Rt-1986-164

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1986-02-21
Publisert:	Rt-1986-164 (31-86)
Stikkord:	(Gavedommen), Familierett, Skifte
Sammendrag:	Saken gjaldt spørsmål om det ved gaveoverdragelse mot delvis vederlag rettsgyldig kunne bestemmes at den eiendom som overdras helt ut skulle være erververens særeie, jfr. Ektefelleloven (1927) §23 første ledd.
Saksgang:	Høyesterett HR-1986-27-B, L.nr. 27 B/1986
Parter:	A (advokat Morten Lång - til prøve) mot B (advokat Jan Brækhus)
Forfatter:	Philipson, Røstad, Bugge, Dolva, Blom
Lovhenvisninger:	Ektefelleloven (1927) §23, §19, §25, §36, Ægtefælleloven (1888), Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §64, Ekteskapsloven (1918) §48, Skifteloven (1930) §50, Arveavgiftsloven (1964), Dekningsloven (1984) §3-1

Dommer Philipson: Saken gjelder spørsmålet om det ved gaveoverdragelse mot delvis vederlag rettsgyldig kan bestemmes at den eiendom som overdras helt ut skal være erververens særeie, jfr. ektefelleloven §23 første ledd.

Ved skjøte av 20. oktober 1977 overdrog D som satt i uskiftet bo etter sin mann, C, villaeiendommen - - -veien 33, gnr. 105 bnr. 85 og 86 i X til datteren B. Kjøpesummen ble satt til kr. 290000, og det ble bestemt at eiendommen skulle være datterens særeie. D forbeholdt seg vederlagsfri bruksrett til leiligheten i annen etasje. Kapitalverdien av bruksretten ble satt til kr. 84262. I kjøpesummen skulle kr. 100000 fragå, hvorav kr. 50000 som arv fra faren og kr. 50000 som forskudd på arv fra moren. Kjøperen overtok påhvilende pantegjeld med kr. 31597 til Husbanken, og det ble utstedt en pantobligasjon til selgeren på restbeløpet, kr. 64141. Ifølge skjøtet fragikk videre i kjøpesummen leieboerinnskudd på kr. 10000 fra B og A.

B og A giftet seg 29. april 1967, og ekteskapet ble oppløst 13. mars 1982. Ved skiftet oppstod det tvist om eiendommen - - -veien 33, idet A hevdet at en del av eiendommen måtte anses som felleseie. Det var også tvist om en hytteeiendom i Y.

A tok ut stevning for Strømmen skifterett 31. juli 1982. Skifteretten, uriktig kalt herredsretten, avsa 10. mars 1983 dom med slik domsslutning:

«1. Den faste eiendom gnr. 105, bnr. 85 og 86 i X, - - -veien 33, tilhører B som hennes særeie.

2. B anses ikke berettiget til å få hytteeiendommen i Y utlagt til seg i medhold av skifteloven §50, 1. og tredje ledd.

3. Hver av partene bærer sine egne omkostninger i anledning saken.»

Skifterettens dom ble for så vidt angår domsslutningens pkt. 1 påanket til Eidsivating lagmannsrett av A. Lagmannsretten avsa dom 10. februar 1984 med slik domsslutning:

«1. Skifterettens dom punkt 1 stadfestes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for lagmannsretten.»

Dommen ble avsagt under dissens, idet den dissenterende dommer som ville ta den ankende parts påstand til følge, la til grunn at særeiet bare omfattet den forholdsmessige del av eiendommen som det ikke ble ytet vederlag for.

Om saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter vises for øvrig til domsgrunnene.

A har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder bevisvurderingen og rettsanvendelsen.

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Oslo byrett 12. oktober 1984. Partene og to vitner har avgitt forklaring. Det foreligger ingen nye forklaringer for Høyesterett, og det er ikke fremlagt nye dokumenter av betydning for saken. Som for lagmannsretten er partene enige om at verdien av eiendommen på gavetidspunktet kan settes til kr. 600000. Jeg nevner videre at den oppførte tomannsbolig med tilhørende grunn, gnr. 105 bnr. 86 ble solgt av B i 1983 for kr. 895000. Det er for øvrig opplyst at det på den gjenværende eiendom gnr. 105 bnr. 85 senere er oppført en enebolig.

Den ankende part, A, har fastholdt sine anførsler for lagmannsretten, og han viser særlig til den dissenterende dommers begrunnelse som han mener er riktig. Verdien av det samlede vederlag som ble fastsatt ved gavesalget, utgjør kr. 190000. Det bør derfor legges til grunn at en andel svarende til 190/600 av eiendommen er felleseie. Den løsning som er valgt ved beslagsforbud, jfr. lov om fordringshaveres dekningsrett av 8. juni 1984 nr. 59 §3-1, sammenholdt med den tidligere tvangsfullbyrdelsesloven §64 annet ledd, bør her tillegges vekt. Selv om de hensyn som ligger bak lovbestemmelsene ikke er de samme, så er det enten det dreier seg om etablering av særeie eller beslagsforbud tale om bestemmelser som rammer tredjemann. Adgangen til å etablere slike ordninger bør derfor være begrenset til gavedelen. Hensett til ordlyden i ektefelleloven §23 første ledd - det er tale om gave - kan det etter den ankende parts mening være spørsmål om det i det hele tatt er adgang til å etablere særeie ved gavesalg. Ut fra rimelighetshensyn har imidlertid den ankende part ikke ønsket å sette dette spørsmål på spissen, og påstanden er utformet i overensstemmelse med dette. Subsidiært er anført at det i den utstrekning en - mot formodning - må vurdere transaksjonen som en enhet, er det uriktig som skifteretten har gjort, å bygge på at vederlagsdelen har vært uvesentlig.

A har nedlagt slik påstand:

«1. B ansvarer på skiftet til A og B's fellesbo kr. 283416,-.

2. A og B's fellesbo er eier av 190/600 av gnr. 105, bnr. 85 i X eksklusive bebyggelse og grunnlagsinvesteringer påkostet etter samlivsbruddet.

3. B dømmes til å betale sakens omkostninger for lagmannsretten og Høyesterett.»

Etter ankemotpartens, B's, syn må det være avgjørende at salget i det vesentlige har gavepreg. De ytelser som kan sies å inngå i vederlagsdelen, må således anses helt underordnet gavedisposisjonen. Det må ses hen til at de verdier som er angitt for «ytelsene», i det vesentlige er fastsatt ut fra avgiftsmessige hensyn. B viser til skifterettens begrunnelse som hevdes å være riktig. Under enhver omstendighet må en kunne basere seg på de synspunkter lagmannsrettens flertall har bygget på. Det er også vist til rettspraksis i Danmark med utgangspunkt i den tilsvarende bestemmelse til ektefelleloven §23 første ledd.

Ankemotparten har nedlagt denne påstand:

«1. Lagmannsrettens dom pkt. 1 stadfestes.

2. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.»

Jeg er kommet til samme resultat som skifteretten og lagmannsrettens flertall.

Det foreligger så vidt jeg kan se to spørsmål i saken.

Det første spørsmål blir om den omstendighet at det ytes vederlag, utelukker at det etter ektefelleloven §23 første ledd overhodet kan treffes bestemmelse om særeie for den gjenstand som overdras. Dersom det er adgang til dette, blir det neste spørsmål om det ved gavesalg må foretas en fordeling i en gavedel og en vederlagsdel, slik at det bare er «gavedelen» som kan gjøres til særeie. Før jeg kommer nærmere inn på disse spørsmål, finner jeg grunn til å fremkomme med noen mer generelle betraktninger.

Etter det som er opplyst, var det i praksis allerede før lov om Formuesforholdet mellom Ægtefæller av 29. juni 1888 nr. 1 akseptert at gaver kunne gjøres til særeie for mottakeren. Jeg viser til Herman Scheel: Om ægtefællers formuesforhold efter norsk ret (Kra 1892) side 17. Det er vel sannsynlig at denne adgang har vært benyttet i ganske stor utstrekning opp gjennom tidene, også i tilfelle hvor det er ytet delvis vederlag av forskjellig art, uten at det ser ut til at ordningen har skapt problemer av betydning. I saken foreligger det bare opplysning om to rettssaker hvor spørsmålet var oppe. I en dom av Høyesterett inntatt i Rt-1964-841 flg. ble det ikke nødvendig å ta standpunkt til dette, da man kom til at det ikke hadde vært lengstlevendes mening å treffe en gavebestemmelse, men å foreta et skifte med førstavdødes arvinger. I dom avsagt av Eidsivating lagmannsrett 14. november 1977 ble en bestemmelse om særeie opprettholdt for hele eiendommen ved et gavesalg, idet lagmannsretten la til grunn at det forelå et vesentlig gavemoment.

De spørsmål saken reiser har, så vidt jeg kan se, bare i liten grad vært gjenstand for behandling i norsk rett. Videre er de spørsmål som oppstår ved utleggs- og beslagsforbud og omstøtelse av gaver i konkurs, etter min mening av liten interesse. Der er det hensynet til kreditorene som har vært avgjørende, mens det i vår sak blir spørsmål om hvilken beskyttelse den annen ektefelle bør ha ved et eventuelt skifte. Det kan her være aktuelt også å ta i betraktning de vederlagskrav som vår lovgivning har etablert for ektefeller på skifte.

I saken er vist til dansk rett, særlig til uttalelse av O. A. Borum i Familieretten II (København 1946) side 256, som om den tilsvarende bestemmelse i den danske lov, bemerker:

«Naar blot Gavemomentet er utvivlsomt, kommer det ikke an paa den Form hvorunder Dispositionen fremtræder, om den kaldes Gave eller Salg. Selvom Gaven har været forholdsvis lille, vil et Vilkaar fra Giverens Side om at Ejendommen skal være Gavemodtagerens Særeje blive respekteret, . . .»

Jeg finner at det forhold at det delvis er ytet vederlag ved en gavetransaksjon, ikke kan utelukke at det treffes bestemmelse om særeie. Det heter i ektefelleloven §23 første ledd:

«Til en gave kan knyttes det vilkår at den skal være mottagerens særeie.»

Den naturlige forståelse av begrepet gave, slik det oppfattes også utenfor familie- og arveretten, er at det ikke bare omfatter de rene gaver uten vederlag, men også disposisjoner som i det vesentlige har et gavepreg. Jeg kan også vise til at ektefelleloven §36 opererer med et begrep «gave» som klart omfatter tilfelle hvor det er ytet vederlag. Slik jeg ser det, taler også reelle hensyn for den tolking jeg har lagt til grunn.

Det blir så spørsmål om en i denne sak må foreta en oppdeling, og slik at særeiebestemmelsen bare kan gjelde for «gavedelen» og ikke for «vederlagsdelen». Ved avgjørelsen av det spørsmål som foreligger, finner jeg det naturlig å ta utgangspunkt i en helhetsvurdering av de forskjellige konkrete forhold som inngår i transaksjonen.

Ser en på de ytelser som etter kontraktens bestemmelser kan sies å utgjøre vederlaget, vil denne del utgjøre noe mindre enn en tredjepart av eiendommens verdi. Transaksjonen hadde således uomtvistelig er klart gavepreg, og det er dokumentert en klar gavehensikt fra giverens side. Det er ikke ytet noe kontantvederlag, og det må kunne legges til grunn at ektefellene A og B's felleseie under alle omstendigheter bare i liten grad ble berørt eller belastet av transaksjonen. Slik denne sak foreligger, finner jeg det ikke nødvendig å se nærmere på de enkelte elementer under vederlagsdelen. Jeg nevner likevel at boretten for D ble satt til kr. 84262. Denne verdi var fremkommet etter en kapitalisering på grunnlag av arveavgiftsloven bestemmelser. Det dreier seg om en verdiansettelse som ikke kan anses dekkende for det reelle vederlag. I det foreliggende tilfelle finner jeg heller ikke grunn til å gå nærmere inn på betydningen av at D overdro eiendommen fra et uskiftet bo til ektefellenes eneste livsarving.

Jeg er etter dette kommet til at gavepreget ved den foreliggende transaksjon har vært så markert og fremtredende og vederlagsmomentet så vidt underordnet at det må være naturlig og rimelig å legge til grunn at det foreligger en ordinær gavetransaksjon, og at hele eiendommen derfor er å anse som B's særeie.

Etter det resultat jeg har kommet frem til, har den ankende part i sin helhet tapt saken i Høyesterett. Saksomkostninger ble ikke tilkjent i skifterett og lagmannsrett. Hensett til at det tidligere ikke har foreligget noen avgjørelse av Høyesterett om de spørsmål som er reist i saken og til dissensen i lagmannsretten, finner jeg at det heller ikke er grunn til å tilkjenne B saksomkostninger for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

D O M :

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Røstad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Bugge, Dolva og Blom: Likeså.

Av skifterettens dom (dommerfullmektig Ole Edw. Hagen):

Saksforholdet er i korthet følgende:

Partene B og A giftet seg den 29. april 1967, etter å ha hatt følge i 4-5 år før dette. I ekteskapet ble det født ett barn som nå er ca 4 år. Ektefellene hadde felleseie og har ikke opprettet ektepakt. - - -

C døde i mai 1977 og hustruen D overtok boet, herunder eiendommen daværende - - -veien 33, gnr. 105, bnr. 85 og 86 i X, i uskiftet bo. Den 20. oktober 1977 ble eiendommen gnr. 105, bnr. 85 og 86 skjøtet over til B. Skjøtet lød som følger:

«Undertegnede D, personnummer 180615 49400, som etter uskifteattest dat. 23./1975 sitter i uskiftet bo etter min avdøde mann C, skjøter og overdrar til vår datter B, personnummer 010944 49258, som hennes særeie eiendommen - - -veien 33, gnr. 105, bnr. 85 og 86, X for kr. 290000,- som avgjøres således.

Påhvilende pantegjeld kr. 31597,- til Husbanken overtas av erververen, og leieboerinnskudd på kr. 10000,- fra B og A fragår i kjøpesummen.

Som selger forbeholder jeg, D, med verderlagsfri rådighet til leiligheten i 2. etasje i eiendommen så lenge jeg lever, og etter en årlig leieverdi på kr. 6400,- blir kapitalverdien av denne bruksrett kr. 84262,-. Bruksretten har prioritet etter pantegjelden til Husbanken. Som forskudd på arv som fragår i kjøpesummen ytes erververen kr. 50000,- i arv etter meg og kr. 50000,- i arv etter min mann.

Resten av kjøpesummen kr. 64141,- avgjøres ved pantobligasjon med pant i eiendommen fra erververen til meg, og pantobligasjonen skal forrentes med 6 pct årlig rente, og jeg skal kunne kreve avdrag på inntil kr. 5000,- årlig. Pantobligasjonen har prioritet etter pantegjelden til Husbanken og boretten.

Eiendommen overtas i dag.»

Utformingen av skjøtet ble overlatt til h.r.advokat Tornes. Det var B som foresto det praktiske og var ved en anledning på h.r.advokat Tornes' kontor sammen med sin mann.

Den samme dag, den 20. oktober 1977, ble det utferdiget en pantobligasjon på kr. 64141,- som ble undertegnet av B og mannen A undertegnet denne som ektefelle.

Partene har senere betalt utgiftene på eiendommen sammen og det er videre foretatt en del arbeider på eiendommen, herunder tilknytning til offentlig kloakk. Det praktiske arbeidet ble her forestått i det vesentlige av A og en del av utgiftene, kr. 8.-10000,- ble betalt av D, saksøktes mor.

Partene ble skilt ved dom av 13. mars 1982 etter ekteskapsloven §48, idet saksøkte erkjente å stå i forhold til en annen person og offentlig skifte ble begjært den 27. april 1981. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann Finn Backer, lagdommer Jørgen Wilberg og skifterettsdommer Nils A. V. Moe):

Lagmannsretten har ved behandlingen av saken delt seg i et flertall, bestående av lagmann Backer og skifterettsdommer Moe, og et mindretall, bestående av lagdommer Wilberg. Flertallet går inn for å stadfeste skifterettens dom, men med en noe annen begrunnelse enn den som skifteretten har gitt.

Flertallet ser slik på saken:

Ektefelleloven §23 første ledd synes som utgangspunkt å forutsette at en overdragelse må være vederlagsfri for å kunne kalles en gave. Det kan ofte mellom nærstående personer skje overdragelse til en gunstig pris, uten at man i denne forbindelse vil finne det naturlig å tale om en gave. Betegnelsen «gavesalg» er ikke noe egentlig juridisk begrep. Hvis det skal ydes et vederlag av noen betydning, er det etter flertallets oppfatning ikke naturlig å tale om en gave i relasjon til ektefelleloven §23 første ledd. Dette må iallfall gjelde som utgangspunkt. Når giveren uttrykkelig har gitt anvisning på en slik oppdeling i en særeieandel av en fast eiendom som det ikke ytes vederlag for, og en felleseieandel som det ydes vederlag for, må vel allikevel dette antagelig godtas. Det er også mulig at man kan komme til samme resultat ut fra en tolkning av giverens hypotetiske vilje. Flertallet finner etter omstendighetene ikke grunn til å gå nærmere inn på dette. Eventuelle paralleller som kan trekkes fra bestemmelsen om utleggsforbud i tvangsfullburdelsesloven §64 annet ledd, er etter flertallets oppfatning av begrenset verdi, da denne bestemmelse og ektefelleloven §23 første ledd, beskytter interesser som ikke behøver å være sammenfallende. Det er også i dag langt fra opplagt hvordan tvangsfullbyrdelsesloven §64 skal anvendes når det ytes delvis vederlag.

Spesielle problemer oppstår når den overdratte ting er en fast eiendom. Faste eiendommer er i alminnelighet beheftet. Det kan dreie seg om pengeheftelser og andre heftelser, som f.eks. bruksrettigheter og servitutter. At det hefter den siste slags rettigheter på eiendommen, bør normalt ikke hindre at overdragelsen anses som en gave dersom den ellers er vederlagsfri. Også overdrageren bør kunne behefte eiendommen med en begrenset bruksrett til fordel for seg selv uten at dette forrykker bildet. Det riktige synspunkt i slike tilfelle må være at det som overdras er eiendomsretten slik den er begrenset i det konkrete tilfelle. Når det dreier seg om pengeheftelser, er saken mindre opplagt. På de fleste faste eiendommer hviler det pantegjeld, og det er vanlig at en som overtar eiendommen, også overtar ansvaret for pantegjeld. Skulle man anta at belånte eiendommer ikke kunne overdras som gave uten at overdrageren gjorde opp pantegjelden, ville dette alvorlig begrense anvendelsen av ektefelleloven §23 første ledd når det gjelder fast eiendom. Flertallet mener derfor at man må kunne godta at det dreier seg om en gave i relasjon til §23 første ledd selv om mottageren påtar seg ansvaret for den påhvilende pantegjeld. Dette bør iallfall gjelde når eiendommen ikke er mer enn vanlig belånt. Standpunktet behøver ikke å få særlige konsekvenser for formuesforholdet mellom ektefellene. Den ektefelle som ikke har fått eiendommen overdratt som sitt særeie, vil på skifte kunne kreve vederlag etter ektefelleloven §19 og §25 annet ledd for felleseiemidler som er brukt til å nedbetale pantegjelden. Derimot bør man som utgangspunkt ikke godta at overtageren fremtidig påtar seg å betale et beløp til overdrageren i samband med at det påheftes eiendommen en pantobligasjon til fordel for overdrageren.

Overensstemmende med det som er sagt ovenfor, må man etter flertallets oppfatning i det foreliggende tilfelle godta at det dreier seg om en gave uten hensyn til den bruksretten som D forbeholdt seg til leiligheten i annen etasje i huset på bnr. 86. Det pekes på at bruksretten ikke er forbundet med ytelser i naturalia eller penger, slik som ved en føderådskontrakt. Man bør også godta at B påtok seg ansvaret for pantegjelden til Husbanken. Når det gjelder de kr. 10000 i leieboerinnskudd som det ifølge skjøtet er motregnet med, står partenes forklaringer mot hverandre. B hevder med støtte av sin mor at det aldri har vært betalt noe leieboerinnskudd. Men A hevder at det er betalt. Det er aldri utferdiget noen pantobligasjon eller noe annet papir for beløpet etter hva partene opplyser, men det som står i skjøtet er i seg selv et bevismiddel. Flertallet er i alvorlig tvil om hvordan man skal vudere bevisspørsmålet, men har kommet til å burde bygge på at det ikke har vært betalt noe leieboerinnskudd, og at det som står i skjøtet følgelig er fiktivt.

Den største hindring for å akseptere at overdragelsen i 1977 til B var en gave, danner den pantobligasjon på kr. 64141 som ble utferdiget til moren. B har opplyst at pantobligasjonen var ment å være reell. På den annen side var det, både ifølge skjøtets og pantobligasjonens tekst, opp til moren å bestemme hvor meget hun ville ha i årlige avdrag, begrenset oppad til kr. 5000. Det er uimotsagt at det ikke har vært betalt noe som helst avdrag eller renter. Det er også på det rene at B er sin mors eneste arving, og at de to har bodd i samme hus med et nært personlig forhold i mange år før overdragelsen fant sted, og at dette fremdeles er situasjonen. Ut fra en konkret vurdering mener flertallet at det må være forsvarlig å se det slik at pantobligasjonen til moren ikke ødelegger overdragelsens karakter av å være en gave i relasjon til ektefelleloven §23 første ledd. Man legger i denne forbindelse mindre vekt på at obligasjonens pålydende bare er vel 10% av eiendommens antatte verdi på overdragelsestidspunktet, enn at det allerede fra begynnelsen av synes å ha vært tvilsomt hvor meget som skulle betales og i hvilket tempo, og at det rent faktisk ikke har vært betalt noe.

Flertallet har således, på samme måte som skifteretten, kommet til at særeieklausulen i skjøtet av 20. oktober 1977 bør godtas. - - -