Rt-1986-52
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1986-01-10 |
| Publisert: | Rt-1986-52 (3-86) |
| Stikkord: | Fartsoverskridelse, Straffutmåling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom 10. januar 1986 i l.nr. 7 B/1986 |
| Parter: | Statsadvokat Thorbjørn Gjølstad, aktor mot A (forsvarer advokat Ole A. Bachke jr.). |
| Forfatter: | Christiansen, Sinding-Larsen, Backer, Hellesylt, Blom |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §5 |
Dommer Christiansen: Vinger og Odal herredsrett avsa 16. oktober 1985 dom med denne domsslutning:
«1. A, født xx.xx.1966, dømmes for forseelse mot vegtrafikkloven §31 første ledd, jfr. §5 første ledd til en straff av fengsel i 24 - tjuefire - dager. Fullbyrdelse av straffen utstår med en prøvetid på 2 - to - år på vanlige vilkår, jfr. straffeloven §52, §53 og §54.
2. I medhold av straffeloven §52 nr. 3 idømmes A en ubetinget bot på kr. 2000,- - totusen - kroner - subsidiært 6 - seks - dager fengsel.
3. I medhold av straffeprosessloven §451 flg. ilegges A kr. 500,- - femhundre - kroner i saksomkostninger til det offentlige.»
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av domsgrunnene.
I dommen er det dissens med hensyn til den hastighetsoverskridelse som saken gjelder. Tiltalen gjaldt kjøring med bil med en hastighet av 145 km/t i 80 km sone. Herredsrettens flertall - meddommerne - la til grunn at hastigheten hadde vært 130 km/t, mens sorenskriveren fant at tiltalte hadde holdt den hastighet som var angitt i tiltalebeslutningen. Jeg tilføyer at tiltalte erkjente straffeskyld, men hevdet at fartsoverskridelsen begrenset seg til at han hadde kjørt med en fart av 120 km/t.
Politimesteren i Kongsvinger har påanket dommen på grunn av straffutmålingen. Det anføres prinsipalt at herredsrettens flertall har bedømt bevisene feil når det gjelder størrelsen av hastighetsoverskridelsen. Subsidiært er anført at selv med den hastighet som herredsrettens flertall la til grunn, skulle det etter omstendighetene vært anvendt en ubetinget fengselsstraff.
Jeg finner at anken må tas til følge.
Innledningsvis bemerker jeg at siden herredsretten har funnet tiltalte skyldig i fartsoverskridelse, får spørsmålet om fartsoverskridelsens størrelse alene betydning for straffutmålingen. Når det gjelder denne, har Høyesterett i prinsippet full kompetanse til å prøve bevisene, sammenlign blant annet Rt-1984-1089.
Tiltalebeslutningens hastighetsangivelse på 145 km/t bygget i dette tilfelle på en kontroll ved hjelp av en Hico-Neas gjennomsnittsfartsmåler. Kontrollen ble utført av en politibetjent i sivil tjenestebil. Politibetjenten var blitt forbikjørt av domfelte, og på grunn av den store fart denne holdt, startet politibetjenten fartsmåling. Da domfelte foretok forbikjøring av en annen bil, måtte imidlertid den første målingen avbrytes. Etter at politibetjenten igjen hadde oppnådd kontakt med domfeltes bil, startet han måleapparatet på nytt. Herredsrettens flertall har lagt til grunn at avstanden mellom de to bilene da «kunne være noen hundre meter». Flertallet uttaler så: «Det må da være vanskelig å få startet og stoppet målingsinstrumentene med tilstrekkelig nøyaktighet. For å være på den sikre side finner flertallet å måtte redusere den angitte hastighet, og legger til grunn at tiltalte har holdt en hastighet av 130 km/t.»
Jeg bemerker at det ikke er holdepunkt for noen teknisk feil ved måleapparatet eller at det er nyttet på feilaktig måte. Dette er heller ikke hevdet av domfelte. Men han anfører at siden avstanden var så stor mellom bilene da målingen fant sted, må det opereres med en slik ytterligere sikkerhetsmargin på ca 10% ved fartsmålingen som gjort av herredsrettens flertall.
Aktor for Høyesterett har innhentet en kontrollmåling av strekningen mellom de to punkter hvor fartsmålingen i sin tid fant sted. Mens politibetjenten her hadde ment å legge inn en sikkerhetsmargin på minst 10 m, viste den nøyaktige kontrollmåling av strekningen at marginen i virkeligheten var ca 30 m. Den fartsberegning som politibetjenten foretok, var med andre ord i favør av domfelte på dette punkt. Aktor har videre ut fra den ca 10% reduksjon som herredsrettens flertall har foretatt i politibetjentens fartsmåling, foretatt beregninger over de feil politibetjenten i tilfelle måtte ha gjort seg skyldig i med hensyn til måling av passert vegstrekning og/eller tidsforbruk for at domfeltes fart skulle ha vært 130 km/t, ikke 145 km/t. Det kan her innskytes at politibetjenten er en erfaren politimann med lang erfaring i bruk av slik fartsmåler. Jeg finner ikke grunn til å gå nærmere inn på disse beregninger, idet jeg ikke finner det tvilsomt at de viser at domfeltes hastighet under enhver omstendighet klart må ha overskredet 130 km/t. Det kan da ikke ses å være noe grunnlag for å anvende en betinget fengselsstraff.
Jeg finner at den ubetingede straff bør settes til fengsel i 18 dager. Når straffen gjøres ubetinget, bør boten falle bort.
Jeg stemmer for denne dom:
I herredsrettens dom, jfr. domsslutningens punkt 1 og 2, gjøres den endring at straffen settes til ubetinget fengsel i 18 - atten - dager.
Dommer Sinding-Larsen: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Backer, Hellesylt og Blom: Likeså.