Rt-1986-1013
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1986-10-03 |
| Publisert: | Rt-1986-1013 (390-86) |
| Stikkord: | Bedrageri, Bestikkelse, Lovanvendelse, Straffutmåling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom 3. oktober 1986 i l.nr. 142 B/1986 |
| Parter: | Statsadvokat Erling O. Lyngtveit, aktor mot A (forsvarer advokat Dag Steinfeld - til prøve). |
| Forfatter: | Bugge, Skåre, Aasland, Philipson, Schweigaard Selmer |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §270, §271, §49, §112, §324, Straffeloven (1902) |
Dommer Bugge: Bergen byrett avsa 13. mai 1986 dom med denne domsslutning:
«A dømmes for:
I. Overtredelse av straffeloven §270, jfr. §271, jfr. §49, straffeloven §112 og straffeloven §324, alt sammenholdt med straffeloven §62, til en straff av fengsel i 6 - seks - måneder. I medhold av straffeloven §52, §53 og §54 utstår straffens fullbyrdelse med en prøvetid på 2 - to - år. Ved eventuell soning fragår 3 - tre - dager for utholdt varetekt.
II. A frifinnes for overtredelse av straffeloven §270, jfr. §271 i tiltalens post I. A frifinnes for overtredelse av straffeloven §324, jfr. tiltalens post IV, pkt. 2.»
Når det gjelder saksforholdet og domfeltes personlige forhold, viser jeg til byrettens domsgrunner.
Dommen er påanket av statsadvokatene i Hordaland til skjerpelse av straffen. Det pekes på at domfellelsen gjelder lovbrudd av en sjeldent alvorlig karakter - forsøk på grovt bedrageri og krav om bestikkelse, foruten overtredelse av tjenesteplikt - forøvet i tjenesten av en folkevalgt politiker i et sentralt kommunalt tillitsverv som kommunalråd. Etter påtalemyndighetens oppfatning tilsier både hensynet til den tillit en slik politisk forgrunnsskikkelse må ha og tungtveiende almenpreventive hensyn at det i denne sak reageres med ubetinget fengselsstraff.
Domfelte har erklært motanke, jfr. straffeprosessloven §340, og har ved sin forsvarer også gitt et skriftlig tilsvar til påtalemyndighetens straffutmålingsanke. Motanken retter seg mot byrettens lovanvendelse for så vidt domfelte er funnet skyldig i forsøk på grovt bedrageri, straffeloven §270 jfr. §271 jfr. §49. Domfelte skulle vært frifunnet på dette punkt, og straffen må derfor nedsettes. Subsidiært anføres det at byrettens domsgrunner er uklare og mangelfulle og at denne del av dommen må oppheves. Under ankeforhandlingen i Høyesterett har forsvareren reist innsigelse også mot domfellelsen etter straffeloven §112, som hevdes å bygge på en uriktig lovforståelse.
Jeg behandler først domfeltes angrep på lovanvendelsen. Etter min mening kan de ikke føre frem.
Anken over fellelsen for bedrageriforsøk er av forsvareren begrunnet på følgende måte:
Det bestrides ikke at domfeltes handlemåte i og for seg fyller de alminnelige vilkår for straffeskyld etter straffeloven §270 jfr. §49. Han har i vinnings hensikt forsøkt å forlede de fornærmede til å betale seg kr. 50000 under uriktig foregivende av å ha lagt ut beløpet til folkevalgte politikere for å oppnå en gunstig behandling av de fornærmedes søknad om skjenkebevilling, og har dermed utsatt dem for fare for å tape pengene. Man må imidlertid, hevdes det, oppstille en begrensning i straffebudets rekkevidde. Dets formål er å beskytte den fornærmedes interesser, han skal ikke forledes til å foreta en handling som han ellers ikke ville ha foretatt. Men forutsetningen må være at denne handling er lovlig og moralsk forsvarlig. Ellers foreligger det ikke noen slik verneverdig interesse. Hadde de fornærmede i dette tilfelle betalt domfelte beløpet på 50000 kroner som han forlangte, ville de ha gjort seg skyldige i en bestikkelse, som kanskje ville vært straffbar etter straffeloven §128 og iallfall moralsk sterkt klanderverdig etter alment aksepterte normer i vårt samfunn. De fornærmede ville ikke ved domstolenes hjelp ha kunnet søke betalingen tilbake hos domfelte; forholdet ville ha vært helt og holdent reprobert. De fornærmede ville altså stått uten sivilrettslig vern og bør da heller ikke ha strafferettslig vern. Med andre ord: Dersom den handling den fornærmede er blitt forledet til å foreta, i seg selv er ulovlig eller moralsk forkastelig, bør ikke den som har forledet til handlingen kunne straffes for bedrageri. Denne begrensning kan, mener domfelte, forankres i alminnelige rettsgrunnsetninger og i straffeloven rettsstridsreservasjon. Og, hevdes det videre, kunne den fullbyrdede betaling i dette tilfelle ikke vært straffet som bedrageri, kan heller ikke domfeltes forsøk på å oppnå den straffes. Det følger direkte av forsøksdefinisjonen i straffeloven §49.
Forsvareren har fremhevet det paradoksale i, at om domfelte virkelig hadde lagt ut 50000 kroner for å bestikke andre politikere i kommunen, ville han ikke kunne straffes for bedrageri overfor de fornærmede, til tross for at hans forhold da ville ha vært desto mer moralsk klanderverdig.
Om det rettsanvendelsesspørsmål som her foreligger, uttaler byretten: «Selvom krav på bestikkelse er et såkalt reprobert krav som ikke kan inndrives som sivilrettslig krav, utelukker ikke dette at bedrageribestemmelsen . . . kan anvendes.» Retten har her, anføres det, misforstått domfeltes anførsler. Poenget er at de fornærmedes betaling ville vært reprobert om de hadde etterkommet kravet. Lovanvendelsen er derfor uriktig, og iallfall er domsgrunnene så knappe og uklare at domfellelsen ikke bør opprettholdes.
Jeg er uenig i det resonnement domfelte her gjør gjeldende, og jeg finner byrettens domsgrunner tilstrekkelige til at det kan fastslåes at lovanvendelsen ikke er uriktig.
Straffebudet i straffeloven §270 retter seg mot den som for å oppnå en uberettiget vinning, fremkaller eller utnytter en villfarelse hos en annen og derved rettsstridig forleder ham til en handling som volder tap eller fare for tap for ham. Domfeltes handlemåte, slik den er beskrevet i tiltalen og funnet bevist av byretten, fyller både de objektive og de subjektive vilkår for straffbart forsøk etter bestemmelsen. Det domfelte gjør gjeldende er at man - uten holdepunkt i lovteksten - må oppstille ytterligere et alminnelig straffbarhetsvilkår, nemlig at den handling fornærmede på sin side forledes til å foreta er lovlig eller moralsk forsvarlig. Dette er det ikke grunnlag for. Jeg ser det slik at bedrageribestemmelsen tar sikte på å ramme selve handlemåten, anvendelsen av bedragerske metoder for å oppnå en uberettiget vinning, og at straffetruselen har til oppgave å beskytte ikke bare fornærmedes interesser, men også det offentliges interesser i å slå ned på at slike metoder anvendes. Dette fremgår også av påtalereglene, jfr. straffeloven §280, hvoretter påtalen er ubetinget offentlig når bedrageriet er grovt, og ellers betinget av begjæring fra fornærmede bare når almene hensyn ikke krever påtale. Hvorvidt en betalt bestikkelse kan kreves tilbake ved domstolenes hjelp, lar jeg stå hen; det kan iallfall ikke være avgjørende for straffbarhetsspørsmålet. Begrensningen vil i tilfelle kunne ligge i at ytelsen må ha en legal verdi på fornærmedes hånd, fordi han ellers ikke kan sies å være blitt påført tap eller fare for tap.
Det syn jeg her har redegjort for, er i samsvar med det som uttales hos Andenæs i Formuesforbrytelsene (4. utgave) side 85-86, og det synes også å stemme med oppfatningen i Sverige og Danmark. Jeg viser til svensk høyesterettsdom inntatt i NJA 1941 462, og til Beckman-Holmberg-Hult-Strahl: Brottsbalken (4. opplag) side 356, Greve-Unmack Larsen-Lindegaard: Straffeloven - Speciel del (3. utgave) side 369-370, Knud Waaben: Strafferettens specielle del (1978) side 168 og Hurwitz: Den danske Kriminalret, Speciel Del (1955) side 457.
Utenom anken har, som nevnt, forsvareren gjort gjeldende at domfelte heller ikke kan anses dømt med rette etter straffeloven §112. Bestemmelsen rammer den som krever eller mottar bestikkelse for å utføre en tjenestehandling. Domfeltes foregivende overfor de fornærmede om å ha bestukket andre politikere for å oppnå et gunstig resultat i skjenkebevillingssaken kan ikke, hevdes det, anses som en «tjenestehandling». - Denne anførsel er ikke holdbar. Det domfelte krevde betaling av de fornærmede for var, etter tiltalen og det byretten har funnet bevist, som kommunalråd å sørge for at behandlingen av deres søknad om skjenkebevilling ble påskyndet og at den ble godkjent. Dette ville, klart nok, være en tjenestehandling.
Jeg tar så for meg påtalemyndighetens anke over straffutmålingen. Etter min mening må den tas til følge.
De handlinger domfelte er funnet skyldig i, må ses på som meget graverende. At en offentlig tjenestemann og folkevalgt politiker på høyt nivå blir straffedømt for å ha krevet bestikkelser under slike omstendigheter som her, har knapt noen parallell tidligere i Norge. I tillegg er han - for et annet forhold - dømt etter straffeloven §324 for en alvorlig forsømmelse av den tjenesteplikt han hadde som kommunalråd i en sak hvor han hadde økonomiske interesser. Som det er fremholdt både av byretten og av påtalemyndigheten, er det påkrevet at det reageres med strenghet overfor lovbrudd av denne art i offentlig tjeneste. Dette tilsies både av hensynet til den tillit publikum må ha til den offentlige forvaltning og til sine valgte politikere, og av hensynet til renslighet i den politiske virksomhet. Domfeltes forhold er i så måte vesentlig mer alvorlig enn i det tilfelle som er referert i Rt-1980-456, hvor straffen ble 60 dager ubetinget fengsel for en tjenestemann som i forholdsvis underordnet stilling hadde mottatt bestikkelser.
Forsvareren har fremhevet at den omfattende presseomtale av domfeltes virksomhet som kommunalråd har vært en meget sterk belastning for ham. Saken har medført katastrofeartede virkninger på det psykiske, økonomiske og sosiale plan for domfelte selv, og har også rammet hans nærmeste. Det er også pekt på at domfelte har mistet sine kommunale verv og derfor ved straffutmålingen må bedømmes som om han er blitt fradømt dem.
Jeg er naturligvis ikke blind for domfeltes personlige tragedie. Slike konsekvenser av etterforskning og påfølgende straffesak er imidlertid ikke uvanlige blant annet i saker om økonomisk kriminalitet, og de kan være særlig følbare for dem som hadde ansvarsfulle verv eller stillinger. Hensynet til sammenheng og konsekvens i rettshåndhevelsen tilsier likevel at slike følger av den straffbare handling må få begrenset vekt ved straffutmålingen.
Byretten uttaler i forbindelse med straffutmålingsbemerkningene at den ikke ser bort fra at domfeltes psykiske ubalanse, som var en følge av det mentale press han var utsatt for ved oppslagene i massemedia og «hetsen» mot ham, «var årsaken til at han begikk bedrageriet overfor innehaveren av - - -». Jeg har for min del vanskelig for å forstå at bestikkelseskravet og bedrageriforsøket som domfelte gjorde seg skyldig i våren 1985 kan forklares på denne måten, og jeg kan heller ikke se at det som er fremkommet for Høyesterett støtter en slik antagelse. Jeg har i det hele vanskelig for å se at det er unnskyldende momenter av vekt ved domfeltes handlemåte.
Jeg anser det etter dette nødvendig at det idømmes ubetinget fengselsstraff, og noen grunn til å redusere straffetidens lengde er det etter min mening ikke.
Jeg stemmer for denne dom:
I byrettens dom gjøres den endring at bestemmelsen om å utsette fullbyrdelsen av fengselsstraffen går ut.
Dommer Skåre: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Aasland, Philipson og Schweigaard Selmer: Likeså.
Av byrettens dom (byrettsdommer Guri Greve med domsmenn):
Hordaland Statsadvokatembeter har den 23. oktober 1985 satt A, født xx.xx.1951, under tiltale ved Bergen byrett til fellelse etter - - -
II. straffeloven §270, jfr. §271, jfr. §49 - - -
derved at han
som kommunalråd i X, i tiden mars til 10. mai 1985, etter å ha sagt seg villig til å bistå brødrene B i forbindelse med en søknad til X kommune om alminnelig skjenkeløyve for restauranten - - - i berettiget vinnings hensikt forsøkte å forlede brødrene B til å betale seg kr. 50000,- i kontanter, under foregivende av at han hadde lagt ut omtrent det tilsvarende beløp for å bestikke folkevalgte politikere i kommunen for å få skjenkebevillingssaken behandlet utenfor tur og godkjent, idet han fortiet at han ikke hadde lagt ut det nevnte beløp og at saksbehandlingen ikke hadde funnet sted på nevnte måte, med tap eller fare for tap av kr. 50000,- for brødrene B, som befant seg i en vanskelig situasjon og var avhengig av den nevnte skjenkebevilling, men måtte oppgi sitt forehavende da brødrene B nektet å utbetale det nevnte beløp, eller medvirket hertil,
III. straffeloven §112
- hvoretter straffes en offentlig tjenstemann som for utførelse eller unnlatelse av en tjenestehandling for seg eller andre, enten krever noen uberettiget fordel eller mottar noen slik eller løfte derom, vitende om at den gies eller tilsies for å øve innflytelse på hans opptreden i tjenesteanliggende -
derved at han
på sted og til tid som nevnt under post II foran, som kommunalråd og formannskapsmedlem i X kommune, fremsatte forlangende overfor brødrene B om kr. 50000,- i betaling for å fremskynde behandlingen av og få godkjent en søknad om alminnelig skjenkeløyve for Restaurant - - -, ved å forholde seg som under post II nærmere beskrevet,
IV. straffeloven §324
- hvoretter straffes en offentlig tjenestemann som forsettlig unnlater å utføre noen tjenesteplikt, eller på annen måte forsettlig overtrer sine tjenesteplikter -
derved at han
som kommunalråd for teknisk utbygging og som formannskapsmedlem i X kommune overtrådte sine tjenesteplikter:
1. ved i tiden 19. til 26. september 1984 ikke å ha trukket seg tilbake av habilitetsgrunner da kommunalutvalget og formannskapet hadde til behandling en konsesjonssøknad fra X Eiendomsselskap A/S for gnr. 83, bnr. 17 Y indre (- - -dalen) i Z, samt forsøkte å influere på hva som skulle være med i kommuneadministrasjonens innstilling i saken, ved å ta direkte kontakt med kontorsjef C om hva innstillingen burde suppleres med, til tross for at han var medeier i X Eiendomsselskap A/S med 1/3 av aksjeporteføljen og for øvrig hadde avgjørende innflytelse i selskapet, hvilket han hele tiden fortiet under konsesjonssakens behandling, - - -
A er født xx.xx.1951, bor i - - -gaten 44. Han er tidligere ustraffet bortsett fra en promilledom fra 1970. Han har ingen inntekt, er arbeidsledig, han er ugift og har ingen forsørgelsesbyrde. Hans utdannelse består av historie mellomfag, sammenliknende politikk mellomfag, dessuten studieopphold i Belgia hvor han studerte internasjonal politikk.
A ble tidlig politisk interessert og oppga sine hovedfagstudier for å ofre seg for politisk arbeid innenfor Høyre i X. Da handlingene han er tiltalt for fant sted i 1984-1985, var han kommunalråd i X kommune. Han var formann i avdelingen for teknisk utbygging og formann i bygningsrådet, medlem av bystyret og formannskapet og som kommunalråd selvskreven medlem av kommunalutvalget. Han hadde også andre verv, bl.a. var han styreformann i det kommunale X Tomteselskap.
Etter valget i 1983 følte han, p.g.a. mange strykninger av sin person på Høyres liste, at hans popularitet som politiker var synkende. Han har forklart at han ønsket å ha et arbeid å falle tilbake på når han var ferdig som politiker. - - -
Ad. Tiltalens post II.
Retten finner det bevist at A som kommunalråd i X i tiden mars til 10. mai 1985, forholdt seg nøyaktig slik som beskrevet i tiltalens post II.
A har innrømmet det faktiske forhold, og retten har også fått dette forholdet bekreftet av et lydbånd der en av innehaverne av - - - har tatt opp samtalen hvor A krever kr. 50000,-.
Selvom krav på bestikkelser er et såkalt reprobert krav som ikke kan inndrives som sivilrettslig krav utelukker ikke dette at bedrageribestemmelsen i straffeloven §270, jfr. §271, jfr. §49 kan anvendes.
I dette tilfellet var det dessuten ikke et direkte krav på bestikkelse A fremsatte overfor innehaverne av - - -. Han krevde refusjon av utlegg han påsto å ha hatt fordi han hadde bestukket andre politikere. Retten finner derfor at A må bli å straffe for forsøk på grovt bedrageri i hensikt å skaffe seg en uberettiget vinning da han forsøkte å forlede kineseren til å utbetale ham kr. 50000,-. Retten finner at A handlet forsettlig.
Ad. Tiltalens post III.
De forhold som er beskrevet under tiltalens post II er forøvet av A mens han var kommunalråd og formannskapsmedlem. Straffeloven §112 inneholder en særlig straffebestemmelse for offentlige tjenestemenn når de krever betaling for å øve innflytelse på offentlige tjenestemenns opptreden i tjenesteanliggender. Dette er en bestemmelse som må anvendes i tillegg til straffeloven §270, §271. Begrunnelsen for straffeloven §112 er at krav på bestikkelser fremsatt av offentlig tjenestemann er spesielt alvorlig. Under henvisning til det som er redegjort for under behandlingen av tiltalens post II finner retten at A må dømmes for forsettlig overtredelse av straffeloven §112.
Ad. Tiltalens post IV, 1. pkt.
A har innrømmet de forhold som er beskrevet i tiltalens post IV, 1. punkt. Han har erkjent at han ikke trakk seg tilbake av habilitetsgrunner da konsesjonssaken skulle behandles. Hans erkjennelse er bestyrket av bevisførselen under hovedforhandling. Han har således forsettlig unnlatt å trekke seg tilbake fra kommunalutvalget da kommunalutvalget skulle behandle konsesjonssøknaden fra X Eiendomsselskap A/S Han har også forsøkt å influere på hva kommuneadministrasjonens innstilling burde suppleres med til tross for at han var medeier i X Eiendomsselskap A/S med 1/3.
X har etter rettens mening forsettlig unnlatt å utføre sin tjenesteplikt ved ikke å trekke seg av habilitetsgrunner ved kommunalutvalgets behandling av konsesjonssøknad, og ved å ha tatt direkte kontakt med kontorsjef C i X kommuneadministrasjon. - - -