Rt-1986-134
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1986-01-31 |
| Publisert: | Rt-1986-134 (22-86) |
| Stikkord: | Straffeprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 31. januar 1986 i l.nr. 187/1986. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Blom, Hellesylt, Halvorsen |
| Lovhenvisninger: | Lov om rettergang i landssviksaker (1947), Lov om rettergang i landssviksaker (1947) §43, Straffeprosessloven (1981) §355, Straffeprosessloven (1887) §407 |
Høyesteretts kjæremålsutvalg gav 15. november 1985 jfr. Rt-1985-1311, samtykke til at domfelte A og fem vitner skulle avhøres ved bevisopptak. Fra begrunnelsen for vedtaket gjengis:
«Utvalget bemerker også at i den utstrekning avhør blir tillatt, må forhørsretten påse at vitneførselen begrenses til å gjelde forhold som etter dommerens oppfatning kan ha betydning ved avgjørelsen av ankesaken. Spørsmål som refererer til skyldspørsmålets faktiske side må således bli nektet stillet.
Utvalget ser det slik at selv om et avhør angår spørsmål som Høyesterett kan prøve, må det i en viss utstrekning bero på et skjønn om avhør skal tillates. Bevisopptak bør bare tillates dersom avhøret antas å kunne få reell betydning for ankesakens avgjørelse. Og bevisopptak bør nektes dersom utvalget antar at bevis vil kunne føres på en annen og mer hensiktsmessig måte.»
Særskilt for så vidt angår avhør av domfelte anførte utvalget:
«Aktor har motsatt seg avhør under henvisning til at det ikke er angitt hva domfelte skal forklare seg om. Advokat Haugestad har anført at domfeltes forklaring forutsettes avgitt på vanlig måte ved bevisopptak, men at det formentlig blir mulig å finne fram til en praktisk ordning som innebærer at han kan avgi en skriftlig forklaring med etterfølgende rettsmøte for eksaminasjon og utdyping. Utvalget ser dette som en arbeidssparende ordning og henstiller til partene å samarbeide om fremgangsmåten både ved avhør av domfelte og ved avhør av vitner som tillates ført.
Utvalget er kommet til at bevisopptak bør tillates, men minner om det som er bemerket ovenfor under A om forhørsdommerens kontroll av de spørsmål som blir stilt.»
I medhold av denne beslutning har domfelte for Oslo forhørsrett avgitt forklaring i åtte dager. Etter at partene hadde fått anledning til å uttale seg, avsa forhørsretten 22. januar 1986 kjennelse med slik slutning:
«Forhørsretten avskjærer ytterligere forklaring fra domfeltes side.»
Forsvarerne erklærte på stedet kjæremål mot kjennelsen og en foreløpig begrunnelse ble protokollert i rettsboken. Prosesskrift med nærmere begrunnelse er avgitt 27. januar. Forsvarerne har nedlagt slik påstand:
«Oslo forhørsretts kjennelse av 22. januar 1986 oppheves.»
Statsadvokatene imøtegikk 28. januar kjæremålet og nedla slik påstand:
«Kjæremålet forkastes.»
Forhørsretten har ført til protokollen at kjennelsen ikke berører domfeltes vanlige rettigheter etter loven til å uttale seg etter avhøret av de forskjellige vitner. Utvalget forstår også kjennelsen slik at det ikke er ment å avskjære ytterligere forklaring angående forhold som kan ha betydning for inndragningens størrelse.
Forsvarerne har i begrunnelsen klargjort at de videre avhør som ønskes har referanse til saksbehandlingsanken.
Slik utvalget ser på saken, anses det ikke nødvendig å gjengi partenes anførsler.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Utvalgets beslutning om å samtykke til bevisopptak er truffet med hjemmel i §43 i loven om rettergang i landssviksaker som i sitt innhold samsvarer med den nye straffeprosesslov §355 annet ledd. Forarbeidene til disse bestemmelser bidrar ikke til å kaste lys over hvordan uenighet om forhørsrettens gjennomførelse av bevisopptaket skal løses. Men ved bevisopptak etter straffeprosessloven av 1887 foreligger en praksis som blant annet er kommet til uttrykk i brev av 13. februar 1979 fra høyesterettsjustitiarius til riksadvokaten. Justitiarius skriver der:
«Den dommer som leder bevisopptaket, må påse at vitneførselen begrenses til å gjelde forhold som etter dommerens oppfatning kan ha betydning ved avgjørelsen av ankesaken. Skulle aktor eller forsvarer under ankeforhandlingen for Høyesterett gjøre gjeldende at ytterligere bevisførsel er nødvendig, eller skulle retten av eget tiltak finne at det bør innhentes ytterligere opplysninger, må Høyesterett - om retten finner det nødvendig - utsette saken for at det kan bli innhentet nye bevis, jfr. straffeprosessloven §390 annet ledd.»
Utvalget finner at det som der er sagt, må få tilsvarende anvendelse også i nærværende sak og tilføyer:
Såvel etter den gamle som etter den nye straffeprosesslov hører kjæremål under lagmannsretten med en sterk begrenset adgang til videre kjæremål til Høyesteretts kjæremålsutvalg, jfr. §407 første ledd annet punktum og §411 i den gamle lov og §8 nr. 2 og §388 i den nye lov. Det sier seg selv at dette ville være særdeles upraktisk i slike tilfeller som det her er tale om. Utvalget antar at det må være forhørsrettsdommeren som etter eget skjønn sørger for å holde bevisopptaket innenfor de riktige rammer. Bestemmelsene i den gamle straffeprosesslov §407 første ledd første punktum og den nye lov §377 kan etter utvalgets mening ikke medføre at det må være adgang til kjæremål mot beslutninger om bevisførselens omfang. For så vidt er det tilstrekkelig å vise til at Høyesterett under ankeforhandlingen vil kunne beslutte nytt bevisopptak hvis det skulle finnes påkrevet.
Utvalget bemerker til slutt at det ikke kan ses at forhørsretten har misforstått de rammer for bevisopptaket som følger av loven og er presisert i utvalgets beslutning 15. november 1985.
Utvalget antar etter dette at forhørsrettens beslutning ikke kan påkjæres.
Kjennelsen er enstemmig. - - -