Rt-1986-342
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1986-04-03 |
| Publisert: | Rt-1986-342 (121-86) |
| Stikkord: | Legemsfornærmelse, Lovanvendelse, Rettsstrid |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 3. april 1986 i l.nr. 44/1986 |
| Parter: | Statsadvokat Erling O. Lyngtveit, aktor mot A (forsvarer advokat Johan Hjort). |
| Forfatter: | Michelsen, Endresen, Schei, Aasland, justitiarius Sandene |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §228 |
Dommer Michelsen: Mot A, som er konstabel ved X politikammer, utferdiget statsadvokaten i Nordland den 3. juli 1985 forelegg for overtredelse av straffeloven §228 første ledd. Grunnlaget for forelegget var at siktede søndag den 9. juni 1985 på politivakten ved X politikammer tok tak i brystet på den innbrakte B og presset ham bakover et par ganger i den sofaen/stolen han satt i og med sin høyre hånd kløp ham i nesen og vred nesen til side.
Forelegget ble ikke vedtatt, og statsadvokaten sendte saken til retten til pådømmelse, jfr. straffeprosessloven av 1887 §377.
Ved dom av Narvik byrett av 18. november 1985 ble tiltalte frifunnet.
Om saksforholdet for øvrig og tiltaltes personlige forhold viser jeg til byrettens domsgrunner.
Statsadvokaten i Nordland har påanket dommen. Anken retter seg mot lovanvendelsen og saksbehandlingen. Påtalemyndigheten gjør gjeldende at byretten har tatt feil når den har lagt til grunn at tiltalte ikke har utøvet straffbar legemsfornærmelse overfor fornærmede. Anken over saksbehandlingen er bygget på at domsgrunnene er mangelfulle og uklare.
Jeg er kommet til at anken over lovanvendelsen må tas til følge.
Byretten har lagt til grunn som bevist «at tiltalte A gikk bort til B og grep tak i brystet og presset han bakover i sofaen, og med sin høyre hånd med langfinger og pekefinger tok tak i B's nese og vred litt til». Retten har bygget på at fornærmede, som var beruset, vanskeliggjorde politiets arbeid ved ordkløveri og støyende opptreden, og at tiltaltes formål da han tok fatt i fornærmede, var å få ham til å holde munn slik at det ble arbeidsro.
Det er etter min oppfatning ikke tvilsomt at tiltaltes handlemåte overfor fornærmede er en legemsfornærmelse i relasjon til straffeloven §228. Man må her se på tiltaltes hele opptreden da han tok fatt i fornærmede. Det trekk i bildet som bringer forholdet inn under straffeloven bestemmelse om legemsfornærmelse, er imidlertid at tiltalte tok tak i nesen på fornærmede og vred litt til.
Byretten har som et ledd i skyldspørsmålet slått fast at det ikke fra fornærmedes side foreligger en slik provokasjon at straffeloven §228 tredje ledd kan bringes til anvendelse. Etter min oppfatning er det heller ikke omstendigheter i saken som kan medføre at tiltaltes handlemåte kan karakteriseres som forsvarlig og således ikke rettsstridig.
En politimann er når tjenesten krever det, berettiget til å anvende vold overfor dem han må ha befatning med. I Høyesteretts dom i Rt-1983-375 fremheves det imidlertid, nettopp i relasjon til maktanvendelse fra polititjenestemenns side, at det til dem må stilles særlige krav til selvbeherskelse i forbindelse med tjenesteutøvelsen. Det følger av dette at politiet må avholde seg fra maktbruk når den ikke er nødvendig for å få gjennomført tjenesten.
Det kan ut fra dette ikke lede til straffrihet for tiltalte at han, som det uttales i byrettens dom, tok fatt i fornærmede fordi denne opptrådte med manglende respekt og samarbeidsvilje overfor politiet. Heller ikke kan det legges vekt på at tiltalte først flere ganger bad fornærmede om å holde munn. Man kunne ved andre midler enn voldsbruk ha oppnådd at fornærmede ikke lenger fikk anledning til å forstyrre det arbeid som skulle utføres. Han kunne således, som han senere ble, vært satt inn på celle.
Byrettens lovanvendelse er etter min oppfatning på dette punkt ikke riktig. Da skyldspørsmålet ikke er avgjort mot tiltalte, foreligger ikke betingelsen for at Høyesterett kan avsi ny dom i saken, og byrettens dom med hovedforhandling må derfor oppheves, jfr. straffeprosessloven av 1887 §396.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Byrettens dom med hovedforhandling oppheves.
Dommer Endresen: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Schei, Aasland og justitiarius Sandene: Likeså.
Av byrettens dom (byfogd Gisle Nordstrand med domsmenn):
Statsadvokaten i Nordland utferdiget den 3. juli 1985 slikt forelegg mot A, født xx.xx.1957.
Straffeloven §228 første ledd
«for å ha øvet vold mot en annens person eller på annen måte fornærmet ham på legeme,
ved søndag 9. juni 1985 i X, på politivakten ved X politikammer å ha tatt tak i brystet på den innbragte B og presset ham bakover et par ganger i den sofaen/stolen han satt i og med sin høyre hånd å ha kløpet ham i nesen og vridd nesen til side.» - - -
I. Sent om kvelden lørdag den 8. juni 1985 kom det melding til politivakta i X om at uvedkommende var i ferd med å ta seg inn i X Jernbanestasjon. Melderen var drosjesjåfør C som hadde observert to karer som forsøkte å ta seg opp på taket til Jernbanestasjonen. Fra politivakta rykket patruljen, politikonstablene D og A ut. D hadde sin godkjente tjenestehund med. På stedet ved jernbanestasjonen påtraff patruljen i alt 5 ungdommer som alle var soldater på permisjon i X fra Brigade Nord. To av soldatene oppholdt seg ute, mens tre satt inne i en bil. På forespørsel fra politiet om noe unormalt hadde skjedd, ble det opplyst fra ungdommene at noen hadde løpt fra stedet. Politibetjent D foretok deretter søk med sin hund, uten positivt resultat.
Drosjesjåfør E kom til og mente at den ene av ungdommene, en F, var en av de han hadde sett forsøke å ta seg inn i jernbanestasjonen. Politikonstabel A tok opp personalia av ungdommene, og retten legger til grunn at fornærmede i saken, B, oppga å hete G. Politifolkene mente nå at det kunne være grunn til å mistenke at noen av ungdommene på ulovlig vis hadde forsøkt å ta seg inn på jernbanestasjonen.
Patruljen tok F med seg i politibilen og kjørte til politivakta. De andre ble bedt om å kjøre etter i sin bil til politivakta.
På politivakta var det konstabel A som forsøkte å få korrekte personalia av de innbragte. Det oppsto problemer med dette. Først ble F innsatt i drukkenskapsarresten. I forhold til fornærmede B fikk politikonstabel A problemer. Retten finner etter bevisførselen at B ikke uten videre oppga korrekte personalia til A. B og de andre ungdommene ble plassert sittende i en sofa i yttergangen utenfor selve vaktrommet på politivakta. Det oppsto etterhvert en noe ladet og amper stemning mellom de innbragte og politiet. Av de innbragte var det særlig B som verbalt var aktiv. Han protesterte høylydt mot innbringelsen som han oppfattet som helt ugrunnet. Han ga uttrykk for at politiets mistanke mot dem var latterlig. Han fleipet også med pk. D's hund som han spurte hva hadde sagt når politikonstablene ga uttrykk for at de stolte mer på hunden enn på ungdommene. Både konstabel A og vaktsjef politibetjent H, ba B flere ganger om å holde munn. Situasjonen ble etter hvert noe kaotisk og politikonstabel A følte at han ikke fikk ørenslyd av alt bråket. Han mente at B's vedvarende kverulering ikke ga han arbeidsro og at han ikke kom videre med å få opplyst saken, herunder å få opplyst de korrekte personalia fra de innbragte.
I denne situasjonen legger retten til grunn som bevist at tiltalte A gikk bort til B og grep tak i brystet og presset han bakover i sofaen, og med sin høyre hånd med langfinger og pekefinger tok tak i B's nese og vred litt til.
Retten legger til grunn at tiltalte samtidig med at han gjorde dette sa til B at nå måtte han holde kjeft. Slik retten ser det var formålet til tiltalte med sin handlemåte å få B til å holde munn slik at han fikk nødvendig arbeidsro. Retten legger til grunn at A's grep rundt B's nese ikke var spesielt kraftig og at B hverken ble påført noen smerte eller merker av neseberøringen. - - -
Retten legger til grunn at fornærmede B var beruset ved innbringelsen til politivakta. Retten har i denne forbindelse funnet å legge til grunn vitnet pk. G's forklaring om at B var synlig beruset.
II. Det spørsmål retten må avgjøre er hvorvidt politikonstabel A's handlemåte slik retten har beskrevet den foran, var en straffbar legemsfornærmelse som rammes av straffeloven §228 første ledd.
Hvordan grensen nedad mot det straffrie trekkes må avgjøres skjønnsmessig hvor en rekke momenter får betydning. Graden av voldsomhet, handlingens krenkende karakter, under hvilke omstendigheter ytre sett handlingen skjer, hensikten med den, og hvordan den fornærmede i det konkrete tilfelle oppfatter handlingen har betydning for hvordan man vil bedømme den. Også handlingens mer objektive fremtreden har betydning ved den helhetsvurdering retten må foreta når man skal avgjøre om handlingen er straffbar etter straffeloven §228 eller om den må bedømmes som tillatt.
Normalt - og i utgangspunktet - vil vel en handling hvorved en person tar tak i nesen til en annen og vrir til, måtte bedømmes som en legemsfornærmelse, en mild sådan såfremt neseklypingen ikke volder spesielt smerte eller leder til merker eller sår. At noen tar tak i ens nese og vrir denne vil normalt oppfattes fornærmelig.
I denne saken er imidlertid situasjonen såvidt spesiell, og omstendighetene omkring handlingene såvidt særpregede at retten antar at man i dette tilfelle ikke står overfor en straffbar legemsfornærmelse. Konkret vurdert kan ikke retten se at A i dette tilfelle har handlet rettsstridig. Situasjonen på vakta var rotete. Det var viktig for politiet å få bragt klarhet i den sak ungdommene var bragt inn for. Det var viktig å få frem de innbragtes personalia. Retten legger til grunn at fornærmede ved verbal ordkløveri og støyende opptreden vanskeliggjorde politiets arbeid. Selv om han ikke provoserte tiltalte i straffeloven §228 tredje ledds forstand må det legges til grunn at han opptrådte med manglende respekt og samarbeidsvilje overfor politiet. Han ville ikke holde munn selv om han flere ganger ble bedt om det. At A i denne situasjonen for å skape ro, og for å komme videre med saken ga en nærmest fysisk markering overfor fornærmede ved å ta ham i nesen samtidig som han ba han endelig tie stille må kunne aksepteres som tillatelige i den gitte situasjon, selv om retten i og for seg er enige med aktor i at dette ikke var den mest egnede eller adekvate måte for politimannen og håndtere saken på. Handlingen synes for retten i denne sammenheng nærmest å måtte betraktes som en bagatell. Fornærmede har slik retten har forstått ham heller ikke oppfattet A's neseklyping som fornærmelig. For han har selvfølgelig det at han fikk sitt kjeveben brukket vært det sentrale, og A's neseklyping har i denne sammenheng for B vært en ubetydelig detalj i sammenligningen, som han knapt erindret dagen etterpå. Den vold som det her er snakk om, om man kan bruke benevnelsen vold, er så beskjeden og ubetydelig at det vil være uriktig å benevne dette som «politivold». Slik retten ser det var tiltaltes handlemåte en litt uheldig fysisk markering av at nå måtte B holde munn og ikke umuliggjøre politiets arbeid. I politiets hverdag må slike bagateller som dette kunne aksepteres som straffrie handlinger. Slik retten har vurdert fornærmedes egen vitneforklaring i retten har han i denne spesielle situasjonen ikke oppfattet tiltaltes handlemåte som krenkende. Neseklypingen har dessuten slik retten ser det ikke hverken voldt smerte eller synderlig ubehag.
Også sett i forhold til den maktbruk politiet ofte ellers er nødt til å bruke virker denne episoden å være nokså uskyldig og ubetydelig.
Retten har etter nøye å ha vurdert tiltaltes handling, i den sammenheng den ble utført i, til å ligge utenfor den straffbare legemsfornærmelse. Retten har foretatt en helhetsvurdering av situasjonen, hvor også fornærmedes krav på respektfull opptreden fra politiets side er tatt i betraktning, og kommet til at politikonstabel A's handlemåte nok var uheldig, men likevel ikke kan sies å representere en straffbar legemsfornærmelse overfor fornærmede.
En politimann må selvsagt i sin tjeneste vise selvbeherskelse, men retten ser det ikke slik at A handlet i noen form for sinne eller for å avstraffe den innbragte. Han ønsket å få B til å holde munn for å få arbeidsro, og brukte i den anledning en beskjeden om enn noe uheldig fysisk markering ved å ta B i nesen. Alt i alt vil retten konkludere med at dette i denne konkrete situasjon ikke var noen straffbar legemsfornærmelse fra politikonstabel A's side. - - -