Rt-1986-1164
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1986-10-23 |
| Publisert: | Rt-1986-1164 (413-86) |
| Stikkord: | Sivilprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 23. oktober 1986 i l.nr. 406 K/1986 |
| Parter: | Jorunn Olsen (advokat Kjetil Krokeide) mot Staten v/Landbruksdepartementet (advokat Bernth Krohg). |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Dolva, Schei |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §54, Forvaltningsloven (1967) §28, §404, §58, §97, Jordloven (1955) §55, §35 |
Eivind Kristoffersen, eier av gnr. 87 bnr. 6 i Tjeldsund kommune, inngikk 13. august 1980 kontrakt med eierne av gnr. 87 bnr. 2 om kjøp av en del av utmarken på sistnevnte eiendom. Kristoffersen søkte deretter om samtykke etter jordloven §55 til deling av eiendommen, og om konsesjon. Nordland fylkeslandbruksstyre ga i møte 19. desember 1980 ikke samtykke til deling.
Nordland landbruksselskap innledet så forhandlinger med eierne om kjøp av hele gnr. 87 bnr. 2 med sikte på å anvende jordvegen som tilleggsjord for de øvrige brukene på stedet. Forhandlingene førte ikke frem, og i brev 22. juli 1981 til Eivind Kristoffersen skrev fylkeslandbrukssjefen at fylkeslandbruksstyret var innstilt på at behandlingen av søknaden om deling skulle gjenopptas og at delingssamtykke ville bli gitt.
Ragnar Olsen, den kjærende parts avdøde mann og daværende eier av gnr. 87 bnr. 8, søkte da om ekspropriasjon av hele, subsidiært deler av bnr. 2. Ragnar Olsen hadde i desember 1976 inngått kontrakt med eierne av bnr. 2 om bruksrett til innmarken og beiterett i utmarken på eiendommen. Leiekontrakten lød på 5 år, men skulle gjelde ut over femårsperioden inntil den ble sagt opp med ett års varsel eller eventuelt forlenget for et bestemt åremål.
Fylkeslandbruksstyret behandlet Kristoffersens delingssak som en klagesak, og vedtok at delingssaken og Ragnar Olsens søknad om ekspropriasjon skulle behandles samtidig. I møte 3. juni 1982 vedtok styret under dissens å tilrå for Landbruksdepartementet at Kristoffersens klage ble tatt til følge slik at det ble gitt samtykke til deling, og at ekspropriasjonssøknaden fra Olsen ikke ble innvilget. Mindretallet mente at deling burde nektes, og at bnr. 2 trengtes til etablering/utbygging av bnr. 6 og bnr. 8, slik at staten burde ekspropriere bnr. 2 til dette rasjonaliseringsformål. I Landbruksdepartementets brev 29. desember 1982 ble fylkeslandbruksstyrets flertallsinnstilling fulgt, slik at klagen fra Kristoffersen ble tatt til følge, mens Olsens søknad om ekspropriasjon ikke ble tatt til følge. Klage fra Jorunn Olsen og Jan Roar Olsen over vedtaket i ekspropriasjonssaken ble ikke tatt til følge ved regjeringens resolusjon 17. november 1983. I mellomtiden var leiekontrakten av desember 1976 mellom eierne av bnr. 2 og Ragnar Olsen forlenget i 1981 med den kjærende part Jorunn Olsen.
Ved vedtak 20. mars 1984 ble Eivind Kristoffersen innvilget konsesjon av fylkeslandbruksstyret for sitt kjøp av deler av bnr. 2. Vedtaket ble påklaget av Jorunn Olsen og Jan Roar Olsen. Fylkeslandbruksstyret fant ikke grunn til å omgjøre sitt vedtak, og Landbruksdepartementet fastholdt vedtaket i brev 7. september 1984.
Etter det opplyste anser eierne av bnr. 2 seg ikke bundet av kjøpekontrakten med Eivind Kristoffersen, og det verserer søksmål om dette forholdet.
Ved stevning 25. september 1984 til Bodø byrett reiste Jorunn Olsen søksmål mot staten ved Landbruksdepartementet. I søksmålet ble det lagt ned slik endelig påstand:
«1. Vedtak av Landbruksdepartementet av 29. november 1982 om deling av «Nergård», gnr. 87 bnr. 2 i Tjeldsund, samt vedtak av Nordland Fylkeslandbruksstyre av 19.-20. mars 1984, stadfestet av Landbruksdepartementet 7. sept. 1984, om tildeling av konsesjon på «Nergård», gnr. 87, bnr. 2 i Tjeldsund, til fordel for Eivind Kristoffersen, kjennes ugyldig.
2. Jorunn Olsen tilkjennes saksomkostninger.»
Som grunnlag for ugyldighet gjorde Jorunn Olsen blant annet gjeldende at det opprinnelige vedtaket om å nekte samtykke til deling av gnr. 87 bnr. 2 ikke kunne omgjøres til skade for henne som part i saken, og at det ikke forelå noen klage fra Kristoffersen innen klagefristen.
Staten påstod prinsipalt søksmålet avvist fordi saksøkeren manglet rettslig interesse, subsidiært frifinnelse.
Etter at det var holdt hovedforhandling i saken 20. mars 1986 avsa Bodø byrett 29. april 1986 kjennelse med slik slutning:
«Saken avvises.
Partene bærer hver sine saksomkostninger.»
Jorunn Olsen påkjærte byrettens kjennelse til Hålogaland lagmannsrett, som 15. august 1986 avsa kjennelse med slik slutning:
«1. Byrettens kjennelse stadfestes.
2. Jorunn Olsen betaler til Staten v/Landbruksdepartementet i saksomkostninger for lagmannsretten kroner 1500,00 - kronerettusenfemhundre 00/100 - innen 2 - to - uker etter forkynnelsen av kjennelsen.»
- - -
Jorunn Olsen har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet gjelder lagmannsrettens lovtolking og saksbehandling, og den kjærende part gjør gjeldende:
Det gjelder et søksmål om gyldigheten av to forvaltningsvedtak. Vedtakene er til gunst for Eivind Kristoffersen, men til skade for den kjærende part. Som interessert i begge forvaltningsvedtak hadde den kjærende part klagerett.
Etter den kjærende parts mening viser enkelte avsnitt i lagmannsrettens kjennelse at lovtolkingen må være gal. På side 6 i kjennelsen sies det at den kjærende parts interesser er for fjern og avledet til at hun kan sies å ha rettslig interesse i søksmålet etter tvistemålsloven §54. Uttalelsen må antas å gjelde den kjærende parts tilknytning til søksmålsgjenstanden, og den er i så fall uttrykk for en uriktig rettsoppfatning. Det vises til Rt-1980-1070.
Det vises i kjæremålet til at delingssaken og ekspropriasjonssøknaden ble behandlet samtidig, og ved denne behandlingen ble den kjærende part tilskrevet som part. Videre ble fylkeslandbruksstyrets vedtak om å gi Eivind Kristoffersen konsesjon, påklaget av Jorunn Olsen, men vedtaket ble fastholdt av departementet. Etter den kjærende parts oppfatning har det aldri vært tvil om at hun har rettslig klageinteresse i forvaltningsloven forstand både i forhold til delingssamtykket og til konsesjonssøknaden. Hun må da også ha tilstrekkelig tilknytning til søksmålsgjenstanden etter tvistemålsloven §54. Det anføres i denne sammenheng at adgangen til domstolskontroll med forvaltningen ikke vil kunne bli effektiv dersom det ikke i stor utstrekning er sammenfall mellom kravet til rettslig klageinteresse i forvaltningsloven §28 og kravet til rettslig søksmålsinteresse i tvistemålsloven §54.
Videre har lagmannsretten gitt uttrykk for at den kjærende part ut fra søksmålsgrunnene ikke vil komme i noen annen rettslig stilling om søksmålet skulle føre frem. Dette må forstås som en vurdering av hva som skal til for at kravet til rettslig interesse skal være oppfylt, og det må være et utslag av uriktig lovanvendelse. Det vises til at Eivind Kristoffersens kjøpekontrakt med eierne av gnr. 87 bnr. 2 etter sin ordlyd er betinget av at kjøperen får konsesjon. Dersom konsesjonsvedtaket blir kjent ugyldig, slik det er lagt ned påstand om, vil kjøpekontrakten bortfalle. Dette vil innebære at den kjærende part får en annen motpart i det leieforholdet hun har vedrørende gnr. 87 bnr. 2. Den kjærende part mener at den indirekte konsekvens som en ugyldighetsdom vil medføre for hvem hun får som motpart i leieforholdet, må medføre at hun har en aktuell rettslig interesse av å få dom for at forvaltningsvedtaket er ugyldig.
Lagmannsretten synes derimot å mene at dette ikke er relevant.
I denne sammenheng anføres det også at det er uriktig lovtolking når lagmannsretten, som byretten, må forstås slik at det er et vilkår at saksøkeren kommer i en annen rettslig stilling dersom søksmålet fører frem. Et slikt kriterium vil i praksis utelukke en rekke søksmål hvor det neppe er tvil om at det foreligger søksmålsinteresse, for eksempel når en forbigått arbeidssøker reiser sak med påstand om at ansettelsesvedtaket er ugyldig, uten å kreve erstatning. Søksmål fra organisasjoner på vegne av ideelle interesser vil også være utelukket. Etter den kjærende parts oppfatning må det relevante kriterium være om saksøkeren har en tilstrekkelig nær tilknytning til det vedtak som angripes, kombinert med at saksøkeren må ha en aktuell interesse av å få dom for ugyldighet. Disse betingelser er ikke drøftet hverken av byretten eller lagmannsretten.
Det anføres videre at det er uttrykk for en uriktig lovanvendelse når lagmannsretten uttaler at den kjærende parts sjanse til å erverve arealer som Kristoffersens kontrakt omfatter i en eventuell ny ekspropriasjonssak, er knyttet til flere hypotetiske forhold. Dersom delingsvedtaket er ugyldig, vil avgjørelsen av Olsens ekspropriasjonssøknad være fattet på uriktig grunnlag, og den kjærende part må i et slikt tilfelle ha krav på at søknaden blir vurdert på nytt, jfr. forvaltningsloven §35 første ledd c. Hun vil dermed få en rettighet hun i dag ikke har.
Det anføres at det vil være typisk for en rekke søksmål om gyldigheten av forvaltningsvedtak at konsekvensen for saksøkeren av at vedtaket kjennes ugyldig, vil være usikre eller «hypotetiske». Saksøkeren kan ikke vite på forhånd hvilket nytt vedtak som vil bli truffet i stedet. Det må være tilstrekkelig at det i dette tilfellet er en viss sannsynlighet for at en ny vurdering av ekspropriasjonssaken vil føre til at ekspropriasjon vil bli besluttet. Det avgjørende må være om saksøkeren kommer i en posisjon hvor han har krav på ny behandling, ikke om man på forhånd kan forutsi utfallet av denne behandlingen.
Staten har mot dette innvendt at det ikke er vedtaket i ekspropriasjonssaken som er angrepet. Men forutsetningen for å få revurdert ekspropriasjonsspørsmålet er at premissene for dette, nemlig delingssaken og den etterfølgende endring av eierforholdet, må angripes, og disse premissene kan bare endres gjennom at det nedlegges påstand om ugyldighet i delingssaken.
Den kjærende part har for øvrig ikke noe mot å utvide påstanden til også å omfatte at avslaget på ekspropriasjonssøknaden kjennes ugyldig, dersom dette har noe å si for søksmålsadgangen. Det vises til tvistemålsloven §58 nr. 1. Det er i så fall tale om uforsettlige feil som det må gis anledning til å rette, jfr. tvistemålsloven §97.
Subsidiært hevdes det at lagmannsrettens premisser, særlig med hensyn til hvilken betydning det har at ekspropriasjonsspørsmålet ved en ugyldighetsdom vil måtte vurderes på nytt, er for knappe til at det er mulig å se om lagmannsretten har anvendt tvistemålsloven §54 riktig.
I kjæremålet er det lagt ned slik påstand:
«Prinsipalt: Byrettens og lagmannsrettens kjennelser oppheves. Saken hjemvises til fortsatt behandling for byretten.
Subsidiært: Lagmannsrettens kjennelse oppheves og hjemvises til fortsatt behandling for lagmannsretten.
I begge tilfelle: Jorunn Olsen tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett.»
Staten ved Landbruksdepartementet har i tilsvar gjort gjeldende at lagmannsretten har tolket tvistemålsloven §54 riktig. Det som går frem av de uttalelsene den kjærende part har trukket frem, er at saksøkerens interesse må være av rettslig art, dvs. at søksmålet må være av betydning for saksøkerens rettslige stilling, og at interessene må knytte seg noenlunde nært og direkte til utfallet av saken, og ikke være avhengig av ulike hypotetiske forhold. Dette er en riktig tolking av §54. Den kjærende part angriper i realiteten lagmannsrettens konkrete rettsanvendelse, som Høyesteretts kjæremålsutvalg er avskåret fra å prøve ved videre kjæremål.
I kjæremålet vedrørende saksbehandlingen er anført at lagmannsrettens kjennelsesgrunner er for knappe til at man kan bedømme om lagmannsretten har «anvendt» §54 riktig. Som nevnt kan rettsanvendelsen ikke overprøves.
Staten motsetter seg en utvidelse av påstanden, og antar at det i dette tilfellet heller ikke kan være adgang til dette. En slik utvidelse kan ikke ha noen betydning for spørsmålet om rettslig interesse i forhold til den påstand som er nedlagt, og dessuten er kjæremålsutvalgets begrensede kompetanse til hinder for en slik utvidelse. I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
«1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
2. Staten v/Landbruksdepartementet tilkjennes saksomkostninger for kjæremålsutvalget.» ,
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:
Kjæremålet er et videre kjæremål. Kjæremålsutvalgets kompetanse er derfor begrenset etter reglene i tvistemålsloven §404.
Prinsipalt har den kjærende part gjort gjeldende at den rettslige forståelse av tvistemålsloven §54 som lagmannsretten har lagt til grunn, er uriktig. Utvalget bemerker at det kan bare prøve tolkingen av bestemmelsen, derimot ikke den konkrete rettsanvendelse - subsumsjonen, jfr. tvistemålsloven §404 nr. 3. En annen sak er at det i forhold til tvistemålsloven §54 kan bli en flytende overgang mellom generell lovtolking og subsumsjon, jfr. Rt-1980-569 (575).
Subsidiært gjelder kjæremålet lagmannsrettens saksbehandling.
Høyesteretts kjæremålsutvalg er kommet til at kjæremålet ikke kan føre frem når det gjelder lovtolkingen, men at lagmannsrettens kjennelse må oppheves på grunn av feil ved saksbehandlingen.
Den kjærende part (Olsen) er som eier av bnr. 8 interessert i å erverve jord fra et nabobruk (bnr. 2). Spørsmålet er om hun har adgang til å få prøvet for domstolene gyldigheten av forvaltningsvedtak som gir eieren av et tredje bruk (Kristoffersen - bnr. 6) rett til å gjennomføre kjøp av en del av denne jorda. Det er et spørsmål om hun har tilstrekkelig tilknytning til søksmålsgjenstanden - vedtakene - til at hun har rettslig interesse i søksmålet, jfr. tvistemålsloven §54.
Lagmannsrettens premisser må forstås slik at det er lagt til grunn at det ikke er noe absolutt vilkår for rettslig interesse at Olsen, om søksmålet fører frem, oppnår et rettskrav på å få disponere eller erverve deler av jorda på bnr. 2. En klart bedret faktisk posisjon for henne vil etter omstendighetene kunne være nok. Et slikt rettslig utgangspunkt for vurderingen etter tvistemålsloven §54 er etter utvalgets mening riktig, jfr. Rt-1980-569 og Rt-1980-1070.
I vurderingen av om Olsens interesse i søksmålet er tilstrekkelig har lagmannsretten trukket inn de forhold Olsen påberopte seg for lagmannsretten - leieretten til deler av bnr. 2 og muligheten for at ekspropriasjonsspørsmålet skal bli vurdert på nytt. Rettens konklusjon er at hennes interesse er for fjern og avledet. Denne konkrete vurderingen kan utvalget ikke prøve.
I kjæremålserklæringen til Høyesteretts kjæremålsutvalg har den kjærende part anført: «Så vidt den kjærende part kan se, har det aldri vært noen tvil om at hun har hatt rettslig klageinteresse etter forvaltningsloven §28 såvel med hensyn til delingssamtykke som konsesjonssøknad fra Eivind Kristoffersen. Hun kan derfor ikke se annet enn at hun også må ha tilstrekkelig tilknytning til søksmålsgjenstanden til å ha rettslig søksmålsinteresse etter tvistemålsloven §54.» Denne anførselen er ny for kjæremålsutvalget. Det fremgikk imidlertid av stevningen, og er også nevnt av herredsretten i dens kjennelse, at det ene av de to vedtakene - var behandlet av Landbruksdepartementet etter henvendelse fra den kjærende part. Landbruksdepartementets brev av 7. september 1984 i konsesjonssaken var fremlagt med stevningen. Hvis brevet må forstås slik at departementet har ansett den kjærende part for klageberettiget, vil det være et moment ved vurderingen av om han har rettslig interesse i å få prøvet dette vedtaket, jfr. Rt-1980-1070. Dette burde ha vært vurdert av herredsretten og lagmannsretten.
Det er nær sammenheng mellom konsesjonsvedtaket og samtykket til deling. Av den grunn vil rettslig søksmålsinteresse for vedtaket i konsesjonssaken, grunnet i at Olsen var klageberettiget i forvaltningssaken, også kunne være av betydning ved vurderingen av hennes rettslige interesse i å få prøvet gyldigheten av delingssamtykket. Det fremgikk for øvrig av stevningen at delingssaken og ekspropriasjonssaken var forenet til felles behandling. Den faktiske sammenheng mellom disse sakene kunne tilsi at Olsen også måtte kunne utøve forvaltningsrettslige rettigheter ved behandlingen av delingssaken. Også dette ville kunne være av betydning ved vurderingen av søksmålsinteressen og burde vært behandlet av herredsretten og lagmannsretten.
På denne bakgrunn finner kjæremålsutvalget at det er en mangel ved lagmannsrettens kjennelse, som må føre til at den oppheves, at Olsens stilling ved forvaltningens behandling av konsesjonssaken og delingssaken ikke er trukket inn i vurderingen etter tvistemålsloven §54.
Kjæremålsutvalget finner at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for utvalget. Det vises til at opphevelsen skjer på et grunnlag den kjærende part først nå har fremhevet som det avgjørende.
Kjennelsen er enstemmig. - - -