Rt-1985-7
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1985-01-04 |
| Publisert: | Rt-1985-7 (4-85) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 4. januar 1985 i l.nr. 2/1985 |
| Parter: | Statsadvokat Erling O. Lyngtveit, aktor mot A (forsvarer h.r.advokat Trygve Norman). |
| Forfatter: | Røstad, Sinding-Larsen, Dolva, Bugge, Sandene |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §166, §167, Straffeprosessloven (1887) §97 |
Dommer Røstad: Hardanger herredsrett avsa 5. oktober 1984 dom med denne domsslutning:
«1. A, født xx.xx.1947, dømmes for overtredelse av straffeloven §166 første ledd til en straff av fengsel i 21 - tjueen - dager. I medhold av straffeloven §52 utstår fullbyrdelsen av straffen med en prøvetid på 2 - to - år.
2. A dømmes til å betale sakskostnader til det offentlige med kr. 1000,- - kronerettusen 00/100 - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.»
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av herredsrettens dom.
Domfelte har påanket dommen. Anken retter seg mot feil i saksbehandlingen - mangelfulle domsgrunner. I realiteten er anken imidlertid også rettet mot lovanvendelsen.
Forsvareren for Høyesterett har prinsipalt gjort gjeldende at tiltalte måtte anses å være «siktet» da han ble avhørt av lensmannsbetjentene om morgenen den 28. oktober 1981. Han må derfor nyte godt av den straffrihet som regelen i straffeloven §167 første ledd tilsikrer en «siktet». I en posisjon som «siktet» kunne tiltalte i denne sak avgi en uriktig tilståelse for å dekke den virkelig skyldige.
Forsvareren har subsidiært anført at domsgrunnene er så vidt mangelfulle at de bør lede til opphevelse av dommen. Denne behandler således ikke spørsmålet om tiltaltes forklaring var bestemt til å avgi bevis.
Aktor har hevdet at det ikke kleber noen feil ved lovanvendelsen eller ved domsgrunnene. Han har således påstått anken forkastet. Subsidiært har han hevdet at tiltaltes forhold må fylle vilkårene for straff etter regelen i straffeloven §171 nr. 2.
Jeg er kommet til at anken må forkastes.
Det er i rettspraksis forutsatt at begrepet «siktet» i straffeloven §167 første ledd etter omstendighetene kan ha en noe videre rekkevidde enn det tilsvarende begrep i straffeprosessloven §97, jfr. Rt-1982-173. Selv ved en utvidet fortolking av begrepet, finner jeg likevel at tiltalte i denne sak ikke kunne anses som «siktet» da han avgav den uriktige forklaring for lensmannsbetjentene. Enhver som er utsatt for mistanke for en straffbar handling, kan ikke i forbindelse med et utenrettslig avhør anses som «siktet» i relasjon til §167 første ledd. På det tidspunkt da tiltalte avgav den uriktige forklaring for lensmannsbetjentene, var saksforholdet så lite avklaret at forfølgningen ikke kunne anses å være rettet mot denne tiltalte. Han befant seg heller ikke i en slik tvangssituasjon som regelen i §167 første ledd tar sikte på, og lovgrunnen for regelen kan - slik jeg bedømmer forholdet - ikke tilsi dens anvendelse i et tilfelle som det foreliggende.
Herredsretten fant det godtgjort at tiltalte i alle fall ikke var å anse som siktet da han gav de falske opplysningene til lensmannsbetjentene. Retten fant det unødvendig å ta eksakt standpunkt til fra hvilket senere tidspunkt tiltalte var å anse som siktet.
Domsgrunnene kunne, for så vidt angår skyldkravet, ha vært gitt en mer utførlig og klar utforming. Lest i sin sammenheng gir de imidlertid uttrykk for at tiltalte har handlet med den nødvendige skyld. Retten har således bemerket at tiltalte opptrådte forsettlig da han gav falsk forklaring, idet han forstod at det var B som hadde kjørt flyttebilen ved anledningen. Etter bevisførselen har retten funnet det godtgjort at tiltalte blir å dømme etter tiltalen idet «subjektive og objektive straffevilkår er til stede». I tiltalens gjerningsbeskrivelse var det anført at den uriktige forklaring var avgitt til lensmannsbetjentene som hadde rykket ut for å etterforske sak om mulig promillekjøring med vedkommende bil. I domsgrunnene er det for øvrig fremholdt at det måtte stå klart for tiltalte at han avledet mistanke mot B, og - slik det heter i domsgunnene - at «dette forholdet hadde betydning bevismessig».
Jeg kan etter dette ikke se at det er slike mangler ved domsgrunnenes utforming at det kan være tale om å oppheve dommen.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Sinding-Larsen: Jeg er enig med førstvoterende.
Dolva, Bugge og justitiarius Sandene: Likeså.