Rt-1986-1033

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1986-10-09
Publisert:	Rt-1986-1033 (392-86)
Stikkord:	Skatterett
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 9. oktober 1986 i l.nr. 145 B/1986
Parter:	1. Birger Lervik, 2. Ragnar Nesheim (advokat Fredrik Nesheim - til prøve) mot Farsund kommune v/ordføreren (advokat A. Abrahamsen).
Forfatter:	Bugge, Endresen, Philipson, Backer, Christiansen
Lovhenvisninger:	Skatteloven (1911) §44, Tvistemålsloven (1915) §378

Dommer Bugge: Birger Lervik og Ragnar Nesheim kjøpte i april 1977 en større, delvis bebygget forretningseiendom ved Vanse sentrum i Farsund kommune. Samtidig kjøpte de av samme selgere aksjene i Autohallen A/S, som leide lokaler og drev bensinstasjon, bilverksted og salg av biler og rekvisita på eiendommen. Lervik og Nesheim fortsatte driften av Autohallen A/S, med Nesheim som daglig leder. De skjøt inn driftskapital i selskapet og stilte noe senere også garantier for lån og kreditter som selskapet opptok i Vanse Sparebank.

Driften av Autohallen A/S gikk dårlig, og selskapet gikk konkurs i oktober 1978. For å kunne innfri sitt garantiansvar måtte Lervik og Nesheim i 1979 selge den faste eiendom. Det fremkom derved en skattepliktig gevinst på kr. 572200 på deres hånd. Ved ligningen for 1979 krevde Lervik og Nesheim fradrag i inntekten for det tap de hadde lidt på lån og garantier til Autohallen A/S, samt for ikke betalt husleie fra selskapet. Fradrag ble ikke innrømmet av Farsund ligningskontor, bortsett fra for de siste ubetalte leieterminer forut for konkursen. Nektelsen ble påklaget, men fastholdt av ligningsnemnda og overligningsnemnda. Dette førte til at det 10. september 1981 ble foretatt utpantning for restskatt for 1979, hos Lervik for kr. 194487 og hos Nesheim for kr. 207549.

Utpantningsforretningene ble påklaget til Lyngdal namsrett, som besluttet å overføre tvisten til behandling i søksmåls former. Birger Lervik og Ragnar Nesheim uttok 12. november 1981 stevning mot Farsund kommune med krav om at utpantningsforretningene skulle oppheves og om ny ligning, hvorved saksøkerne skulle få inntektsfradrag for de nevnte tap i samsvar med selvangivelsene. Under hovedforhandlingen for namsretten tok saksøkerne opp krav om at fradrag skulle innrømmes også for tap på aksjene i Autohallen A/S, etter pålydende kr. 20000. Namsretten avsa dom 16. november 1982 med slik domsslutning: «1) Farsund kommune frifinnes. 2) Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Dommen ble av Birger Lervik og Ragnar Nesheim påanket til Agder lagmannsrett, hvor dom ble avsagt 25. juni 1984 med denne domsslutning:

«1. Namsrettens dom stadfestes.

2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.»

Saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter fremgår ellers av namsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Birger Lervik og Ragnar Nesheim har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder bevisdømmelsen og rettsanvendelsen.

Til bruk for Høyesterett har det vært holdt bevisopptak ved Lyngdal herredsrett til avhør av de ankende parter og 3 vitner, som alle forklarte seg også for lagmannsretten.

Under ankeforberedelsen har de ankende parters prosessfullmektig meddelt at det for Høyesterett ikke vil bli krevd fradrag for tap som skyldes unnlatt betaling av husleie fra Autohallen A/S. Bakgrunnen er at det er blitt klarlagt at husleien ikke er blitt fakturert og inntektsført i de ankende parters regnskap. Påstanden er blitt endret i samsvar hermed.

Birger Lerviks og Ragnar Nesheims anførsler for Høyesterett, som i det vesentlige faller sammen med det som har vært anført for de tidligere retter, er kort gjengitt følgende:

De ankende parter drev etter kjøpet av den faste eiendom utleie av forretningslokaler som næring i skatteloven forstand og har etter skatteloven §44 første ledd bokstav d krav på inntektsfradrag for tap i denne næring. De har selv betraktet seg som næringsdrivende, og dette har også vært lagt til grunn ved ligningen av dem. Det er ikke grunnlag for noen tvil om dette, slik lagmannsretten gir uttrykk for. Den aktivitet de ankende parter utfoldet i tilknytning til eiendommen, ved utleie, påkostninger og planer for videre utnyttelse av den, er mer enn tilstrekkelig til å fylle loven krav til næring eller forretningsforetagende. At virksomheten ikke gav overskudd i den korte periode de var eiere, er ikke avgjørende.

Det tap de ankende parter ble påført ved konkursen i Autohallen A/S er ennå ikke helt klarlagt, men består i tapt aksjeinnskudd kr. 20000, tapt nettotilgodehavende i selskapet ca kr. 340000 og innfridd garantiansvar kr. 480125. Det bestrides ikke at det etter skatterettslig praksis og teori kreves en særlig næringsmessig tilknytning for at de skal få fradrag for dette tap i deres næringsinntekter som utleiere. Det hevdes at den nødvendige tilknytning foreligger. Namsrettens og lagmannsrettens vurdering av dette er uriktig. Når de ankende parter i 1977 kjøpte både eiendommen og aksjene i Autohallen A/S, var det fordi selgerne ønsket å avhende begge deler under ett, og fordi de ankende parter ønsket å sikre seg selskapet som leietaker. For Lervik og Nesheim var det imidlertid ervervet av eiendommen, og driften og videreutviklingen av denne som var det sentrale. Fra før av eide de aksjene i Møbelhuset A/S, som trengte lagerplass og fikk leie en del av lokalene i bygget. For øvrig var Autohallen A/S eneste leietaker, og det viste seg i 1977-78 umulig å skaffe andre leietakere til lokalene. De ankende parter valgte da å støtte Autohallen A/S ved driftstilskudd og garantier for å vareta sine interesser som utleiere. Selve driften av dette selskap var ikke noe vesentlig motiv.

Når det dominerende og utslagsgivende motiv for at de ankende parter engasjerte seg økonomisk i Autohallen A/S var hensynet til deres egen næringsvirksomhet, må de ha krav på inntektsfradrag for det tap dette engasjement påførte dem. Tapet på aksjene og tapet ved lån og garantier må her stå i samme stilling. De ankende parter har for Høyesterett nedlagt slik påstand:

«1. Utpantningsforretningen av 10. september 1981 på kr. 194487 hos Birger Lervik, og utpantningsforretningen av samme dato på kr. 207549 hos Ragnar Nesheim og den til grunn liggende ligning for året 1979 oppheves.

2. Det foretas ny ligning hvor de ankende parter gis fradrag for: a) Tap ved innfrielse av garantiansvar overfor Vanse Sparebank for Autohallen A/S' gjeld dit.

b) Tap vedrørende lån/driftstilskudd til Autohallen A/S. c) Tapt aksjekapital i Autohallen A/S.

3. Birger Lervik og Ragnar Nesheim tilkjennes saksomkostninger for alle instanser.»

Høyesterett har etter å ha hørt de ankende parters fremstilling av saksforholdet og ankegrunnene og mottatt deres påstand, besluttet å avskjære den videre ankeforhandling i medhold av tvistemålsloven §378 annet ledd.

Farsund kommune har deretter ved sin prosessfullmektig nedlagt slik påstand:

«1. Agder lagmannsretts dom av 25. juni 1984 stadfestes for så vidt pkt. 1 angår.

2. Farsund kommune tilkjennes saksomkostninger hos de ankende parter in solidum for lagmannsrett og Høyesterett.»

Jeg er kommet til samme resultat som namsretten og lagmannsretten og kan i det vesentlige tiltre lagmannsrettens begrunnelse når det ikke er blitt innrømmet inntektsfradrag for de tapsposter ankesaken gjelder.

Jeg tar for min del ikke stilling til om de ankende parter kan sies å ha drevet utleievirksomhet som næring i skatteloven forstand. Det er unødvendig, fordi vilkårene for fradragsrett under ingen omstendighet er til stede.

Utgangspunktet her er klart nok: Det tap en aksjonær i et aksjeselskap blir påført ved at aksjene taper sin verdi, eller som følge av lån til eller garantistillelse for selskapet, kan i alminnelighet ikke føres til fradrag i aksjonærens egen næringsinntekt. Skal noe annet gjelde, må det være fordi det - etter en konkret bedømmelse - har vært en særlig og nær tilknytning mellom aksjonærens egen virksomhet og hans økonomiske engasjement i selskapet, i den forstand at dette engasjement har tatt sikte på å fremme aksjonærens egen næring. Bare da ansees tapet som lidt i «næring eller forretningsforetagender», jfr. skatteloven §44 første ledd bokstav d. Om dette viser jeg særlig til avgjørelsen om Løiten Brænderi i Rt-1976-1467. Det foreligger også flere senere avgjørelser om dette spørsmål, senest den som er inntatt i Rt-1986-58.

Forholdet i vår sak er, i korthet, at de ankende parter, som fra før av hadde interesser i forretningsdrift som aksjonærer i Møbelhuset A/S, i 1977 kjøpte aksjene i Autohallen A/S. Samtidig kjøpte de fra samme selgere den faste eiendom hvor Autohallen A/S leide lokaler for sin virksomhet. Lagmannsretten uttaler at den etter bevisførselen anser det på det rene at «det utslagsgivende motiv for anskaffelsen av eiendommen var ønsket om å starte ny virksomhet med salg av biler og drift av bilverksted og bensinstasjon» - altså å fortsette Autohallens tidligere virksomhet. Det er ikke fremkommet noe for Høyesterett som gir grunnlag for å fravike denne bevisvurdering. I sin partsforklaring ved bevisopptaket har således Ragnar Nesheim uttalt at «han og Lervik så absolutt var interessert i å drive bilfirmaet videre», og at de begge mente at de «hadde kapasitet til å dele på seg, slik at den ene ble værende knyttet til Møbelhuset mens den annen overtok på Autohallen».

Det må legges til grunn at når de ankende parter engasjerte seg med aksjekjøp, driftstilskudd og garantier i Autohallen A/S, var det - iallfall primært - fordi de ønsket å drive med bilsalg, verksted og bensinstasjon, og senere fant å burde støtte opp under denne virksomhet da det viste seg at de økonomiske resultater ble dårlige. Det er ikke holdepunkt for å anta at det har vært noe dominerende motiv å fremme de ankende parters utleievirksomhet. Som lagmannsretten nevner, ble det i den tid Autohallen A/S leide lokaler hos de ankende parter, hverken stipulert, avkrevd eller betalt noen husleie, og de ankende parter regnet heller ikke med noen nettofortjeneste av utleieforholdet. På denne bakgrunn finner jeg det vanskelig å forstå at deres engasjement i Autohallen A/S i det hele kunne være egnet til å fremme utleievirksomheten.

Etter min oppfatning er situasjonen i denne sak den at de ankende parter har gått inn i en ordinær forretningsvirksomhet som de har valgt å drive i aksjeselskaps form, og at de er blitt påført tap ved dette. Dette tap kan de etter gjeldende regler ikke få fradrag for i egen næringsinntekt.

Etter resultatet må de ankende parter pålegges å erstatte kommunen dens saksomkostninger for Høyesterett. Omkostningene settes i henhold til oppgave til kr. 18840, hvorav kr. 1840 er utlegg. Lagmannsrettens omkostningsavgjørelse finner jeg etter omstendighetene ikke tilstrekkelig grunn til å endre.

Jeg stemmer for denne dom:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Birger Lervik og Ragnar Nesheim - en for begge og begge for en - til Farsund kommune 18840 - attentusenåttehundreogførti - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Endresen: Jeg er enig med førstvoterende.

Dommerne Philipson, Backer og Christiansen: Likeså.

Av namsrettens dom (dommerfullmektig Axel Slettebøe):

Etter å ha vært i U.S.A. i 60-årene, ansatt i samme firma, kom Birger Lervik og Ragnar Nesheim tilbake til Vanse på Lista, og stiftet der i 1971 2 aksjeselskaper, Varesenter A/S og Møbelhuset A/S. Sistnevnte selskap leide lokaler hos det andre selskapet, og drev med salg av møbler og tepper. Det andre selskapet, Varesenter A/S, leide også lokaler til andre næringsdrivende.

Ved avtale datert 22. april 1977 kjøpte Ragnar Nesheim og Birger Lervik personlig en større eiendom med forretningsbygg, samt maskiner og en del utstyr, hvor et tredje selskap, Autohallen A/S, var leietaker og drev sin virksomhet. Samtidig kjøpte de aksjene i nevnte selskap og fortsatte driften av dette. Driften bestod av bensinsalg, rekvisita, bilverksted, oppretting og salg av biler.

D.f.e. bestod av ialt 14 d.a., og bygningen som var i 3 etasjer, var på ca 2000 m2.

Ca. 25% av bygget ble senere benyttet som lager for Møbelhuset A/S. Dette behov for lager var noe av bakgrunnen for kjøpet.

Det var nødvendig med en del utbedringer og endringer av bygget. Det ble bygget ut kontorer og utstillingslokaler. Møbelhuset A/S fikk disponere lokaler i 2. etasje, men dette var først klart i begynnelsen av 1978.

Det var ingen andre leietagere i bygget, Lervik og Nesheim mente imidlertid at det var noe ledig kapasitet, og de prøvde å finne leietager til dette uten at det lykkes. Det var imidlertid, så vidt en forstår, bare en mindre del av bygget som stod ubenyttet.

De tidligere eierne, Alexander og Ottar Abrahamsen, hadde drevet på samme måten, dvs. ved å eie anlegget personlig og med utleie til eget driftsselskap i aksjeselskaps form.

For kassakreditten i Autohallen A/S ble det gitt pantsikkerhet i d.f.e. samt selvskyldnerkausjon av Lervik/Nesheim personlig.

Aksjeselskapet opptok senere lån på tilsammen kr. 180000 + kr. 500000 hvor Lervik/Nesheim stilte d.f.e. samt selvskyldnerkausjon som sikkerhet for lånene.

Lervik/Nesheim opptok også personlig lån på ialt 837415 hvorav kr. 288878 ble benyttet til innfrielse av lån i Vanse Sparebank, og restbeløpet, kr. 548537,- innskutt som driftskapital i Autohallen A/S.

Mellom Lervik og Nesheim var avtalt at Lervik skulle drive Møbelhuset A/S og Nesheim Autohallen A/S.

Driften av Autohallen A/S var i en kort periode betydelig, med ca 15 ansatte. Første driftsår var relativt brukbart, men det viste seg ganske snart å bli «kleinere». Etter Nesheims oppfatning skyldtes dette vesentlig myndighetenes innstramming av avbetalingssalg - 80%-regelen.

Mellom Autohallen A/S og Lervik/Nesheim som eiere av anlegget, var det ikke inngått noen formell avtale. Leien ble satt lavt, svarende til rentekostnadene på anlegget.

For A/S Autohallens del innebar dette en leie i 1977 på kr. 65000 og perioden 1. januar -15. september 1978 på kr. 98500,-.

Byggmester Birger Penne i Farsund skal imidlertid ha taksert leieverdien av d.f.e. til ca kr. 220000 som tilsvarende markedsleien for denne type bygg under normale forhold.

På grunn av vanskelighetene med driften av A/S Autohallen, ble leien ikke inndrevet. For å få til en fornuftig drift, var det nødvendig med lempelighet når det gjaldt husleien.

Det måtte og i tillegg, som nevnt, ytes direkte tilskudd til driften.

Sensommeren 1978, altså etter bare noe over ett års drift, ble akkordbegjæring fremsatt 31. august 1978 for Autohallen A/S, og kort tid etter ble det begjært oppbud og konkurs åpnet.

Bobehandlingen viste at Lervik og Nesheim personlig hadde betydelige fordringer i boet. Bobehandlingen ble avsluttet i 1979 og ga en dividende på ca 9,6% til uprioriterte.

I forbindelse med konkursen ble også d.f.e. solgt. Det viste seg at pantet ikke ga tilstrekkelig dekning for fordringshavere i boet (Vanse Sparebank) som hadde denne sikkerheten, og den udekkede rest etter at dividenden var utbetalt, måtte Lervik og Nesheim i h.t. selvskyldnerkausjon innfri.

Ved salget av d.f.e. fremkom en skattemessig gevinst på kr. 572000,-. Det bestrides ikke at denne gevinsten er skattepliktig.

Det denne saken gjelder er om Lervik og Nesheim kan kreve fradrag for tapt aksjekapital i A/S Autohallen, tap på lån og garantier til selskapet, og husleie som ikke ble dekket av A/S Autohallen. Allerede for inntektsåret 1978 ble det krevd fradrag for tap på garantier. Det ble ikke innrømmet noe fradrag og spørsmålet om hvilke tap Lervik/Nesheim kunne kreve fradrag for i forbindelse med konkursen, ble realitetsbehandlet av ligningsnemnda etter klage, uten at spørsmålet ble avvist på formelt grunnlag (gal periodisering).

Ligningsnemnda sluttet seg til uttalelse fra Fylkesskattesjefen som i brev av 19. desember 1979 uttalte:

«Ovennevnte skatteyteres selvangivelser med vedlegg for årene 1976-78 er fremlagt.

Nesheim og Lervik har hatt tap som refererer seg til

1. tilgodehavender i A/S Autohallen iflg. mellomregnskap, tils. kr. 338287,22 iflg. oppstilling i brev fra statsautorisert revisor Thomassen til advokat Nesheim,

2. garantiforpliktelser for A/S Autohallen. Ad 1: Kravet grunner seg på følgende poster:

Kr. 58069,- overført inventar fra bygget til A/S Autohallen.

Kr. 548537,- innskutt driftskapital.

Kr. 65000,- leie for 1977.

Kr. 98500,- leie for 1. januar-15. september 1978.

Etter fradrag av motposter og poster i mellomregning er tilgodehavende pr. konkursåpning beregnet til kr. 338287,-.

Dette beløp skal være godkjent som fordring i boet, men det endelige tap blir først klart ved booppgjøret.

Fylkesskattesjefen vil etter det som er opplyst anta at aksjene i A/S Autohallen ikke kan anses anskaffet av hensyn til eller som ledd i den allerede etablerte virksomhet som Nesheim/Lervik drev. Kjøpet av aksjene framtrer som en selvstendig forretningsmessig investering i en ny bransje uavhengig av deres øvrige virksomhet. Etter dette, og på bakgrunn av domspraksis, vil fylkesskattesjefen anta at det ikke vil være adgang til inntektsfradrag for tap som refererer seg til innskutt driftskapital (lån) og garantistillelser for selskapet. Det må også legges til grunn at lånyting/finansiering og garantistillelse ligger utenfor det som omfattes av Nesheim/Lerviks næringsvirksomhet. Det forhold at de er direkte interessert i selskapets drift og yter lån og garantier for å beskytte sine tilgodehavende antas ikke å endre dette.

Når det gjelder ubetalt leie, kan forholdet stille seg noe anderledes. Nesheim/Lervik driver utleievirksomhet og normalt ville tap på leie være fradragsberettiget. Da de imidlertid selv bestemmer om leie skal innkasseres vil unnlatelsen herav måtte anses som om det i realiteten er ytet tilsvarende lån til selskapet. Krav på leie er med andre ord gått over til å bli en ordinær fordring på lån.

Normalt må antas at en utleier ville reagere ganske hurtig hvis leie uteblir, spesielt når leietaker er i økonomiske vansker. I dette tilfelle er det ikke innkrevet noen leie etter at Nesheim/Lervik overtok bygget. Det kan likevel være rimelig å anse f.eks. de 2 siste leieterminer som ordinært krav på leie, slik at tapet vedrørende disse godkjennes som tap i næring.

Hva angår fradragsretten for tap av de 2 siste leieterminer (aug./sept. 1978) så slutter ligningskontoret seg her til fylkesskattesjefens syn. Det er imidlertid en forutsetning for fradragsretten at den utlagte kapital i 1978 (tils. kr. 246419, se vedlegg til brev av 6. des.) ikke for noen del må være utlagt etter tidsrommet aug./sept. 1978.

Fradrag kan kreves når boet er sluttet og eventuell dividende fastsatt og utbetalt. Dividenden vil redusere det fradragsberettigede tap på leie med en forholdsmessig part.

Forslag til kjennelse:

Klagen kan ikke imøtekommes.

Eventuelt tap på leie for aug./sept. 1978 redusert med en forholdsmessig del av dividende, innrømmes til fradrag når konkursboet er sluttet. Det forutsettes da at ingen del av privat overført kapital til Autohallen A/S er utlagt etter de aktuelle leieterminer (aug./sept. 1978). Dette må bekreftes når eventuelt fradrag kreves.» - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Kåre Berg, Ola Rygg og Tollef Landsverk): - - -

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som namsretten og skal bemerke:

Det anses noe tvilsomt om den utleievirksomhet som Lervik/Nesheim drev kan karakteriseres som næring eller forretningsforetagende i relasjon til skatteloven §44 bokstav d. Lagmannsretten finner ikke grunn til å gå nærmere inn på dette. Slik lagmannsretten vurderer saken er dette spørsmålet uten betydning for resultatet.

Etter den rettspraksis som foreligger skal det meget til for å få fradrag ved inntektsligningen for lån og garantier som ytes til et aksjeselskap hvor man er aksjonær. Dette prinsipp er slått fast i rettspraksis. Det anses i denne sammenheng tilstrekkelig å vise til Høyesteretts dom i Rt-1980-1436. På side 1440/1441 i dommen er uttalt blant annet:

«Begge parter har under prosedyren for Høyesterett gjennomgått den betydelige rettspraksis som foreligger om det omtvistede spørsmål.

Denne rettspraksis fastslår slik jeg ser det som den store hovedregel, at aksjonærs tap på aksjer i et selskap ikke kan føres til fradrag i næringsvirksomhet som aksjonæren selv driver. I en rekke dommer er fastslått at en disponents tegning av aksjer, yting av lån og tap ved garantistillelse for eget selskap, ikke er fradragsberettiget etter byskatteloven §38 litra d.

Har man valgt aksjeselskapsformen for en virksomhet, må man ta konsekvensene av dette. Identifikasjon mellom selskap og aksjonær krever en særskilt hjemmel, som for eksempel ved lovreglene om «selgende gruppe».

. . .

Fra den ovennevnte hovedregel har domstolene i enkelte tilfeller når investering i et annet selskap har gitt en særlig og nær tilknytning, rent unntakelsesvis funnet å kunne gi fradrag i denne skattyters fortsatte næringsinntekt. Men rettspraksis har stilt forholdsvis strenge vilkår for at så kan skje.»

(Det bemerkes at byskatteloven §38d svarer til någjeldende skattelovs §44d.)

Lagmannsretten legger til grunn den rettsoppfatning som her er kommet til uttrykk.

I nærværende sak er forholdet at Lervik/Nesheim kjøpte aksjene i Autohallen A/S og at de personlig kjøpte den faste eiendom som selskapet leiet til sin virksomhet. Det er ingen grunn til å tvile på at skattyterne i forbindelse med kjøpet av eiendommen vurderte det som en fordel at eiendommen kunne gi lagerplass til Møbelhuset A/S, hvor de ankende parter eide praktisk talt samtlige aksjer. Videre legges til grunn at det i Lervik/Nesheims eiertid ble foretatt enkelte investeringer vedrørende eiendommen, og at det ble vurdert å bygge et forretningssenter på tomten. Investeringene gjaldt imidlertid for en ikke uvesentlig del forbedringer som kom Autohallen A/S til gode, blant annet ny bilutstillingshall. Etter bevisførselen anses det på det rene at det utslagsgivende motiv for anskaffelsen av eiendommen var ønsket om å starte ny virksomhet med salg av biler og drift av bilverksted og bensinstasjon. Det ble ikke inngått noen avtale om leiens størrelse og betaling. I forbindelse med avslutningen av regnskapet for 1977 ble det foretatt en beregning av renteutgifter og avskrivninger vedrørende eiendommen, og dette beløp ble utgiftsført i aksjeselskapets regnskap som husleie. Leie ble ikke betalt eller avkrevet, men Lervik/Nesheim ble godskrevet beløpet i regnskapet. Det ble ikke kalkulert med noen nettoinntekt av utleievirksomheten, og det er på det rene at Lervik/Nesheim på forhånd var innstilt på at de måtte gi Autohallen A/S henstand med leiebetalingen.

Det er forholdsvis vanlig at en personlig eier av et forretningsbygg leier ut lokalene til et aksjeselskap hvor han selv eier samtlige aksjer. Dette er i seg selv ikke tilstrekkelig til å begrunne fradrag for tap på lån og garantier som vedkommende yter til aksjeselskapet. Det kan ikke sees at noen av de påberopte dommer hvor fradrag er gitt er parallell med nærværende sak. Saken vedrørende Løiten Brænderi A/S avviker vesentlig fra det faktum som foreligger i nærværende sak. Det er tilstrekkelig å vise til at Løiten Brænderi A/S skilte ut til det nystiftede aksjeselskap en del av den virksomhet som var drevet gjennom flere år og med overføring av driftsmidler. Nærværende sak gjelder start av virksomhet som var ny for Lervik/Nesheim.

Etter en samlet vurdering er lagmannsretten blitt stående ved at det ikke er en så særlig og nær tilknytning mellom utleievirksomheten og de lån og garantier som de ankende parter har ytet til Autohallen A/S at tapene er fradragsberettiget ved inntektsligningen. Det følger derav at heller ikke tap av aksjekapitalen kan trekkes fra, idet kravene til fradrag for tapt aksjekapital er noe strengere enn for tap ved lån og garantier. - - -