Rt-1985-380
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1985-03-28 |
| Publisert: | Rt-1985-380 (88-85) |
| Stikkord: | Promillekjøring, Lovanvendelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 28. mars 1985 i l.nr. 51/1985 |
| Parter: | Førstestatsadvokat Anstein Gjengedal, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Hans Stenberg-Nilsen). |
| Forfatter: | Røstad, Hellesylt, Holmøy, Christiansen, Sandene |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §22 |
Dommer Røstad: Politimesteren i Rogaland utferdiget 11. september 1984 tiltalebeslutning mot A, født xx.xx.1955, for forseelse mot vegtrafikkloven §22 første ledd jfr. §31. Den påtalte handling var i tiltalebeslutningen beskrevet slik:
«derved at han natt til mandag 9. april 1984 i - - -vei i X, mens han var påvirket av alkohol, rygget personbil RE 22291 ca 30 meter nedover gaten uten at motoren var igang.»
Politimesteren tok 24. oktober 1984 ut tilleggstiltalebeslutning mot A til fellelse etter vegtrafikkloven §24 første ledd jfr. §31 for kjøring uten førerkort 16. september 1984. Tiltaltes førerkort var blitt beslaglagt av politiet i forbindelse med den påtalte promillekjøring.
Sandnes herredsrett avsa 21. januar 1985 dom med slik domsslutning:
«A, født xx.xx.1955, frifinnes for overtredelse av vtrl. §31 annet ledd jfr. første ledd jfr. §22 første ledd.
A, født xx.xx.1955, dømmes for overtredelse av vtrl. §31 første ledd, jfr. §24 første ledd, 1. pkt., til en bot stor kr. 500,- - kroner femhundre -, subsidiært 5 - fem - dager fengsel.»
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av herredsrettens dom.
Politimesteren har påanket den frifinnende del av dommen på grunn av feil lovanvendelse. Det hevdes at retten har anvendt en for mild culpa-norm. Anken retter seg også mot saksbehandlingen - mangelfulle domsgrunner med hensyn til omtalen av skyldkravet. Subsidiært er det anket over straffutmålingen angående fellelsen etter vegtrafikkloven §24. Etter påtalemyndighetens mening er boten satt for lavt.
Jeg er kommet til at anken over lovanvendelsen må tas til følge.
Herredsretten fant det bevist at tiltalte i 2-tiden natt til mandag 9. april 1984 satte seg inn i en parkert bil, hvor døren på passasjersiden var åpen. Bilen stod parkert i en bratt bakke. Tiltalte, som var sterkt beruset, ville sove i bilen. Han la seg ned over begge forsetene, men hadde vanskelig for å finne en hvilestilling. Han ble derfor liggende og vri seg frem og tilbake. I dommen anføres videre:
«Under disse bevegelsene mener retten at han må ha kommet bort i gearet og skjøvet dette ut av stilling slik at gearet kom i fri. Håndbrekket som da mest sannsynlig ikke var trukket helt opp, var ikke nok til å hindre bilen i å bevege seg, slik at denne sakte begynte å trille bakover ned bakken. Tiltalte satte seg straks opp i førersetet og fikk tråkket inn fotbremsen slik at bilen stanset etter ca 20 meter.»
Politiet, som var kommet til stede, tok hånd om tiltalte. Det ble foretatt blodprøve av ham, og denne viste en alkoholkonsentrasjon i blodet på 2,56 promille.
Herredsretten har lagt til grunn at det forelå kjøring i forhold til vegtrafikkloven §22 første ledd. Bilen ble satt i bevegelse i en bratt bakke og trillet nedover ca 20 meter.
Retten fant det ikke bevist at tiltalte hadde til hensikt å kjøre bilen. Spørsmålet ble så for retten om tiltaltes handlemåte kunne karakteriseres som uaktsom - et spørsmål som retten besvarte benektende, med denne begrunnelse:
«Det er på det rene at tiltalte hadde godt kjennskap til biler, blant annet hadde han drevet som bruktbilforhandler i 2 år. Dette var også en vanlig biltype med normale innretninger. Retten har likevel ikke funnet grunn til å bedømme tiltaltes oppførsel som uaktsom. Det at tiltalte, mens han ligger i forsetet for å prøve å sove, kommer borti gearstangen må etter rettens vurdering bli å betrakte som et hendelig uhell. Det vises i den forbindelse til den aktsomhetsnorm som ble lagt til grunn av Høyesterett i Rt-1984-864. Tiltalte blir etter dette å frifinne for overtredelse av vegtrafikkloven §22 første ledd.»
Denne frifinnelse hviler etter min mening på en uriktig rettsanvendelse.
Med rette har herredsretten ansett at det i objektiv henseende foreligger «føring» av motorvogn i påvirket tilstand. Rettens lovforståelse på dette punkt er i samsvar med avgjørelser i Rt-1939-252, Rt-1947-466, Rt-1977-503 og Rt-1980-44.
Fellelse for fullbyrdet overtredelse forutsetter at tiltalte kan overføres skyld - forsett eller uaktsomhet. Etter det saksforhold herredsretten har bygd på, må man legge til grunn at tiltalte ikke bevisst har foretatt handling med bilens mekaniske innretninger. Han har imidlertid ved sine bevegelser i forsetet skjøvet gearet ut av stilling, slik at gearet kom i fri. Etter mitt skjønn må tiltalte kunne bebreides at han ved sin atferd utløste gearet, slik at bilen trillet bakover. Tiltalte har herved vist en mangel på omtanke og forsiktighet som gir grunnlag for å karakterisere atferden som straffbar uaktsomhet.
Etter min mening er det ikke holdbart til begrunnelse for frifinnelsen å vise til den avgjørelse som er gjengitt i Rt-1984-863. I den saken dreide det seg om en bil som på vesentlige punkter skilte seg fra biltyper som er alminnelige her i landet. I den foreliggende sak har retten fremholdt at det gjaldt «en vanlig biltype med normale innretninger».
Ut fra det saksforhold retten har ansett bevist, mener jeg at retten har lagt en for mild aktsomhetsnorm til grunn når den har ansett at det her bare foreligger et hendelig uhell.
Jeg er således kommet til at den frifinnende del av dommen må oppheves.
Når så er tilfellet, anser jeg det riktigst også å oppheve den fellende del, uten å prøve straffutmålingen. Ved ny behandling av saken kan forholdene bedømmes i sammenheng.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves.
Dommer Hellesylt: Jeg er enig med førstvoterende.
Holmøy, Christiansen og justitiarius Sandene: Likeså.