Rt-1986-479
| Instans: | Høyesterett - beslutning |
|---|---|
| Dato: | 1986-05-05 |
| Publisert: | Rt-1986-479 (164-86) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Beslutning 5. mai 1986 i forbindelse med l.nr. 69/1986 på 494 ( Rt-1986-494). |
| Parter: | Statsadvokatene Lasse Qvigstad og Tor-Aksel Busch, aktorer mot A (forsvarere advokatene Arne Haugestad og Alf Nordhus). |
| Forfatter: | Christiansen, Aasland, Holmøy, Michelsen, justitiarius Sandene |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §90, Straffeprosessloven (1887), Straffeprosessloven (1981), Straffeprosessloven (1887) §413, Straffeprosessloven (1981) §389 |
Dommer Christiansen: Eidsivating lagmannsrett avsa 20. juni 1985 dom med denne domsslutning:
«1. A, født xx.xx.1942, dømmes for forbrytelser mot straffeloven §90 tredje ledd, jfr. første ledd annet straffalternativ, straffeloven §90 første ledd annet straffalternativ, straffeloven §91 første ledd, jfr. §90, straffeloven §94 annet ledd nr. 2 og 4, jfr. første ledd, lov om forsvarshemmeligheter §4, militær straffelovs §69 første ledd annet straffalternativ, jfr. annet ledd og straffeloven §121 annet ledd, jfr. første ledd, sammenholdt med straffeloven §62 og §12 nr. 3, til en straff av fengsel i 20 - tyve - år med fradrag av 518 dager for utholdt varetektsarrest.
2. A frifinnes for tiltalens VI B.
3. I medhold av straffeloven §34, jfr. §37d dømmes A til å tåle inndragning til fordel for statskassen av: A. Totalt innestående på konto 55830 PH i Swiss Bank Corporation, hvor innskuddet utgjør 52000 - femtitotusen - dollar, og B. 700000 - syvhundretusen - kroner.
4. A dømmes til å betale i saksomkostninger til det offentlige 100000 - etthundretusen - kroner.»
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av domsgrunnene.
Ved ankeerklæring av 3. juli 1985 har domfelte påanket dommen i sin helhet. Anken gjelder saksbehandlingen, rettsanvendelsen, straffutmålingen og inndragningen. I ankeerklæringen er også saksomkostningsavgjørelsen angrepet. Prinsipalt er det nedlagt påstand om opphevelse av lagmannsrettens dom.
Til bruk for ankesaken er det avholdt bevisopptak for Oslo forhørsrett i tiden 6. januar - 4. februar 1986. Høyesteretts kjæremålsutvalg har i flere beslutninger og kjennelser avgjort begjæringer fra forsvarerne, særlig i forbindelse med disse bevisopptak, og justitiarius har i flere brev tatt stilling til forskjellige anmodninger fra forsvarerne. Jeg finner det ikke her nødvendig å gå nærmere inn på dette.
Ved begjæring av 4. april 1986 til Eidsivating lagmannsrett har domfelte begjært saken gjenopptatt etter reglene i den nye straffeprosesslovs kapittel 27. Det hevdes i begjæringen at det ikke foreligger tilstrekkelig bevis for fellelsen etter straffeloven §90. Som grunnlag for begjæringen påberopes bestemmelsene i straffeprosessloven §391 punkt 1 og 3 og §392 annet ledd. Det er vist til at saken kan gjenopptas i henhold til straffeprosessloven §389 første ledd selv om dommen ikke er rettskraftig. Det opplyses i begjæringen at ankesaken for Høyesterett vil bli begjært stanset inntil kravet om gjenopptakelse er avgjort. Jeg tilføyer at begjæringen om gjenopptakelse er meget omfattende og med flere vedlegg, foruten at det i begjæringen er vist til en rekke dokumenter som foreligger i ankeutdragene.
Ankeforhandlingen i Høyesterett var opprinnelig berammet til 4. mars 1986. Etter begjæring 12. januar 1986 fra domfeltes forsvarere for Høyesterett - som var oppnevnt 22. juli 1985 - ble ankeforhandlingen omberammet til 29. april 1986. I prosesskrift av 8. april 1986 til Høyesterett fremsatte forsvarerne formell begjæring om at ankeforhandlingen utsettes inntil begjæringen om gjenopptakelse av straffesaken for Eidsivating lagmannsrett er avgjort. Forsvarerne uttalte i prosesskriftet at de anså gjenopptakelsesbegjæringen som et dokument i seg selv for høyesterettsbehandlingen dersom ankeforhandlingen ikke skulle bli utsatt. Ved brev av 10. april 1986 underrettet justitiarius forsvarerne om at Høyesterett ville ta standpunkt til anmodningen om utsettelse etter åpningen av ankeforhandlingen.
Etter at forsvarerne først hadde gitt en oversikt over ankesaken, har partene 29. og 30. april prosedert det nevnte utsettelsesspørsmål, eller med andre ord behandlingsrekkefølgen mellom anken og gjenopptakelsesbegjæringen. Det er allerede her grunn til å understreke at selv om Høyesterett skulle behandle anken først i tid, vil Eidsivating lagmannsrett - om anken ikke leder til opphevelse av lagmannsrettens dom - senere måtte ta stilling til gjenopptakelsesbegjæringen.
Domfelte har ved sine to forsvarere i det vesentlige gjort gjeldende:
Valget mellom ny og gammel straffeprosesslov har for det spørsmål som her skal avgjøres ingen praktisk betydning, siden den nye lov bare har stadfestet gammel praksis. Sakens rettslige utgangspunkt er derfor at Høyesterett i og for seg kan behandle anken først, jfr. Rt-1977-308. Men Høyesterett må her utøve et skjønn over hva som er mest hensiktsmessig. Da kommer, foruten prosessøkonomiske og praktiske hensyn, også et sosialpsykologisk hensyn inn. I nærværende sak - som er av en helt særegen karakter - trekker etter domfeltes mening alle hensyn entydig i retning av at gjenopptakelsesbegjæringen behandles først. Bare det kan gi ham full rettssikkerhet.
Det er understreket at Høyesterett ved avgjørelsen av behandlingsrekkefølgen selvsagt ikke skal ta stilling til realiteten i gjenopptakelsesbegjæringen. Dette er lagmannsrettens oppgave. Men heller ikke ved avgjørelsen av behandlingsrekkefølgen kan man etter domfeltes mening se bort fra den massive forhåndsdømming i massemedia og den begrunnede tvil det fra kompetent hold har vært reist om dommens riktighet.
Helt avgjørende for valg av behandlingsrekkefølge er etter domfeltes mening de ulike saksbehandlingsregler og den forskjellige kompetanse som lagmannsretten og Høyesterett har når det gjelder å vurdere betydningen av de nye bevis i saken.
Dette får særlig betydning i forhold til to hovedspørsmål som er blitt klarlagt under saksforberedelsen til Høyesterett: de nærmere omstendigheter ved domfeltes opptak ved Forsvarets Høgskole i 1982, og hans økonomiske forhold, herunder størrelsen og sammensetningen av et pengebeløp som ble funnet hos ham under ransaking - det som i massemedia er kalt pengebeviset. For begge disse forholds vedkommende hevdes det å foreligge vesentlige uriktigheter i lagmannsrettens dom, og at disse har vært utslagsgivende ved avgjørelsen av skyldspørsmålets faktiske side. Lagmannsretten har således gjort beregningen av inndragningens størrelse - det vil si de angivelig mottatte beløp for straffbar virksomhet - til en integrert del av sin avgjørelse av skyldspørsmålet.
De økonomiske spørsmål kom først i januar 1985 inn i politietterforskningen mot domfelte. Bare en uke før avslutningen av lagmannsrettens hovedforhandling, la påtalemyndigheten frem de endelige konklusjoner på grunnlag av dette materiale, nemlig ved beregning av de såkalte rådighetsbeløp, det vil si penger som domfelte skulle hatt til disposisjon i årene 1979 til 1982. Disse beregninger kom helt overraskende på hans daværende forsvarere, og ble på grunn av forholdene ikke gjenstand for kritisk prosedyre. Ved det nå fremlagte materiale i gjenopptakelsesbegjæringen hevdes det å være påvist grunnleggende feil i påtalemyndighetens beregninger.
De beløp lagmannsretten har lagt til grunn for året 1983 - og som av retten er tilbakeført til domfeltes påståtte ulovlige virksomhet under oppholdet på Forsvarets Høgskole - er spesielt viktige. Her kommer det såkalte pengebeviset inn, som gjelder riktigheten av politirapporten om ransakingen hos domfelte 22. august 1983. Den rapport som nå foreligger fra de engasjerte fototeknisk sakkyndige, konkluderer med at politirapportens oppgave om pengebeløpets størrelse og sammensetning ikke er forenlig med de målinger og rekonstruksjoner de sakkyndige har foretatt.
Det erkjennes at de nye bevis i saken kan prøves av Høyesterett i forbindelse med anken over saksbehandlingen, inndragningen og straffutmålingen. Men denne prøvelse blir amputert i forhold til en prøvelse i lagmannsretten fordi Høyesterett må bygge på en middelbar bevisførsel og fordi kompetansen er forskjellig. Det bestrides at de foreliggende bevisopptak løser dette problem på en tilfredsstillende måte. Når det gjelder kompetansespørsmålet, er det blant annet pekt på at Høyesterett ved saksbehandlingsfeil bare kan oppheve lagmannsrettens dom når det finnes sannsynlig at feilen kan ha virket bestemmende på dommens innhold. Gjenopptakelsesbegjæringen skal derimot avgjøres etter den nye og prinsipielt meget viktige bestemmelse i straffeprosessloven §392 annet ledd. Lagmannsretten kan her beslutte gjenopptakelse når særlige forhold gjør det meget tvilsomt om dommen er riktig, og tungtveiende hensyn tilsier at spørsmålet om siktedes skyld blir prøvd på ny. Lagmannsretten står derfor meget friere i sin vurdering enn Høyesterett. Avgjør Høyesterett ankesaken først, vil imidlertid Høyesteretts snevrere kompetanse og dårligere bevismuligheter komme til å prege den etterfølgende behandling av gjenopptakelsesbegjæringen i lagmannsretten. Høyesterett vil derfor reelt, om ikke formelt, risikere å gripe inn utenfor sitt kompetanseområde til domfeltes skade. Det bestrides at prosessøkonomiske hensyn - herunder tidsperspektivet - tilsier at ankesaken nå går sin gang.
Domfelte har etter dette begjært ankesaken utsatt inntil gjenopptakelsesbegjæringen er avgjort.
Påtalemyndigheten har innledningsvis drøftet de rettsregler som får anvendelse for behandlingsrekkefølgen, og som etter dens mening leder til at anken bør behandles først. Også reelle hensyn tilsier at ankeforhandlingen må fortsette.
Det pekes på at domfelte i anken med stor styrke har hevdet at det er begått rettsanvendelsesfeil. Videre er det påberopt flere saksbehandlingsfeil. Domfelte overser etter påtalemyndighetens mening helt behovet for at Høyesterett avklarer disse spørsmål før en mulig ny prøvelse i lagmannsretten. I tillegg til dette kommer at den fremsatte begjæring om gjenopptakelse i realiteten langt på veg er en anke. Man angriper lagmannsrettens dom på grunnlag av ufullstendige eller selvmotsigende domsgrunner, det vil si i realiteten en saksbehandlingsanke. Når det gjelder de økonomiske spørsmål, har Høyesterett full kompetanse ved sin prøvelse av inndragningens størrelse, og omstendighetene omkring opptaket på Forsvarets Høgskole er først og fremst et straffutmålingsspørsmål som Høyesterett også kan prøve. Påtalemyndigheten finner for øvrig grunn til å presisere - siden forsvarerne etter påtalemyndighetens mening i betydelig utstrekning har gått inn på realiteten i gjenopptakelsesbegjæringen - at det etter dens mening ikke på de angrepne punkter er noen feil i lagmannsrettens dom.
Tidsperspektivet i saken er ellers understreket. Avhengig av utfallet i lagmannsretten kan den endelige avgjørelse av denne straffesaken skyves år fremover i tiden om ankeforhandlingen må utsettes.
Påtalemyndigheten har etter dette begjært ankesaken fremmet.
Jeg ser saken slik:
Ankesaken skal i utgangspunktet behandles etter reglene i den tidligere straffeprosesslov, jfr. ikrafttredelsesloven for den nåværende straffeprosesslov §2 første ledd. Hvorvidt det har noen betydning for dette lovvalgspørsmål at kollisjon her skjer med en gjenopptakelsesbegjæring som skal behandles etter gjeldende straffeprosesslov, ser jeg ikke grunn til å ta stilling til. Lovvalgspørsmålet får nemlig bare formell betydning, da den tidligere lovs §413 og den nåværende lovs §389 første ledd for ikke rettskraftige lagmannsrettsdommer må forstås på samme måte, jfr. Straffeprosesslovkomitéens innstilling side 341 til utkastets §369. Nærværende straffesak kan altså gjenopptas selv om dommen ikke er rettskraftig.
Verken den tidligere eller den nåværende straffeprosesslov inneholder noen uttrykkelig regel om behandlingsrekkefølgen for rettsmiddelerklæringene i et slikt tilfelle. Dette innebærer at domstolene kan velge den fremgangsmåte som finnes mest betryggende og hensiktsmessig etter omstendighetene i saken, herunder også hensynet til rasjonell saksbehandling. Se her Rt-1977-308 og den før nevnte henvisning til komitéinnstillingen. Det har da vært antatt at det i alminnelighet vil være å foretrekke å avgjøre ankesaken først dersom anken går ut på opphevelse av dommen, altså slik som i dette tilfelle. Se blant annet Andenæs: Norsk straffeprosess II side 84-85. Men dette er som sagt bare et skjønnsmessig utgangspunkt.
Jeg nevner innledningsvis at det ikke tilligger meg i denne forbindelse å ta stilling til det nærmere innhold og vekten av de bevis som domfelte påberoper seg som grunnlag for gjenopptagelse. Disse forhold må lagmannsretten i tilfelle ta standpunkt til på selvstendige grunnlag.
I den foreliggende sak er det anket til opphevelse av lagmannsrettens dom. Dersom anken for så vidt fører frem, er fordelen ved at ankeforhandlingen ble prioritert innlysende. Men også om ankebehandlingen ikke skulle lede til opphevelse, vil den - om gjenopptagelsesbegjæringen fører frem - ha vesentlig betydning ved ny behandling. I ankeerklæringen tas det nemlig opp saksbehandlingsspørsmål og rettsspørsmål som vil være av stor interesse. Jeg nevner blant annet bruken av lukkede dører, rettsspørsmål i forbindelse med bevisførselen og de objektive og subjektive vilkår for fellelse etter straffeloven §90. Tungtveiende grunner taler derfor for at disse spørsmål nå får sin endelige avgjørelse i Høyesterett, slik at den videre behandling av straffesaken blir klargjort. Under uheldige omstendigheter kan man ellers tenke seg hele tre lagmannsrettsbehandlinger av saken.
Mot dette har domfelte sterkt fremhevet at rettssikkerhetsgrunner taler for at de nye bevis han mener å ha, først må vurderes av lagmannsretten ved dens avgjørelse av om saken tillates gjenopptatt. Han peker på at Høyesterett på grunnlag av middelbar bevisførsel og ut fra sin begrensede kompetanse må ta stilling til det nye bevisstoff særlig i forbindelse med anken over inndragningen og straffutmålingen, og således vil kunne foregripe lagmannsrettens bevisvurdering av det samme materiale i relasjon til skyldspørsmålets faktiske side. Slik bevisstoffet er presentert i begjæringen om gjenopptakelse, blant annet i form av omfattende tallberegninger, sakkyndige uttalelser og henvisninger til omfattende bevisopptak, er jeg imidlertid kommet til at domfeltes innvendinger ikke kan få utslagsgivende vekt i forhold til de sterke hensyn som jeg finner taler for fremme av ankeforhandlingen. Som allerede nevnt vil lagmannsretten - om Høyesterett ikke skulle komme til at dommen må oppheves - i alle tilfelle senere måtte ta stilling til gjenopptakelsesbegjæringen på selvstendig grunnlag.
Jeg stemmer etter dette for slik beslutning:
Ankesaken fremmes.
Dommer Aasland: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Holmøy, Michelsen og justitiarius Sandene: Likeså.