Rt-1986-292
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1986-03-21 |
| Publisert: | Rt-1986-292 (60-86) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom 21. mars 1986 i l.nr. 47 B/1986 |
| Parter: | 1. Kurt Albert, 2. Philippe-Yzarn de Loreihle de Lestaubiere (advokat Helge Aarseth - til prøve) mot Staten v/Justisdepartementet (regjeringsadvokaten v/advokat Sven Ole Fagernæs). |
| Forfatter: | Dolva, Halvorsen, Holmøy, Hellesylt, justitiarius Sandene |
| Lovhenvisninger: | Luftfartsloven (1960) §162, Luftfartsloven (1960), Brannvernloven (1970), Forurensningsloven (1981) §76, Forurensningsloven (1981), Straffeprosessloven (1981) |
Dommer Dolva: Saken gjelder spørsmålet om de ankende parter plikter å erstatte det offentlige en del av utgiftene ved redningsaksjoner som ble satt i verk etter at de foretok mislykkede fallskjermhopp fra Bruraskaret i Trollveggen i Romsdal sommeren 1981. Tvisten gjelder selve erstatningsplikten. Det er ikke tvist om erstatningskravenes størrelse. Erstatningskravene er begrenset til å gjelde de særlige utgiftene som det offentlige har hatt til dekning av bistand fra private hjelpere ved redningsaksjonene - helikoptre og klatrere. Statens egne utgifter til politi, statens helikoptre og annet er holdt utenfor kravene.
Staten v/Justisdepartementet fremmet erstatningskravene mot de ankende parter ved separate søksmål for Romsdal herredsrett. Herredsretten forenet sakene til felles behandling og pådømmelse, og avsa den 22. mai 1984 dom med slik domsslutning:
«1. I sak nr. 101/1982 A dømmes Kurt Albert til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen å betale til den norske stat v/Justisdepartementet kr. 125215,25 - kroner etthundretjuefemtusentohundreogfemten 25/100 - med tillegg av 15 - femten - prosent årlig rente fra 1. september 1982 til betaling skjer.
2. I sak nr. 108/1982 A dømmes Philippe- Yzarn de Loreihle de Lestaubiere til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen å betale til den norske stat v/Justisdepartementet kr. 60266,75 - kroner sekstitusentohundresekstiseks 75/100 - med tillegg av 15 - femten - prosent årlig rente fra 1. september 1982 til betaling skjer.
3. I begge saker: Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
Saksforholdet og partenes anførsler for herredsretten framgår av dommen.
Kurt Albert og Philippe Ysarn de Loreihle de Lestaubiere, heretter kalt henholdsvis Albert og Lestaubiere, har i rett tid påanket dommen. Høyesteretts kjæremålsutvalg ga den 14. september 1984 samtykke til at anken ble fremmet direkte for Høyesterett.
Forut for hovedforhandlingen i herredsretten forklarte Albert seg ved bevisopptak i Villingen - Schwenningen, Forbundsrepublikken Tyskland, og Lestaubiere avga skriftlig forklaring i et brev som ble framlagt. Forklaringene ble gitt i tilknytning til et utarbeidet spørsmålsskrift. Det er ikke innhentet nye forklaringer fra de ankende parter for Høyesterett. Ved bevisopptak til bruk for Høyesterett er det innhentet forklaringer fra 9 vitner, hvorav 2 er nye for Høyesterett. Flere av vitnene har utarbeidet skriftlige redegjørelser forut for bevisopptaket. Det er framlagt en del nye dokumenter for Høyesterett, blant annet med nærmere opplysninger om Justisdepartementets praksis vedrørende erstatningskrav ved redningsaksjoner. Saken står i det vesentlige i samme stilling for Høyesterett som for herredsretten.
De ankende parter har hatt fri sakførsel både for herredsretten og for Høyesterett.
De ankende parter har for Høyesterett i det vesentlige opprettholdt og til dels utdypet sine anførsler for herredsretten. De mener prinsipalt at herredsrettens dom er uriktig på grunn av feil rettsanvendelse. Det anføres at det ikke er hjemmel i norsk rett for å kreve refusjon av slike redningsutgifter. Verken reglene om negotiorum gestio eller det ulovfestete skyldansvar gir grunnlag for statens erstatningskrav i det foreliggende tilfelle. Subsidiært hevdes det at fallskjermhopperne ikke var grovt uaktsomme i relasjon til de redningsutgifter som staten krever refundert.
De ankende parter mener at det må foreligge lovhjemmel dersom slike utgifter skal kunne kreves refundert av privatpersoner. Redningsvirksomheten er i Norge offentlig organisert og erkjent som et offentlig ansvar. Det følger av politiinstruksens §86 at det her foreligger en tjenesteplikt for politiet. I den utstrekning det benyttes private ressurser i redningsarbeidet, skjer det under politiets ledelse, og utgiftene dekkes av det offentlige. Dersom det offentlige vil ha refusjon av utgifter som det offentlige selv har påtatt seg hovedansvaret for, må det foreligge tungtveiende grunner for refusjon, og det har formodningen mot seg at refusjonsansvar kan pålegges uten lovhjemmel.
Spørsmålet ble drøftet i forbindelse med den omorganiseringen av redningstjenesten som ble foretatt i 1960-årene. Redningsutvalget foreslo i sin innstilling av 1959 at det burde skaffes lovhjemmel for refusjon av redningsutgifter fra personer som ved grov uaktsomhet har brakt seg i en faresituasjon. Justisdepartementet ga i Stortingsmelding nr. 86 for 1961-62 side 42-43 uttrykk for tvil om behovet for en slik ansvarsregel og pekte på prinsipielle og praktiske problemer i denne forbindelse. Justiskomitéen var positiv til en begrenset refusjonsadgang, men dens uttalelse i Innst. S. nr. 170 for 1962-63 side 409 må bare ses som kommentar til en mulig lovregel. Debatten i Stortinget ga ikke nærmere avklaring, men justisminister Hauglands uttalelse må forstås slik at det ikke skulle gjelde en slik ansvarsregel, St.t. 1962-63 side 3168. Myndighetene hadde i denne forbindelse en klar foranledning til å gå videre med dette, dersom de ønsket å etablere en slik rettstilstand. Det må tillegges betydelig vekt at dette ikke ble gjort.
Dersom erstatningsansvar uten lovhjemmel i noen utstrekning skulle godtas, ville det lettere kunne tenkes i tilfelle hvor noen forårsaker unødvendige redningsaksjoner ved falsk alarm eller ved skjødesløshet, enn hvor redningsaksjonen er nødvendig, men hvor den nødstedte har brakt seg i en nødssituasjon ved egen skyld. I Justisdepartementets rundskriv av 13. juni 1978 og 26. april 1983 om redningstjenesten og redningsutgifter omtales bare muligheten for regresskrav mot den ansvarlige for «unødig redningsaksjon».
Praksis kan ikke anføres som hjemmel for slike refusjonskrav. Det er forsøkt innhentet fyldigere opplysninger om statens behandling av refusjonskrav i forbindelse med redningsaksjoner. Opplysningene viser imidlertid at praksis er så sporadisk, at den gjelder så små beløp at den ikke kan tillegges nevneverdig rettslig betydning. Enkelte beløp er betalt frivillig, men staten har aldri tidligere reist sak for å få dekket tilsvarende utgifter. Det foreligger derfor ikke rettspraksis som direkte gjelder dette.
Etter de ankende parters mening kan negotiorum gestio ikke få selvstendig betydning som hjemmel for refusjonskrav av den foreliggende type. Det er blant annet vist til Selvig i Knophs Oversikt over Norges rett, 8. utgave, side 458 og Krüger, Pengekrav, 2. utgave side 297-299.
For så vidt gjelder det ulovfestede skyldansvar er forholdet at statens krav ikke bygger på at det er utvist vanlig uaktsomhet, men at det foreligger grov uaktsomhet. De ankende parter benekter at deres opptreden kan karakteriseres som grovt uaktsom. Man befinner seg her på et spesialområde. Det må legges til grunn at man trekker videre grenser for forsvarlig opptreden i forbindelse med utøvelse av sport enn på andre livsområder. Det foreligger ikke noe forbud mot slik hopping i Norge, og det var nærliggende for hopperne å regne med at de opptrådte legitimt. De har ikke overtrådt forskrifter som utpeker handlingene som rettsstridige. Det er vanskelig for utenforstående å vurdere handlingene, idet det ikke kan vises til noen festnet oppfatning. Når de ankende parter med deres omfattende kvalifikasjoner og praksis på området, etter nøye forberedelser og overveielser fant det forsvarlig å foreta fallskjermhoppene, kan deres opptreden ikke karakteriseres som grovt uaktsom. Selv om det er delte meninger i hoppermiljøet, viser det forhold at fallskjermhopping i Trollveggen er blitt så utbredt som forholdet er, at mange mener at det kan skje med tilfredsstillende sikkerhet uten å sette eget eller andres liv i fare. Norges Luftsportsforbunds engasjement mot slik fallskjermhopping er vel ikke utelukkende basert på vurdering av risikoen, men også et stykke på vei uttrykk for frykt for at tradisjonell fallskjermhopping kan komme i miskreditt. De risikoberegninger som forbundet har foretatt, bygger på en rekke faktorer som det kan være forskjellig syn på. Fram til det tidspunkt da Albert foretok sitt hopp den 20. juli 1981 var det trolig foretatt over 100 hopp, og det hadde forekommet to tilfeller med mindre skader. Det hadde på dette tidspunkt ikke forekommet dødsulykker eller alvorlige skadetilfeller. I noen grad har vel hopperne ved vurderingen av gjennomførbarheten også tatt i betraktning erfaringene fra Amerika, hvor slik hopping var drevet siden 1966. Fallskjermhopping fra fjell bør vurderes på linje med annen risikosport, særlig fjellklatring som foregår i samme område og med mange av de samme risikomomenter. Særlig vinterklatring kan være risikofylt. Staten har likevel aldri krevet refusjon fra nødstedte fjellklatrere.
I den utstrekning man har trukket risikoen for redningsmannskapene inn i forsvarlighetsvurderingene, må man huske på at det ikke har forekommet noen skade på redningsmannskap i forbindelse med redningsaksjoner etter fallskjermhopping i Trollveggen.
I tillegg til skyldkravet er det et ytterligere krav at statens interesse må være erstatningsrettslig vernet. I dette tilfelle fremmes refusjonskrav uten direkte sammenheng med person- eller tingskade. Det foreligger ingen integritetskrenkelse som kreves erstattet, men utlegg av generell art. En slik interesse fra det offentliges side i å unngå utgifter på et område som det offentlige har ansvar for, kan ikke anses erstatningsrettslig vernet.
De ankende parter mener at de synspunkter som de har gjort gjeldende, støttes av sammenligninger med tilgrensende rettsområder. Man har ikke hjemmel for refusjon av utgifter til brannslukking selv om brannen skyldes uforsiktighet. Brannvernloven av 29. mai 1970 nr. 32 har ikke hjemmel for dette. En kommunes krav om refusjon av slike utgifter ble forkastet ved dom referert i RG-1979-406. Innen helse- og sosialsektoren har man ikke regler om refusjon av utgifter ut fra erstatningsrettslige vurderinger. For etterforskningsutgifter vedrørende straffbare handlinger ble krav på vanlig erstatningsrettslig grunnlag forkastet ved dom i Rt-1985-1255 under henvisning til at straffeprosessloven regler om saksomkostninger her var uttømmende. Lovregler om refusjon av det offentliges utgifter har man i luftfartsloven av 16. desember 1960 nr. 1 §162 og forurensningsloven av 13. mars 1981 nr. 6 §76, men dette er særregler på spesielle områder.
Heller ikke reelle hensyn kan bære statens refusjonskrav i det foreliggende tilfelle. Gjenopprettelseshensyn er ikke særlig tungsveiende her hvor staten har påtatt seg primæransvaret for utgiftene. De bør da vurderes som ordinære samfunnsutgifter og dekkes på samme måte. Refusjonsplikt vil trolig heller ikke ha særlig preventiv virkning. Det mest nærliggende dersom det offentlige vil forhindre slik virksomhet, er lovforbud, men det har man ikke vært villig til. Et viktig argument mot å pålegge refusjonsansvar er at frykt for økonomisk ansvar kan gjøre at man nøler med eller unnlater å tilkalle nødvendig hjelp i nødssituasjoner.
De ankende parter har nedlagt slik påstand:
«De ankende parter frifinnes.»
Staten ved Justisdepartementet er enig i herredsrettens resultat og i det vesentlige i dens begrunnelse. Utviklingen etter herredsrettens dom støtter ytterligere dette resultat. Fallskjermhopping fra Trollveggen har i 1984 og 1985 ført til 3 dødsfall med omfattende redningsaksjoner.
Staten mener at refusjonskravene er hjemlet i det alminnelige ulovfestete erstatningsrettslige skyldansvar. På bakgrunn av praksis og rettsoppfatning særlig i forbindelse med behandlingen av redningsutvalgets innstilling av 1959 antas statens refusjonsadgang å være begrenset til de tilfeller hvor det er utvist grov uaktsomhet, men fallskjermhopping fra Trollveggen må klart karakteriseres slik. Adgangen til refusjon foreligger både overfor personer som foretar svært risikofylte handlinger og overfor personer som gjennom skjødesløshet eller likgyldighet utløser unødvendige redningsaksjoner ved ikke å gi beskjed eller liknende. Refusjonsadgangen er kommet til uttrykk gjennom langvarig praksis og støttes av en alminnelig akseptert rettsoppfatning.
Man befinner seg på et spesielt område av erstatningsretten, hvor man krever erstattet utgifter som er pådratt i den nødstedtes interesse. I og med at det her dreier seg om en samfunnsoppgave er det imidlertid ikke lenger naturlig å benytte reglene om negotiorum gestio som eget rettsgrunnlag ved siden av det erstatningsrettslige skyldansvar.
Redningstjenesten koordineres og delvis finansieres av staten, men det er også markerte private innslag. I organisasjonsplanen er det presisert at redningstjenesten er et samvirke mellom offentlige og private institusjoner. Man befinner seg utenfor det egentlige offentligrettslige område, og legalitetsprinsippet får ikke anvendelse. Eksemplene fra utlandet viser at redningstjenesten dels er organisert av det offentlige, dels drives av private organisasjoner.
Selv om det offentlige har påtatt seg redningstjenesten som en samfunnsoppgave, kan man ikke av den grunn - som de ankende parter gjør - stille krav om lovhjemmel for refusjon av utgifter. Hovedregelen er tvert om at for tjenesteytelser fra det offentliges side kan det kreves betaling, med mindre det foreligger særlig lovgivning som må forstås slik at ytelsene skal være gratis. De ankende parter trekker uriktige slutninger av behandlingen av redningsutvalgets innstilling av 1959. Det framgår klart at man la til grunn at det overensstemmende med langvarig praksis var en viss adgang til å kreve refusjon av redningsutgifter. Redningsutvalget la opp til en omfattende lovregulering av redningstjenesten. Man valgte imidlertid å organisere redningstjenesten ved administrative bestemmelser. Det er på denne bakgrunn man må se det forhold at heller ikke de foreslåtte refusjonsreglene ble lovfestet. Den administrative praksis med å kreve refusjon ved grov uaktsomhet fortsatte også etter stortingsbehandlingen i 1963, og framgår blant annet av Justisdepartementets rundskriv av 20. februar 1969, 13. juni 1978 og 26. april 1983.
De eksempler som de ankende parter har vist til fra tilgrensende rettsområder, synes mer egnet til å støtte statens standpunkt. Forarbeidene til de særlige refusjonsreglene i luftfartsloven og forurensningsloven viser at man gikk ut fra at en refusjonsadgang allerede forelå etter alminnelig erstatningsrett. Dersom det imidlertid gjennomføres en omfattende lovregulering av et tjenesteområde uten at det gis regler om refusjonsadgang, kan det innebære at lovreguleringen anses som uttømmende slik at det ikke skal være adgang til refusjon. Dette er trolig tilfelle for så vidt gjelder brannvern.
Statens interesse i å unngå utgifter til redningsaksjoner som er voldt ved grovt uaktsom adferd, må være erstatningsrettslig vernet. Det kan ikke være avgjørende at det her ikke foreligger en såkalt integritetskrenkelse. Det forhold at refusjonen gjelder utgifter pådratt i den nødstedtes interesse, gjør at refusjon her er særlig godt begrunnet.
Også vilkåret om subjektiv skyld - her grov uaktsomhet - i relasjon til skadefølgen er oppfylt. Selve hoppingen er forsettlig, men uaktsomheten gjelder her muligheten for å utløse en redningsaksjon. Det foreligger en helt uvanlig høy skaderisiko som er ukjent fra andre sportsgrener. Den risikovurdering av fallskjermhoppingen fra Trollveggen som ble foretatt av fagkomitéen i fallskjermseksjonen i Norges Luftsportsforbund i 1980, og som ligger til grunn for forbundets avvisning av slik hopping, går ut på at risikoen for å treffe fjellveggen i åpningsfasen av et hopp fra Bruraskaret var 1:30 til 1:35. Man har her beregnet risikoen på grunn av tvinn på fallskjermsnorene, som er et risikomoment uavhengig av hopperens personlige dyktighet. I tillegg kommer andre risikomomenter som feilfunksjonering av fallskjermen og personavhengige forhold som har stor betydning i disse situasjonene hvor tidsmarginene er uhyre knappe. Skjermen må utløses tidligst 8 sekunder og senest 12-15 sekunder etter utspranget. Dette kan ses i sammenheng med alarmgrensen ved normal fallskjermhopping som er 1:15000. Disse teoretiske beregningene bekreftes dessverre av ulykkesfrekvensen i praksis. Pr. i dag er det foretatt 200-250 hopp fra Trollveggen, og det har skjedd 8 ulykker, hvilket gir en ulykkesfrekvens på 1:25 til 1:30. Ikke alle disse ulykkene skyldes tvinn. Også på de tidspunkter da de ankende parter foretok sine hopp var ulykkesfrekvensen på omtrent dette nivå, selv om det inntil da ikke hadde forekommet dødsulykker.
De ankende parter var erfarne og i stand til å vurdere risikomomentene. Selv om de primært tenkte på den risiko som de selv utsatte seg for, måtte de forstå muligheten for at det ville bli nødvendig å organisere farlige og ressurskrevende redningsaksjoner. De var gjennom Norges Luftsportsforbund og på annen måte advart mot slik fallskjermhopping og gjort kjent med myndighetenes holdning til denne.
Det er ikke nødvendig at de i tillegg kjenner til myndighetenes praksis med hensyn til å kreve refusjon av redningsutgiftene. For Alberts vedkommende er det for øvrig på det rene at det i hans hjemland kreves refusjon av redningsutgifter.
At myndighetene ikke har forbudt slik hopping har ikke avgjørende betydning for refusjonsspørsmålet. Spørsmålet om å forby slik virksomhet har vært overveiet og kan muligens fremdeles bli aktuelt. Både utformingen av slike forbudsregler og håndhevelsen av dem byr imidlertid på problemer.
Reelle hensyn taler for at man bør kunne benytte refusjonskrav for å motvirke denne form for uønsket adferd. Selv om den personlige risiko er høy, kan man ikke se bort fra at også refusjonskrav kan ha en preventiv virkning. Ved vurderingen her kan man ikke bare se hen til redningsaksjoner ved fallskjermhopping fra fjell, men også til andre tilfelle av redningsaksjoner ved grovt uaktsomme forhold. Refusjonskrav vil dessuten på det generelle plan bidra til å gjøre myndighetenes syn kjent og påvirke holdningene. Hensynet til den alminnelige rettsfølelsen kommer også inn her.
Det har vært anført som et moment mot å kreve refusjon at de ankende parter er utlendinger. Man har i praksis ikke tidligere fremmet refusjonskrav mot utenlandske turister. Dette beror imidlertid på hensiktsmessighetsvurderinger. Det store flertall av dem som har drevet fallskjermhopping fra Trollveggen, er utlendinger. De ankende parter har vært fullt klar over de risikomomenter som forelå. De hensyn som ligger til grunn for den tidligere praksis er derfor ikke til stede her. Heller ikke hensynet til likhetsprinsippet taler mot å fremme refusjonskrav i det foreliggende tilfelle. Herredsretten har riktignok pekt på at det ikke ble fremmet slikt krav etter den første redningsaksjonen etter fallskjermhopping fra Trollveggen i 1980 da en nordmann ble reddet. Det enkelte tilfelle må vurderes individuelt. Dette var det første tilfelle, og man hadde ikke på det tidspunkt oversikt over den utbredelse slik hopping kom til å få.
Staten har nedlagt slik påstand:
«Herredsrettens dom stadfestes.»
Jeg er enig i herredsrettens resultat, og kan i det vesentlige slutte meg til statens argumentasjon slik den tidligere er gjengitt.
Det er enighet om at redningstjenesten er en statsoppgave, og at det offentlige har påtatt seg en redningsplikt overfor personer som er i nød. Redningsaksjoner foregår ofte i samvirke med private organisasjoner eller privatpersoner. Den som har ledelsen av en redningsaksjon må vurdere behovet for hjelp fra private, og utgiftene for disse vil da bli dekket av det offentlige. Jeg kan ikke følge de ankende parters syn, når de hevder at det ut fra statens rolle her trengs lovhjemmel for at det offentlige skal kunne kreve refusjon av slike redningsutgifter fra dem som redningsaksjonen tar sikte på å komme til hjelp.
Staten bygger sitt refusjonskrav på det ulovfestete erstatningsrettslige skyldansvar, og jeg er enig i at dette etter omstendighetene kan gi grunnlag for slike refusjonskrav. Som påpekt fra statens side foreligger det langvarig praksis for dette, og jeg vurderer redningsutvalgets innstilling i 1959 og den videre behandling av den i det vesentlige på samme måte som statens prosessfullmektig har gitt uttrykk for. Det framgår av innstillingen at man la til grunn at det var en adgang til i særlige tilfeller å kreve refusjon av redningsutgifter, således hvor det var utvist grov skyld. Ved den videre behandling av spørsmålet kom det særlig i stortingsmeldingen og justisministerens innlegg i Stortinget til uttrykk en viss skepsis mot å gjøre refusjonskrav gjeldende, men jeg finner ikke grunn for å trekke så vidtgående slutninger av det som de ankende parter gjør. - Jeg oppfatter resultatet av sakens behandling slik at det var enighet om at det offentlige som hovedregel skulle bære utgiftene til redningsaksjoner, men at adgangen til å kreve refusjon fortsatt skulle kunne benyttes ved «so grov aktløyse at sunnt folkevit seier at han bør betale», slik justiskomitéen ordla seg i Innst. S. nr. 170 for 1962-63 side 409. Dette er bakgrunnen for det krav om kvalifisert skyld - grov uaktsomhet - som senere praksis har bygget på, og som Justisdepartementet har gitt uttrykk for i rundskrivene av 1978 og 1983. At reglene ikke ble lovfestet slik som redningsutvalget foreslo, må ses i sammenheng med at det heller ikke for øvrig ble gjennomført lovtiltak vedrørende redningstjenesten. Selv om grunnlaget for praksis vedrørende refusjonskravene er det alminnelige skyldansvar, antar jeg etter dette at refusjonsadgangen må anses begrenset til tilfeller hvor det foreligger grov uaktsomhet. Den administrative praksis er riktignok forholdsvis sparsom, og det dreier seg gjennomgående om mindre beløp som er betalt frivillig, men den må likevel tillegges adskillig vekt som uttrykk for rettstilstanden på dette spesielle området.
Jeg mener at det syn jeg her gir uttrykk for, støttes av det som kan utledes av de eksempler fra nærliggende rettsområder som er nevnt, og jeg viser til statens anførsler om dette.
Det følger av det jeg allerede har sagt at jeg mener at statens interesse i å unngå utgifter til redningsaksjoner i utrengsmål er erstatningsrettslig vernet. Den foreliggende praksis er klart uttrykk for dette.
Etter vanlig språkbruk vil man kanskje ikke tale om uaktsomhet i forbindelse med risikofylte sportslige prestasjoner i seg selv. Ved den erstatningsrettslige vurdering er det imidlertid avgjørende om slike vågestykker kan karakteriseres som grovt uaktsomme i forhold til de utgifter til redningstiltak som refusjonskravene omfatter. Jeg finner det ikke tvilsomt, og viser til den vurdering av risikoen ved fallskjermhopping som framgår av herredsrettens dom og av statens anførsler. Teoretiske beregninger viste en ulykkesfrekvens på rundt 1:30. Beregningene omfatter risikofaktorer som er innebygget i virksomheten, og som ikke kan elimineres ved sakkyndig opptreden. I tillegg kommer så de personavhengige risikofaktorene. Disse beregningene bekreftes av praksis. Disse tall viser først og fremst risikoen for hopperen selv, men det ligger i situasjonen at en ulykke regelmessig vil nødvendiggjøre en redningsaksjon som vil være både risikofylt og ressurskrevende. De ankende parter har på bakgrunn av sin erfaring vært i stand til å vurdere dette.
Det forhold at myndighetene ikke har nedlagt forbud mot slik hopping har ikke avgjørende betydning for refusjonsspørsmålet. Selv om et slikt forbud ville understreke at slik virksomhet er uønsket, må også andre hensyn vurderes i forbindelse med et eventuelt forbud. Selv uten et forbud vil en praksis med fremme av refusjonskrav kunne ha en preventiv effekt i retning av å påvirke folks holdninger og adferd, som ikke bør undervurderes.
Ulykkeshyppigheten ved fallskjermhopping fra fjell er etter de opplysninger som foreligger, langt høyere enn for andre risikofylte sportsaktiviteter, også vinterbestigninger som de ankende parter særlig har henvist til. Jeg tilføyer at det også i forbindelse med andre aktiviteter kan foreligge grunnlag for refusjonskrav når en redningsaksjon er utløst som følge av grovt uaktsom adferd.
I anledning av opplysningene om at man i praksis ikke har fremmet refusjonskrav mot utenlandske turister tidligere, bemerker jeg at jeg ikke kan anse dette som noen hindring for å fremme krav i det foreliggende tilfelle. Det samme gjelder det forhold at det ikke ble framsatt krav i forbindelse med den første redningsaksjonen i Trollveggen i 1980.
Refusjonskravet omfatter i det foreliggende tilfelle bare det offentliges utgifter til bistand fra private klatrere, helikoptre og annet. Jeg bemerker at statens refusjonskrav ikke nødvendigvis behøver å være begrenset til slike utgifter som nevnt, men staten har her ikke krevet mer, og jeg går etter omstendighetene ikke nærmere inn på dette.
Det er ikke fra noen av partene nedlagt påstand om saksomkostninger.
Jeg stemmer for denne dom:
Herredsrettens dom stadfestes.
Dommer Halvorsen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Holmøy, Hellesylt og justitiarius Sandene: Likeså.