Rt-1985-696

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1985-06-14
Publisert:	Rt-1985-696 (207-85)
Stikkord:	Barnemishandling, Straffutmåling
Sammendrag:
Saksgang:	Kjennelse 14. juni 1985 i l.nr. 98 B/1985
Parter:	Førstestatsadvokat Anstein Gjengedal, aktor mot 1. A (forsvarer h.r.advokat Ole Jakob Bae) 2. B (forsvarer h.r.advokat Ole A. Bachke jr.).
Forfatter:	Bugge, Hellesylt, Røstad, Skåre, Sandene
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §219

Dommer Bugge: Agder lagmannsrett avsa 29. januar 1985 dom med denne domsslutning:

«1. A, født xx.xx.1961, dømmes for overtredelse av straffeloven §219 annet jfr. første straffalternativ til en straff av fengsel i 9 - ni - måneder. Det fragår 4 dager for utholdt varetektsfengsel.

2. B, født xx.xx.1958, dømmes for overtredelse av straffeloven §219 annet jfr. første straffalternativ til en straff av fengsel i 6 - seks - måneder. Det fragår 4 dager for utholdt varetektsfengsel.»

Når det gjelder sakens faktiske omstendigheter og de domfeltes personlige forhold, viser jeg til domsgrunnene. Som det fremgår av disse, er de enkelthandlinger tiltalen gjaldt, blitt betraktet som ett sammenhengende straffbart forhold etter straffeloven §219. Lagretten ble derfor overensstemmende med avgjørelsen i Rt-1964-1368 for hver av de tiltalte forelagt ett hovedspørsmål, hvor de beskrevne enkelthandlingene var knyttet sammen med ordene «og/eller», og ett tilleggsspørsmål etter §219 annet straffalternativ. På grunnlag av lagrettens bekreftende svar på hovedspørsmålet har lagmannsretten i forbindelse med straffutmålingen tatt stilling til omfanget av det straffbare forhold for hver av de tiltalte. Retten har funnet at A bare kunne anses skyldig i de handlinger som er oppregnet under punktene d, e og g i hovedspørsmålet, mens de øvrige handlinger ikke er funnet bevist. B er blitt funnet skyldig bare i handlingene under punktene d og f i hovedspørsmålet, ikke i de øvrige.

De domfelte har anket over straffutmålingen, som de begge mener er for streng. I sine ankeerklæringer har de domfelte også angrepet avgjørelsen av skyldspørsmålet når det gjelder enkelte av de handlinger domfellelsen omfatter. Jeg finner det klart at Høyesterett ikke i denne henseende har grunnlag for å fravike rettens bevisbedømmelse.

Vedrørende straffutmålingen for A har hennes forsvarer for Høyesterett for øvrig særlig fremhevet at hennes handlemåte må vurderes på bakgrunn av hennes egne vanskelige oppvekstforhold og hennes manglende forutsetninger og ressurser for å oppfylle de krav som har vært stillet til henne som mor til et lite barn. Hun har ellers vist både omsorg og kjærlighet for gutten, og det har aldri vært tale om noen bevisst voldshandling mot ham. De pådømte handlinger har hatt sammenheng med hennes usikkerhet og fortvilelse ved guttens spisevegring, og de knytter seg alle til et bestemt, kortvarig tidsrom, da det hele hadde sviktet for henne før gutten ble brakt til sykehus 30. september 1983.

Når det gjelder B, blir det særlig fremhevet at han har hatt langt mindre med omsorgen for barnet å gjøre enn moren, og at det for ham dreier seg om en perifer medvirkning til de handlinger og unnlatelser saken gjelder. Lagmannsretten har etter forsvarerens mening sett alt for strengt på hans forhold.

Jeg er kommet til at ankene må forkastes.

De domfelte er begge dømt for forbrytelse mot straffeloven §219 annet straffalternativ, som har en strafferamme på fengsel i 6 år. Saken har for lagmannsretten vært undergitt en meget grundig behandling; hovedforhandlingen pågikk i en uke, med avhør av de tiltalte, 12 vitner og 4 sakkyndige. Lagmannsretten har pekt på at det dreier seg om alvorlige forgåelser mot et lite barn, bare ca 20 måneder gammelt. Barnet var i en slik tilstand at det stod om livet da det ble brakt til sykehuset. Av domsgrunnene fremgår at lagmannsretten har vært oppmerksom på og tatt hensyn til de formildende omstendigheter som er blitt trukket frem av de domfelte. Etter min oppfatning har ikke Høyesterett for noen av de domfelte grunnlag for å gjøre noen endring i den straff som lagmannsretten er blitt stående ved, etter en omfattende, umiddelbar bevisførsel.

Jeg stemmer for denne kjennelse:

Ankene forkastes.

Dommer Hellesylt: Jeg er enig med førstvoterende.

Røstad, Skåre og justitiarius Sandene: Likeså.

Av lagmannsrettens dom (fung. lagmann Erling Strand, sorenskriver Per Holtar Evensen og byrettsdommer Rolf Harto): - - -

A er født xx.xx.1961. Hun er hjemmeværende og bor i X. Hun er ugift og har ett barn som det er opplyst er bortadoptert, men som hun har påklaget adopsjonsbevillingen for. Hun har opplyst at hun for tiden får sosialhjelp med kr. 1500,- pr. måned og for øvrig ikke har inntekt. Hun er samboer med B. Bortsett fra 9-årig ungdomsskole har hun ingen utdannelse.

Hun er tidligere ustraffet.

B er født xx.xx.1958, og har sin bopel i - - -veien i X. Han er ugift og uten forsørgelsesbyrde. Han er samboer med A. Utover 9-årig ungdomsskole har han 2-årig yrkesskole på rørleggerlinjen. Han har oppgitt sin inntekt til kr. 80000,- pr. år, og er uten formue. Han er fritatt for militærtjeneste.

Den 11. januar 1978 er han ved Stavanger forhørsrett dømt til 60 dager betinget fengsel for overtredelse av straffeloven §272, første ledd, jfr. tredje ledd, §171, første ledd nr. 1, §270, §270 jfr. §49. Videre er han i 1977 ilagt en bot på kr. 450,- for overtredelse av straffeloven §228 første ledd og drukkenskapsloven §17, og i 1980 har han vedtatt et forelegg på kr. 1000,- for overtredelse av vegtrafikkloven §3. - - -

Når det gjelder tiltalte A, er lagretten forelagt sålydende spørsmålsskrift med ett hovedspørsmål og ett tilleggsspørsmål:

«1. Hovedspørsmål:

Er tiltalte A skyldig i ved vanrøkt eller mishandling eller lignende adferd, oftere eller grovt å ha krenket sine plikter mot barn eller mot noen tilhørende hennes husstand som på grunn av sykdom eller alder er ute av stand til å hjelpe seg selv,

ved i tidsrommet fra våren 1982 til 30. september 1983, eller i noen del av dette tidsrom, ved vanskjøtsel og/eller mishandling og/eller lignende adferd, oftere og/eller grovt, å ha krenket sine plikter mot C, født xx.xx.1982, - - -

d. ved senere da han nektet å ta inn føde, en eller flere ganger å ha tvangsforet ham ved å binde håndleddene hans fast til en stol, bende kjevene hans opp med en skje eller med hendene, gripe tak i ørene hans for å holde hodet hans i ro, putte fingrene hans inn i sin munn og bite dem fast for å hindre ham i å slå maten bort, og etter at maten var ført inn i munnen hans, knipe ham for nesen til han svelget, med den følge at C ble påført sår omkring håndleddene, på nesen, gummen, på og omkring ørene og på fingrene,

og/eller

e. ved ofte å ha gitt ham for lite å drikke,

og/eller - - -

og/eller

g. ved i Y i Z i uken før fredag 30. september 1983, å ha unnlatt å bringe C, født xx.xx.1982, til lege, til tross for at han i nevnte tidsrom ble slapp og syk, og fra mandag 26. september 1983 kom i en tilstand hvor hun tidvis ikke hadde sikker kontakt med ham, og han torsdag 29. samme mnd. fikk feber, og den 30. september i bevisstløs tilstand ble transportert til - - - Sykehus, og derfra samme dag måtte transporteres til Rikshospitalet i Oslo for behandling frem til 25. november samme år? - - -

For B's vedkommende er lagretten forelagt et spørsmålsskrift med følgende hovedspørsmål og tilleggsspørsmål:

«1. Hovedspørsmål:

Er tiltalte B skyldig i ved vanrøkt eller mishandling eller lignende adferd, oftere eller grovt å ha krenket sine plikter mot barn eller mot noen tilhørende hans husstand som på grunn av sykdom eller alder er ute av stand til å hjelpe seg selv,

ved i tidsrommet fra våren 1982 til 30. september 1983, eller i noen del av dette tidsrom, ved vanskjøtsel og/eller mishandling og/eller lignende adferd, oftere og/eller grovt å ha krenket sine plikter mot C, født xx.xx.1982, - - -

og/eller

d. ved senere da han nektet å ta inn føde, tvangsforet ham ved å knipe ham i nesen og holde hodet hans og holde ham for munnen for å hindre ham i å spytte maten ut, - - -

og/eller

f. ved i Y i Z i uken før fredag 30. september 1983, å ha unnlatt å bringe C, født xx.xx.1982, til lege, til tross for at han i nevnte tidsrom ble slapp og syk, og fra mandag 26. september 1983 kom i en tilstand hvor han tidvis ikke hadde sikker kontakt med ham, og han torsdag 29. samme mnd. fikk feber, og den 30. september i bevisstløs tilstand ble transportert til - - - Sykehus, og derfra samme dag måtte transporteres til Rikshospitalet i Oslo for behandling frem til 25. november samme år? - - -

Det forhold som er beskrevet i tiltalebeslutningen og i spørsmålene til lagretten, må for både A's og B's vedkommende ses som ett sammenhengende straffbart forhold. Som det fremgår er de forskjellige handlinger og varianter som utgjør ett gjerningsinnhold knyttet sammen med «og/eller». Retten må ved sin utmåling av straffen ta stilling til omfanget av det straffbare forhold for hver av de tiltalte, og vurdere for hver av dem hvilke enkelthandlinger som anses bevist som grunnlag for straffutmålingen, jfr. Rt-1964-1368.

A og B ble kjent med hverandre sommeren 1981 da A var gravid i tredje måned. De har senere vært samboere.

Når det gjelder straffutmålingen for A finner retten ikke bevist at hun har begått de forhold som er beskrevet i hovedspørsmålet punktene a, b, c og f, men at hun må bli å dømme for de forhold som er beskrevet i punktene d, e og g.

Retten finner at leggbensbruddet C fikk i begynnelsen av juli måned mest sannsynlig har årsak i et hendelig uhell ved lek utenfor campingvognen. Det er ikke bevist at uhellet kan tilbakeføres til manglende pass av barnet. De tegn på eldre brudd i lendevirvelen og en avrivning ved albueleddet ble først oppdaget på Rikshospitalet. Det er ikke opplysninger om at noen som har hatt med barnet å gjøre hadde oppdaget bruddene før. Etter de sakkyndiges uttalelser er dette skader som gror fort og som det kan tenkes ikke foreldre og andre kan registrere på annen måte enn at barnet gråter. Det er etter rettens mening ikke ført bevis for noen situasjon som tyder på at bruddene skyldes mishandling eller manglende pass av barnet.

Da C ble innlagt på Rikshospitalet hadde han flere sår som i det vesentlige svarer til de sår som er beskrevet i hovedspørsmålet punkt d. For øvrig kan ikke retten se at det er ført bevis for at C flere ganger er blitt slått eller kløpet som nevnt i hovedspørsmålet punkt b.

Det er på det rene at C's vekt ikke hadde øket særlig fra han var omkring ett år gammel til han ble innlagt på Rikshospitalet. Moren har forklart at han var meget tynn. Retten finner dermed ikke bevist at A ofte har nektet ham å spise seg mett. Etter bevisførselen synes det som C ofte hadde perioder hvor han vegret seg for å spise, og at dette kan ha hatt årsak i at han led av væskemangel.

Bevisførselen gir ellers ikke tilstrekkelige holdepunkter for at A ofte har nektet gutten å spise seg mett. Retten finner heller ikke at bevisførselen gir grunnlag for å fastslå at A jevnlig har skjelt og brølt til gutten og kuet og dominert ham som beskrevet i hovedspørsmålet punkt f.

Retten finner bevist at A ved en anledning, i den siste tiden før C ble innlagt på Rikshospitalet, tvangsforet gutten slik som beskrevet i punkt d i hovedspørsmålet. Han hadde da spist meget lite i lengre tid. Det kan ikke ses bort fra at moren var meget fortvilet for dette, slik hun har gitt uttrykk for. Det kan likevel på ingen måte forsvare den meget brutale tvangsforing, som påførte gutten flere sår og som åpenbart må ha vært meget smertefull for ham.

De sakkyndige har uttalt at den overveiende årsak til C's sykdom var at han ikke hadde fått tilstrekkelig med væske, og at dette må skyldes at han ikke er blitt gitt nok å drikke. Bevisførselen for øvrig viser at A ikke ga gutten så meget å drikke som han ville ha. Hennes mor hadde også bebreidet henne dette, og så det som så alvorlig at hun gikk til sosialkontoret den 18. mars 1983 og ba dem snakke med datteren om hva hun skulle gi gutten av drikke og mat. Retten må legge til grunn at A har forstått at hun ikke ga gutten så meget drikke han ville ha, og at hun ved enkelte anledninger nektet ham å drikke når han ikke ville spise. Det må anses bevist at hennes unnlatelse av å gi ham nok å drikke har påført gutten lidelser i lengre tid. Til slutt medførte det etter det som er forklart av de sakkyndige, at han ble så syk at det sto om livet. Etter ankomst til Rikshospitalet lå han i flere dager bevisstløs og hadde flere anfall med kramper. Det var også tegn til lammelse. De sakkyndige har forklart at man i slike tilfelle har en dødelighet på ca 50%. De har også forklart at gutten kom så sent til sykehuset i - - -, i bevisstløs tilstand, at det kunne ha kostet ham livet. De har forklart at gutten den siste uken - særlig de siste 3-4 dagene før den 30. september - må ha vist så klare sykdomstegn at unnlatelse av å bringe ham til sykehus før ikke har årsak i annet enn en total neglisjering av gutten. Retten finner etter det som er kommet frem bevist at C den siste tiden før han ble bragt til sykehuset viste så sterke sykdomstegn som beskrevet i hovedspørsmålet punkt g, og at A må ha forstått at han var i akutt behov for legebehandling. - - -

Når det gjelder straffutmålingen for B finner retten ikke bevist at han har begått de forhold som er nevnt i hovedspørsmålet punkt a, b, c og e, men at han må dømmes for de forhold som er nevnt i punkt d og f. Retten kan heller ikke se at bevisførselen gir grunnlag for å fastslå at B har begått noe straffbart forhold når det gjelder de brudd C har hatt, og kan vise til det som er uttalt ovenfor om dette. Retten kan heller ikke anse det bevist at han flere ganger har slått C som beskrevet i spørsmålet punkt b. Når det gjelder den mat og drikke gutten har fått, kan det ikke ses bevist at B har unnlatt å gi gutten det han har villet ha de ganger han har matet ham.

Retten har inntrykk av at det i det alt vesentlige var moren som tok seg av matstellet når det gjaldt C, slik at B neppe har hatt oversikt over hva gutten fikk til enhver tid. I lengre perioder har han også vært på arbeid, slik at han av den grunn ikke har kunnet følge med.

Retten finner imidlertid bevist at han må bli å dømme for den tvangsforing som er beskrevet i punkt d, og som må betegnes som grov mishandling, selv om den på ingen måte kom opp mot den tvangsforing moren foretok. Videre finner retten bevist at B også må ha forstått at C var i akutt behov for legehjelp flere dager før gutten ble bragt til - - - Sykehus og at han er skyldig i det forhold som er beskrevet i hovedspørsmålet punkt d, som var grov vanskjøtsel av barnet. - - -