Rt-1986-306
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1986-03-10 |
| Publisert: | Rt-1986-306 (64-86) |
| Stikkord: | Tvangsfullbyrdelse, Skatterett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 10. mars 1986 i l.nr. 82 K/1986 |
| Parter: | Nesna Fjordhytter A/S (advokat Erling Moss) mot Nesna kommune (advokat Kjell Nerva). |
| Forfatter: | Christiansen, Endresen, Backer |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §156, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §49, Skattebetalingsloven (1952) §48, Skatteloven (1911) §45, Tvistemålsloven (1915) §174, §180, §404, §14, §64, §32 |
Rana namsrett avsa 13. april 1984 kjennelse med slik slutning:
«1. Utpanting i konto 5387-30-66969 tilhørende Einar Nilsen oppheves.
2. Utpanting i konto 5387-30-67833 tilhørende Nesna Fjordhytter A/S stadfestes. - - -»
Nesna Fjordhytter A/S v/Einar Nilsen påkjærte kjennelsen til Hålogaland lagmannsrett for så vidt gjelder slutningens punkter 2 og 3. Nesna kommune erklærte også kjæremål mot kjennelsen; dette kjæremål gjaldt slutningens punkter 1 og 3. Hålogaland lagmannsrett avsa 14. oktober 1985 kjennelse med slik slutning:
«1. Namsrettens avgjørelse for så vidt angår utpanting i konto 5387-30-66969 i Bergen Bank oppheves og klagen avvises for denne del.
2. Namsrettens avgjørelse for så vidt angår utpanting i konto 5387-30-67833 i Bergen Bank stadfestes. - - -»
Nesna Fjordhytter A/S har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet gjelder lagmannsrettens lovtolkning og saksbehandling. Den kjærende part gjør gjeldende at det innebærer en saksbehandlingsfeil når lagmannsretten har opphevet namsrettens avgjørelse av klagen over utpanting i bankkonto tilhørende Einar Nilsen, uten å ta stilling til den begjæring om oppreisning for fristoversittelse som er fremsatt i prosesskrift av 15. august 1983 til namsretten og gjentatt i prosesskrift av 12. september 1983. Namsretten avgjorde saken på annet grunnlag og tok derfor ikke standpunkt til oppreisningsspørsmålet. Den kjærende part hevder prinsipalt at lagmannsretten - ut fra det resultat retten er kommet til - selv må behandle oppreisningsspørsmålet. Det vises her til avgjørelse i Rt-1984-184; særlig side 187. Subsidiært hevdes det at saken skulle vært hjemvist til namsretten for behandling av oppreisningsspørsmålet.
Den kjærende part gjør videre gjeldende at lagmannsretten har tolket skatteloven §45 og forskriftene om sikkerhetsstillelse feilaktig når det på side 8 i kjennelsen heter: «Lagmannsretten kan heller ikke anta at det ligger innenfor ligningssjefens kompetanse etter skatteloven §45 med forskrifter å gi slik fristoppreisning etter at ligningen var ferdig behandlet av ligningsnemnda.» Det hevdes at kjennelsen blir selvmotsigende når lagmannsretten samtidig legger til grunn at overligningsnemnda kan overprøve såvel det rettslige som det faktiske grunnlaget for ligningssjefens avgjørelse. Det fremgår klart av overligningsnemndas vedtak at den på dette punkt har lagt gal lovtolkning til grunn; det kan derfor ikke hevdes at dette lovtolkningsspørsmål ikke har betydning for avgjørelsen.
Den kjærende part gjør også gjeldende at de bankkonti kommunen har foretatt utpanting i er utleggsfri, jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §64 første ledd. Når bankens erklæring om sikkerhetsstillelse er kommet frem til ligningssjefen, er midlene båndlagt for ett formål, nemlig sikkerhet for den gevinstskatt som skal betales dersom skattyteren ikke oppfyller betingelsene for avsetningen. En slik sperret bankkonto tilhører ikke skattyteren i §64s forstand før den er frigitt av ligningssjefen.
Endelig gjør den kjærende part gjeldende at utpanting første gang ble foretatt 19. oktober 1982, til tross for at den utlignede skatt forfalt til betaling først 15. november samme år. Etter tvangsfullbyrdelsesloven §14 første ledd, jfr. skattebetalingsloven §32 nr. 1 må utpantingen da være ugyldig. - - -
Nesna kommune har tatt til gjenmæle. Kommunen hevder prinsipalt at det ikke hefter saksbehandlingsfeil ved lagmannsrettens avgjørelse. Subsidiært gjør kommunen gjeldende at Einar Nilsen ikke er part i saken, men en interessert tredjemann som har egen klagerett uavhengig av den kjærende part. Denne har han ikke benyttet i tide. Adgangen til å angripe utpantingen er dermed bortfalt for så vidt angår den konto som eies av Einar Nilsen personlig.
Om tidspunktet for utpanting viser kommunen til at den utpantingsforretning som er gjenstand for klage er datert 19. november 1982; d.v.s. etter at skattekravet var forfalt til betaling. Utpantingen av 15. oktober 1982 ble annullert.
Når det gjelder utpantingen i selskapets konto gjør kommunen subsidiært gjeldende at klagefristen er oversittet, jfr. Rt-1984-184 på side 185. Klagen må derfor avvises. Det vises for øvrig til at den fremsatte oppreisningsbegjæring bare gjaldt den del av klagen som refererer seg til den bankkonto Einar Nilsen påstår å være eier av. - - -
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Dette er et videre kjæremål hvor utvalgets kompetanse etter tvistemålsloven §404 er begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og/eller dens fortolkning av en lovforskrift.
Utvalget behandler først forholdet til lagmannsrettens avvisning av klagen over utpantingen for så vidt angår konto nr. 5387-30-66969 i Bergen Bank tilhørende Einar Nilsen. Avvisningen bygger på at fristen etter tvangsfullbyrdelsesloven §49 annet ledd er oversittet og at skattebetalingsloven §48 nr. 5 ikke kommer til anvendelse.
Som påpekt av den kjærende part, skulle lagmannsretten etter sine egne forutsetninger ha avgjort den subsidiære begjæring om oppreisning for forsømmelse av fristen etter §49 annet ledd, jfr. domstolsloven §156 første ledd og Rt-1984-184.
Det foreligger imidlertid også feil lovtolking av lagmannsretten på dette punkt. Man antar nemlig at fristen i skattebetalingsloven §48 nr. 5 også gjelder når det, slik som her, klages av den skattepliktige for hvis antatte skattegjeld det er tatt utlegg. Vedkommende har klageadgang enten som saksøkt eller interessert uansett hvem som eier det formuesgode som det er tatt utlegg i. Det dreier seg her om en lovtolking som utvalget kan overprøve uansett partenes anførsler.
Lagmannsrettens kjennelse vedrørende denne konto må derfor bli å oppheve og hjemvise til lagmannsretten til fortsatt behandling.
Utvalget behandler deretter lagmannsrettens avgjørelse for så vidt angår konto nr. 5387-30-67833 i Bergen Bank tilhørende Nesna Fjordhytter.
Utvalget kan ikke se at lagmannsretten har fortolket noen lovbestemmelse uriktig. Særlig bemerkes at man ikke kan se at tvangsfullbyrdelsesloven §64 om hva det kan tas utlegg i, er tolket feilaktig. Den konkrete rettsanvendelse og bevisbedømmelse ligger utenfor hva utvalget kan prøve. Noen saksbehandlingsfeil i forbindelse med dette punkt er ikke påberopt.
Når det gjelder kjæremålet over denne del av lagmannsrettens kjennelse og denne konto må kjæremålet bli å forkaste.
Saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg tilkjennes ikke, jfr. tvistemålsloven §180 annet ledd og §174 første ledd.
Kjennelsen er enstemmig. - - -