Rt-1980-94

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1980-01-30
Publisert:	Rt-1980-94
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 5/1980
Parter:	Staten v/Miljøverndepartementet (advokat Sven Ole Fagernæs - til prøve) mot Borgar Johannes Woldstad m.fl. (11 parter) (høyesterettsadvokat Torolv Hustad).
Forfatter:	Holmøy, Tønseth, Michelsen, Blom, Stabel
Lovhenvisninger:	Grunnloven (1814) §105, Naturvernloven (1970) §20, §10, §18, §8, Naturvernloven (1970), Ekspropriasjonserstatningsloven (1973) §4

Dommer Holmøy: Miljøverndepartementet vedtok 21. september 1973 å frede midlertidig vestre del av Fiskumvann med tilgrensende belte av våtmark, jfr. lov av 19. juni 1970 nr. 63 om naturvern §18 tredje ledd. Ved kongelig resolusjon av 19. april 1974 ble området med noe snevrere grenser fredet som naturreservat, jfr. lovens §8. Ved de fastsatte verneregler for reservatet ble nydyrking forbudt. Videre ble det foretatt en del andre restriksjoner på grunneiernes utnyttelse. De grunneiere som ble berørt av fredningsvedtaket - med ett unntak - begjærte skjønn etter lovens §20 for å få fastsatt erstatning. Ved skjønn avhjemlet 29. mars 1977 fastsatte Eiker, Modum og Sigdal herredsrett erstatning til samtlige 16 saksøkere. Av disse ble 11 tilkjent erstatning for tapt dyrkingsareal. Samtlige ble tilkjent erstatning for de øvrige restriksjoner som fredningen medførte.

Staten v/Miljøverndepartementet påanket skjønnet til Eidsivating lagmannsrett, som ble satt med to sakkyndige domsmenn. For lagmannsretten godtok staten den erstatning for tapt dyrkingsareal som skjønnsretten hadde tilkjent de tre grunneiere som arealmessig var sterkest berørt av dyrkingsforbudet. Det gjaldt dyrkingsarealer på henholdsvis 25, 17 og 53 dekar. Etter statens mening hadde de øvrige grunneiere ikke krav på erstatning for tap av dyrkingsareal, og ingen av dem for de øvrige restriksjoner. Lagmannsretten stadfestet skjønnet for så vidt angikk erstatning for tapt dyrkingsareal til de åtte grunneiere som denne del av ankesaken gjaldt. Når det gjaldt erstatning for de øvrige restriksjoner, var det forskjellige oppfatninger i lagmannsretten. Et flertall - to lagdommere og en domsmann - fant at de fem grunneiere som ikke var tilkjent erstatning for dyrkingsareal, ikke kunne kreve erstatning for øvrige restriksjoner, idet disse alene ikke var mer tyngende enn at grunneierne måtte tåle dem uten

Side:95

erstatning. Overfor de 11 grunneiere som var tilkjent erstatning for dyrkingsareal, ble den del av skjønnet som gjaldt de øvrige restriksjoner, opphevet og hjemvist til ny behandling ved skjønnsretten, etter flertallets begrunnelse på grunn av uriktig rettsanvendelse. Om mindretallets standpunkt vises til lagmannsrettens domsgrunner.

Lagmannsrettens dom hadde denne domsslutning:

«1. Eiker, Modum og Sigdal herredsretts skjønn av 29.3.1977 oppheves for takstnummerne 4: Martin Giljamse, 6: Ole Nedberg, 7: Kristian Thorrud, 13: Nils Christian Røed og 14: Nils Olav Klonteig.

2. Eiker, Modum og Sigdal herredsretts skjønn av 29.3.1977 oppheves og hjemvises til ny behandling ved skjønnsretten for så vidt det er tilkjent erstatning for «øvrige restriksjoner» for takstnummerne l: Borgar Johannes Woldstad, 2: Kåre Hegstad, 3: Henrik Hegstad, 5: Birger Garås, 8: Kåre Hobbelstad, 9: Olaf Thorrud, 10: Johannes Haugnes, 11: Andreas Darbo, 12: Nils Darbo, 15: Tore Bogen og 16: Gislaug Gundersen m. fl.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Staten v/Miljøverndepartementet har anket til Høyesterett, prinsipalt på grunn av rettsanvendelsen, subsidiært på grunn av saksbehandlingen - mangelfulle skjønnsgrunner. Anken omfatter spørsmålet om erstatning for dyrkingsareal til de åtte grunneiere som etter statens syn ikke har krav på slik erstatning, og videre spørsmålet om erstatning for øvrige restriksjoner til de 11 grunneiere som også hadde tapt dyrkingsareal. Anken omfatter således punkt 2 i lagmannsrettens domsslutning. Punkt 1 i lagmannsrettens dom er rettskraftig. En anke fra de fem grunneiere som ikke hadde dyrkingsareal, ble avvist som for sent fremsatt.

Om saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter viser jeg til skjønns- og domsgrunnene.

Den del av saken som anken gjelder, står i det vesentlige i samme stilling for Høyesterett som for lagmannsretten, dog har staten som en ny anførsel for Høyesterett gjort gjeldende at dersom det tilkjennes erstatning for dyrkingsareal, må det gjøres fradrag for den del av dyrkingsomkostningene som dekkes av offentlige tilskudd. - Til bruk for Høyesterett har to av grunneierne og en sakkyndig forklart seg ved bevisopptak. De to grunneierne forklarte seg også for lagmannsretten.

Fra statens side er det pekt på at saken reiser kompliserte og uavklarte rettsspørsmål som er typisk for en stor del av naturfredningssakene, og at det er behov for å få trukket opp retningslinjer for løsningen av erstatningsspørsmålene i disse saker.

Fra statens side er ellers blant annet gjort gjeldende:

Forvaltningens behandling av denne fredningssak viser at det ble foretatt en balansert grensegang mellom naturvern- og landbruksinteresser, der også landbruksinteressene var gjenstand for en omfattende vurdering. Dette forhold kan ha betydning ved en rettslig helhetsvurdering.

Side:96

Verken skjønnsrettens eller lagmannsrettens begrunnelse for erstatningsansvar er holdbar. Den del av lagmannsrettens begrunnelse som går ut på at fredningen gjør arealene praktisk talt verdiløse, og at den derfor må likestilles med en ekspropriasjon, en avståelse, er det verken rettslig eller faktisk dekning for. Den begrunnelse for erstatningsansvar som Høyesteretts flertall gav i dommen om Lamyra - Rt-1978-442 - som lagmannsretten viser til, er ikke i samsvar med tidligere rettspraksis. Denne bygger på sonderingen mellom ekspropriasjon og rådighetsinnskrenkninger. For øvrig blir ikke dyrkingsarealene verdiløse på grunn av fredningen. Heller ikke er det spørsmål om inngrep i en eksisterende virksomhet slik forholdet var i nevnte høyesterettsdom.

Når erstatningsspørsmålet skal vurderes etter de regler som på grunnlag av Grunnlovens §105 har utviklet seg for rådighetsinnskrenkninger, skal det mye til for at det skal bli spørsmål om erstatningsansvar. Etter statens syn er det i denne sak særlig følgende forhold som er avgjørende for at det ikke skal betales erstatning: Båndleggelsen gjelder relativt små arealer av eiendommene som grunneierne ikke kan ha hatt særlige forventninger om å kunne dyrke opp. Det økonomiske tap er ikke så stort at det kan anses som vesentlig. Ved vurderingen av det økonomiske tap som følge av forbudet mot nydyrking må det tas hensyn til at etter skjønnsrettens beregninger er en betydelig del av tapet offentlige tilskudd. Sett i forhold til grunneiernes tidligere bruk av arealene, kan fredningen ikke anses som noe vesentlig inngrep.

Etter statens syn kan det i dette tilfelle ikke være noe moment av betydning for erstatningsansvar at fredningen rammer en mindre gruppe grunneiere.

Dersom det legges til grunn at staten er erstatningspliktig, taler sterke grunner for at erstatningen utmåles etter et differanseprinsipp, slik at det bare gis erstatning for inngrep som går utover hva den enkelte, om fredningsvedtaket ikke var kommet, ville ha måttet tåle uten erstatning. Videre må det gjøres fradrag for offentlige tilskudd.

I forbindelse med den subsidiære påstand er det fra statens side pekt på en del punkter hvor skjønnsgrunnene er noe ufullstendige. I samsvar med den prinsipale påstand som er nedlagt, er det dog statens syn at Høyesterett likevel har tilstrekkelig grunnlag for å vurdere de rettsspørsmål anken gjelder.

Staten v/Miljøvemdepartementet har nedlagt slik påstand:

«Prinsipalt:

1. Skjønnet oppheves for takstnr. 5, 8, 9, 10, 11, 12, 15 og 16.

2. Skjønnet oppheves for takstnr. 1, 2 og 3 for så vidt det er gitt erstatning for de «øvrige restriksjoner».

Subsidiært:

1. Skjønnet oppheves og saken hjemvises til ny behandling for takstnr. 5, 8, 9, 10, 11, 12, 15 og 16.

2. Skjønnet oppheves for takstnr. 1, 2 og 3 for så vidt gjelder erstatning for de «øvrige restriksjoner».»

Side:97

Fra ankemotpartenes - grunneiernes - side er blant annet anført:

Ankemotpartene har ingen bemerkninger til den faktiske fremstilling som under prosedyren er gitt fra statens side av forvaltningens behandling av denne fredningssak, men tilføyer at man på dette område savner en avveining av styrken av landbruksinteressene i forhold til naturverninteressene. Grunneiernes anmodning om en nærmere utredning av skadevirkningene forut for vedtaket om varig fredning, ble ikke etterkommet.

Når det gjelder den rettslige vurdering, slutter ankemotpartene seg til skjønnsrettens og - bortsett fra vurderingen av de øvrige restriksjoner - til lagmannsrettens begrunnelse.

Det fremheves at jordbruksverdien av områdene rundt Fiskumvann er meget høy. Dertil kommer at det i denne sak er spørsmål om relativt små gårder med behov for tilleggsjord. Det må være av betydning for erstatningsspørsmålet at fredningen bare rammer grunneierne langs den ene side av vannet, en liten gruppe. - De restriksjoner som er lagt på området, er så omfattende at det må anses som verdiløst for jordbruksformål. I tillegg til at nydyrking er forbudt, vil beite bli ødelagt på grunn av den skogvegetasjon som vil komme. Etter vernereglene skal området også forvaltes av fylkesmannen i samråd med Miljøverndepartementet. Det må således være riktig slik lagmannsretten har lagt til grunn, at inngrepet overfor grunneierne må likestilles med ekspropriasjon.

Når det gjelder nydyrking, fremheves at dette er en del av den etablerte landbruksvirksomhet. Et dyrkingsforbud må derfor ses som inngrep i en etablert virksomhet. Nydyrking kan således ikke ses som en bruksendring.

For så vidt angår betydningen av dyrkingstilskuddene, fremheves at nydyrking i dette tilfelle ville vært rentabel selv om tilskudd ikke ble gitt. Det må for øvrig være riktig å regne dyrkingstilskuddene som en del av tapet, både i forhold til spørsmålet om erstatningsansvar for staten overhodet foreligger, og ved utmålingen av erstatningen.

Ankemotpartene har nedlagt slik påstand:

«1. Eiker, Modum og Sigdal herredsretts skjønn av 29. mars 1977 stadfestes så langt det er påanket til Høyesterett.

2. Ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger for Lagmannsrett og Høyesterett.»

Jeg finner at statens prinsipale påstand må tas til følge.

Under henvisning til uttalelser i prosedyren vil jeg nevne at sakens opplysninger ikke gir noen holdepunkter for det syn at ikke også landbruksinteressene ble forsvarlig vurdert før fredningsvedtaket ble truffet. Slik de rettslige spørsmål i saken ligger an, finner jeg ellers ikke grunn til å gå inn på dette punkt.

Spørsmålet om erstatningsansvar for staten skal etter naturvernlovens §20 avgjøres etter «alminnelige rettsgrunnsetninger». Dette

Side:98

innebærer at det er de prinsipper som har utviklet seg på basis av Grunnlovens §105 som får betydning. Jeg finner det i denne forbindelse tilstrekkelig å vise til Høyesteretts dom i Rt-1978-442 - Lamyra-dommen. Om dette utgangspunkt var det enighet i retten.

Det er de regler som gjelder ansvar for pålagte innskrenkninger i eiendomsretten som ikke går ut på avståelse, som i denne sak får betydning. Hva dette innebærer, skal jeg komme tilbake til. Også skjønnsretten og lagmannsretten tar utgangspunkt i de regler som gjelder for slike rådighetsinnskrenkninger. Lagmannsretten gir imidlertid også uttrykk for at fredningen gjør dyrkingsarealene praktisk talt verdiløse, og at inngrepet derfor kan sidestilles med ekspropriasjon. Dette tillegges den konsekvens at det ikke kan stilles vilkår om at inngrepet må være vesentlig for at staten skal bli erstatningspliktig. Lagmannsretten viser i denne forbindelse til Høyesteretts - flertallets - standpunkt i Lamyra-dommen. Det prinsipp som flertallet bygger på i denne dom, kan imidlertid etter min mening bare ha en meget begrenset anvendelse, og det kan klart ikke få anvendelse i denne sak. I betraktning av den råderett som grunneierne her sitter igjen med, ligger denne sak annerledes an enn Lamyrasaken.

Når det gjelder innskrenkninger i eiendomsretten, er utgangspunktet at disse ikke påfører det offentlige erstatningsplikt, og at det skal mye til før det må betales erstatning etter Grunnlovens §105. Jeg viser til førstvoterendes uttalelse i plenumsdommen i Rt-1970-67. Dette utgangspunkt har også vært lagt til grunn i senere rettspraksis. Innen rammen av dette utgangspunkt vil spørsmålet om et inngrep fører til erstatningsplikt for det offentlige, bero på en helhetsvurdering. Det må i alle tilfelle være et krav om at inngrepet er vesentlig, men også andre momenter er relevante.

Vurderingen blir således konkret, og det vil ikke uten videre kunne trekkes slutninger fra andre saker, for eksempel om hvor stort økonomisk tap en grunneier må tåle uten erstatning. Jeg nevner i denne forbindelse at Høyesterett ikke tidligere har hatt til behandling noen sak om erstatningsplikt for det offentlige på grunn av naturfredning av rene landbrukseiendommer. Det generelle utgangspunkt som ellers er lagt til grunn i rettspraksis, må klarligvis også gjelde på dette område.

Jeg innskyter at skjønnsgrunnene sammen med de fremlagte kart og fotografier etter min mening gir Høyesterett tilstrekkelig grunnlag for den vurdering det her er spørsmål om.

Når jeg er kommet til at det ikke foreligger erstatningsplikt for staten overfor ankemotpartene i denne sak, legger jeg først og fremst vekt på betydningen av inngrepet, jfr. vilkåret om at det må være vesentlig. Når det gjelder forbudet mot oppdyrking bygger jeg i noen grad også på at det beregnede tap for en stor del består i offentlig tilskudd, og at dette forbud ikke er rettet mot den bruk eierne hittil har gjort av arealene. Jeg vil redegjøre nærmere for hvert av disse momenter. Videre vil jeg gå inn på betydningen av at fredningsvedtaket er rettet mot et relativt lite antall grunneiere, et moment som skjønnsretten og lagmannsretten har tillagt betydning.

Side:99

I tilknytning til vilkåret om at inngrepet må være vesentlig, skal jeg bemerke:

Lagmannsretten legger til grunn at ved vurderingen av om inngrepet er vesentlig, må virkningene av fredningen sees samlet for så vidt den berører eiendommenes næringsgrunnlag som jord- og skogbruk i vid forstand. Selv om en slik samlet vurdering av forskjellige restriksjoner på en og samme næring kan være et riktig utgangspunkt, mener jeg at forholdene i denne sak tilsier at forbudet mot nydyrking vurderes isolert i denne sammenheng. Dette forbud er rettet mot en spesiell anvendelse av visse deler av området, en anvendelse som ikke tidligere har vært aktuell for noen av grunneierne og som ingen av dem hadde konkrete planer om. For den enkelte grunneier må forbudet mot oppdyrking fremstå som en helt spesiell tapspost som etter min mening ikke kan få den konsekvens at det også skal betales erstatning for de øvrige restriksjoner når disse etter en isolert bedømmelse ikke ville betinget erstatning. På grunnlag av en isolert vurdering av disse øvrige restriksjoner mener jeg det må legges til grunn at disse ikke er så vesentlige at de kan gi rett til erstatning. Skjønnsretten har riktignok gitt utrykk for at disse restriksjoner er så vesentlige at de må føre til erstatningsplikt. Men den uttaler på den annen side at de ikke kan føre til noen stor erstatning - skadevirkningene er relativt små. Denne sistnevnte vurderingen har også fått uttrykk i skjønnsrettens erstatningsutmåling - fem kroner pr. løpende meter grenselinje mot reservatet.

Etter dette må skjønnet oppheves for så vidt det er tilkjent erstatning for de øvrige restriksjoner. Det gjenstår da å ta standpunkt til spørsmålet om erstatning for dyrkingsareal til de åtte grunneiere som denne del av anken gjelder.

Når det gjelder tap av dyrkingsareal, peker jeg på at det ikke fremgår av skjønnsgrunnene om skjønnsretten ved verdsettelsen har foretatt noen neddiskontering på det grunnlag at det var uklart når en oppdyrking ville ha funnet sted. Etter forholdene finner jeg at denne usikkerhet ved skjønnsrettens verdsettelse ikke kan få noen betydning for den vurdering som det her er spørsmål om.

Skjønnsretten har verdsatt tapet av dyrkingsareal for eieren av takstnummer 5 til 37.200 kroner, og for de øvrige 7 ankemotparter som denne del av saken gjelder, til beløp fra 13.750 til 4.000 kroner. Også størrelsen av dyrkingsarealet, absolutt og i forhold til eiendommenes innmarksareal, er størst for takstnummer 5. Dyrkingsarealet for denne eiendom utgjør 9,3 dekar, innmarken 50 dekar. For de øvrige varierer dyrkingsarealet fra 5,5 til 2 dekar. Skjønnsgrunnene gir også opplysninger om eiendommenes skogareal, som for takstnummer 5 er 600 dekar.

For de andre takstnummer enn nr. 5 finner jeg etter dette at inngrepet ikke er så vesentlig at det blir spørsmål om erstatningsplikt for staten. I forhold til takstnummer 5 tar jeg ikke standpunkt til om det økonomiske tap er av en slik størrelsesorden at inngrepet av den grunn må anses som vesentlig i denne sammenheng. Når andre momenter av betydning tas i betraktning, finner jeg nemlig at heller ikke eieren av takstnummer 5 har rett til erstatning. For ordens skyld

Side:100

peker jeg på at de momenter det er spørsmål om, også er relevante for de øvrige takstnummer.

Jeg nevner da først at skjønnsrettens vurdering av tapets størrelse forutsetter at arealet, hvis fredningen ikke var kommet, ville ha kunnet dyrkes opp med betydelige offentlige tilskudd. Ifølge skjønnsgrunnene var partene enige om at ved erstatningsutmålingen skulle offentlige tilskudd til dyrking og inndemming tas med som en tapspost. Jeg går ikke inn på om det i dette ligger en innrømmelse fra statens side som ikke kan fragås under den senere behandling av saken. Den innrømmelse det kan være spørsmål om, gjelder i tilfelle bare utmålingen av erstatningen dersom det legges til grunn at grunneierne har krav på erstatning.

Etter min mening er det et relevant moment at en betydelig del av det beregnede tap består i at grunneierne ikke vil få offentlig tilskudd til oppdyrking av arealene. Dette gjelder uten hensyn til om grunneierne etter gjeldende regler har et rettslig krav på tilskudd til nydyrking eller ikke. Jeg nevner i denne forbindelse at det ellers har vært sondret mellom ulike tapsposter når det gjelder erstatning for rådighetsinnskrenkninger - se høyesterettsdom i Rt-1979-971 hvor erstatning på grunn av en midlertidig fredning bare ble gitt for investeringer og særskilte omkostninger, ikke for mulig tapt fortjeneste. Jeg viser også til Rt-1976-472.

Når det gjelder størrelsen av tilskuddene, er det fra statens side pekt på at beregningene i skjønnsgrunnene ikke er helt nøyaktige. En fremlagt beregning på grunnlag av reglene pr. august 1976 og senere endringer viser at tilskuddene for takstnummer 5 ville blitt 2.360 kroner av et beregnet tap på 4.000 kroner pr. dekar. For de øvrige takstnummer er den relative andel av tilskuddene enda større.

Et annet relevant moment ved en helhetsvurdering er at dyrkingsforbudet gjelder en bruk som ikke tidligere har vært drevet på arealene. Nydyrking må, selv om det ligger innenfor tradisjonell jordbruksnæring, ses som en bruksendring. Jeg vil i denne sammenheng også peke på at nydyrking ikke kunne anses som nær forestående, selv om den av skjønnsretten var ansett som påregnelig. Utarbeidede dyrkingsplaner forelå ikke.

Under prosedyren for Høyesterett har det fra ankemotpartenes side vært fremholdt at fredningen har betydelige virkninger også for den bruk som hittil har vært gjort av områdene. Etter skjønnsrettens verdsettelse av de øvrige restriksjoner - et punkt som jeg har gjort rede for i forbindelse med kravet om vesentlighet - må jeg imidlertid bygge på at disse virkninger av fredningen har liten betydning. Når det fra ankemotpartenes side spesielt har vært nevnt at reservatet etter vernereglene skal forvaltes av fylkesmannen i samråd med Miljøverndepartementet, kan det være grunn til å peke på at denne bestemmelse ikke gir det offentlige noen fysisk råderett over reservatet. Denne ligger fortsatt hos grunneierne med de reservasjoner som følger av de andre verneregler.

Som et siste punkt vil jeg gå inn på betydningen av at fredningen rammer en mindre gruppe grunneiere, fra ankemotpartenes side er også fremhevet at den rammer grunneierne bare på den ene side av

Side:101

Fiskumvann.

Etter min mening kan det imidlertid ikke være riktig i denne sammenheng å se på den enkelte fredning isolert. Fredning etter naturvernloven vil gjelde bestemt avgrensede områder. Hvor mange grunneiere som rammes av den enkelte fredning, vil kunne variere, avhengig blant annet av områdets utstrekning. Det er spørsmål om områder som utpeker seg som verneverdige; det er ikke spørsmål om inngrep overfor en vilkårlig utvalgt gruppe grunneiere. De enkelte fredningsvedtak må ses som ledd i det offentliges samlede arbeid for å bevare verneverdig natur. Et betydelig antall fredninger er vedtatt, og det arbeides med fredningsplaner. Under disse forhold kan det ikke få noen nevneverdig betydning for erstatningsplikten om den enkelte fredning rammer et fåtall grunneiere. Tilsvarende synspunkter er lagt til grunn i Høyesteretts dom i Rt-1973-705.

Staten får etter dette medhold i sin prinsipale påstand.

Skjønnsrettens omkostningsavgjørelse er ikke påanket.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Skjønnet oppheves for takstnr. 5, 8, 9, 10. 11, 12, 15 og 16.

2. Skjønnet oppheves for takstnr. 1, 2 og 3 for så vidt det er gitt erstatning for de «øvrige restriksjoner».

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Tønseth: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Michelsen. Blom og Stabel: Likeså.

Av herre ds rettens skjønn (sorenskriver Bjarne Mathiesen med skjønnsmenn):

Med hjemmel i lov om naturvern av 19.06.1970 §18 siste ledd traff miljøverndepartementet den 21. september 1973 vedtak om midlertidig fredning av en del av Fiskumvannet i Ovre Eiker med tilhørende våtmarksområder. Formålet med fredningen var å bevare en spesiell naturtype og å verne fuglelivet.

De midlertidige fredningsbestemmelser hadde denne ordlyd:

I.

Vestre del av Fiskumvannet med et tilhørende belte av våtmark, beliggende i Øvre Eiker kommune, fredes midlertidig.

Det fredede området berører følgende gnr./bnr.:- - -

Grensene for fredningsområdet er avmerket på kart 1:5000 som oppbevares i Miljøverndepartementet (J.nr. 4452/73 h) og hos Fylkesmannen.

II.

Formålet med fredningen er å bevare en spesiell naturtype og å verne fuglelivet.

III.

For området gjelder følgende bestemmelser:

Side:102

a) Pattedyr og fugler, herunder fuglenes reir og egg, er fredet mot skade og ødeleggelse av enhver art. All jakt er forbudt.

b) Vegetasjonen er fredet, bortsett fra at beiting kan foregå som tidligere.

c) Oppføring av bygninger, anlegg, herunder veier, eller faste innretninger er ikke tillatt. Nye luftledninger må ikke fremføres over området.

d) Uttak av masse eller andre inngrep i grunnen, tørrlegging, oppfylling, henlegging av avfall, ny utføring av kloakk og industriavfall samt bruk av kjemiske plantevernmidler er ikke tillatt.

e) Motorisert trafikk til lands og til vanns, herunder på isen. er forbudt bortsett fra i ambulanse- og politiøyemed.

f) Miljøverndepartementet kan gjøre unntak fra fredningsbestemmelsene.

IV.

Fylkesmannen i Buskerud v/frilufts- og naturvernkonsulenten fører tilsyn med området.

Forut for vedtaket hadde departementet foretatt en befaring der også statsråden deltok. Saken hadde vært forelagt en rekke utvalg og råd til uttalelse, således generalplanutvalget i øvre Eiker, friluftsnemnda. skogrådet, jordstyret og kommuneingeniøren, samt de berørte grunneiere§. Rådmannen la frem disse uttalelser i sin innstilling til formannskapet. Formannskapet behandlet saken i møte den 13. juni 1973 og sluttet seg til rådmannens innstilling som gikk ut på at man generelt ga uttrykk for en positiv innstilling til en eventuell fredning av området, dog under hensyntagen til de spesielle bemerkninger som var fremkommet i uttalelsene.

Arbeidet med å få til en varig fredning fortsatte. Det fikk full støtte fra de kommunale og fylkeskommunale organer, fylkeslandbrukssjefen, øvre Eiker jordstyre, øvre Eiker skogråd samt fra øvre Eiker formannskap og kommunestyre. Både naturreservatets grenser og fredningsbestemmelsene ble fastsatt med det for øye at virkningene skulle bli så skånsomme som mulig for de berørte grunneiere. Ved de endelige bestemmelser ble området innsnevret noe. All dyrket mark ble holdt utenfor. Likeså noe mer av selve vannet, og beiting ble tillatt som tidligere. Det ble også åpnet adgang til å gi dispensasjon for vanningsanlegg, likesom grøfter kunne vedlikeholdes. Grunneierne hadde satt ned et eget arbeidsutvalg, og dette ble holdt løpende orientert om arbeidet.

De endelige bestemmelser ble fastsatt ved kgl.res. av 19. april 1974, og de lyder slik:

I.

I medhold av lov om naturvern av 19. juni 1970, nr. 63, §8, jfr. §10, er en del av Fiskumvannet med tilgrensende strandenger og sumpmarker beliggende i Øvre Eiker kommune, Buskerud, ved Kongelig resolusjon av 19. april 1974 fredet under betegnelsen «Fiskumvannet naturreservat».

II.

Reservatet berører følgende gnr./bnr.:- - -

Reservatet har følgende grenser:- - -

III.

Formålet med reservatet er å bevare en spesiell naturtype, med et rikt fugleliv som er av særlig vitenskapelig og pedagogisk interesse.

Side:103

IV.

For reservatet gjelder følgende bestemmelser:

1. Pattedyr og fugler, herunder fuglenes reir og egg, er fredet mot skade og ødeleggelse av enhver art.

2. All jakt er forbudt. Det er ikke tillatt å løsne skudd innenfor reservatets grenser.

3. Vegetasjonen er fredet, med følgende unntak:

a) Beiting kan foregå som tidligere.

b) I en sone på 2 meter langs grensen mot dyrket mark kan grunneiere fjerne skog og kratt som er til sjenanse for jordbruket. Skog og kratt for øvrig som sjenerer jordbruket, kan fjernes etter tillateise fra herredsskogmesteren i samråd med fylkesmannen.

c) Grunneiere kan fjerne vegetasjon som er helsefarlig for mennesker og dyr, og vertsplanter for skadegjørere i jordbruket.

4. Oppføring av bygninger og anlegg, herunder veier og faste innretninger og legging av jordkabler er ikke tillatt. Luftledninger må ikke framføres over området. Departementet kan gi dispensasjon for oppføring av vanningsanlegg tilknyttet jordbruket, dersom dette anlegges slik at det ikke medfører ulemper for fuglelivet.

5. Uttak av masse eller andre inngrep i grunnen, tørrlegging, oppfylling, henlegging av avfall, ny utføring av kloakk, gjødsling, samt bruk av kjemiske plantevernmidler er ikke tillatt.

6. Unntatt i perioder 15. april-15. juli er følgende aktiviteter tillatt:

a) Vedlikehold av allerede eksisterende åpne og/eller lukkede grøfter.

b) Rydding av kratt under de nåværende luftledninger.

7. Motorisert trafikk til lands og til vanns, herunder på isen, er forbudt bortsett fra i ambulanse- og politiøyemed. Unntatt fra dette forbudet er grunneieres ferdsel til og fra sine nåværende båtplasser. Denne ferdsel skal skje slik at fuglelivet ikke forstyrres, og farten må ikke overskride 5 knop.

8. Departementet kan, dersom det viser seg nødvendig av hensyn til fuglelivet, fastsette nærmere bestemmelser om ferdselen.

9. Departementet kan gjøre unntak fra fredningsbestemmelsene når dette ikke kommer i strid med formålet med fredningen.

V.

Naturreservatet forvaltes av fylkesmannen i Buskerud i samråd med Miljøverndepartementet. - - -

Retten skal bemerke:

Omfanget av de rådighetsinnskrenkninger som grunneierne må finne seg i fremgår av fredningsbestemmelsenes avsnitt IV.

Grensene for naturreservatet er under arbeidet med fredningen innsnevret i forhold til de opprinnelige planer. Det gjelder bl.a. Måsnesmyrene nord for jernbanelinjen som var med i de opprinnelige planer. Mens fredningsplanene ble utredet har imidlertid eieren satt i gang oppdyrking som ble fullført før det endelige fredningsvedtak. Også grensen ute i vannet er trukket betydelig nærmere land.

På nordsiden av jernbanelinjen er også foretatt oppdyrking i de senere år

Side:104

utenom det areal som var planlagt å være med i naturreservatet, i Hegstadmyrene. Oppdyrkingen er skjedd ved inndemning og elektriske pumper for å føre ut vannet. Det er opplyst at i tørkesommeren 1976 ga disse en betydelig større kornavling enn de ovenforliggende strøk. Årsaken må åpenbart ligge i den høyere grunnvannstand.

De eiendommer som berøres av klausuleringene er for det meste jordbrukseiendommer av varierende størrelse, for det meste basert på korndyrking. Noen få eiendommer er ikke gårdsbruk. Det vises til beskrivelse under hvert enkelt takstnummer.

Fiskumvannet er forbundet med det betydelig større vann, Eikeren, med et smalt sund. Det foreligger en gammel regulering av vannene. Vannstanden kan reguleres opp til kote 18. Da må dammen, ved Vestfossen, åpnes. Den høyeste vannstand som er målt var i 1951 da vannstanden under flom gikk opp til kote 18.87.

Det er enighet mellom partene om at slik §20 i lov om naturvern er formet, må erstatningsspørsmålet avgjøres ved en analogisk anvendelse av grunnlovens §105.

Retten er enig i det prinsipale utgangspunkt staten har tatt, at man stort sett må finne seg i innskrenkninger i sin eiendomsrådighet uten erstatning når vektige samfunnsmessige interesser krever det Prinsippet er fastslått i en rekke dommer. Retten tinner det tilstrekkelig i Vise til strandlovdommen i Rt-1970-67 flg. og til den såkalte Krokedalsdommen Rt-1973-705 flg.

Men dette er likevel bare utgangspunktet. En grunneier plikter ikke å finne seg i enhver rådighetsinnskrenkning. Hvor grensen går er imidlertid uklart. I saker om fredning etter naturvernloven har man heller ingen vegledende høyesterettsdom.

Retten har under prosedyren fått en redegjørelse om de foreliggende skjønn etter naturvernlovens §20. Det synes å være enighet om de prinsipielle linjer: Grunneierne må i noen utstrekning finne seg i rådighetsinnskrenkninger som er satt av samfunnsmessige interesser for å bevare naturressurser for fremtiden. Retten er enig i statens syn, at skal man ha krav på erstatning, må det legges vekt på om inngrepet er vesentlig, om det rammer mange eller få, om det rammer tradisjonell og etablert bruk eller en «påregnelig bruksendring», jfr. ekspropriasjonserstatningslovens §4 nr. 2, om det allerede er foretatt investeringer, om inngrepet er midlertidig eller varig, og man må ta et visst hensyn til styrken av verneinteressene.

Ved en vurdering av hvert enkelt av disse momenter kan det være tvil om det foreligger tilstrekkelig grunn til å tilkjenne erstatning. Likevel kan man ved en samlet vurdering av flere av momentene, eller alle, i den utstrekning de overhodet har betydning i det enkelte tilfelle, nok finne at erstatning bør være konsekvensen. For så vidt kan man sammenlikne med ekspropriasjon. Hvis det offentlige ved ekspropriasjoner etter hvert tar bit for bit av en eiendom og grunneieren for hver gang får erstatning for den grunn han må avgi etter bruksverdi eller omsetningsverdi, kan situasjonen bli den at et ytterligere i og for seg lite inngrep kan føre til betydelige skadevirkninger når man sammenholder det med de tidligere inngrep. Skadevirkningene kan sammenlagt bli så store at grunneiérne må kunne kreve full innløsning av eiendommen. Prinsippet er også kommet til uttrykk i naturvernlovens §20, annet ledd.

Side:105

Anvendt på vår sak er retten enig i at inngrepet er vesentlig og rettet mot påregnelig bruksendring for de saksøkte nr. 1.2 og 3 for så vidt som de taper en aktuell og økonomisk forsvarlig mulighet for oppdyrking. Det må herunder legges vekt på at et tilgrensende område, Måsnesmyrene og deler av Hegstadmyra, alt ovenfor jernbanelinjen som danner grensen for naturreservatet, i de senere år er dyrket opp med særdeles vellykket resultat. Så langt er staten og saksøkerne enige.

Etter de sakkyndiges beregninger og vurderinger finner retten imidlertid at de samme betraktninger gjør seg gjeldende også for områder sørover i naturreservatet. Riktignok gjelder det her mindre områder som kan demmes inn og dyrkes opp, men det dreier seg vesentlig om mindre bruk hvor tilleggsjord har maksimal betydning for driftsresultatet, og hvor de samme driftsbygninger og den samme maskinpark kan brukes. For så vidt kommer for hele området marginalbetraktninger inn i bildet. Det må også tas hensyn til at vanningsmulighetene gir grunnlag for variert dyrking slik at den enkelte grunneier kan få maksimal utnyttelse av sin egen arbeidskraft. Retten peker også på at for disse smale områder langs vannet er formentlig verneinteressene mindre enn de er for de sammenhengende myrområder i nord.

Ved erstatningsutmålingen for tap av inndemnings- og oppdyrkningsmuligheter legger retten de sakkyndiges vurdering av kostnadene til grunn. Ingen av partene har hatt noe vesentlig å innvende mot dem. Partene er også enige om at retten skal ta hensyn til de offentlige tilskuddsordninger med 40-50% tilskudd til dyrking og inndemning. Ved inndemning som fellestiltak kan tilskuddet komme opp i 60% av kostnadene. Retten tar selvsagt hensyn til begrensinger som følger av bruksstørrelsen. Saksøkerne har lagt frem kalkulasjoner av bruksverdien basert på korndyrking. Retten har vurdert dem, og har ikke noe vesentlig å innvende mot dem. Retten legger vesentlig vekt på at den jord som innvinnes umiddelbart er klar for dyrking. Det er her ikke tale om mosemyr hvor formuldningsprosessen tar tid. For de tilgrensende nå oppdyrkede områder er opplyst at man fikk brukbar avling det første året, og toppavling det andre året selv under ellers ugunstige forhold (tørke). Ut fra de her nevnte betraktninger settes erstatningen til fra kr. 1.000,- til kr. 5.000,- pr. da. Det vises til de enkelte takstnumre.

Retten bemerker at de sakkyndige for sine vurderinger av omkostningene for Hegstadmyra, samlet areal egnet for oppdyrking 131 da., også har regnet med inndemning og oppdyrking av 60.6 da. under gnr. 161, bnr. 1 tilhørende Willy Tandberg. Tandberg er imidlertid ikke part i skjønnet. Han har ikke begjært skjønn etter naturvernlovens §20 til tross for at også hans del av myra, 60,6 da., ligger innen grensene for naturreservatet. Likevel finner ikke retten at dette får noe særlig å bety for erstatningsutmålingen. Man kan ikke se at et fellestiltak for hele myrområdet vil bli noe vesentlig billigere pr. da. enn om man bare hadde beregnet omkostningene for de sammenhengende områdene hos saksøkerne nr. 2 og 3 på tilsammen 70.4 da.

Saksøkerne har hevdet at de også må ha erstatning for påstående skog. Retten kan ikke finne grunnlag for det. Erstatningen for tap av oppdyrkningsmulighet gir full erstatning. Skogen på områdene er også av så liten verdi at det ikke ville blitt noen netto når man tok hensyn til driftsutgiftene.

Utover tapte oppdyrkingsmuligheter medfører fredningen en rekke andre restriksjoner slik som nevnt i fredningsbestemmelsenes avsnitt IV punktene 1-9. Således er all jakt forbudt, herunder også skyting av gjedde med hagle

Side:106

som de fleste grunneiere har drevet med, beiting kan foregå som tidligere, men man kan ikke høste fór på myrområdene, og man kan heller ikke kultivere, oppføring av alle slags bygninger og anlegg er forbudt, vanningsanlegg kan bare oppføres med dispensasjon og slik at det ikke medfører ulempe for fuglelivet, ny utføring av grøfter i reservatet er forbudt, motorisert trafikk er forbudt i hele området, herunder også på isen om vinteren, slik at alt tømmerlegg faller bort. Tømmerlegg ble foretatt tidligere, men er nå i hvert fall inntil videre ikke aktuelt fordi Vestfossen Cellulose er lagt ned.

Når man skal vurdere betydningen av disse restriksjoner, må man ta vesentlig hensyn til at det her dreier seg om grensen til et vann med alle de særskilte muligheter det gir for bruksutøvelsen. Eiendomsrådigheten gir for strandområder rikere muligheter enn om det hadde dreiet seg om en grense på fast mark.

Ser man på hver enkelt av restriksjonene isolert, vil man formentlig komme til at det ikke er tale om større inngrep enn dem man uten erstatning må finne seg i i samfunnets interesse. Det pekes for så vidt på at fredning av fuglelivet formentlig kunne vært gjennomført uten erstatning, jfr. dom i Rt-1973-705. Det kan imidlertid ikke være riktig å vurdere hver enkelt restriksjon for seg. Man må se på dem samlet, og vurdere den samlede virkning for hver enkelt grunneier. Ut fra en slik samlet vurdering finner retten at restriksjonene er så vesentlige at de må føre til erstatningsplikt for staten. De grunneiere det gjelder vil komme i en dårligere stilling enn de øvrige grunneiere til Fiskumvannet, og det bør etter rettens mening være utslagsgivende. Restriksjonene kan ikke føre til noen stor erstatning - skadevirkningene er relativt små. Restriksjonene vil også slå noe forskjellig ut for grunneierne, dog ikke mer enn at retten utmåler en lik erstatning for samtlige basert på lengden av grensen mot naturreservatet. Retten setter erstatningen til kr. 5,- pr. løpende meter målt etter eiendommens grense mot naturreservatet slik den er trukket opp i den kgl. res. av 19. april 1974 avsnitt II, jfr. fremlagt kart. Det er selvsagt bare den indre grense mot land det er tale om. Inkludert i denne erstatning er da alle de erstatningsposter saksøkerne har påberopt, og som følger av fredningsbestemmelsenes avsnitt IV, men også mer spesielle poster, således bl.a. hos nr. 1, Borgar Woldstad, skadevirkninger ved økning av fuglebestanden og tap av muligheten for oppretting etter ras mot vannet, for en del andre påberopte skader ved bølgeslag o.s.v. Retten bemerker at den også omfatter de særskilte påberopte skadevirkninger hos Martin Giljamse, saksøker nr. 4, for restriksjoner i trafikken til hans verksted, og hos Kristian Thorrud, saksøker nr. 7, for restriksjoner i båttrafikken til hans tidligere drevne gjestgiveri. Retten bemerker at begge de to nevnte erstatningsposter synes svært bagatellmessige.

Det bemerkes at denne generelle erstatning pr. løpende meter ikke omfatter de merutgifter ved disposisjoner til vern eller forbedring av egen eiendom som er avhengig av spesiell tillatelse, jfr. saksøkernes bemerkninger i tillegg til påstanden. Ved dispensasjoner må spørsmålet om merutgifter i hvert enkelt tilfelle tas opp med departementet. - - -

Under henvisning til de foran nevnte alminnelige betraktninger settes erstatningene for hver enkelt eiendom slik: - - -

Takst nr. 4. Gnr. 160, bnr. 13 og 15: Martin Giljamse:

Det dreier seg her ikke om gårdsbruk, men om en boligeiendom med et mindre verksted.

Side:107

Under befaringen ba Martin Giljamse om at båter fikk tillatelse til å kjøre inn til hans eiendom for reparasjon da han driver verksted for bl.a. reparasjon av båtmotorer og påhengsmotorer. Regjeringsadvokaten har med prosesskrift av 15.9.1976 meddelt at slik tillatelse ikke kan gis.

Retten bemerker som nevnt foran at det for så vidt bare er tale om et bagatellmessig inngrep. Det er bare sjelden det kan være nødvendig å kjøre inn til verkstedet med båt med motoren i gang. Den strekning det gjelder kan man ro. Påhengsmotorer vil ellers lett kunne transporteres med bil til verkstedet.

Erstatning:

For alle restriksjoner: kr. 5,- pr løpende meter grense mot naturreservatet.

Takst nr. 5: Gnr. 160, bnr. 1 og 10: Birger Garås:

Eiendommen er på ca. 50 da. dyrket mark og ca. 600 da. skog. Ca. 10 da. faller innenfor reservatet. Garås har foretatt en del oppfylling med sikte på bl.a. anlegg av bensinstasjon. Retten finner at dette med fordel kan gjøres innenfor reservatets indre grense. Etter de sakkyndiges beregninger og vurderinger kan imidlertid ca. 9,3 da. innvinnes ved inndemning og oppdyrking.

Erstatning:

1. For tap av oppdyrkingsmuligheter for 9,3 da.

2. For alle restriksjoner kr. 5,- pr. løpende meter grense mot naturreservatet. Takst nr. 6: Gnr. 160, bnr. 3: Ole Nedberg: Eiendommen er på ca. 60 da. dyrket mark og ca. 1.200 da. skog. Bare ca.

1.5 da. av strandområdet faller innenfor reservatet. Her er ikke tale om muligheter for oppdyrking.

Erstatning:

For alle restriksjoner under ett kr. 5,- pr. løpende meter grense mot naturreservatet.

Takst nr. 7: Gnr. 160, bnr. 5: Kristian Thorrud:

Eieren Kristian Thorrud er nå pensjonist og bor på eiendommen som er en ren boligeiendom. Reservatet opptar intet av grunnen, men grensen for reservatet følger nøyaktig etter eiendomsgrensen mot vannet. I boligen ble tidligere drevet gjestgiveri med 3 gjesteværelser. Under befaringen bad Thorrud om at departementet måtte gi samtykke til, i tilfelle gjestgiveriet ble åpnet igjen, å la gjestene få anledning til å bruke motorbåt inn til gjestgiveriet. Departementet har avslått dette med prosesskrift av 15.9.1976 idet det gjøres gjeldende at båttrafikantene bør kunne slå av motoren og ro inn når de passerer grensen for reservatet.

Retten finner det klart at forbudet mot motorisert ferdsel inn til et eventuelt gjenåpnet gjestgiveri er et bagatellmessig inngrep som ikke kan medføre noen særskilt erstatningsplikt. Thorrud har for øvrig etter at saken var opptatt til skjønn gjennom sin prosessfullmektig bedt om at det blir tatt hensyn til at det også har forekommet at gjester har kommet med fly som har landet på isen. Retten ser bort fra dette.

Erstatning:

For alle restriksjoner under ett kr. 5,- pr. løpende meter grense mot naturreservatet.

Takst nr. 8: Gnr. 159, bnr. 2: Kåre Hobbelstad:

Eiendommen er på ca. 80 da. dyrket mark og ca. 1.400 da. skog. Ca. 4

Side:108

da. faller innenfor reservatet. Under befaringen ble det bedt om at det ble gitt tillatelse til å sikre strandkanten mot bølgeslag. Departementet har med regjeringsadvokatens prosesskrift av 15.9.1976 avslått dette. Det er hevdet at strandkanten må kunne sikres på annen måte, f.eks. ved å mure opp med stein. Det er ikke av eieren opplyst noe om hvor ofte slik sikring skulle være påkrevet.

Retten finner på grunnlag av de sakkyndiges vurdering at her er økonomisk forsvarlig réell mulighet for oppdyrking av de 4 da. som faller innenfor reservatet.

Erstatning:

1. For tap av oppdyrkingsmuligheter for 4 da. kr. 2.500,- pr. da.

2. For alle øvrige restriksjoner under ett kr. 5,- pr. løpende meter grense mot naturreservatet. Takst nr. 9: Gnr. 159, bnr. 1: Olaf Thorrud: Eiendommen er på 92 da. dyrket mark og 1.300 da. skog. Etter de sakkyndiges vurdering kan ca. 5.2 da. av det område som faller

innenfor reservatet - det vil si praktisk talt hele arealet - dyrkes opp ved oppfylling.

Erstatning:

l. For tap av oppdyrkingsmuligheter for 5,2 da. kr. 2.500.- pr. Ja.

2. For alle øvrige restriksjoner under ett kr. 5.- pr. løpende meter grense mot naturreservatet. Takst nr. 10: Gnr. 158, bnr. 3: Johannes Haugnes: Eiendommen er på 100 da. dyrket mark og 1.300 da. skog. Ca. 3.5 da. kan dyrkes opp med oppfylling etter de sakkyndiges vurdering.

Erstatning:

l. For tap av oppdyrkingsmuligheter for 3,5 da. kr. 2.500,- pr. da.

2. For alle øvrige restriksjoner under ett kr. 5,- pr. løpende meter grense mot naturreservatet. Takst nr. 11: Gnr. 156, bnr. 1: Andreas Darbo: Eiendommen er på ca. 96 da. dyrket mark og ca. 1.400 da. skog. Ca. 6,5 da. faller innenfor reservatet. Av dette kan ca. 5,5 da. dyrkes opp ved oppfylling.

Erstatning:

1. For tap av oppdyrkingsmulighet for 5,5 da. kr. 2.500,- pr. da.

2. For alle øvrige restriksjoner under ett kr. 5,- pr. løpende meter grense mot naturreservatet. Takst nr. 12: Gnr. 155, bnr. 1 og 5: Nils Darbo: Eiendommen er på ca. 98 da. dyrket mark og ca. 830 da. skog. Innenfor reservatet faller ca. 6 da. Herav er ca. 2 da. tidligere dyrket mark som nå er tilvokst med kratt. Ca. 5,5 da. kan dyrkes opp.

Erstatning:

1. For tap av oppdyrkingsmuligheter for 5,5 da. kr. 2.000.- pr. da.

2. For alle restriksjoner for øvrig under ett kr. 5,- pr. løpende meter mot naturreservatet. Takst nr. 13: Gnr. 153, bnr. 1 og 2: Nils Christian Røed: Eiendommen er på 140 da. dyrket mark og ca. 650 da. skog. Eieren har tidligere ved inndemning dyrket opp en del av myrområdet mot vannet. Dette skjedde i 1974 da planene for fredning var under utarbeidelse. Ytterligere oppdyrking utenfor vollen er ikke økonomisk regningssvarende.

Side:109

Erstatning:

For alle restriksjoner samlet kr. 5,- pr. løpende meter grense mot naturreservatet.

Takst nr. 14: Gnr. 123. bnr. l: Nils Olav Klonteig:

Eiendommen består av ca. 70 da. dyrket mark som ikke ligger i flukt med reservatet, dessuten ca. 300 da. skog.

Det område som faller innenfor reservatet kunne vært dyrket opp etter inndemning ved et eventuelt samarbeide med Nils Christian Røed i 1974. Klonteig var imidlertid ikke da interessert. Nå ikke økonomisk forsvarlig.

Erstatning:

For alle restriksjoner under ett kr. 5,- pr. løpende meter grense mot naturreservatet.

Takst nr. 15: Gnr. 123, bnr. 2: Tore Bogen:

Eiendommen er på ca. 55 da. dyrket mark og ca. 300 da. skog. Ca. 10 da. faller innenfor reservatet og etter de sakkyndiges beregninger og vurderinger kan 5,2 da. dyrkes opp, for øvrig sammen med ca. 2,8 da.

Erstatning:

1. For tap av oppdyrkingsmulighet for 5,2 da. kr. 1.500,- pr. da.

2. For alle øvrige restriksjoner under ett kr. 5,- pr. løpende meter mot naturreservatet. Takst nr. 16: Gnr. 122, bnr. 4 og 7: Gislaug Gundersen m. fler. Eiendommen er på ca. 115 da. dyrket mark og ca. 800 da. skog. Ca. 3,5 da. faller innenfor reservatet. Herav kan ca. 2 da. dyrkes ved utplanering av masse fra land og litt inntransport fra Fiskumvannet.

Erstatning:

1. For tap av oppdyrkingsmulighet for 2 da. kr. 2.000,- pr. da.

2. For alle øvrige restriksjoner under ett kr. 5,- pr. løpende meter mot naturreservatet.

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Karl Lous, Bjørn Skreiberg og Trygve Lange-Nielsen med sakkyndige domsmenn): - - -

Staten har godtatt den erstatning hertedsretten fastsatte for takstnummerne 1, 2 og 3 for tapt dyrkingsareal. Det gjaldt arealer på henholdsvis 25, 17 og 53 da., som i sin helhet ble erstattet. Staten har imidlertid ikke godtatt at 8 øvrige takstnummer ble tilkjent erstatning for tapte dyrkingsarealer, som varierte fra 9,3 da. til 2 da. - - -

Lagmannsretten behandler først spørsmålet om erstatning for tap av dyrkingsjord for de 8 grunneiere anken gjelder. Lagmannsretten mener at herredsrettens rettsanvendelse er riktig og at skjønnet må bli å stadfeste for dette spørsmåls vedkommende.

Lagmannsretten kan stort sett tiltre herredsrettens begrunnelse på dette punkt med følgende tilføyelser.

Eierne av de 8 takstnr. det gjelder, hindres som nevnt i å utnytte dyrkingsarealer på fra 9.3 til 2 da., og herredsrettens takster varierer fra 1500 til 5000 kroner pr. da. Den allerede dyrkede mark varierer for de 8 eiendommer fra 115 til 50 da. De tapte dyrkingsarealer utgjør i prosent av dyrket areal fra 1,7 (takstnr. 16 med 115 dekar innmark) til 18,6 (takstnr. 5 med 50 dekar innmark). De av underskjønnet tilkjente erstatninger varierer fra kr. 4.000,- (takstnr. 16) til kr. 37.200,- (takstnr. 5).

Side:110

For alle eiendommer er driften basert på kornproduksjon. At de tapte arealer er marginale, sier seg selv og har fått uttrykk i de fastsatte erstatninger. Noe rettsspørsmål kan dette ikke sees å være.

At et tap på kr. 37.200,- for tapte dyrkingsmuligheter for en gård med 50 da. innmark og 600 da. skog (takst nr. 5) er vesentlig, kan ikke være tvilsomt. Og lagmannsretten finner som herredsretten at også et tap på kr. 4.000,- for en gård med 115 da. innmark og 800 da. skog (takstnr. 16) og kr. 7.000,- for en gård med 100 da. innmark og 1300 da. skog (takstnr. 10) er et vesentlig tap i den forstand at det kan kreves erstattet i medhold av grunnlovens §105, når det som her gjelder et spesielt inngrep som rammer et fåtall eiendommer.

Retten legger i denne forbindelse vekt på at det dreier seg om inngrep i tradisjonell jordbruksvirksomhet, som reduserer eiendommenes avkastningsmuligheter. Vesentlighetskriteriet må tilpasses det aktuelle livsområde. Det kan ikke trekkes bindende paralleller fra rådighetsinnskrenkninger som gjelder arealdisponering og bebyggelse av eiendommer. Det samme gjelder de innskrenkninger og ekstrautgifter som eiendommer, som ligger langs mer trafikkerte veier, må finne seg i i utviklingens medfør. Der er det naturlig å operere med en tålegrense på samme måte som i naborettslige forhold.

Tålegrensesynspunktet eller differansebetraktningen vil støte an mot den alminnelige rettsfølelse på en helt annen måte. når det gjelder tapsbringende inngrep i driften av en jordbrukseiendom, enten det gjelder forbud mot oppdyrking, grøfting, bygging av vanningsanlegg eller lignende tiltak. når dette er en naturlig og påregnelig måte å utnytte eiendommen på.

At differansebetraktningen ikke passer i den foreliggende sak illustreres ved den forskjellsbehandling som statens standpunkt innebærer. Det innebærer nemlig at takstnr. 1, 2 og 3 får full erstatning for 25, 17 og 53 da., mens de andre 8 ikke får noen erstatning for 9,3, 5,5 da. og nedover. Dette resultat synes vanskelig å akseptere.

Skulle man operere med en differansebetraktning og unngå den påpekte forskjellsbehandling, kunne det så vidt skjønnes bare skje ved at skjønnsrettene for hver enkelt eiendom fastsatte hvor meget som rimeligvis burde avstås erstatningsfritt og deretter trakk dette beløp fra i det totale tap. De uheldige sider ved en slik rettstilstand er lette å se.

Den nærliggende parallell, når det gjelder erstatning for slike jordbruksinngrep som denne sak gjelder, er grunnekspropriasjon og kanskje særlig veiekspropriasjon. Det er derfor naturlig å se vesentlighetskriteriet i lys av de erstatninger som ytes ved slike ekspropriasjoner.

Ankemotpartene har hevdet at det bare blir et tomt skall igjen av deres eiendomsrett, fordi dyrkingsarealene ikke har noen verdi som beite. De må i det alt vesentlige gis medhold i dette. Driften av gårdene har i mange år vært basert på kornproduksjon. En omlegning til beitebruk med produksjon av slaktedyr vil med de foreliggende innmarksarealer og maskiner være tapsbringende på en slik måte at dette ikke fremstår som en praktisk-økonomisk mulighet. Noen annen måte å utnytte beitet på, er det heller ikke. På denne bakgrunn må inngrepene overfor alle de omhandlede 8 ankemotparter anses som vesentlige.

Når forholdet er at inngrepet gjør dyrkingsarealene praktisk talt verdiløse, må man også stå overfor et inngrep som kan sidestilles med ekspropriasjon. Det er da ikke plass for noen vesentlighetsbetraktning, jfr. Høyeste-

Side:111

retts dom i Lamyrsaken.

Når det gjelder herredsrettens behandling av de øvrige virkninger av fredningsbestemmelsene for de berørte eiendommer, er det flere oppfatninger innen retten. Retten behandler først de 5 takstnummer, hvor det ikke er gitt erstatning for tapt dyrkingsareal.

Takstnr. 4 er en boligeiendom med et verksted, hvor det bl.a. repareres båtmotorer. Takstnr. 7 er en boligeiendom, hvor det tidligere ble drevet gjestgiveri med 3 gjesteværelser. Det hører ikke dyrket mark til eiendommene, og ulempene de påføres er særlig knyttet til at motorbåter må ros ut og inn de ca. 250 meter som er fredningsbeltets bredde.

Takstnr. 6, 13 og 14 er vanlige jordbrukseiendommer med strandlinjer på ca. 100,250 og 100 meter mot Fiskumvannet.

Lagmannsrettens flertall - dommerne Skreiberg, Lange-Nielsen og domsmann Kronen - finner at inngrepene overfor disse eiendommer ikke er mer tyngende enn at de må finne seg i dem uten erstatning. Restriksjonene griper ikke inn i eiendommenes næringsgrunnlag på en måte som kan antas å ha økonomisk betydning. Skjønnet blir således for disse 5 parter å oppheve uten at saken hjemvises til ny behandling.

Domsmann Bjelde er enig med herredsretten i at de inngrep det her gjelder, samlet må sies å være av vesentlig betydning for de berørte eiendommer, slik at eierne har krav på erstatning.

Lagdommer Lous og domsmann Bjelde er enige i den ankende parts anførsel om at herredsrettens fastsettelse av erstatning til kr. 5,- pr. løpende meter strandlinje for de øvrige restriksjoner, ikke er tilfredsstillende. Etter eiendommenes omfang og egenart - de synes delvis svært forskjellige - er det vanskelig å skjønne at det går an å komme frem til et riktig resultat uten at hver eiendom vurderes for seg. I alle fall lar det seg vanskelig gjøre å kontrollere riktigheten av rettsanvendelsen, når det gås frem på denne måte. Det anses ikke tilstrekkelig begrunnet at erstatningen for alle eiendommer skal settes til en enhetspris. Skjønnet bør derfor oppheves på grunn av mangelfulle skjønnsgrunner og hjemvises til ny behandling ved herredsretten. I hvertfall for takstnr. 6, 13 og 14 kan man ikke etter skjønnsgrunnene fastslå at inngrepene ikke er erstatningsbetingende.

Når det gjelder de 11 takstnummer, hvor det er tilkjent erstatning for tapt dyrkingsareal, finner lagmannsretten at skjønnet må bli å oppheve og hjemvise til ny behandling for de øvrige restriksjoners vedkommende. Når det gjelder begrunnelsen, har retten delt seg.

Flertallet - det samme som foran angitt - finner at skjønnet må oppheves på grunn av uriktig rettsanvendelse. Retten ser det slik at fredningsbestemmelsenes virkninger i forhold til spørsmålet om vesentlighet må ses samlet i den utstrekning det dreier seg om virkninger som berører en skog- og jordbrukseiendoms næringsgrunnlag i vid forstand. For disse 11 takstnummer er det ved tap av dyrkingsarealer allerede skjedd et vesentlig inngrep knyttet til næringsgrunnlaget. Derved vil de øvrige virkninger komme i tillegg, og de gir derfor i prinsippet grunnlag for erstatning, selv om de vurdert for seg ikke anses som vesentlige.

Spørsmålet blir etter dette hvilke virkninger som gjelder eiendommenes næringsgrunnlag i vid forstand.

Restriksjoner på alt som har med jordens avkastning å gjøre som grøfting, forlengelse av grøfter og anlegg av vanningsanlegg gir for så vidt ikke

Side:112

grunnlag for tvil. Avhengig av skjønnsforutsetningenes fortolkning og praktisering kan det for øvrig for enkelte eiendommer reises spørsmål om ikke restriksjoner av denne art isolert sett må anses som vesentlige.

Når det gjelder uttak av masse m.m., fredningsbestemmelsenes pkt. 5, synes det tvilsomt om disse inngrep kan ha noen betydning for eiendommenes avkastning, når det er gitt erstatning for den tapte dyrkingsjord. Dette er imidlertid et spørsmål som skjønnsretten må vurdere.

1 den utstrekning retten til tømmeropplegg langs stranden anses aktuelt, er tapet av denne rett et inngrep som er knyttet til eiendommenes næringsgrunnlag.

Forbudet mot jakt innebærer et totalforbud mot all jakt for all fremtid, og gjelder bare et fåtall eiendommer. Man kan derfor ikke trekke paralleller fra vanlige jaktfredningsbestemmelser. Det må i prinsippet være grunnlag for erstatning for dette inngrep i gårdenes næringsgrunnlag, selv om jakten ikke skulle være noe utleieobjekt. Den jakt i «gulmodningstiden», som Borgar Woldstad har forklart seg om, tar sikte på å forhindre at villduer spiser opp kornet, noe som særlig er et problem, hvis det er legde i kornåkeren. Slik jakt har direkte sammenheng med jordens avkastning.

Bortsett fra eventuelle pumpehus til vanningsanlegg synes forbudet mot å oppføre bygninger og anlegg ikke å berøre gårdenes næringsgrunnlag som jordbrukseiendommer. Dette er imidlertid et faktisk spørsmål som skjønnsretten må vurdere ved den nye behandling. I prinsippet kan forbudet gi grunnlag for erstatning.

På takstnr. 2 og 3 står det en del løvskog som fredes. Hvis denne ligger utenfor det dyrkingsland det er gitt erstatning for, er det også grunnlag for erstatning for det tap som fredningen måtte medføre. Skjønnsretten må selvsagt unngå kumulasjon av erstatninger.

Så langt er det da i prinsippet riktig at skjønnsretten har tilkjent erstatning for de øvrige restriksjoner for disse 11 takstnummer.

Det er imidlertid ikke riktig når ferdselsulemper og forbud mot gjeddeskyting er tatt med blant de erstatningsbetingende ulemper. Inngrep i den alminnelige ferdsel gir som hovedregel ikke krav på erstatning. Selv om det som her gjelder ferdsel på et privat vann, er forbudet mot motorisert ferdsel i et belte på ca. 250 meter langs land ikke av en slik art at det kan gi grunnlag for erstatning. Det samme gjelder den virkning av forbudet mot å løsne skudd at gjedde ikke lenger kan skytes med hagle. Fisket kan ellers skje som før, og en reguleringsvirkning av denne art kan ikke gi rett til erstatning.

I og med at det er gitt erstatning for virkninger av fredningen som det etter flertallets mening ikke er rettslig grunnlag for å erstatte, må skjønnsretten på ny vurdere spørsmålet om erstatning for øvrige restriksjoner. Flertallet antar at det ville være ønskelig om skjønnsretten ved den nye behandling i større grad vurderte de berørte eiendommer individuelt.

Lagdommer Lous og domsmann Bjelde viser til sine bemerkninger vedrørende takstnr. 4, 6, 7, 13 og 14, som også får anvendelse for de 11 takstnummer som nå behandles. Mindretallet kan stort sett tiltre de rettslige betraktninger flertallet har gitt uttrykk for, men det er etter skjønnsgrunnene ikke klart hva det er gitt erstatning for. - - -

Side:113