Rt-1984-1331

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1984-11-27
Publisert:	Rt-1984-1331 (355-84)
Stikkord:	Ekspropriasjonsrett, Ekspropriasjonserstatningsloven av 26
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 27. november 1984 i l.nr. 162/1984
Parter:	Stavanger kommune (kommuneadvokat Øystein Grotmol) mot Svein Helge Husebø (høyesterettsadvokat Tor N. Rekve).
Forfatter:	Kst.dommer Backer, Langvand, Aasland, Hellesylt, Sandene
Lovhenvisninger:	Skjønnsprosessloven (1917) §38, §54, §54b, Ekspropriasjonserstatningsloven (1973) §4, §5, LOV-1982-12-17-88, Tvistemålsloven (1915) §180, Tvistemålsloven (1915), §28, Skjønnsprosessloven (1917), Bygningsloven (1965) §25, §35, LOV-1973-01-26-3, Ekspropriasjonserstatningsloven (1973)

Kst. dommer Backer: Fylkesmannen i Rogaland stadfestet 7. november 1979 reguleringsplan for friområde og småbåthavn i Lundsvågen på øya Hundvåg i Stavanger kommune. I medhold av bygningsloven §35 nr. 1 bokstav a og b begjærte kommunen 20. februar 1980 ekspropriasjonsskjønn i forhold til flere grunneiere, blant disse Svein Helge Husebø. Senere inngikk Husebø og kommunen avtale hvoretter Husebø skulle selge en større parsell av sitt gårdsbruk (gnr. 4 bnr. 1) til kommunen mot at kommunen overdrog til ham et ca 22 dekar stort jordbruksareal et annet sted på øya. Vedkommende parsellene var fastsatt i punkt 3 i avtalen mellom kommunen og Husebø:

«Verdien av de to parseller skal fastsettes ved rettslige skjønn ved Stavanger skjønnsrett for bygningssaker. Verdsettelsen skal for gnr. 4, bnr. 1 bygge på ekspropriasjonsrettslige prinsipper.»

I henhold til avtalen begjærte kommunen skjønn 29. juli 1981.

Stavanger skjønnsrett for bygningssaker forente de to sakene til felles behandling. Skjønnsretten avsa skjønn 26. april 1982. Ifølge dette skulle Husebø avstå 2795 m2 grunn til veier, 17555 m2 til friareal, 11800 m2 sjøgrunn og 340 m strandlinje. Erstatningen for veigrunn ble satt etter tomteverdien til kr. 22,- pr. m2. Erstatningen for friarealet ble, på samme måte som for det areal som Husebø skulle overta fra kommunen, satt etter jordbruksverdi til kr. 12,- pr. m2. For sjøgrunnen ble erstatningen satt til kr. 10,- pr. m2, og for strandlinje til kr. 250,- pr. løpende meter. Det var også et par andre, mindre erstatningsposter.

Skjønnet hadde denne slutning:

«Erstatningene fastsettes slik det fremgår av premissene.

I saksomkostninger betaler Stavanger kommune til h.r.advokat Anders Rekves part kr. 8300,- - kroneråttetusentrehundre - og til de øvrige saksøkte tilsammen kr. 29585,- - kronertjuenitusenfemhundreogåttifem - innen 2 - to - uker fra skjønnets forkynnelse.»

Husebø påanket skjønnet for så vidt angikk erstatningen for friarealet. Stavanger kommune motanket når det gjaldt den erstatning som Husebø var tilkjent for veigrunn, og det vederlag han skulle betale for det areal som han skulle overta fra kommunen. Begge anker gjaldt både rettsanvendelsen og saksbehandlingen.

Gulating lagmannsrett avsa 12. februar 1983 dom med denne domsslutning:

«1. Hovedanken: Skjønnet av Stavanger skjønnsrett for bygningssaker oppheves for takst nr. 4, Svein Helge Husebø, for så vidt angår grunnerstatning for friareal, og denne del av saken hjemvises til ny behandling.

2. Motanken: Skjønnet stadfestes så langt det er påanket.

3. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.»

Lagmannsretten bygde i hovedanken på at det forelå feil rettsanvendelse, og at Husebø hadde krav på erstatning etter tomteverdi for friarealet.

Saksforholdet og partenes anførsler fremgår av de to rettsavgjørelser.

Stavanger kommune har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen. Skjønnsretten hadde fastsatt erstatning for friareal på grunnlag av den aktuelle bruk etter ekspropriasjonserstatningsloven av 26. januar 1973 §4 nr. 1. Kommunen er enig med skjønnsretten i at loven §5 nr. 3 er til hinder for at det fastsettes høyere erstatning basert på strøkpris etter §5 nr. 1. Ved Østensjø-dommen i Rt-1977-24 og Gommerud-dommen i Rt-1983-700 er det fastslått at §5 nr. 3 også kommer til anvendelse på den reguleringsplan som det eksproprieres i henhold til. Men det gjelder et unntak fra bestemmelsen for «interne» friarealer i et utbyggingsområde, slik som parker og lekeplasser. Her leder likhets- og rimelighetshensyn til at det betales strøkspris. I det foreliggende tilfelle dreier det seg imidlertid om et «eksternt» friområde, som ikke bare kommer et tilgrensende utbyggingsområde til gode. Etter kommunens oppfatning kan det ikke ved anvendelsen av §5 nr. 3 være riktig å anse hele Hundvåg som ett utbyggingsområde. Men ellers fremheves det at friarealet ikke bare kommer dem til gode som bor på Hundvåg. Øya har via broer veiforbindelse med fastlandet, og friområdene der må ses i sammenheng med de øvrige friområder i Stavanger kommune. Det er en generell mangel på friområder i Stavanger, og det må påvirke den standard som legges til grunn, samtidig som man må trekke inn i vurderingen den betydning for friluftslivet på sjøen som tilgangen på småbåtplasser har. Lagmannsretten har tatt feil når den har gått ut fra at §5 nr. 3 ikke er til hinder for høyere erstatning etter §5 nr. 1.

En subsidiær anførsel om at bebyggelse av arealet ikke ville være en sannsynlig utnyttelse selv om man ser bort fra den aktuelle utbyggingsplan, er frafalt under ankeforhandlingen som selvstendig anførsel.

I anledning av motpartens kritikk av skjønnsgrunnene hevdes at disse er tilstrekkelige til at rettsanvendelsen kan prøves.

Stavanger kommune har nedlagt denne påstand:

«Stavanger skjønnsrett for bygningssakers skjønn av den 26. april 1982 stadfestes for så vidt erstatning for friarealer angår.»

Svein Helge Husebø gjør gjeldende at rettsanvendelsen til skjønnsretten var uriktig, og at lagmannsretten har bygd på den riktige rettsoppfatning. Han er i det vesentlige enig i den ankende parts beskrivelse av den rettslige situasjon på bakgrunn av Høyesteretts dommer i Østensjø- og Gommerud-sakene. Men han er uenig med den ankende part når han ikke vil gjøre bruk av unntaksregelen for «interne» friarealer. Det dreier seg her om en øy, der det allerede er store boligområder og områder til offentlig bruk. Det er et stadig press på de gjenværende arealer. Om noen få år vil øya antagelig være fullt utbygd. Etter vanlige normer vil de gjenværende friarealer på øya ikke strekke til for øyas egne beboere. Det er i forhold til de berørte grunneiere tilfeldig at noen arealer reguleres til bolig og andre til friområde. Likhets- og rimelighetshensyn tilsier da at det betales den samme erstatning. Det finnes eksempler fra skjønnspraksis der større friområder enn i den foreliggende sak har vært ansett som «interne».

Subsidiært gjøres det gjeldende at det under enhver omstendighet var riktig å oppheve skjønnet, da skjønnsgrunnene ikke tilfredsstiller kravene i skjønnsloven §28, og det derfor er umulig å kontrollere rettsanvendelsen til skjønnsretten. I skjønnsgrunnene står det ikke særlig mer enn at det er et relativt stort areal som avstås som friareal. I tillegg burde skjønnsgrunnene ha drøftet om friarealet var større enn nødvendig for å tilfredsstille de lokale behov for de tilliggende boligområder, og man burde ha trukket opp grensen mellom de områder som skulle erstattes etter strøkpris og de som skulle erstattes som varig ubebyggelige. For øvrig er det ikke noen sammenheng i verdsettelsen av veigrunnen og friarealet. Det siste er for en stor del svaberg og lyngmark. Det er uforståelig at alt har kunnet verdsettes som jordbruksjord til kr. 12,- pr. m2.

Svein Helge Husebø har nedlagt denne påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes for så vidt angår domsslutningens pkt. 1.

2. Stavanger kommune dømmes til å betale Svein Helge Husebø saksomkostninger for lagmannsretten med 15% rente fra 12. februar 1983 til betaling skjer og saksomkostninger for Høyesterett.»

Det er for Høyesterett fremlagt noen nye dokumenter, og byplansjefen i Stavanger er avhørt ved bevisopptak. I det vesentlige står saken imidlertid for Høyesterett i samme stilling som for lagmannsretten.

Jeg er kommet til at anken bør tas til følge.

Skjønnsloven §38 er ikke til hinder for at ankeinstansen supplerer skjønnsgrunnene med faktiske forhold som er vitterlige eller ikke bestridt partene imellom, jfr. uttalelser i kjennelsen i Rt-1976-57, på side 59. Når skjønnsgrunnene i det foreliggende tilfelle suppleres på denne måten, finner jeg at de, selv om de er snaue, danner et tilstrekkelig grunnlag for å prøve rettsanvendelsen.

Jeg bemerker at spørsmålet om det er fastsatt for høy erstatning for grunn til veier, ligger utenfor denne sak. Det samme gjelder spørsmålet om det var riktig å fastsette bruksverdien til jordbruksverdi for hele det område som avstås til friareal.

Totalt avstår Husebø ca 20 dekar landgrunn. Det er opplyst at hele det areal som er regulert til friområde og båthavn, er på ca 100 dekar. Det ligger inntil og har forbindelse med enda større arealer som ikke er bebygd og som ikke omfattes av noen reguleringsplan. Det er ca 20 hus på det regulerte område. Disses hager er gjennom reguleringen kraftig beskåret for å øke friarealet og skaffe fri passasje langs stranden. Husene er til dels tidligere hytter som er bygd om til helårsboliger. Området har i alle vurderinger siden 1965 vært utpekt som et verneverdig friluftsområde.

Det rettslige utgangspunkt skulle i prinsippet være klart etter Høyesteretts dommer i Østensjø-saken og Gommerud-saken, Rt-1977-24 og Rt-1983-700. Det kan særlig vises til uttalelsen på side 29-30 under avsnitt V punkt 1-3 i den førstnevnte dommen og på side 706 i den sistnevnte dommen. Disse uttalelsene går på forholdet mellom ekspropriasjonserstatningsloven av 1973 §5 nr. 3 og §5 nr. 1. Det riktige er å se bort fra den regulering som gjør et areal ubebyggelig når arealet må sies å være trukket inn i utbyggingen for å tilfredsstille de særlige behov som beboerne i selve utbyggingsfeltet måtte ha. Dette er en innskrenkning som er innfortolket i §5 nr. 3 på bakgrunn av praksis før ekspropriasjonserstatningsloven, og ut fra likhets- og rimelighetshensyn. Utover dette har man ikke grunnlag for å fravike §5 nr. 3. Bestemmelsens utforming og formål tilsier at unntaksregelen gis en nokså begrenset slagvidde.

Spørsmålet blir etter dette om skjønnsretten i det konkrete tilfelle har begått en rettsanvendelsesfeil ved å anvende ekspropriasjonserstatningsloven §5 nr. 3 istedenfor den unntaksregel som følger av rettspraksis for såkalte «interne» friområder. Ut fra en totalvurdering mener jeg at dette ikke er tilfellet. Jeg legger da vekt på friarealets størrelse og sammenheng med andre ubebygde områder og reguleringen av en småbåthavn på stedet. Alt dette viser at man her har å gjøre med et område som skal være til bruk for befolkningen generelt, og ikke bare eller fortrinnsvis for dem som bor i nærheten, som en del av deres bomiljø. Sammenhengende med dette peker jeg på det som er opplyst om den alminnelige knapphet på friluftsområder i Stavanger-distriktet.

Når det gjelder spørsmålet om saksomkostninger, bemerker jeg at reglene om saksomkostninger ble betydelig endret ved lov av 17. desember 1982 nr. 88 om endringer i lov av 1. juni 1917 nr. 1 om skjønn og ekspropriasjonssaker m.m. (overskjønn og saksomkostninger). For så vidt gjelder ekspropriasjonssaker, fremgår det etter endringen av skjønnsloven §54b, jf. §54, at ved anke fra ekspropriantens side skal denne uten hensyn til ankesakens utfall dekke ekspropriatens saksomkostninger i ankesaken. Lovendringen trådte i kraft 1. januar 1983. Det følger av overgangsbestemmelsene i endringsloven at de nye regler om saksomkostninger ved anke skal anvendes når anken er fremsatt etter ikrafttredelsen.

I den foreliggende sak ble kommunens anke til Høyesterett fremsatt etter 1. januar 1983, mens derimot behandlingen for lagmannsretten skjedde under de tidligere reglers herredømme. Etter min oppfatning må de nye saksomkostningsreglene gis anvendelse på ankesaken for Høyesterett uten hensyn til at det her dreier seg om en videre-anke fra lagmannsretten. De nye regler leder til at Husebø må tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett hos kommunen. Ved Høyesteretts avgjørelse av saksomkostningene for lagmannsretten må derimot de tidligere regler om saksomkostninger ved anke over skjønn, og det vil si saksomkostningsreglene i tvistemålsloven, få anvendelse. Kommunens motanke til lagmannsretten ble endelig avgjort ved lagmannsrettens dom, og jeg finner at kommunen overensstemmende med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd bør pålegges å betale Husebø saksomkostninger i anledning av motanken. Når det gjelder Husebøs anke til lagmannsretten, finner jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes.

Etter dette blir Husebø å tilkjenne delvise saksomkostninger for lagmannsretten med kr. 7500. Ved fastsettelsen av beløpet er det tatt hensyn til at det - overensstemmende med Husebøs påstand - skal omfatte renter. For Høyesterett tilkjennes Husebø saksomkostninger med kr. 29200, hvorav for utlegg kr. 4200. Samlet utgjør omkostningsbeløpet kr. 36700.

Jeg stemmer for denne dom:

1. Stavanger skjønnsrett for bygningssakers skjønn av 26. april 1982 stadfestes for så vidt erstatning for friarealer angår.

2. I saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett betaler Stavanger kommune til Svein Helge Husebø 36700 - trettiseks tusen sju hundre - kroner.

3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Langvand: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Aasland, Hellesylt og justitiarius Sandene: Likeså.

Av skjønnsrettens slutning (byrettsjustitiarius Arne Rørosgaard med domsmenn): - - -

Saksøkte nr. 4; Svein Helge Husebø, har inngått avtale med kommunen i 8 punkter hvorav gjengis følgende:

«1. Svein Helge Husebø selger en parsell av sin eiendom gnr. 4, bnr. 1, Hundvåg, Stavanger kommune.

Parsellen ligger innenfor det areal som er regulert i reguleringsplanen for friområde og småbåthavn i Lundsvågen, og dekker veigrunn, areal til småbåthavn m.v. og alt areal nedenfor veien.

2. Stavanger kommune selger en parsell av kommunens eiendom gnr. 4, bnr. 13, Hundvåg, Stavanger, tidligere Kirsten Lundes eiendom.

Parsellen utgjør ca 22 da. og omfatter det som i henhold til generalplanen er utlagt til jordbruksareal og ligger i syd-vest for bygningene på eiendommen. Bygningene medgår ikke i salget.

3. Verdien av de to parseller skal fastsettes ved rettslig skjønn ved Stavanger skjønnsrett for bygningssaker. Verdsettelsen skal for gnr. 4, bnr. 1 bygge på ekspropriasjonsrettslige prinsipper.

Skjønnet begjæres av Stavanger kommune som og dekker alle utgifter til teknisk og juridisk bistand.

5. Svein Helge Husebø innrømmes bruksrett til båtplass og opplagsplass i stranden på gnr. 4, bnr. 1 innenfor det regulerte friområde slik det fremgår av kartskisse som vedlegges denne avtale.

I tillegg gis det rett for Svein Helge Husebøs søster, Johanne M. Husebø Olsen, til å få utpekt en båtplass i den fremtidige båthavn på Kisteneset. Herfor skal det betales vederlag/avgift etter vanlige satser for småbåthavnen.»

I henhold til avtalen har kommunen den 29. juli 1981 begjært skjønn avholdt. Denne sak har saksnr. 8/81 B. De 2 saker er slått sammen til felles behandling. Vesentlige deler av det Husebø skal avstå, omfattes også av skjønnsbegjæringen i sak 7/80 B. Samlet skal han avstå 23779 m2 som er regulert til friområde, småbåthavn og veigrunn. En viser til nærmere spesifikasjon om arealene han avstår nedenfor.

Det areal kommunen skal avstå til Husebø ligger utenfor reguleringsplanen, men i et område som etter generalplan stadfestet i 1977 er utlagt til jordbruk. En bemerker at arealene alt er tatt i besittelse i henhold til tillatelse gitt av fylkesmannen 31. juli 1980 og vegen Botseberget for det meste opparbeidet. - - -

Takst nr. 4, Svein Helge Husebø, gnr. 4, bnr. 1.

Husebø er eier av gårdsbruk på ca 45 da. dyrket mark og ca 70 da. kulturbeite. Det drives med melkeproduksjon og ungdyr - 15 melkekyr og 15 ungdyr. Eiendommen er bebygget med eldre driftsbygning og 2 våningshus.

Husebø avstår følgende arealer:

1. Veier

a) Botseberget og sideveier iflg. kart dat. 26. mai 1981 2763m2

b) Botseberget iflg. skjønnskart 24. september 1979 32m2

2800 m2

2. Friareal (landgrunn), jfr. skjønnskart av 26. mai 1981:

a) Kisteneset 3972m2

b) Friareal 13583m2

17555m2

Samlet arealavståelse landgrunn blir da 20355m2.

3. Sjøgrunn, jfr. reguleringskart.

a) Friareal, beregnet fra strandkant til kote -2 ca 3900m2

b) Kisteneset, også her til kote -2, friareal ca7900m2

ca. 11800m2

4. Strandlinje.

a) Kisteneset, friareal ca 200 l.m.

b) Friareal for øvrig ca 140 m

ca. 340 meter

Det er nedlagt slik påstand:

Erstatning for:

1. Avstått grunn.

2. Skjæring/skråning.

3. Vedlikehold av gjerde.

4. Strandlinje.

5. Sjøgrunn.

6. Nivåforskjell.

7. Ulempeerstatning for vannansamling.

8. Verdi av parsell Svein H. Husebø overtar av kommunen (g.nr. 4 bnr. 13) fastsettes etter eiendommens bruksverdi som tilleggsjord for Svein H. Husebøs gjenværende eiendom gnr. 4 bnr. 1. - - -

Takst nr. 4, Svein Helge Husebø.

Det er her tvist om prinsippet for grunnerstatning. Det er enighet om at det skal gis tomteverdi for grunn som avståes til veier. Når det gjelder friområder på Kisteneset og Bosteberget hevder saksøkte at de ligger i et område som er bebygget med en rekke eneboliger og ville blitt utlagt til bebyggelse om eiendommen ikke var regulert til friareal, småbåthavn etc. Det hevdes at en må se bort fra den aktuelle reguleringsplan og verdsette disse arealer etter tomteverdi i henhold til erstatningsl. §5 nr. 1. Derimot må det areal som kommunen skal avstå til saksøkte verdsettes etter jordbruksverdi, fordi det dreier seg om dyrket mark som ligger utenfor reguleringsplanen, og i område som etter stadfestet generalplan er utlagt til jordbruk.

Kommunen hevder at det her dreier seg om eksternt, ikke internt friareal, og at en derfor ikke kan se bort fra reguleringsplanen. Den vil etter erstatningsl. §5 nr. 3 være til hinder for å gi mererstatning. Det rette vil være at både det kommunen erverver og det som overdras til saksøkte erverves etter jordbruksverdi. I alle tilfelle bør begge arealer vurderes likt. Det har vært kommunens forutsetning ved avtalens inngåelse, selv om det ikke kan sies å være avtalefestet idet det ikke har kommet til uttrykk i avtalen. Hvis kommunen skal betale etter tomteverdi for det som erverves, bør det samme gjelde for det areal som saksøkte overtar. En må da se det slik at en ser bort fra generalplanen og vurdere det slik at en påregnelig regulering ville være til utbyggingsformål. I denne sammenheng er det vist til dom i Rt-1981-700.

Retten finner at en ikke kan se bort fra reguleringsplanen når det gjelder de arealer som er regulert til friområde. Det er relativt store arealer saksøkte avstår til friareal, og de ligger i tilknytning til store andre friområder på begge sider av veiene innen reguleringsplanen, bare med endel spredt boligbebyggelse innen det regulerte friområde. I tilslutning hertil har en småbåthavn med ca 600 båtplasser. At en kan se bort fra den aktuelle reguleringsplan og gi merverdierstatning når det gjelder grunn til veier og interne friarealer er fastslått bl.a. i Sarheimdommen ( Rt-1970-1028), og Kløftadommen ( Rt-1976-1). Men for friområde må gjelde en begrensning, jfr. Østensjødommen ( Rt-1977-24). Fleischer peker i sin bok Norsk Ekspropriasjonsrett, 1978 366 på at bygningsloven når det gjelder friarealer har en egen språkbruk. §25 nr. 4 taler om friområder og tar sikte på mindre arealer, nærmest av parktype. §25 nr. 6 taler om spesialområde og gjelder bl.a. friluftsområder som ikke går inn under §25 nr. 4.

Dette er egentlige friluftsområder som i realiteten som regel er landbruksområder etter loven §25 nr. 2 eller §25 nr. 6, men ikke under nr. 4. Fleischer mener at skal det bli tale om å likestille noe med gate m.v. ved erstatningsutmålingen, må dette begrenses til de tilfelle som naturlig hører hjemme under §25 nr. 4. En bekreftelse på dette finner han i Østensjødommen. Retten er enig i dette og mener at de store friområder med småbåthavn som det her er tale om innen reguleringsplanen, ikke kan gå inn under §25 nr. 4. Retten setter etter dette jordbruksverdi såvel på den landgrunn som avståes til friluftsareal som på det areal kommunen avstår til saksøkte. En finner å kunne sette ens jordbruksverdi som settes til kr. 12,- pr. m2. For grunn som avstås til veier settes erstatningen etter tomteverdi til kr. 22,- pr. m2.

For avståelse av sjøgrunn tilkjennes kr. 10,- pr. m2, og for strandlinje kr. 250,- pr. l.m. For ulempe ved skråning tilkjennes kr. 11,- pr. m2. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Lars Sollesnes, M. Lund og Ole Johan Helle): - - -

Lagmannsretten kommer til at anken over lovanvendelsen må tas til følge, mens motanken ikke kan føre frem. Øyen Hundvåg, som er en del av Stavanger kommune, ligger i luftlinje ca 6 km fra fastlandet ved «Bybrua» i Stavanger. Landfast med Hundvåg ligger Buøy og nærmere fastlandet. Den er i dag fullt utbygget, i det vesentlige med boliger og industri. Store deler av Hundvåg er utbygget med industri, boliger samt arealer til offentlige formål. I følge generalplanen for Stavanger med vedtekter av 15. juli 1980 er, bortsett fra to arealer for jordbruksformål - et større og et mindre - resten av øyen planlagt til boliger, industri og friarealer. Bortsett fra jordbruksarealene og den utbygging som allerede har funnet sted, har øyen karakter av et utbygningsområde. Det friområde som er regulert for dette formål og som de arealer nærværende sak omfatter ligger innenfor, må etter planene sees som et ledd i fremtidig utbygning sammenholdt med den utbygning som allerede har funnet sted. Det trengs en småbåthavn og i tilknytning til den et friområde, slik reguleringsplanen omfatter. Området må ved generalplanen ansees frigjort for andre formål enn jordbruksformål.

Etter det den ankende uimotsagt har opplyst, består det Husebø avstår til kommunen av lyng og steinrabber bortsett fra ca 6 da. dyrket jord. Hvis reguleringsplanen ikke hadde foreligget, ville den sannsynlige utnyttelse av Husebøs areal vært til boligformål på samme måte som øvrige arealer som støter opp til eller ligger i nærheten av friområdet. Det er enten utbygget med boliger eller disponert i generalplanen for slike formål.

Etter dette må, etter lagmannsrettens syn, Husebø tilkjennes erstatning etter ekspropriasjonserstatningsloven §5 nr. 1 med den strøkpris som gjelder for tilsvarende tomter i området. Ekspropriasjonserstatningsloven §5 nr. 3 må forstås derhen at de sees bort fra reguleringsplanen som hindrer utbygning i den foreliggende sak. Lagmannsretten finner støtte for sitt syn i de generelle prinsipper som er kommet til uttrykk i dom i Rt-1977-24 (Østensjødommen). Det vises også til artikkel av utredningssekretær Jens Edvin Andreassen i Lov og Rett 1981 515 og av kommuneadvokat Per Sandvik i Lov og Rett 1982 179, særlig 191.

Foranlediget av prosedyren for lagmannsretten bemerkes at det for løsningen av tvisten ikke kan sees å spille noen rolle enten reguleringen av friområdet har skjedd med hjemmel i bygningsloven §25 nr. 4 eller om den har skjedd med hjemmel i bygningsloven §25 nr. 6.

Skjønnet har etter dette lagt uriktig rettsanvendelse til grunn ved utmålingen av erstatninger for det friareal Husebø avstår til kommunen. Skjønnet må følgelig oppheves for så vidt. - - -