Rt-1985-740
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1985-06-25 |
| Publisert: | Rt-1985-740 (217-85) |
| Stikkord: | Vold mot politiet, Straffutmåling, Saksbehandling vedrørende forsettsbegrepet |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom 25. juni 1985 i l.nr. 111 B/1985 |
| Parter: | Statsadvokat Erling O. Lyngtveit, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Hans Stenberg-Nilsen). |
| Forfatter: | Skåre, Røstad, Løchen, Philipson, Blom |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §127 |
Dommer Skåre: Oslo byrett avsa 10. april 1985 dom med slik domsslutning:
«A, født xx.xx.1964, dømmes for overtredelse av straffeloven §127 til en straff av fengsel i 45 dager - førtifem - dager.
I medhold av straffeloven §52 flg. utstår fullbyrdelsen av straffen med en prøvetid på 3 år uten tilsyn og på det særlige vilkår at han i prøvetiden forbys å oppholde seg i Oslo sentrum natten til 1. mai.
I medhold av straffeloven §35 må tiltalte tåle inndragning av en hjemmelaget slåsshanske.
Saksomkostninger ilegges ikke.
Straffeloven §64 første ledd er gitt anvendelse, jfr. Nes forhørsretts dom av 28. juni 1984.»
Om saksforholdet og domfeltes personlige forhold viser jeg til byrettens domsgrunner.
Statsadvokatene i Eidsivating har anket over dommen, idet det hevdes at det bør fastsettes en ubetinget fengselsstraff.
Forsvareren for Høyesterett har tatt opp spørsmålet om domsgrunnene er tilstrekkelig klare. Riktignok sier den samlede rett at det avgjørende for skyldspørsmålet «er om tiltalte forsto at han ble pågrepet av en politimann». I flertallets begrunnelse sies det imidlertid bare at domfelte «må ha skjønt» og «må ha forstått» at det var en politimann som pågrep ham. Dette kan tyde på at rettens flertall - tross et riktig utgangspunkt - har nøyet seg med å kreve grov uaktsomhet med hensyn til hans oppfatning av den faktiske situasjon.
Denne innvending mot domsgrunnene kan etter min mening ikke føre fram. Den uttrykksmåte flertallet har brukt, er uklar og burde ha vært unngått. Når man ser domsgrunnene i sammenheng, finner jeg det imidlertid utvilsomt at flertallet har hatt klart for seg at det kreves forsett, og det har funnet at forsett forelå. Jeg viser her til at den samlede rett tok et riktig utgangspunkt og til at rettens mindretall legger til grunn at domfelte «ikke var klar» over situasjonen. Rettens overlegninger må utvilsomt ha gått på om det nødvendige forsett var til stede.
Anken over straffutmålingen må etter min mening tas til følge. Den pådømte handling fant sted i Oslo sentrum natt til 1. mai. Det har i flere år på rad vært gatebråk i Oslo denne natten. Dette kjente domfelte til, og han hadde utstyrt seg med en hjemmelaget slåsshanske som han også brukte mot politimannen som skulle foreta pågripelse. Jeg kan ikke se at det foreligger grunnlag for å gjøre straffen betinget. Jeg viser til avgjørelser i Rt-1980-1488, Rt-1982-39 og Rt-1982-1138.
Som det fremgår av domsslutningen, er dommen en etterskuddsdom til Nes forhørsretts dom 28. juni 1984 - en dom som domfelte nå soner. I samsvar med aktors påstand for Høyesterett finner jeg at den ubetingede fengselsstraff passende kan settes til 30 dager.
Jeg tilføyer at det vilkår som er fastsatt av byretten, vanskelig lar seg håndheve og er uheldig.
Jeg stemmer for denne dom:
I byrettens dom gjøres disse endringer:
1. Straffen settes til fengsel i 30 - tretti - dager.
2. Bestemmelsen om å utsette fullbyrdelsen av straffen går ut.
Dommer Røstad: Jeg er enig med førstvoterende.
Løchen, Philipson og Blom: Likeså.
Av byrettens dom (byrettsdommer Carl-Hugo Lund med domsmenn):
A, - - -sletta, X. Født 2. desember 1964. Han er arbeidsledig. Mottar sosialstønad med kr. 1500 pr. mnd. Han er uformuende. Ugift, ingen forsørgelsesbyrde. Tidligere domfelt 4 ganger. Ikke tidligere bøtlagt.
Ved tiltalebeslutning utferdiget av Statsadvokatene i Eidsivating den 4. desember 1984 er han satt under tiltale ved Oslo byrett til fellelse etter
straffeloven §127,
for ved vold å ha søkt å formå en offentlig tjenestemann til å foreta eller unnlate en tjenestehandling eller å hindre ham under en sådan, eller å ha medvirket hertil,
ved tirsdag 1. mai 1984 ca kl. 03.00 i området Løvebakken/Karl Johansgate i Oslo å ha søkt å hindre politioverkonstabel Dagfinn Vennevold i å foreta pågripelse av ham, ved å tilføye politioverkonstabelen flere slag mot venstre side av halsen med en hjemmelaget slåsshanske. - - -
Retten viser til at det avgjørende for skyldspørsmålet er om tiltalte forsto at han ble pågrepet av en politimann. Retten er enstemmig av den oppfatning at tiltalte under pågripelsen traff politioverkonstabel Vennevold med et par slag og at tiltalte da hadde slåsshanske på. Retten finner dette bevist idet man legger vitneforklaringene fra de to politifolkene til grunn. Retten legger også til grunn at dette var en forsettlig handling fra tiltaltes side.
Rettens flertall, rettens formann og meddommer Waaler, legger til grunn at tiltalte må ha skjønt at det var en politimann som pågrep ham. Pågripelsen skjedde etter at folk i området var pålagt av politiet å fjerne seg, og tiltalte var like ved en politimann med politihund i bånd. Han ble pågrepet så å si samtidig med at han fortsatt slo etter hunden, og hele denne situasjonen tilsier etter flertallets oppfatning at tiltalte må ha forstått at det ikke var tale om noe annet enn en politipågripelse. Man legger også vekt på opplysningene fra vitnene Stein og Gjellesvik om at det ikke hadde vært noe slåssing mellom folk i området tidligere på kvelden. Flertallet legger da mindre vekt på at politimannen ikke sa at han var politimann eller legitimerte seg, idet man viser til at en slik pågripelse nødvendigvis måtte skje raskt. Flertallet finner dermed at vilkårene for domfellelse er tilstede, idet man også legger til grunn at tiltalte ved å slå vanskeliggjorde pågripelsen, og at det også var tiltaltes hensikt å komme seg vekk fra politiet.
Rettens mindretall, meddommer Dørumsgaard, mener at politimannen uansett skulle ha legitimert seg eller iallfall sagt at han var politimann. Når det ikke ble gjort mener mindretallet at tiltalte ikke kunne se bort fra at det var privatpersoner som angrep ham bakfra, og det virker i en slik situasjon ikke unaturlig å gjøre motstand. All den stund mindretallet således legger til grunn tiltaltes forklaring om at han ikke var klar over at det var en politimann som pågrep ham, må tiltalte frifinnes for tiltalen etter straffeloven §127. - - -