Rt-1986-267

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1986-03-21
Publisert:	Rt-1986-267 (55-86)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Kjennelse 21. mars 1986 i l.nr. 39/1986
Parter:	Førstestatsadvokat Anstein Gjengedal, aktor mot A, B, C, D og E (forsvarer advokat Ole Jakob Bae).
Forfatter:	Aasland, Langvand, Backer, Christiansen
Lovhenvisninger:	Grunnloven (1814) §100, Straffeloven (1902) §134, Militære Straffelov (1902) §47, §135a, §23, §35, §52, §64, §9, Straffeprosessloven (1981) §134, §286

Dommer Aasland: Statsadvokaten i Trondheim utferdiget 4. september 1985 tiltale mot A og B for overtredelse av militære straffelovs §47, jfr. §9 nr. 1

«ved tirsdag 10. april 1984 om formiddagen som vernepliktig ved Norges væpnede makt, utenfor forlegningen til Infanteriet Øvingsavdeling nr. 3 på - - - i Y til mannskaper som møtte opp til førstegangstjeneste, å ha delt ut eksemplarer av et blad med navnet «Hær-Verk» med innhold som tok sikte på å skape uvilje mot den militære tjenesten og/eller hat mot militære foresatte eller overordnede, eller å ha medvirket til dette.»

Samme dag utferdiget statsadvokaten tiltale mot C, D og E for overtredelse av straffeloven §134 tredje ledd. Bortsett fra den forskjell som følger av at disse tiltalte ikke var vernepliktige ved Norges væpnede makt, var gjerningsbeskrivelsen den samme som for de to første tiltaltes vedkommende.

Tiltalene ble utferdiget etter riksadvokatens ordre.

Inderøy herredsrett avsa 5. desember 1985 dom med slik domsslutning:

«1. A, født xx.xx.1959, dømmes for overtredelse av den militære straffelovs §47, jfr. §9 nr. 1, til fengsel i 30 - tretti - dager. Avsoningen av fengselsstraffen utstår i medhold av reglene i straffeloven §52 flg. med en prøvetid på 2 år.

2. B, født xx.xx.1958, dømmes for overtredelse av militære straffelovs §47, jfr. §9 nr. 1, til fengsel i 30 - tretti - dager. Avsoningen av fengselsstraffen utstår i medhold av reglene i straffeloven §52 flg. med en prøvetid på 2 år.

3. C, født xx.xx.1963, dømmes for overtredelse av straffeloven §134 tredje ledd, samt de forhold hun ble dømt for ved Moss byretts dom av 6. mai 1985, jfr. straffeloven §64, til en bot til statskassen, stor kr. 4000,-, eller hvis boten ikke betales, en straff av fengsel i 30 dager. Omkostningsfastsettelsen i Moss byretts dom den 6. mai 1985 blir stående.

4. D, født xx.xx.1961, dømmes for overtredelse av straffeloven §134 tredje ledd, til å betale en bot til statskassen, stor kr. 2500,-, eller hvis boten ikke betales, en straff av fengsel i 20 dager.

5. E, født xx.xx.1963, dømmes for overtredelse av straffeloven §134 tredje ledd, til å betale en bot til statskassen, stor kr. 2500,-, eller hvis boten ikke betales, en straff av fengsel i 20 dager.

6. B, født xx.xx.1958, dømmes til å erstatte det offentlige sakens omkostninger med kr. 4000,-. De øvrige tiltalte frifinnes fra å betale saksomkostninger.

7. Alle de tiltalte dømmes til å tåle inndragning av de beslaglagte eksemplarer av bladet «Hær-Verk», jfr. straffeloven §35 og den militære straffelovs §23.»

Saksforholdet og de domfeltes personlige forhold fremgår av domsgrunnene.

Samtlige domfelte har erklært anke over dommen. De begjærte også fornyet behandling for lagmannsrett, men denne begjæringen er trukket tilbake. Anken gjelder saksbehandlingen og lovanvendelsen, subsidiært straffutmålingen, og omfatter for øvrig også inndragningsavgjørelsen.

Saksbehandlingsanken er særlig begrunnet med at tiltalebeslutningene var så mangelfulle at herredsretten skulle ha avvist saken. Om innholdet i det skrift de domfelte delte ut, heter det i tiltalebeslutningene bare at det hadde et «innhold som tok sikte på å skape uvilje mot den militære tjenesten og/eller hat mot militære foresatte eller overordnede». Til tross for at skriftet inneholder uttalelser om en rekke forskjellige forhold, fremgår det ikke nærmere av tiltalen hvilke uttalelser som er ansett straffbare og ikke engang hvilke sider ved skriftet det tas sikte på. Forsvareren for herredsretten gjorde noen tid forut for hovedforhandlingen henvendelse til påtalemyndigheten for å få tiltalen nærmere konkretisert, men oppnådde ikke dette. Resultatet ble, hevder de domfelte, at forsvareren ble hindret i å forberede saken på tilfredsstillende måte, blant annet ved at det ikke ble anledning til å iverksette slik bevisførsel omkring de enkelte uttalelser som en nærmere konkretisering av tiltalen kunne ha foranlediget. Etter de domfeltes oppfatning kunne det ikke ha budt på vesentlige problemer å presisere hvilke uttalelser i skriftet tiltalen tok sikte på. Som en ytterligere mangel ved tiltalebeslutningene fremheves det at innholdet i skriftet ifølge tiltalen tok sikte på å «skape» uvilje og/eller hat mot militærtjenesten eller overordnede, mens loven inneholder det langt mer krevende uttrykk «opphisse . . . til uvilje . . .».

Som en annen saksbehandlingsfeil er gjort gjeldende at herredsrettens domsgrunner er mangelfulle. Den redegjørelse domsgrunnene gir om innholdet i det påklagede skrift, er altfor snau til å vise om loven straffbarhetsvilkår er oppfylt.

Anken over lovanvendelsen er begrunnet med at uttalelsene i skriftet «Hær-Verk» må godtas som lovlige, «frimodige» ytringer, beskyttet av ytringsfrihetsbestemmelsen i Grunnloven §100. Selv om de aktuelle straffebud, militære straffelovs §47 og straffeloven §134 tredje ledd, ikke i seg selv er i strid med Grunnloven §100, må de på bakgrunn av grunnlovsbestemmelsen tolkes og anvendes med stor forsiktighet. Jeg kommer for øvrig noe nærmere tilbake til de domfeltes anførsler om lovanvendelsen under min drøftelse av denne ankegrunn.

I forbindelse med anken over lovanvendelsen har de domfelte også anført at de under enhver omstendighet skulle ha vært frifunnet på grunnlag av rettsvillfarelse. De har særlig vist til Eidsivating lagmannsretts dom av 10. desember 1971, hvor utgiverne av publikasjonen «Soldatens lille røde bok» ble frifunnet for tiltale etter de samme straffebestemmelser som er anvendt i den foreliggende sak. Denne boken inneholder etter de domfeltes mening uttalelser som er mer vidtgående enn de påklagede uttalelser i «Hær-Verk». De domfelte, som er forsvarspolitisk interessert, måtte kunne innrette seg etter den norm som ble lagt til grunn ved lagmannsrettsdommen.

Jeg er kommet til at anken ikke kan gis medhold.

Når det gjelder utformingen av tiltalebeslutningene, bemerker jeg først at tiltalen var fullt tilstrekkelig til å individualisere de straffbare forhold. I en sak som den foreliggende kunne det, slik også herredsretten fremhever, ikke kreves at den faktiske beskrivelse i tiltalebeslutningene skulle gi grunnlag for å kontrollere lovanvendelsen. Men etter min mening burde nok tiltalebeslutningene i noen grad ha spesifisert hvilke eller hva slags uttalelser i skriftet «Hær-Verk» som særlig hadde betydning. En slik spesifikasjon kunne imidlertid ikke bli uttømmende, fordi uttalelsene måtte ses i sammenheng med skriftets form og innhold for øvrig, og spesifikasjonen ville nok av denne grunn også ha budt på problemer. Selv om en spesifikasjon ville ha vært ønskelig, er jeg i tvil om det kan sies at tiltalebeslutningene rettslig sett var mangelfulle. Men jeg anser det ikke nødvendig å gå nærmere inn på dette. En mulig mangel på dette punkt kan etter min mening ikke tillegges noen betydning. Jeg viser til at det dreier seg om et kort og relativt oversiktlig skrift, på fire maskinskrevne sider med bilder og tegninger. Noen avgjørende betydning for forsvarerens forberedelse av saken kan mangelen på spesifikasjon ikke ha hatt. Som det senere vil fremgå av min drøftelse av lovanvendelsen, kan jeg ikke se at bevisførsel omkring deler av skriftets innhold kunne innvirke på straffbarhetsvurderingen. Denne beror - slik jeg ser det - på en rettslig bedømmelse.

Når gjerningsbeskrivelsen i tiltalebeslutningene bruker uttrykksmåten «skape uvilje» istedenfor «opphisse . . . til uvilje», har dette åpenbart ingen betydning dersom det ikke har ledet til at rettens lovanvendelse er blitt uriktig, et spørsmål jeg kommer tilbake til.

Heller ikke anken over mangelfulle domsgrunner kan føre frem. Rett nok er herredsrettens redegjørelse for innholdet i det påklagede skriftet nokså snau. Men i samsvar med veletablert praksis må selve skriftet, som har vært fremlagt så vel for herredsretten som for Høyesterett, anses for å supplere herredsrettens domsgrunner som grunnlag for Høyesteretts prøving av lovanvendelsen. Jeg tilføyer at domsgrunnene etter min mening også gir en tilstrekkelig redegjørelse for de nærmere omstendigheter ved utdelingen av skriftet.

Dermed er jeg kommet frem til lovanvendelsen. Selv om jeg er enig med herredsretten i at de domfeltes forhold rammes av straffebestemmelsene i henholdsvis militære straffelovs §47 og straffeloven §134 tredje ledd, kan jeg ikke finne at herredsretten, blant annet i sin redegjørelse for skriftets innhold, har gitt en fyllestgjørende begrunnelse for sitt resultat. Jeg finner det derfor nødvendig å gjøre nærmere rede for mitt syn på lovanvendelsen og herunder også gjengi noe mer av innholdet i det påklagede skriftet enn herredretten har gjort.

Bladet «Hær-Verk» utgis etter det som er opplyst, med ujevne mellomrom av en uorganisert gruppe. De domfelte har ikke stått for utgivelsen av bladet. De aktuelle nummer av bladet, som bærer preg av å være skrevet spesielt med henblikk på rekrutter som skal påbegynne sin militærtjeneste, har på første side blant annet en appell: «Soldater i alle land - knus forsen innenfra!!!», understreket med tegning av en knyttneve. På neste side, under overskriften «Kjære rekrutt», gis det blant annet uttrykk for at rekrutten står overfor forskjellige alternativer: Enten å bli «en drittsekk, streber og satse på å bli befal». Eller la det skure, gjøre minst mulig, og ikke gjøre seg bemerket. Så heter det videre:

«Vårt alternativ er å sloss imot. Først og fremst fordi vi regner oss som revolusjonære sosialister (ekstremister) og er totalt mot forsvaret sånn det er i dag. Og fordi sosialisme for oss betyr at folk tar makta helt og fullt over sin egen situasjon. Men det holder å være noenlunde fornuftig for å skjønne at den norske militær maskina er syk når du først er inne i den. Forsvaret vil ikke gi deg noe!! Skal du ha noe igjen for det året du nå står foran så må du ta det sjøl. Folk som prøver å huske noe positivt fra tida i forsvaret tenker som regel på den gangen gutta stod sammen om en eller annen pøbelstrek (som regel mot befalet). Vi tror det kan drives lengre, men for å ta makta fra generalene må vi først klare å ufarliggjøre sersjantene.

Det siste alternativet er å nekte. Har du tenkt å «bekjempe den norske militarismen» så hjelper det lite å nekte. På den annen side hvis du føler at du vil knekke sammen av ett år med brølaper, så er det jo ganske mye som er mer fornuftig enn å la seg pine i ett år.»

Under overskriften «Soldat makt» heter det blant annet:

«I løpet av de neste par ukene vil du få høre om det fantastiske demokratiet i «forsvaret». Troppen vil få den enestående sjansen til å velge tillitsmann. «Soldatenes forsvarer og talsmann».

Sjølsagt er det viktig å velge tillitsmann. Det er bra å ha en som kan ta opp velferdskrav, og klage på de verste overgrepa.

Men la deg ikke lure til å tro at befalet tar tillitsmannen på alvor, at tillitsmannsapparatet kan gjøre så mye for å bedre din situasjon.

For det første kan ikke tillitsmennene bestemme noe som helst, bare «foreslå», «anbefale» og «legge sakene fram». For det andre blir tillitsmennene ofte pamper. Lederne har feite jobber i Oslo, langt fra utmarsjer og kjefting. Befalet prøver alltid å bli «venner» med den nye tillitsmannen. Han blir kalt inn på kompanikontoret og får vite at bare han «samarbeider» skal alle problemer bli løst. Til slutt blir tillitsmannen ansvarlig for det kompanisjefen sier, og tør ikke gjøre en dritt.

Altså: Velg en tillitsmann som tørr krangle med befalet. Velg han som i den første uka nekter flest ordre og er størst i kjeften. Det lønner seg.

MEN hvis dere skal greie å jekke ned befalet og bedre velferden er ikke tillitsmannsarbeide nok. Da må dere gå sammen å aksjonere. Den beste måten å få vekk f.eks. morra inspeksjonen på, er at ALLE forsover seg hver dag. Så kan tillitsmannen etterhvert forklare at folk kanskje vil stå opp hvis inspeksjonen forsvinner . . . Hvis dere er mange nok vil ingen få refs.»

Siste side bærer overskriften «Ta makta fra sersjanten! - så kan vi seinere ta generalene». En sterkt negativ fremstilling av blant annet rekruttperioden avsluttes med følgende:

«Du kommer kanskje til å godta all dritten på rekruttskolen fordi troppsjefen sier at alt blir bedre når du bare kommer til Nord-Norge . . .

Det er blank løgn. I Nord-Norge er bua full hele tia fordi gutta har skjønt at alt bare blir verre og verre. Det eneste som nytter er å ta igjen, ikke la dem behandle deg som en dritt. I Brigaden er noen dager i bua beviset på at du ikke har latt deg knekke . . .»

De uttalelser jeg her har gjengitt, er etter min mening de mest sentrale for straffbarhetsvurderingen, men de må ses i sammenheng med skriftets form og innhold for øvrig. Slik skriftet fremtrer, tar det i sterkt appellerende vendinger sikte på å gi de nye soldatene et helt ensidig og særdeles negativt bilde av hva militærtjenesten og ikke minst forholdet til militære overordnede innebærer, og denne beskrivelsen benyttes som utgangspunkt for oppfordringer til å bekjempe det norske forsvaret innenfra. Det gis eksempler på hvordan man kan sabotere tjenesten og skape vanskelige samarbeidsforhold, jfr. for eksempel oppfordringen til å velge tillitsmenn som krangler med befalet og nekter ordrer. Dels direkte, dels indirekte, oppfordres det til ordrenektelse eller annen rettsstridig atferd, jfr. således det aksjonsrettede forslag om at alle «forsover seg» hver dag inntil bestemte krav er innfridd, og uttalelsen om at «noen dager i bua» er beviset på at den vernepliktige ikke har latt seg knekke. Selv om slike oppfordringer ikke er noe nødvendig vilkår for å anvende bestemmelsene i militære straffelovs §47 og straffeloven §134 tredje ledd, anser jeg det klart at de må tillegges vesentlig vekt ved bedømmelsen av om bestemmelsene er overtrådt.

Når et skrift av dette innhold deles ut blant rekrutter under innrykking til førstegangstjenesten, kan jeg vanskelig se annet enn at de domfelte har søkt å opphisse dem til uvilje mot tjenesten. Dette gjelder selv om det i ordet «opphisse» ligger krav om en kvalifisert form for påvirkning, noe som ikke er kommet klart frem i herredsrettens dom.

Etter min oppfatning går således de domfeltes forhold klart inn under ordlyden i de aktuelle straffebud. Som allerede nevnt, har imidlertid de domfelte gjort gjeldende at straffebudene må tolkes og anvendes restriktivt under hensyn til bestemmelsen om ytringsfrihet i Grunnloven §100. De har spesielt fremholdt at det skrift som ble delt ut, må ses som en politisk meningsytring. I denne sammenheng er det blant annet vist til uttalelser i skriftet om at det norske forsvar er en trussel mot freden og om den utsatte stilling Norge som NATO-medlem vil innta i en mulig atomkrig mellom stormaktene. Videre har de domfelte pekt på at de må ha full adgang til å kritisere innholdet i militærtjenesten og måten tjenesten blir gjennomført på, og til å ta til orde for reformer. Deres oppfatning er at militærtjenesten virker sløvende og at den går på den personlige integritet løs. Skriftet tar etter sitt innhold, hevdes det, ikke sikte på å oppfordre de vernepliktige til å rive ned det norske forsvaret, men å gi anvisning på fremgangsmåter som kan gjøre forholdene mer akseptable for de vernepliktige. Ytterligere har de domfelte fremholdt at skriftet klart gir uttrykk for at utgiverne anser seg som revolusjonære sosialister (ekstremister), og at skriftet må leses med dette som bakgrunn. Dermed - hevder de - vil skriftet måtte fremstå som uegnet til å påvirke det store flertall av rekrutter som ikke deler denne politiske holdning.

Til disse anførsler skal jeg bemerke:

Så langt skriftet inneholder politiske meningsytringer om norsk forsvarspolitikk eller om militærtjenestens form og innhold, kan det åpenbart ikke rammes med straff, uansett om ytringene er fremført i en krass form. Men det forhold at skriftet også inneholder uttalelser som har karakter av politiske meningsytringer, kan på den annen side heller ikke uten videre frita for straffbarhet. I det foreliggende skrift fremtrer agitasjonen overfor de vernepliktige om å bryte ned det norske forsvar innenfra som klart dominerende, og dette må etter min mening iallfall være avgjørende.

De domfeltes anførsel om at skriftet etter sitt innhold ikke oppfordrer til å rive ned det norske forsvaret, er jeg ikke enig i, slik det fremgår av det jeg allerede har sagt. Jeg kan heller ikke se at den oppfordring om å sabotere militærtjenesten som skriftet etter min mening inneholder, bare retter seg til politiske meningsfeller, og kan for øvrig ikke se at dette ville ha hatt noen betydning. Jeg bemerker ellers at de aktuelle straffebud rammer det å «søke» å opphisse til uvilje mot tjenesten, det kreves ikke at noen virkning er oppnådd.

De domfeltes anførsel om rettsvillfarelse kan ikke føre frem. Uansett om de skulle ha trodd at utdelingen av skriftet var ulovlig, er det ikke grunnlag for å akseptere dette som en berettiget god tro. Jeg peker for øvrig på at skriftet på første side betegner seg som «ei illegal soldat avis».

Selv om jeg ikke uten videre kan tiltre herredsrettens begrunnelse hva angår lovanvendelsen, er jeg således enig med den i at de domfeltes forhold rammes av de aktuelle straffebud.

Når det gjelder anken over straffutmålingen, bemerker jeg på den ene side at de domfeltes forhold var ledd i en - riktignok noe løselig - organisert virksomhet med sikte på å påvirke til motarbeiding av Forsvaret innenfra. På den annen side legger jeg vekt på at det skriftet som ble utdelt, i form og innhold fremstår som et nokså primitivt forsøk på å øve påvirkning. Uten at jeg på alle punkter kan tiltre herredsrettens straffutmålingsbetraktninger, finner jeg at dens straffutmåling bør bli stående, og jeg stemmer for denne kjennelse:

Ankene forkastes.

Dommer Skåre: Jeg er enig med førstvoterende når det gjelder saksbehandlingsanken, men er uenig i hans syn på lovanvendelsen, og mener at de tiltalte bør frifinnes.

På samme måte som førstvoterende finner jeg grunn til å peke på at både påtalemyndigheten ved utformingen av tiltalebeslutningene og herredsretten i sine domsgrunner legger til grunn at de aktuelle straffebud rammer det å «skape» uvilje mot tjenesten. Dette er imidlertid ingen riktig gjengivelse av lovteksten, som gjelder det å «opphisse» til uvilje. I dette ligger det etter min mening en viktig begrensning, som dels gjelder utsagnenes innhold og form, og dels den situasjon utsagnet er fremkommet under. Ved den konkrete vurdering er det etter min mening grunn til å legge vesentlig vekt på hensynet til ytringsfriheten, se for eksempel Rt-1978-1072 om betydningen av Grunnloven §100 for tolkingen og anvendelsen av straffeloven §135a.

Om man i den foreliggende sak legger til grunn den karakteristikk herredsretten har gitt av skriftets innhold, kan de straffebud det gjelder ikke anses overtrådt. Det må være tillatt blant annet å gi «en sterkt negativ beskrivelse av det liv en soldat går i møte under førstegangstjenesten og en negativ omtale av tillitsmannsapparatet». Det må også være tillatt å beskrive Forsvaret som «gammeldags» og befalet «firkanta i huet», og hevde at «kadaverdisiplin er det våpen som nyttes mot soldatene». Jeg kan ikke se at anvisningen på bevisst forsovning for å få bort morgeninspeksjonen er av særlig alvorlig karakter.

Det er imidlertid riktig som førstvoterende legger til grunn, at Høyesterett kan vurdere selve skriftet, og det er mulig at skriftet inneholder enkelte utsagn som kan synes mer alvorlige enn dem herredsretten har referert til. Jeg mener imidlertid at de utsagn førstvoterende her gjengir er diffuse og uklare og ikke i vesentlig grad bidrar til å utfylle den karakteristikk herredsretten har gitt. Distribusjon av et skrift som dette bør derfor i utgangspunktet ikke rammes av de straffebud det her er tale om.

Imidlertid må den situasjon distribusjon skjer under ha betydning for lovanvendelsen, blant annet må det ha betydning om utsagnene fremkommer i en ellers kritisk eller opphetet situasjon. Den omstendighet at distribusjonen her skjedde utenfor leirområdet under innrykking til førstegangstjeneste finner jeg imidlertid ikke grunn til å legge avgjørende vekt på. Jeg kan således ikke se at det er noen forskjell av betydning mellom denne distribusjonsmåte og for eksempel forsendelse ved post eller utdeling på gaten i noe større avstand fra forlegningen.

Da jeg etter domskonferansen vet at jeg er i mindretall, former jeg ingen konklusjon.

Dommer Langvand: Jeg er enig med førstvoterende, dommer Aasland.

Dommerne Backer og Christiansen: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett kjennelse overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Bård Olav Røsæg med domsmenn): - - -

Forsvareren har under henvisning til straffeprosessloven §286 gjort gjeldende at saken må avvises fordi tiltalebeslutningene ikke fyller loven krav. Det er vist til loven krav om individualisering av den straffbare handling og hensynet til hva som er rettskraftig avgjort i en eventuell dom, samt hensynet til bevisførselen fra forsvareren.

Aktor har gjort gjeldende at saken kan fremmes, idet det ikke er de enkelte deler av bladet «Hær-Verk» som er straffbart, men hele skriftet sett i sammenheng.

Retten antar at saken kan pådømmes. For så vidt gjelder hensynet til individualisering av den straffbare handling viser retten til at det klart fremgår av tiltalebeslutningene når og hvor den straffbare handling fant sted. Det er ingen tvil hverken for de tiltalte, forsvareren eller retten hvilket nummer av bladet «Hær-Verk» som omfattes i tiltalebeslutningene. Et annet formål med den faktiske beskrivelse i tiltalebeslutningene er å gi domstolen materiale til å kontrollere lovanvendelsen. Som påpekt av Andenæs i «Straffeprosessen i første instans», utg. 1962 60, må en imidlertid her vise resignasjon. Skulle en kreve en slik beskrivelse at en virkelig kontroll med lovanvendelsen ble mulig alene på grunnlag av tiltalebeslutningene, ville denne svulme opp til å få samme omfang som domsgrunner i fellende straffedommer i herreds-/byrett. Det kreves ikke.

Et siste hensyn bak kravet i straffeprosessloven §286 er hensynet til de tiltaltes forsvar. Retten har etter hovedforhandlingen imidlertid ikke inntrykk av at utformingen av tiltalebeslutningene har vært til hinder for forberedelsen av de tiltaltes forsvar. Forsvareren har spesielt ikke overfor retten pekt på at det hadde vært ønskelig med faktisk bevisførsel på noe punkt ut over den bevisførsel som påtalemyndigheten har tilbudt. De faktiske omstendigheter ved saken har heller ikke vært imøtegått fra forsvarerens side. Hele saken har dreiet seg om en del juridiske spørsmål som retten senere skal komme tilbake til. Forsvarerens avvisningspåstand vil etter dette ikke bli tatt til følge.

Etter bevisførselen legger retten følgende faktiske forhold til grunn for dommen:

Tiltalte B bor som nevnt i Z. I begynnelsen av april 1984 hadde han fått tak i en del, 300-400 eks., av ekstranummeret av bladet «Hær-Verk». Sammen med de øvrige tiltalte kjørte han i sin mors privatbil fra Z til Y tidlig om morgenen den 10. april 1984. Avreisen skjedde ca kl. 04.00. Dette for at de skulle komme fram til ca kl. 06.00, da Nordlandstoget ankom til Y. Hensikten med turen var å dele ut det nevnte eksemplar av bladet «Hær-Verk» til rekrutter som rykket inn på X til Infanteriets Øvingsavdeling nr. III denne dagen.

Da de kom fram til Y kjørte de ned på et militært område på vestsiden av E-6, omlag utenfor hovedporten til X. Der begynte de alle å dele ut til innrykkende rekrutter eksemplarer av bladet «Hær-Verk». Etter at de hadde holdt på med dette i ganske kort tid, ble de stoppet av militærpolitiet og saken overlatt til sivilt politi. De eksemplarer av bladet «Hær-Verk» som fortsatt var i behold, ble beslaglagt.

Bladet «Hær-Verk» er et falset A-3 ark, trykt på begge sider. Foruten en del tekst er det en del tegninger og utsnitt av fotografier. Tegningene er dels stiliserte tegninger av militærfly av russisk og amerikansk nasjonalitet, et «blendet» bilde av en oberst i uniform, flere framstillinger av militære enten i latterlig eller usympatisk framtreden, flere avtrykk av en sort knyttet neve og et avtrykk av et frimerke av eldre dato med et brukket gevær.

Teksten i bladet inneholder til dels en latterliggjøring av Forsvarets forsøk på enkeltmannsbeskyttelse mot atomvåpen, en sterkt negativ beskrivelse av det liv en soldat går i møte under førstegangstjenesten og en negativ omtale av tillitsmannsapparatet. Det foreligger også en anvisning på hvordan en mest effektivt kan «jekke ned befalet og bedre velferden». Et eksempel er at alle f.eks. forsover seg om morgenen for å få vekk morgeninspeksjonen. Det er vist til at hvis soldatene er mange nok om en slik aksjon, vil ingen bli refset.

Militæret er beskrevet som gammeldags og befalet «firkanta i huet», og at kadaverdisiplin er det våpen som nyttes mot soldatene. Det heter at det Forsvaret vil ha er lydige, veldresserte soldater som kan brukes til å «vinne en atomkrig, eller for den slags skyld å slå ned en streik». Det norske militærapparat er fremstilt som en trussel mot fred. Livet i brigaden i Nord-Norge er beskrevet i negative ordelag som at «bua er full».

Retten finner det som nevnt bevist at skriftet ble utdelt nettopp for å skape uvilje mot Forsvaret blant rekruttene. Det heter da også på første side i skriftet «Knus forsen innenfra!».

Forsvareren har gjort gjeldende at skriftet må godtas som en lovlig, frimodig ytring, jfr. prinsippet i Grunnloven §100. Det er videre vist til at Eidsivating lagmannsrett ved dom den 10. desember 1971 frifant to tiltalte som hadde kommet med en uttalelse i publikasjonen «Soldatens lille røde bok». Uttalelsene i boken er i langt sterkere grad enn det skrift som ble utdelt ved X egnet til å skape uvilje mot Forsvaret. Likevel ble de tiltalte frifunnet. Dommen er ikke påanket. Det gjøres gjeldende at dommen har flyttet grensen for hva som er lovlig ytringsfrihet overfor Forsvaret.

Retten er ikke enig i betraktningen. Skriftet «Hær-Verk» som ble utdelt har, slik det er beskrevet ovenfor, et innhold som er egnet til å skape uvilje mot Forsvaret, og det var nettopp dette som var alle de tiltaltes hensikt med reisen til Y. Til straffellelse etter straffeprosessloven §134 tredje ledd er det ikke nødvendig at mannskapene ble oppfordret til å legge uvilje for dagen gjennom pliktbrudd i tjenesten, men anvisningen i skriftet på at rekruttmassen en bestemt morgen skulle forsove seg, ligger nært opp til å oppfordre til pliktbrudd i tjenesten. Den nevnte dom i lagmannsretten er avsagt under dissens. Lagmannen voterte for å sette lagrettens kjennelse til side. Retten er ikke kjent med bakgrunnen for at det ikke ble anvendt rettsmidler mot dommen. Da lagretten ikke gir grunner for sine kjennelser er det vanskelig å tillegge avgjørelsen større vekt ut over den enkelte sak. - - -