Rt-1986-527
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1986-05-23 |
| Publisert: | Rt-1986-527 (177-86) |
| Stikkord: | Promillekjøring |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 23. mai 1986 i l.nr. 79/1986 |
| Parter: | Førstestatsadvokat Anstein Gjengedal, aktor mot 1. A og 2. B (forsvarer advokat Arne Meltvedt). |
| Forfatter: | Halvorsen, Aasland, Christiansen, Holmøy, Michelsen |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §22 |
Dommer Halvorsen: Politimesteren i Bodø utferdiget 16. juli 1985 tiltalebeslutning mot A, født xx.xx.1956, for forseelse mot veitrafikkloven §22 første ledd, jfr. §26 fjerde ledd første punktum, jfr. veitrafikkloven §31 og for overtredelse av veitrafikkloven §17 annet ledd, jfr. §31. De påtalte handlinger var i tiltalebeslutningen beskrevet slik:
«ved at han fredag 8. mars 1985 ca kl. 00.40 i X, i beruset tilstand som eier av personbil YA 13104, parkerte i Havnegata utenfor 1-3, lot B, som ikke hadde førerkort, sette seg i førersetet i vedkommende kjøretøy for at hun skulle føre dette bort fra stedet, hvoretter han forklarte B hva hun skulle gjøre, samt til dels behandlet betjeningsinnretningene selv, hvoretter bilen, uten at motoren var i gang, trillet til krysset ved Storgata, hvor B fikk stoppet den ved å bruke bremsene,»
og
«ved at han til samme tid og på samme sted som er nevnt under post I, etter at han hadde nydt alkohol sammen med B, handlet slik som beskrevet i nevnte post, trass i at B var påvirket av alkohol.»
Politimesteren har så 2. oktober 1985 satt B, født xx.xx.1957, under tiltale for forseelse mot veitrafikkloven §22 første ledd, jfr. §31. Den påtalte handling var i tiltalebeslutningen beskrevet slik:
«ved at hun fredag 8. mars 1985 ca kl. 00.40 i X forsøkte å få personbil YA 13104 i bevegelse ved hjelp av motorkraft og styrte denne da kjøretøyet under dette trillet ned Havnegata fra utenfor nr. 1-3 til krysset ved Storgata.»
Bodø byrett avsa 14. februar 1986 dom med slik domsslutning:
«1. B, født xx.xx.1957, frifinnes.
2. A, født xx.xx.1956, frifinnes.»
Saksforholdet fremgår av byrettens dom.
Politimesteren har påanket dommen for begge de tiltalte. Anken retter seg for B's vedkommende mot saksbehandlingen - mangelfulle domsgrunner - og mot lovanvendelsen når det gjelder A.
Jeg er kommet til at byrettens dom må oppheves på grunn av feil lovanvendelse for begge de tiltaltes vedkommende, jfr. for B's vedkommende den nye straffeprosesslov §359 annet ledd nr. 1.
Byretten har lagt til grunn at B og A, etter å ha drukket en del øl sammen på restaurant, ca kl. 00.40 satte seg inn i A's personbil i Havnegata i X. Bilen stod parkert i en relativt sterkt hellende nedoverbakke. A hadde uttrykt ønske om at B skulle kjøre bilen, men hun hadde motsatt seg dette fordi hun var beruset, ikke hadde førerkort og ikke visste hvordan en bil skulle kjøres. B satte seg imidlertid i førersetet og A i passasjersetet ved siden av henne. Her forklarte han virkemåten for en del av bilens betjeningsorganer. Herunder hadde begge de tiltalte brukt betjeningsorganene. Først en stund etterpå kom bilen i bevegelse og trillet ca 30 meter ned bakken til Storgata hvor den stanset. De ble umiddelbart pågrepet av politiet, og blodprøve som deretter ble tatt, viste en alkoholkonsentrasjon i blodet på 1,71 promille for B og 1,90 promille for A.
Byretten har, som nevnt, funnet bevist at begge de tiltalte brukte bilens betjeningsorganer før den kom i bevegelse. Retten konkluderer sin bevisvurdering med:
«Da bilen satte seg i bevegelse må dette etter rettens oppfatning skyldes noe som en eller begge de tiltalte foretok seg mens bilen sto parkert. Retten finner det imidlertid ikke bevist hva som var årsak til at bilen satte seg i bevegelse og heller ikke hvem av de tiltalte som forårsaket dette.»
Når byretten har frifunnet begge de tiltalte på dette grunnlag, er det fordi den ikke har funnet bevist hvem av dem som forårsaket at bilen satte seg i bevegelse. Dette beror etter min mening på en uriktig rettslig oppfatning av hva som kreves for domfellelse for overtredelse av veitrafikkloven §22 første ledd.
Objektivt sett foreligger det i dette tilfelle «føring» av motorvogn i påvirket tilstand. Jeg viser herom til Rt-1985-380 og til de avgjørelser det der er vist til.
Spørsmålet blir så om det i den foreliggende situasjon er grunnlag for å holde noen av de tiltalte - eller begge - ansvarlig for at bilen ble satt i bevegelse.
De tiltalte har i beruset tilstand satt seg inn i bilen som stod parkert i en sterkt hellende nedoverbakke. Begge brukte bilens betjeningsorganer. Når bilen under slike forhold kommer i bevegelse, kan det for domfellelse ikke kreves bevis for akkurat hvilken handling som var den utløsende eller hvem av de to som foretok denne handling. De tiltalte har i fellesskap forårsaket at bilen kom i gang, og har således objektivt samvirket til overtredelse av §22 første ledd.
Da veitrafikkloven §22 første ledd, jfr. §31 også rammer den uaktsomme handling, må det vurderes om uaktsomhet er utvist.
Jeg finner etter dette at dommen med hovedforhandling i sin helhet må oppheves, jfr. den nye straffeprosesslov §363. Det er da ikke nødvendig å gå inn på frifinnelsen for overtredelsen av veitrafikkloven §17 annet ledd for A's vedkommende, eller på betydningen av §26 fjerde ledd om ledsageransvaret.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Byrettens dom med hovedforhandling oppheves.
Dommer Aasland: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Christiansen, Holmøy og Michelsen: Likeså.
Av byrettens dom (dommerfullmektig Svein Undheim med domsmenn): - - -
Retten skal bemerke:
Retten legger til grunn at de tiltalte B og A om kvelden den 7. mars 1985 var på restaurant - - - i X hvor de konsumerte en del øl. Etter å ha forlatt restaurant - - - omkring midnatt bega de to seg til SAS hotellet for å prøve å komme inn på restauranten der. Da dette ikke lyktes gikk de til Havnegata der tiltalte A's personbil YA 13104 sto parkert.
Det legges videre til grunn som bevist at tiltalte A ga uttrykk for at han ønsket at tiltalte B skulle kjøre bilen hans, men at B motsatte seg dette fordi hun var beruset, fordi hun ikke hadde førerkort for bil og fordi hun ikke visste hvordan en bil skulle kjøres. Det finnes imidlertid bevist at de to satte seg inn i tiltalte A's bil slik at tiltalte B satte seg i førersetet mens A satte seg i passasjersetet foran. Videre finnes bevist at tiltalte A deretter overfor B forklarte virkemåten av en del av bilens betjeningsorganer. Bilen sto parkert i Havnegata i X som heller relativt sterkt nedover mot Storgata. Retten legger til grunn at bilen, en stund etter at de to tiltalte hadde satt seg inn i den, trillet ned Havnegata til Storgata hvor den stanset. Avstanden fra der bilen begynte å trille til den stanset i Storgata anslås til ca 30 meter. Det er på det rene at begge de to tiltalte ved anledningen var sterkt påvirket av alkohol. Det legges til grunn at de to tiltalte ble pågrepet ca kl. 00.40. Protokoll ført ved undersøking av blodprøve tatt ca kl. 01.15 av tiltalte B og ca kl. 01.30 av tiltalte A viser en alkoholkonsentrasjon i blodet på 1,71 promille for B og 1,90 for A. Det er videre på det rene at begge de tiltalte var klar over at den annen var beruset.
Retten legger til grunn som bevist at tiltalte B ikke på noe tidspunkt hadde til hensikt å føre bilen. Det anses videre bevist at A hadde til hensikt å bevege B til å kjøre bilen, men at han ikke hadde til hensikt selv å føre denne.
Når bilen satte seg i bevegelse må retten legge til grunn at dette skyldtes noe som en eller begge de tiltalte foretok seg inne i bilen. Ved vitneforklaring av politibetjent Simonsen ved X politikammer under hovedforhandlingen er det fremkommet at tiltalte A overfor politiet tidligere har forklart at han ikke husker hva som skjedde etter at han sammen med B forlot restaurant - - -. Tiltalte B har vedrørende det som foregikk mens de to tiltalte befant seg inne i bilen forklart seg forskjellig for politiet og under hovedforhandlingen. Det legges til grunn at B overfor politiet tidligere har forklart at A, mens de to satt i bilen, forklarte for henne hvordan bilens betjeningsorganer virket, og at hun da prøvde disse, dog uten å ha til hensikt å sette bilen i bevegelse. Disse forsøkene avsluttet hun imidlertid før bilen begynte å trille. For retten har B forklart at hun ikke husker at hun var borti noen av bilens instrumenter før bilen satte seg i bevegelse.
B har videre forklart at tiltalte A prøvde noen av bilens instrumenter da han forklarte henne hvordan disse fungerte.
Retten finner på denne bakgrunn bevist at begge de tiltalte brukte bilens betjeningsorganer før denne satte seg i bevegelse. Det er gjort gjeldende fra påtalemyndigheten at bilens motor ble forsøkt startet mens bilen sto parkert i Havnegata og etter at bilen hadde stanset i Storgata. Retten finner det ikke bevist at bilens motor ble forsøkt startet i Havnegata. Det ansees bevist at bilens motor ble forsøkt startet etter at bilen hadde stanset i Storgata, men en finner det ikke bevist hvem av de tiltalte som da forsøkte å starte motoren.
Da bilen satte seg i bevegelse må dette etter rettens oppfatning skyldes noe som en eller begge de tiltalte foretok seg mens bilen sto parkert. Retten finner det imidlertid ikke bevist hva som var årsak til at bilen satte seg i bevegelse og heller ikke hvem av de tiltalte som forårsaket dette.
Vedrørende tiltalte B bemerkes at retten anser det bevist at hun, da bilen satte seg i bevegelse, grep rattet, styrte unna en parkert bil og deretter stanset bilen i Storgata ved å trå på bremsepedalen etter anvisning fra A. På bakgrunn av den situasjon B kom i da bilen begynte å trille finner retten at hennes forhold ikke er straffbart for så vidt angår det forhold at hun deretter styrte bilen for å unngå sammenstøt og deretter i samme hensikt stanset bilen ved hjelp av bremsen.
For så vidt angår det forhold at bilen satte seg i bevegelse legger retten som nevnt til grunn at B ikke på noe tidspunkt hadde til hensikt å kjøre bilen. Det er heller ikke funnet bevist at B forsøkte å sette bilen i bevegelse eller at hun faktisk gjorde dette. Tiltalte B må på denne bakgrunn frifinnes.
Retten har som nevnt funnet det bevist at A's hensikt var at B skulle kjøre bilen. Retten har imidlertid ikke funnet det bevist at B gjorde dette. Det finnes heller ikke bevist at A selv hadde til hensikt å sette bilen i bevegelse eller at han faktisk gjorde dette, eller at han forsøkte å få bilen til å trille.
Retten legger til grunn at det må kreves for fellelse av A etter vegtrafikkloven §31 jfr. §22 jfr. §26 at B faktisk har ført kjøretøyet. Da B må frifinnes for dette, må også A frifinnes for å ha ført bilen som ledsager.
Det kan som nevnt ikke legges til grunn at tiltalte A selv forsettlig førte eller forsøkte å føre bilen. Retten finner det derimot bevist at A bare ønsket å demonstrere virkemåten av bilens betjeningsorganer for B. Retten har heller ikke funnet det bevist hvem av de tiltalte som forårsaket at bilen satte seg i bevegelse eller om dette skyldtes et samvirke av begge de tiltaltes betjening av bilens instrumenter.
Det er etter dette ikke bevist at A har forårsaket bilens bevegelse ved straffbar uaktsomhet. Muligheten står åpen for at den omstendighet som fikk bilen til å bevege seg ikke innebærer et straffbart forhold.
Retten er kommet til at tiltalte A også må frifinnes for tiltalen om overtredelse av vegtrafikkloven §31 jfr. §17 annet ledd. Retten antar at straffbar overtredelse av vegtrafikkloven §17 annet ledd for tiltalte A's vedkommende forutsetter at tiltalte B etter å ha blitt overlatt bruken av bilen har gjort seg skyldig i overtredelse av vegtrafikkloven §22 første ledd. Det er i det foregående ikke funnet bevist at tiltalte B har gjort seg skyldig i overtredelse av vegtrafikkloven §22 første ledd. På denne bakgrunn foreligger det heller ikke overtredelse av §17 annet ledd for tiltalte A's vedkommende. Han må derfor også frifinnes for overtredelse av vegtrafikkloven §31 første ledd jfr. §17 annet ledd. - - -