. Det ble avtalt møte på brannstedet med forsikringsselskapets representant, men dette møte måtte utsettes fordi B ble arrestert siktet for brannstiftelse. Den 26. mars kontaktet tiltalte forsikringsselskapet og fortalte at ektefellene var separert og at hun bare hadde tatt med seg det nødvendigste av tøy, senger o.l. Hun fortalte videre at bodelingen skulle foretas senere og at hun og B nå skulle utarbeide lister over det innbo og løsøre som var gått tapt. Den 4. mai 1981 meddelte tiltalte at nå var listene ferdige. Disse ble den 22. mai gjennomgått av forsikringsselskapets representant sammen med begge ektefellene A og B og det ble avtalt at A som en §-kontoutbetaling skulle få kr. 50000,-, fordi hun hadde økonomiske vanskeligheter når hun nå skulle gå i gang med nytt hjem.
Forsikringsselskapet beregnet erstatningen for innbo/løsøre til kr. 198000,- og for bygningen til kr. 362000,- eksl. moms. Selskapet dekket panthavere i den faste eiendom med kr. 200000,-, men ytterligere erstatning er ikke blitt utbetalt.
I februar 1982 ble B mistenkt for bedrageri overfor postverket. En D ble pågrepet og innrømmet kjennskap til brannstiftelsen. B ble arrestert og en dag eller to senere tok tiltalte kontakt med lensmannen i X og forklarte at B hadde vært med på brannstiftelsen. Dette vedgikk B senere og han har fått dom på fengsel i 1 år for dette.
Aktor har med støtte i B's forklaring anført at tiltalte har vært direkte medvirker til brannstiftelsen. B har også forklart at listene over innbo og løsøre inneholdt atskillige ting som ikke hadde gått tapt ved brannen og aktor mener at tiltalte også må ha vært klar over dette, da hun sammen med B utarbeidet listene.
Herredsretten mener at selv om det er atskillig som taler for at tiltalte på et tidlig tidspunkt har vært kjent med ektemannens planer om brannstiftelse og ikke har gjort innvendinger mot planene, finner ikke herredsretten at det er ført tilstrekkelig bevis for at tiltalte har vært kjent med at det skulle tennes på huset, før hun ble fortalt dette om formiddagen den 15. mars 1981.
Heller ikke finner retten det bevist at tiltalte da hun sammen med B utarbeidet og sendte inn skadeoppgavene, var klar over at det på listene var tatt med ting som ikke var gått tapt ved brannen.
Tiltaltebeslutningen går ut på at tiltalte uriktig skal ha oppgitt eller gitt utseende av at et forsikringstilfelle var inntrådt. Herredsretten legger da til grunn at tiltalte da hun sendte inn tapslisten var klar over at B ikke kunne gjøre noe krav gjeldende mot forsikringsselskapet. Hvorledes hennes egen rettslige stilling var overfor selskapet var mere tvilsomt. Da brannen oppsto bodde hun ikke sammen med sin mann og etter F.A.L. §19 tredje ledd sammenholdt med §18 forelå det for hennes vedkommende et forsikringstilfelle. Spørsmålet er imidlertid om hun har mistet sitt krav fordi hun ikke har gjort hva hun kunne for å forhindre brannstiftelsen. F.A.L. §52 har bestemmelse om at den sikrede har plikt til å gjøre hva han kan for å avverge skade. Denne bestemmelse er i seg selv så rimelig at også tiltalte måtte forstå at hun hadde plikt til å forsøke å forhindre at huset brant. Det var ved middagstider den 15. mars at hun fikk kjennskap til at det var planlagt å sette fyr på huset i løpet av kvelden/natten. Det er på det rene at tiltalte kom hjem til sin bolig i 17-tiden, men at B først kom hjem til henne ved 19-tiden den nevnte dag, fordi han ikke ville komme hjem før tiltaltes husvert hadde reist hjemmefra. Tiltalte har da også innrømmet at hun ville hatt anledning til å underrette lensmannen i X om den forestående brann. Når hun ikke gjorde det var det etter hennes forklaring fordi hun var redd for at B da ville ha slått henne. Herredsretten finner ikke at denne frykt var så alvorlig at tiltalte ut fra prinsippene om nødstilstand kunne unnlate å varsle om den forestående brann. Herredsretten legger derfor til grunn at tiltalte måtte være klar over at hun ikke hadde oppfylt sin plikt til å forsøke å forhindre brannen. Hun måtte da være klar over at heller ikke hun hadde noe krav mot forsikringsselskapet.
Herredsretten er klar over at tiltalte ved å underrette lensmannen kunne ha risikert at hennes mann kunne utsettes for straffansvar. Herredsretten ser dette slik at det var tiltaltes valg, enten å varsle lensmannen med derav følgende mulig straffansvar for mannen, eller unnlate å oppfylle sin plikt overfor forsikringsselskapet med derav følgende rettighetstap også for henne.
Herredsretten legger etter dette til grunn at da tiltalte utarbeidet og innsendte tapslisten var hun klar over at verken hun eller hennes mann kunne gjøre noe krav gjeldende mot forsikringsselskapet og at det således ikke var inntrådt noe forsikringstilfelle. Ved å unnlate å gi selskapet de opplysninger hun satt inne med gav hun det utseende av at et forsikringstilfelle etter hennes mening var inntrådt og hun har da overtrådt bestemmelsen i straffeloven §272 første ledd og vil bli å dømme for det. - - -