Rt-1964-1368

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1964-12-12
Publisert:	Rt-1964-1368
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 151 B
Parter:	Statsadvokat Oddvar Berrefjord, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Josef Haraldsen).
Forfatter:	Gaarder, Roll Matthiesen, Stabel, Hiorthøy, Thrap
Lovhenvisninger:	Straffeprosessloven (1887), Straffeloven (1902) §219, Straffeloven (1902)

Dommer Gaarder: Ved Agder lagmannsretts dom av 18. september 1964 ble A, født xx.xx.1925, dømt for forbrytelse mot straffelovens §219 første ledd, 1. alternativ, til fengsel i 1 år.

Side:1369

Under sakens behandling avsa lagmannsretten slik kjennelse:

«Statsadvokaten har fremlagt et utkast til spørsmål, hvor det straffbare forhold som tiltalen omfatter, er beskrevet i et spørsmål og de enkelte ledd knyttet sammen med ordene «og/eller», som vanlig i spørsmål som angår en fortsatt forbrytelse.

Forsvareren har hevdet at denne måte å stille spørsmålet på virker urimelig overfor tiltalte og har under henvisning til spørsmålsstillingen i Rt-1955-675 flg. og til Herman Scheels fremstilling i Tidsskrift for rettsvitenskap 1943 1 flg. fremlagt et utkast hvor det forhold tiltalen gjelder, er oppdelt i 11 hovedspørsmål.

Statsadvokaten har ikke funnet å kunne godta dette utkast.

Lagmannen har erklært seg enig med statsadvokaten. Statsadvokatens utkast er i overensstemmelse med vanlig rettspraksis og teori. Spørsmålsstillingen kan ikke sees behandlet og avgjort av Høyesterett i den sak som er nevnt i Rt-1955-675 og man kan ikke av referatet se om det der forelå særlige omstendigheter som gjorde en spesiell spørsmålsstilling påkrevet.

Forsvareren har begjært rettens avgjørelse av hvordan spørsmål skal stilles.

Den samlede rett tiltrer lagmannens foranstående bemerkning.

Slutning:

Spørsmål vil bli stillet overensstemmende med statsadvokatens utkast.»

Det spørsmålsskrift som deretter ble forelagt lagretten, innledes slik:

«Er tiltalte A skyldig i ved vanrøkt, mishandling eller annen lignende adferd, oftere eller grovt å ha krenket sine plikter mot ektefelle eller barn eller mot noen av hans husstand tilhørende eller hans omsorg undergitt person, som på grunn av sykdom, alder eller andre omstendigheter var ute av stand til å hjelpe seg selv, derved at hun i tiden høsten 1956 til juli 1959 i Horten oftere eller grovt ved spark og slag har mishandlet sin stedatter B, født xx.xx.1946, som bodde hos henne og som hun utøvet foreldremyndighet over,

og/eller slo B flere ganger med en lærrem og ved flere av disse anledninger stappet filler i munnen hennes for å hindre henne i å skrike - - -».

Derpå følger beskrivelse av ytterligere 9 enkelthandlinger, alle knyttet sammen med «og/eller». Lagretten besvarte spørsmålet bekreftende. Om saksforholdet henvises for øvrig til lagmannsrettens dom.

A har påanket dommen på grunn av saksbehandlingen, rettsanvendelsen og straffutmålingen.

Anken over saksbehandlingen gjelder spørsmålsstillingen til lagretten, og i forbindelse dermed det forhold at retten påståes å ha tatt avgjørelsen av skyldspørsmålet ut av lagrettens hånd og selv bedømt bevisene for skyld. Om dette heter det i ankeerklæringen:

Side:1370

«Gjerningsbeskrivelsen i tiltalebeslutningen datert 20. juli 1964 var formulert i 11 tydelig adskilte, noenlunde tidsbestemte, vesensforskjellige handlinger av kvalifisert art. Under hovedforhandlingen ble ved rettelse av tiltalen endel av beskrivelsen i de enkelte punkter tatt ut og punkt 1 omredigert til en «sekkepost», men ellers ble de 11 markerte punkter opprettholdt og enkeltvis gjort til gjenstand for bevisførsel og iøyenfallende presseomtale både før og under hovedforhandlingen. I naturlig og rimelig konsekvens herav krevet forsvareren med mønster i spørsmålsstillingen gjengitt i Rt-1955-677 at det skulle stilles 11 hovedspørsmål til lagretten i stedet for ett. For undertegnede var det maktpåliggende at lagretten fikk ta selvstendig stilling til hver av disse handlinger med sitt ja eller nei. Loven inneholder intet forbud mot dette.

I sin kjennelse angående spørsmålsstillingen besluttet retten å følge statsadvokatens forslag om ett spørsmål til lagretten. Dette finnes etter omstendighetene å være uriktig.

Tross man intet vet hvilken eller hvilke av de alternative handlinger lagretten har funnet bevist, legger retten til grunn «at tiltalte har begått samtlige handlinger som er beskrevet i tiltalebeslutningen til omtrent de tider som der er nevnt» og slår fast at fornærmedes prov for hvert enkelt punkt i tiltalebeslutningen - unntatt ett - er bekreftet ved vitneprov m.v. Retten avgjør faktisk selv skyldspørsmålet og tar således dette uriktig ut av lagrettens hånd. Det er en saksbehandlingsfeil som må føre til dommens opphevelse.»

Om lovanvendelsen heter det i ankeerklæringen:

«Med hensyn til lovanvendelsen reiste forsvareren subsidiært spørsmålet om det straffbare forhold ikke var avbrutt ved de årlige, ca. 7 mndr. lange perioder undertegnedes mann var hjemme fra hvalfangst både i 1957 og i 1958, og hvorunder fornærmede iflg. hennes forklaring ikke var gjenstand for mishandling, bortsett fra et forhold påstått i tiltalens punkt 4. I sin rettsbelæring fant lagmannen at det allikevel måtte betraktes som et sammenhengende straffbart forhold. Dette finnes tvilsomt. Subsidiært begjæres Høyesteretts avgjørelse av spørsmålet.»

Det bemerkes at den del av lagmannens rettsbelæring som angikk spørsmålet om det forelå ett sammenhengende straffbart forhold eller flere straffbare forhold, etter forsvarerens begjæring ble protokollert under hovedforhandlingen.

Endelig angår anken straffutmålingen. Av ankeerklæringen for så vidt hitsettes:

«Subsidiært påankes likeledes straffutmålingen, særlig at lagmannsretten ikke har funnet vilkårene for betinget dom å være til stede. I tillegg til de av retten selv anførte formildende omstendigheter må det tillegges vesentlig vekt at man etter spørsmålsstillingen ikke kan vite hvilke mishandlingsformer lagretten har funnet bevist. Rettens egen bevisvurdering bør ikke være avgjørende i så henseende.»

Jeg finner at anken i sin helhet må bli å forkaste.

Side:1371

Lagmannsretten har etter min mening med rette antatt at det forhold som er beskrevet i tiltalebeslutningen og i spørsmålet til lagretten, må sees som ett enkelt sammenhengende forhold. Dette synes særlig klart i et tilfelle som det foreliggende, som angår overtredelse av straffelovens §219, hvor selve gjerningsinnholdet i loven er beskrevet som et samlebegrep av flere enkeltstående handlinger («vanrøkt, mishandling eller annen lignende adferd»). Jeg er også enig med lagmannsretten i at det ikke er skjedd noe avbrudd i sommerhalvårene 1957 og 1958. Av det jeg her har sagt, følger for det første at ingen del av det straffbare forhold kan ansees foreldet, og dernest at det bare skulle stilles ett spørsmål til lagretten, hvorunder de forskjellige enkelthandlinger, modaliteter eller varianter i det begrep som utgjør ett samlet gjerningsinnhold, kan knyttes sammen med «og/eller». Dette stemmer så vidt jeg forstår med sikker rettspraksis. Jeg henviser til den grunnleggende avgjørelse i Rt-1912-215, hvor spørsmålet er inngående drøftet, og til de senere avgjørelser som er nevnt av Andenæs i Straffeprocess side 355. Videre til fremstillingen hos Andenæs på det siterte sted og til Salomonsen I (utg. 1925) side 463 ff.

Det følger av det jeg her har sagt at retten ved sin utmåling av straffen selv må ta standpunkt til omfanget av det straffbare forhold, og derunder vurdere hvilke enkelthandlinger den anser bevist som grunnlag for straffutmålingen. Denne avgjørelse får riktignok i en sak som denne et videre omfang og en større betydning enn det ellers er vanlig i lagmannsrettssaker, men dette kan ikke tilsi noen annen behandlingsmåte.

Hermed har jeg behandlet anken over saksbehandlingen og rettsanvendelsen.

Hva straffutmålingen angår, er jeg også kommet til at det ikke er grunnlag for å endre lagmannsrettens avgjørelse. I likhet med lagmannsretten finner jeg ikke at straffen kan gjøres betinget.

Jeg stemmer for denne

kjennelse:

Anken forkastes.

Dommer Roll Matthiesen: Jeg er enig med førstvoterende.

Dommerne Stabel, Hiorthøy og Thrap: Likeså.

Av lagmannsrettens dom (lagmann L. Z. Backer med meddommere sorenskriverne Jakob Bleskestad og Erling Bakke):

Statsadvokaten i Vestfold, Telemark og Aust-Agder har den 20. juli 1964 satt under tiltale ved Agder lagmannsrett A, født xx.xx.1925, til fellelse etter «Straffelovens §219 for ved vanrøkt, mishandling eller annen liknende adferd, oftere eller grovt å ha krenket sine plikter mot ektefelle eller barn, eller mot noen av hans husstand tilhørende eller hans omsorg undergitt person, som på grunn av sykdom, alder eller andre omstendigheter var ute av stand til å hjelpe seg selv, derved at hun:

I tiden høsten 1956 til juli 1959 i Horten, oftere eller grovt, ved spark

Side:1372

og slag har mishandlet sin stedatter B, født xx.xx.1946, som bodde hos henne og som hun utøvet foreldremyndighet for bl. 2. ved:

1. Vinteren 1956-57 slo hun B ved en rekke anledninger «over alt på kroppen», og sparket henne på leggene, slik at de hovnet opp og det oppsto bloduttredelser.

2. Vinteren 1957-58 slo hun B flere ganger med en lærrem. Ved flere av disse anledninger stappet hun filler i Bs munn for å hindre henne i å skrike.

3. En kveld vinteren 1957-58 tok hun B med ut i skogen ved Holtan i Horten, idet hun hadde uttalt at hun ville drepe henne. I skogen ble B truet til å blotte bak og rygg, hvoretter tiltalte tildelte B en rekke kraftige slag med lærremmen slik at remmen og jernspennen dannet striper.

Mishandlingen pågikk i ca. 1 time.

4. En dag våren 1958, etter at B ikke hadde tørket sølen av skoene sine så godt som tiltalte mente hun burde, tok skoene og gned dem mot Bs ansikt, og med den følge at sårene en tid etterlot arr.

5. En dag høsten 1958, da tiltalte hørte B i salmevers hun hadde i lekse, dyppet Bs hode ned i et fat med koldt vann for hver stavelse i salmevers.

6. En dag i desember 1958 truet hun B til å legge venstre hånd på bordplaten, hvoretter hun tildelte Bs hånd og underarm en rekke slag med en suppeskje av stål, med den følge at hånden og armen hovnet voldsomt opp.

7. Mishandlingen fortsatte også vinteren 1958-59 med bl.a. at tiltalte tok kraftig tak rundt Bs venstre overarm og vred rundt slik at huden løsnet og betennelse oppsto.

8. Vinteren 1958-59 truet tiltalte B flere ganger til å spise brukt toalettpapir.

9. Ved to anledninger 1958-59 hengte hun B opp etter hendene i garderobehyllen og slo henne over hofte og rygg med en lærrem og sparket henne i enden.

10. Ved 4-5 anledninger vinteren 1958-59 tok tiltalte B med i kjelleren, truet henne til å legge hånden på huggestabben, la økseeggen mot Bs håndledd og truet med å hugge hånden av henne.

11. I februar eller mars 1959 slo hun B en rekke ganger med en stålslev i hodet, hvorved pannen og hodet hovnet opp.»

Følgende spørsmål er stillet lagretten:

«Er tiltalte A skyldig i ved vanrøkt, mishandling eller annen lignende adferd, oftere eller grovt å ha krenket sine plikter mot ektefelle eller barn eller mot noen av hans husstand tilhørende eller hans omsorg undergitt person, som på grunn av sykdom, alder eller andre omstendigheter var ute av stand til å hjelpe seg selv, derved at hun i tiden høsten 1956 til juli 1959 i Horten oftere eller grovt ved spark og

slag har mishandlet sin stedatter B, født xx.xx.1946, som bodde hos henne og som hun utøvet foreldremyndighet over,

og/eller slo B flere ganger med en lærrem og ved flere av disse anledninger stappet filler i munnen hennes for å hindre henne i å skrike,

Side:1373

og/eller tok B ut i skogen ved Holtan i Horten, idet hun hadde uttalt at hun ville drepe henne, og truet B til å blotte bak og rygg og tildelte B kraftige slag med lærrem, slik at remmen og lærspennen dannet striper,

og/eller etter at B en dag ikke hadde tørket sølen av skoene sine så godt som tiltalte mente hun burde, tok skoene og gned dem mot Bs ansikt med den følge at hun fikk sår som en tid etterlot arr,

og/eller en dag da tiltalte hørte B i salmevers hun hadde i lekse, dyppet Bs hode ned i et fat med kaldt vann for hver stavelse i salmeverset,

og/eller en dag truet B til å legge venstre hånd på bordplaten, hvoretter hun tildelte Bs hånd og underarm en rekke slag med en suppeskje av stål, med den følge at hånden og armen hovnet voldsomt opp,

og/eller tok kraftig tak rundt Bs venstre overarm og vred rundt slik at huden løsnet og betennelse oppsto,

og/eller i Horten truet B flere ganger til å spise brukt toalettpapir,

og/eller ved to anledninger hengte B opp etter hendene i garderobehyllen og slo henne over hofte og rygg med en lærrem og sparket henne i enden,

og/eller i Horten tok B ned i kjelleren, truet henne til å legge hånden på huggestabben, la økseggen mot Bs håndledd og truet med å hugge hånden av henne,

og/eller slo B en rekke ganger med en stålslev i hodet, hvorved pannen og hodet hovnet opp?

Lagretten har besvart spørsmålet bekreftende.

Under saken er reist spørsmål om forholdet eller noen del av det er foreldet. Ved lagrettens kjennelse anser retten bevist at det straffbare forhold har vedvart etter den 9. januar 1959, og at det straffbare forhold for så vidt ikke er foreldet. Retten er her enig med lagretten.

Videre finner retten at den omstendighet at tiltaltes mishandling av fornærmede ble vesentlig redusert og praktisk talt opphørte i sommerhalvåret 1957 og 1958, da fornærmedes far var hjemme fra hvalfangst, ikke har medført at det straffbare forhold ble avbrutt på en sådan måte at noen del av det tiltalen omfatter er foreldet. Retten finner derfor at ingen del av tiltalen av denne grunn er foreldet.

Tiltalte må etter dette bli dømt til straff etter straffelovens §219, 1. ledd, 1. alternativ.

A er 39 år gammel, husmor, tidligere kontordame, gift, har ingen barn å forsørge, ingen personlig formue eller inntekt, gift med skipskaptein C som har en formue stor kr. 36.000 og inntekt stor ca. kr. 55.000 pr. år. Hun er tidligere ustraffet. Hun har ikke erkjent seg straffskyldig.

Ved utmålingen av straffen legger retten til grunn at tiltalte har begått samtlige handlinger som er beskrevet i tiltalebeslutningen til omtrent de tider som der er nevnt De nøyaktige tidspunkter lar seg vanskelig fastslå på grunn av den tid som er gått. Fornærmede har i stor ut strekning maktet å tidfeste begivenhetene. Hennes prov er for hvert enkelt punkt i tiltalebeslutningen unntatt ett bekreftet ved det de nærmeste naboer, slekt, venner, skolelærerinnen eller sakkyndig lege har

Side:1374

sett eller hørt ved tiltaltes delvise erkjennelser. Men vitnene har ikke kunnet tidfeste begivenhetene nøyaktig.

Tiltalte er utdannet som kontordame. Hun er et modent og intelligent menneske, tilsynelatende behersket og viljesterk og et utpreget ordensmenneske. Hun har opplyst at hun selv var strengt oppdradd, og at hun også har oppdradd fornærmede strengt. Hun har i materiell henseende på flere måter sørget for fornærmede på ordentlig vis. Således har hun holdt barnet ordentlig kledt, sørget for at hun leste sine lekser og at hun var til sengs i skikkelig tid.

Da tiltalte ble gift i 1956 var hun 31 år gammel og ikke vant til barn. Det synes som om hun kort etter ekteskapet fikk motvilje mot fornærmede og denne motvilje ble snart gjensidig.

Den strenge oppdragelse synes snart å ha utartet til mishandiing, slik at barnet gikk i en stadig redsel for sin stemor. Etter rettens oppfatning må tiltalte fullt ut ha forstått at hennes behandling av barnet ikke var tjenlig som oppdragelsesmiddel. Hennes handlinger må ha vært motivert av hat eller sjalusi og beregnet på å plage, kue og skremme barnet. Hun har ved flere anledninger sagt til barnet at hun hatet henne, og dette slik at naboene kunne høre det. Hun har flere ganger truet med å drepe barnet og hun har truet med å hugge hånden av henne.

Venner av familien har prøvet å snakke til tiltalte om oppdragelsen av barnet, men forgjeves. De nærmeste naboer i samme hus har karakterisert tiltaltes opptreden som grusom. De har hørt barnet skrike under langvarig avstraffelse, og det har gått så langt at husmoren i denne familie slo på radioen for å slippe å høre på gråten fra barnet. Denne husmor ble nervøs og var redd for tiltalte, slik at hun hindret sin mann i å gripe inn, da han syntes avstraffelsen gikk for vidt.

I skjerpende retning har retten tatt i betraktning at saken omfatter en rekke graverende tilfelle av grov mishandling gjennom et langt tidsrom av et vergeløst barn som var betrodd i tiltaltes varetekt.

I formildende retning har retten tatt hensyn til at tillalte for øvrig har hatt en ustraffet vandel, at barnet ikke er påført varig legemlig skade, og at det er gått 5 år siden det straffbare forhold opphørte.

Straffen settes passende til fengsel i 1 år.

Tiltalte har ikke utholdt varetekt.

Etter henstilling fra forsvareren har retten nøye vurdert spørsmålet om å anvende betinget straff. Men retten har funnet tiltaltes forhold så graverende, at hensynet til den alminnelige lovlydighet utelukker be tinget straff. - - -

Side:1375