Rt-1986-408
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1986-04-22 |
| Publisert: | Rt-1986-408 (137-86) |
| Stikkord: | Ekspropriasjon, Skjønnsgrunner, Verdsettelse av skoggrunn |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 22. april 1986 i l.nr. 57 B/1986 |
| Parter: | Staten v/Samferdselsdepartementet (advokat Stig Tufte-Johnsen - til prøve) mot Olav Tinnes Mork m.fl. (28 parter) (advokat Bjørn Dalan). |
| Forfatter: | Skåre, Backer, Dolva, Christiansen, Schweigaard Selmer |
| Lovhenvisninger: | Grunnloven (1814) §105, Tvistemålsloven (1915), Skjønnsprosessloven (1917) §28, §54b, Skjønnsprosessloven (1917), Skadeserstatningsloven (1969) §11, Ekspropriasjonserstatningsloven (1973) §9, Ekspropriasjonserstatningsloven (1973) |
Dommer Skåre: Ved skjønn avhjemlet 21. juni 1982 fastsatte Notodden byrett erstatning for grunnerverv i forbindelse med utbedring av en parsell av E 76 - fra syd for Ørvella til Landsverk bru - en parsell av Rv. 361 - fra Ørvella til Ormemyr - og en parsell av Rv. 37 i nærheten av Ormemyr. For deler av Rv. 361 ble utbedringsarbeidene utført i 1963. De øvrige arbeider ble utført fra midten av 70-årene og fram mot tiden for skjønnet. Grunnarealene ble tatt i besittelse på grunnlag av avtale. I forbindelse med skjønnet avtalte partene at skjønnsretten skulle benytte prisene på avhjemlingstidspunktet.
Saksøkeren - staten v/Samferdselsdepartementet - påanket skjønnet til Agder lagmannsrett for så vidt gjaldt de fastsatte skogerstatninger. Agder lagmannsrett avsa 24. oktober 1983 dom med slik domsslutning:
«1. Skjønnet stadfestes så langt det er påanket.
2. I erstatning for saksomkostninger for lagmannsretten betaler Staten v/Samferdselsdepartementet: a) til advokat Schumann-Olsens 11 parter kr. 13250,- - trettentusentohundreogfemti -,
b) til advokat Isaachsens 15 parter kr. 17000,- - syttentusen -, og c) til advokat Kyrre Olsons 3 parter kr. 6000,- - sekstusen -, tilsammen kr. 36250,- - trettisekstusentohundreogfemti - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.»
Dommen ble avsagt under dissens, idet en av dommerne stemte for at skjønnet skulle oppheves på grunn av mangelfulle skjønnsgrunner.
Staten v/Samferdselsdepartementet har anket til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen og saksbehandlingen.
I anledning anken er det holdt bevisopptak ved Oslo byrett til avhør av en av partene samt to vitner. Samtlige møtte også ved skjønnet. Det er fremlagt en del nye dokumenter.
Den ankende part - staten v/Samferdselsdepartementet - har i det vesentlige anført:
Skjønnsretten har gitt erstatning for bruksverdien basert på venteverdisynspunkter, slik det er vanlig ved denne type ekspropriasjoner. Dette innebærer at man søker å beregne skogens nåverdi ut fra forutsetningen om fortsatt skogproduksjon. Det er imidlertid også vanlig at man lar grunneieren selv hugge nyttbart virke, eller eventuelt at erstatning for verdien av dette virket beregnes først, slik at venteverdien beregnes som en differanse mellom venteverdien uten hogst og realisasjonsverdien, dvs. det som kan utvinnes ved hogst umiddelbart.
Forut for skjønnet hadde staten ved en engasjert konsulent iverksatt skogregistrering, og under skjønnet ble fremlagt krokier, bestandsoppgaver, blinkelister for tømmer som kunne avvirkes straks. Det var statens forutsetning at dette materialet, sammen med tabellene i det såkalte «grønne heftet», skulle danne grunnlaget for erstatningsberegningen. Skjønnet var ikke bundet av de forstlige data, men det er vanlig at de brukes. For hvert av de nevnte takstnummer var det dessuten fremlagt normerte verdiberegninger.
Skjønnsretten sier at den i utgangspunktet har bygget på de fremlagte registreringer, men at den selv har vurdert boniteten av arealene, og det er sagt fra om dette hvor registreringen ikke er fulgt. Det er naturlig å forstå dette slik at de fremlagte registreringer er brukt når ikke annet fremgår for de enkelte takstnummer.
Skjønnsrettens resultater lar seg ikke forene med det materialet staten la fram. Slik skjønnsloven §28 lyder nå, og ut fra lovforarbeider og praksis, skulle et slikt avvik vært begrunnet. Skjønnet må derfor oppheves.
Skjønnet er dessuten vilkårlig. Forutsettes kapitaliseringsrentefot på 4 prosent - må erstatningsberegningen være basert på gjennomsnittlig tømmerpris på vel 650 kroner pr. kbm. Bare hvis kapitaliseringsrenten settes til 2 prosent, kommer man ned på en tømmerpris som er realistisk. Dessuten er det store og uforklarlige forskjeller mellom det som må være lagt til grunn for de ulike takstnummer. Av disse grunner er skjønnet vilkårlig. Under enhver omstendighet underbygger dette at skjønnsgrunnene er mangelfulle.
Skjønnsretten har dessuten ikke forstått hva venteverdiprinsippet innebærer. Den legger til grunn at grunneierne skulle ha særskilt erstatning for det tømmer som kunne hugges, men synes ikke å ha vært klar over at dette måtte redusere ventetiden. Den terminologi skjønnsretten bruker, er riktignok ikke uvanlig, men den skulle ha vært forklart. For de fleste takstnummer er det gitt dobbelt erstatning for den del av bestanden som kunne hugges i henhold til blinkelistene. Under enhver omstendighet har man også her med et forhold å gjøre som viser at skjønnsgrunnene er mangelfulle.
Lagmannsrettens flertall har søkt å forklare skjønnsrettens resultat ved å si at skjønnsretten ikke har benyttet tabellene, men at de fremlagte data er brukt som et korrektiv til en normalpris for skogrunn i området. Denne forklaring har ikke grunnlag i skjønnsrettens premisser, og er forklaringen riktig, har skjønnet bygget på uriktig lovforståelse: Erstatningen skal bygge på en individuell vurdering og ikke på gjennomsnitts- eller normalprisvurderinger.
Staten v/Samferdselsdepartementet har lagt ned slik påstand:
«1. Notodden byretts skjønn oppheves så langt det er påanket, og saken hjemvises til ny behandling for skjønnsretten.
2. Hver av partene bærer sine omkostninger for lagmannsretten.»
Ankemotparten - Olav Tinnes Mork m.fl. - har i det vesentlige anført:
Det er ingen holdepunkter for å tro at skjønnet har beregnet venteverdien uten fradrag for realisasjonsverdi. Skjønnet har brukt vanlig terminologi, og skjønnsrettens medlemmer har utvilsomt vært fortrolig med beregningsmetoden. Dessuten viser beregninger foretatt i anledning ankesaken at enkelte grunneiere har fått høyere erstatning for blinket virke enn etter venteverdiberegningen. Dette viser at venteverdien må være beregnet etter fradrag for realisasjonsverdien. Det er ikke noe å si på skjønnsgrunnene.
Heller ikke er skjønnet vilkårlig. En rekke forhold bidrar til å forklare resultatet. Den skog som ble erstattet etter realisasjonsverdi, må vi regne med var kantskadet. Den tømmerpris skjønnet la til grunn ved beregning av venteverdien, må vi derfor regne med var betydelig høyere. Dessuten var det etter de stedlige forhold grunn til å bruke en høy tømmerpris. Innslaget av furu av god kvalitet er betydelig, og av grantømmeret er prosentdelen skurtømmer høy i dette distriktet. Dessuten kan det etter forholdene være riktig å likestille tetthet ned til 0.6 med tetthet 1.0. Betydning for skjønnsrettens resultat kan det også ha hatt at registreringen i det foreliggende tilfellet dels var usikker, og dessuten 4 år gammel da skjønnet ble avhjemlet. Det måtte i dette tilfellet være forsvarlig å bruke en kapitaliseringsrente på 3 prosent. Kombineres disse forhold, er det ikke vilkårlig når skjønnet setter venteverdien til fra 1,10 til 2,50 kroner pr. kvm. Det er ikke riktig at takstresultatene innbyrdes er uforenlige.
Skjønnsgrunnene er knappe, men tilstrekkelige. Det vesentlige hensyn bak skjønnsloven §28 er at ankeinstansen skal kunne prøve rettsanvendelsen. Det kan ikke stilles noe generelt krav om at skjønnet skal begrunne sitt valg av metode. Det er dessuten ikke riktig å si at metodevalget her var gjenstand for prosedyre. De forstlige beregninger ble fremlagt, men var ikke gjenstand for noen diskusjon. Det forelå derfor ingen tvist eller tvil som skulle ha tilsagt begrunnelse ut over den skjønnsretten har gitt.
Ankemotparten har ikke sluttet seg til de normalprisbetraktninger som lagmannsretten har brukt for å forklare skjønnet. På den annen side er det viktig at det ikke blir større ulikhet mellom skjønn, og resultatet i vårt skjønn avviker i resultatet ikke fra andre skjønn i distriktet.
Om man kommer til at skjønnsgrunnene er mangelfulle, er det ikke grunn til å tro at manglene kan ha hatt betydning for skjønnsresultatet. Tidligere og sammenlignbare skjønn fra distriktet viser resultater på linje med vårt skjønn.
Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
«1. Agder lagmannsretts dom av 24. oktober 1983 stadfestes.
2. Staten tilpliktes å betale ankemotpartene sakskostnadene for Høyesterett.»
Jeg er kommet til at anken over rettsanvendelsen ikke kan tas til følge, men at skjønnet må oppheves på grunn av mangelfulle skjønnsgrunner. Jeg behandler først spørsmålet om det er gitt erstatning for realisasjonsverdien to ganger. Denne anførsel er ny for Høyesterett.
Venteverdien av skog kan beregnes som en grunnverdi med tillegg for verdien av skogbestanden. For så vidt skogen ikke er hogstmoden må det beregnes en nåverdi, men venteverdiberegningene omfatter i utgangspunktet også skog som har aktuell verdi. Ved ekspropriasjon er det imidlertid vanlig at ekspropriaten selv avvirker trær som har en realisasjonsverdi, eller at realisasjonsverdien beregnes særskilt. I så fall skal det i tillegg gis en grunnerstatning som er lik differansen mellom venteverdien og realisasjonsverdien.
Skjønnsretten har fastsatt realisasjonsverdien på grunnlag av de fremlagte blinkelister, og dessuten gitt erstatning for skoggrunn «inklusive venteverdi». Det hadde vært ønskelig om skjønnsretten hadde forklart ordvalget og gjort det klart at realisasjonsverdien var fratrukket. Det foreligger imidlertid holdepunkter for at begrepet venteverdi i praksis også brukes for å uttrykke differansen mellom venteverdi og realisasjonsverdi, blant annet er denne uttrykksmåte brukt av det konsulentfirma staten engasjerte til å foreta de forstlige beregninger. Dessuten dreier det seg her om beregningsmetoder som er velkjente i praksis, og det har formodningen for seg at skjønnsretten var kjent med metoden. Jeg kan ikke se at skjønnsresultatet gir grunnlag for den slutning at realisasjonsverdien er inkludert i venteverdien.
Spørsmålet om skjønnet er vilkårlig - også denne anførsel er ny for Høyesterett - bør etter min mening behandles sammen med anken over skjønnsgrunnene generelt.
Som gjengitt foran har statens anførsler sammenheng med at staten forut for skjønnet engasjerte et konsulentfirma til å foreta skogregistrering. Skjønnsretten sier at den i utgangspunktet har «bygget på de framlagte registreringsdata, men den har selv vurdert boniteten av arealene. Rettens vurderinger av boniteten faller stort sett sammen med oppgavenes bonitetsangivelser, og hvor så ikke er tilfelle, vil dette bli spesielt nevnt under vedkommende takstnumre». For 3 takstnummer har retten angitt at boniteten er oppvurdert.
Etter min mening er det naturlig å forstå skjønnet slik at de angitte registreringsdata er lagt til grunn med den reservasjon som her særskilt er nevnt. Dette kan imidlertid være litt usikkert på grunn av den uttrykksform som er benyttet, og fordi retten i et annet avsnitt av de alminnelige merknader synes å antyde at den ikke helt ut har fulgt bestandinndelingen, men har anvendt gjennomsnittspriser. Ankemotpartene har antydet at skjønnsretten kan ha lagt til grunn større tetthet enn registrert, og at det er foretatt en skjønnsmessig vurdering også med utgangspunkt i at registreringene var 4 år gamle da skjønnet ble holdt. Dette har imidlertid ikke skjønnsretten sagt noe om.
Skjønnsretten har heller ikke sagt noe om hvilken metode eller hvilke retningslinjer som ligger til grunn for fastsettingen av grunnprisen. Med utgangspunkt i det forstlige materiale, og etter valg av tømmerpris og kapitaliseringsrente, kunne skjønnsretten med utgangspunkt i tabeller inntatt i «Retningslinjer og hjelpetabeller for vurdering av skog ved ekspropriasjon», utgitt av Norges Bondelag og Norges Skogeierforbund, regne seg fram til en bestemt grunnpris. For å hjelpe skjønnet med en slik beregning hadde staten fremlagt «normerte verdiberegninger» basert på 4 prosent kapitaliseringsrente. Jeg mener det må være riktig som anført av staten at hvis disse tabellene er benyttet, har skjønnsretten enten lagt til grunn en særdeles høy tømmerpris eller en usedvanlig lav kapitaliseringsrente. Den tømmerpris som skjønnsretten har brukt i forbindelse med fastsetting av realisasjonsverdien for det blinkede tømmer, er imidlertid ikke spesielt høy.
Fra ankemotpartenes side er det anført at de priser som ble fastsatt for blinket tømmer, ikke kan ha vært anvendt også ved beregning av venteverdien, fordi dette tømmer forutsetningsvis var kantskadet: Ved beregningen av venteverdien måtte skjønnet bruke en høy tømmerpris fordi tømmerkvaliteten i denne del av kommunen er god, og fordi det var et betydelig innslag av furu. Skjønnsretten har imidlertid ikke sagt noe om dette, og jeg finner det også uklart i hvilken utstrekning innslaget av furu tilsa høy venteverdi.
Lagmannsrettens flertall har bygget på at skjønnsrettens «utgangspunkt ikke kan ha vært tabellarisk beregnede verdier, men en bedømmelse av skoggrunnsprisen i distriktet generelt - med andre ord en erfaringsmessig bestemt «bruksverdi» for skoggrunn». Lagmannsrettens flertall synes imidlertid å ha et meget usikkert grunnlag for en slik forståelse av skjønnet, og en slik bruk av generelle normer for grunnprisen måtte under enhver omstendighet ha vært nærmere forklart med utgangspunkt i den alminnelige regel om at hver eiendom skal vurderes for seg.
De forhold jeg her har pekt på, gir ikke grunnlag for å si at skjønnet er vilkårlig. Imidlertid finner jeg at skjønnsgrunnene er mangelfulle. Det var fremlagt et omfattende grunnlagsmateriale av en art som generelt er til stor nytte ved slike skjønn, og som gir grunnlag for anvendelse av tabellene i «det grønne heftet». Som påpekt foran er det dels uklart hvordan skjønnsretten i vårt tilfelle har stillet seg til de forstlige registreringer, om tabellene er benyttet og hvilke forutsetninger som i tilfelle er lagt til grunn med hensyn til tømmerpris og kapitaliseringsrente m.v. Skjønnsretten pliktet ikke å legge dette materialet til grunn, men når skjønnsresultatet avviker så vidt meget fra det som bruk av dette materialet tilsynelatende måtte ledet til, krever dette en begrunnelse. Det er etter min mening sannsynlig at den mangelfulle begrunnelse kan ha virket bestemmende på skjønnets innhold, og skjønnet må derfor oppheves.
Anken til lagmannsretten ble fremsatt før skjønnsloven regler om saksomkostninger ble endret ved lov 17. desember 1982 nr. 88, og det følger av overgangsbestemmelsene at de nye regler bare skal anvendes når anken er fremsatt etter 1. januar 1983, se Rt-1984-1331, særlig side 1334 om dette. Saksomkostningene for lagmannsretten skal derfor fastsettes etter de alminnelige regler i tvistemålsloven. Staten har imidlertid ikke påstått seg tilkjent saksomkostninger, og det foreligger ikke grunnlag for å tilplikte staten å dekke grunneiernes saksomkostninger for denne instans.
For Høyesterett gjelder imidlertid den nye bestemmelse i skjønnsloven §54b. Etter denne bestemmelse skal staten dekke ankemotpartenes saksomkostninger. I samsvar med arbeidsoppgave settes beløpet til 70000 kroner, hvorav ca 8000 kroner er utlegg.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
1. Notodden byretts skjønn oppheves så langt det er påanket, og saken hjemvises til ny behandling for skjønnsretten.
2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler staten v/Samferdselsdepartementet til Olav Tinnes Mork m.fl. v/advokat Bjørn Dalan til sammen 70000 - sytti tusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.
3. For lagmannsretten bærer hver av partene sine omkostninger.
Dommer Backer: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Dolva, Christiansen og Schweigaard Selmer: Likeså.
Av byrettens skjønn (sorenskriver Anfinn Sunde med skjønnsmenn): - - -
Den grunn som er innmålt og som skal erverves er til dels dyrket mark, dels skoggrunn og dels annen grunn. I noen tilfeller vil det også dreie seg om tomt og/eller hagegrunn. Saksøkeren har for hvert enkelt takstnummer oppgitt størrelsen av de arealer som skal erverves. Arealoppgavene er foreløpige. Endelig oppmåling skjer først når anlegget er avsluttet, jfr. punkt 3. januar A. i de alminnelige skjønnsforutsetninger.
I samsvar med skjønnsforutsetningene vil grunnerstatningene bli fastsatt pr. arealenhet (m2) for hvert takstnummer, spesifisert etter markslag/bonitet/arealkategori, så langt det er nødvendig for erstatningsoppgjøret. I noen tilfeller blir det fastsatt en gjennomsnittspris hvor grensene mellom ulike typer av grunn har vært flytende.
Avkjørslene er ført opp under hvert takstnummer. Avkjørslene har i adskillig utstrekning vært gjenstand for drøftinger under befaringene. Det er foretatt en del endringer av og tilføyelser til de registrerte avkjørsler etter oppnådd enighet mellom partene. Det er videre enighet om de spesielle skjønnsforutsetninger som er oppstillet under de enkelte takstnummer, med noen få unntak, som vil bli nærmere angitt under vedkommende takstnummer, særlig vises til takst nr. 9 og 19.
Retten har for øvrig i utgangspunktet bygget på de fremlagte registreringsdata, men den har selv vurdert boniteten av arealene. Rettens vurderinger av boniteten faller stort sett sammen med oppgavenes bonitetsangivelser, og hvor så ikke er tilfelle, vil dette bli spesielt nevnt under vedkommende takstnumre.
Ved erstatningsfastsettingen har retten bygget på grunnloven §105 sammenholdt med lov av 26. januar 1973 om erstatning ved ekspropriasjon av fast eiendom. Retten har videre gått ut fra den verdi som i hvert enkelt tilfelle vil gi vedkommende saksøkte høyeste erstatning når reglene i de nevnte lovbestemmelser legges til grunn, jfr. loven §9.
Verdisettingen av grunnen er foretatt på grunnlag av bruken av eiendommen på det tidspunkt da den enkelte grunneier ga arbeidstillatelse eller da grunnen ble tatt i besittelse.
Når retten finner at bruken har vært en annen enn den som er oppgitt i arealoppgavene eller i påstanden, er dette sagt ved de enkelte takstnummer. Det vises til loven §4 nr. 1.
Det er ikke reist krav om høyere erstatning etter loven §4 nr. 2 eller §5.
Når det gjelder de jord- og skogbrukseiendommer som berøres, har retten lagt til grunn bruksverdien som den høyeste under fastsettingen av erstatningen. Man har herunder sett hen til jordens bonitet, og den stand jorden er i for hvert enkelt tilfelle. Man har også hatt for øye at lønnsomheten av det gjenværende bruk kan bli berørt av å måtte avstå et stykke jord eller skog og tatt dette i betraktning hvor så er tilfelle. I visse tilfelle er dette tatt hensyn til og gitt som en del av ulempeserstatningen for gjenværende eiendom, jfr. loven §7.
Ved fastsetting av erstatning for skoggrunn har retten inkludert erstatning for tapt venteverdi. Hvor tap av venteverdi er betydelig, er dette særskilt bemerket under vedkommende takstnummer.
Deler av riksvegen går gjennom strøk hvor det er bebygde boligtomter som er berørt av vegutbedringen. Det som er skjedd, er at det er ervervet en stripe grunn av den enkelte eiendom langs vegen. Slike striper er til vanlig ikke gjenstand for omsetning, og det kan vanskelig tales om noen salgsverdi her. Etter rettens oppfatning blir det derfor spørsmål om og i tilfelle i hvilken utstrekning den enkelte eiendom blir redusert i verdi ved å avstå disse arealstripene til vegformål. Ved å sammenholde eiendommenes verdi med og uten den stripe grunn som er avstått, skulle man finne fram til den eventuelle verdireduksjon som avståelsen har ført med seg for den enkelte eiendom.
Etter dette har retten i samsvar med de alminnelige skjønnsforutsetninger fastsatt en erstatning pr. m2 for den grunn som er avstått, og man har herunder tatt hensyn til jordbonitet, beliggenhet og graden av opparbeidelse. Man har funnet at den således fastsatte erstatning dekker de saksøktes tap helt ut idet avståelsen ikke har medført tap av verdifulle beplantninger som betinger ytterligere erstatning.
I samsvar med tidligere nevnte protokolltilførsel 13. mai 1982 fastsettes erstatningene på grunnlag av verdien, prisnivået, på det tidspunkt skjønnet avhjemles, jfr. erstatningsloven §11, første punktum. - - -