Rt-1986-543

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1986-05-28
Publisert:	Rt-1986-543 (181-86)
Stikkord:	Erstatningsrett, Bilansvarsloven av 3
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 28. mai 1986 i l.nr. 84 B/1986
Parter:	A (advokat Thorer Ytterbøl) mot A/S Storebrand (advokat Knut Riisa - til prøve).
Forfatter:	Bugge, Schei, Backer, Hellesylt, Endresen
Lovhenvisninger:	Bilansvarslova (1961) §7

Dommer Bugge: A, som er født i 1960, kom natten til 30. mars 1981 alvorlig til skade ved en trafikkulykke på riksvei 127 i X, da hans personbil ble kjørt utfor veien og ble totalskadet. Bilen ble ført av en kamerat, mens A selv var passasjer. Både bilføreren og A var sterkt påvirket av alkohol. A fikk som følge av skadene store varige lammelser og er blitt 100% ufør både medisinsk og ervervsmessig.

Bilen var trafikkforsikret i Storebrand (senere A/S Storebrand-Norden Skadeforsikring, nå igjen A/S Storebrand). Selskapet avslo å yte erstatning under henvisning til at A visste eller måtte vite at bilføreren var alkoholpåvirket, jfr. bilansvarsloven §7 tredje ledd bokstav c). A reiste sak mot selskapet ved Tune herredsrett med krav om erstatning for inntektstap og utlegg, foreløpig begrenset til kr. 500000. Han gjorde gjeldende at han under kjøreturen selv var i en tilstand av så sterk beruselse at han verken visste eller kunne vite at bilføreren var påvirket. Subsidiært krevde han erstatning på grunnlag av loven bestemmelse om at skadebot kan tilkjennes når «serlege grunnar» er for det.

For herredsretten ble pådømmelsen delt, slik at retten først tok standpunkt til om det forelå erstatningsgrunnlag, mens erstatningsutmålingen ble utsatt. Dom ble avsagt 30. desember 1982 med slik domsslutning:

«1. Forsikringsaksjeselskapet Storebrand tilpliktes å betale erstatning til A.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Herredsretten bygget på at bestemmelsen i bilansvarsloven §7 tredje ledd bokstav c) ikke kunne få anvendelse, fordi A var i en slik tilstand umiddelbart før og under kjøringen at han verken visste eller måtte vite at føreren var alkoholpåvirket.

Herredsrettens dom ble av selskapet påanket til Eidsivating lagmannsrett, som avsa dom 11. mai 1984 med denne domsslutning:

«1. A/S Storebrand-Norden Skadeforsikring frifinnes.

2. Saksomkostninger idømmes ikke.»

Lagmannsretten fant ikke å kunne bygge på at A var i en slik tilstand som herredsretten hadde antatt. Heller ikke fikk han medhold i at det forelå særlige grunner for å tilkjenne erstatning. Etter lagmannsrettens mening var det ikke unnskyldende momenter i forbindelse med selve kjøringen og foranledningen til den som talte for å gi erstatning, og de alvorlige konsekvenser ulykken hadde fått for A, var etterfølgende omstendigheter som ikke kunne gi grunnlag for erstatningsplikt.

Når det gjelder saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser, viser jeg ellers til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

A har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.

Til bruk for Høyesterett er A og tre vitner avhørt ved bevisopptak ved Tune herredsrett. De samme vitner har også forklart seg for lagmannsretten. Videre foreligger det forklaring fra ett vitne avhørt ved bevisopptak forut for forhandlingene i lagmannsretten.

Under ankeforberedelsen har A frafalt anførselen om at han på grunn av sin egen beruselse forut for og under kjøringen ikke visste eller måtte vite at bilføreren var alkoholpåvirket. Det erkjennes således at erstatningsspørsmålet reguleres av bilansvarsloven §7 tredje ledd bokstav c). For Høyesterett gjelder tvisten bare spørsmålet om det er særlige grunner som taler for at A tilkjennes erstatning under trafikkforsikringen.

Partenes anførsler omkring dette spørsmål er i det vesentlige de samme som for lagmannsretten.

Den ankende part, A, innrømmer at det ikke i tilknytning til selve kjøringen er omstendigheter som kan sies å skille seg ut fra det som er vanlig i situasjoner som går inn under bilansvarsloven bestemmelse. Han mener dog at det må være et moment i unnskyldende retning at hans selvkontroll og evne til motforestillinger må antas å ha vært sterkt svekket som følge av beruselse, og at han derfor ikke kan legges så meget til last at han ble med på kjøreturen. Hensyn bør også tas til hans ungdom og til at bruken av bil i forbindelse med alkoholnytelse var sterkt i strid med hans vanlige holdning.

Det som særpreger saken, fremholder A, er først og fremst de fatale følger ulykken har fått for ham, medisinsk, økonomisk og sosialt. Hans livssituasjon er totalt endret. Han er varig lammet fra brystet og ned og er 100% yrkesmessig invalid, uten utsikt til bedring. Han er avhengig av rullestol og hjelp til de daglige gjøremål. Byrden ved dette må også bæres av hans mor, som er enslig og har et annet handicappet barn. For at A skal kunne bli boende i hjemmet hos moren, har hun måttet foreta en fullstendig ombygging av huset slik at han har kunnet få en egen, spesialinnredet leilighet. Ved dette har man klart å avverge en institusjonstilværelse, som ellers ville vært alternativet og en dårligere løsning. Men ombyggingen har gjort det nødvendig for moren å oppta betydelige banklån, og familiens økonomiske situasjon er av denne grunn meget vanskelig. Får A erstatning, vil i det minste gjelden kunne dekkes og hans nåværende tilværelse være trygget for lang tid fremover. De offentlige trygdeordninger rekker ikke til dette.

Følgene av skaden er i dette tilfelle så alvorlige og så ekstraordinære at de må tilsi at erstatning blir tilkjent. Lagmannsrettens lovtolkning er her uriktig. Verken loven ordlyd eller dens forarbeider er etter A's mening til hinder for at slike etterfølgende omstendigheter kan tas i betraktning. I dommen i Rt-1978-321 har Høyesterett holdt spørsmålet åpent, og når det der ikke ble tilkjent erstatning, var det fordi skadelidtes økonomiske behov var dekket ved offentlige ytelser. I den juridiske teori er det blitt gitt uttrykk for at loven på dette punkt bør fortolkes liberalt; det er vist blant annet til en uttalelse av Nils Nygaard i Skade og ansvar (3. utgave) side 347. Når loven gir rett til erstatning i tilfelle hvor «serlege grunnar» er for det, er det en fleksibel regel, som gir anvisning på et bredt skjønn hvor også hensynet til en sosialt forsvarlig dekning av skaden må ha vekt.

Etter A's oppfatning bør det,om han får erstatning, ikke foretas noen reduksjon på grunnlag av medvirkningsbestemmelsen i bilansvarsloven §7 første ledd.

A har nedlagt slik påstand:

«1. Tune herredsretts dom av 13. desember 1982 punkt 1 stadfestes.

2. A/S Storebrand-Norden Skadeforsikring tilpliktes å erstatte A sakens omkostninger for herredsretten og lagmannsretten og det offentlige sakens omkostninger for Høyesterett.»

Ankemotparten, Storebrand, gjør gjeldende at lagmannsrettens bevisbedømmelse og rettsanvendelse er riktig.

Det rettslige utgangspunkt er at det i de situasjoner som reguleres av bilansvarsloven §7 tredje ledd bokstav c), ikke skal ytes erstatning under trafikkforsikringen. Unntaket for «serlege grunnar» er en ren benådningsbestemmelse, som må ta sikte på unnskyldende momenter av helt ekstraordinær karakter, knyttet til selve kjøringen eller til bakgrunnen for at passasjeren lot seg kjøre av en påvirket bilfører. At skade er skjedd, og at den får alvorlige følger, er ikke i seg selv noen slik særlig grunn. Det er tvert om den normale situasjon.

Etter Storebrands oppfatning er det ingen slike unnskyldende omstendigheter ved at A deltok i kjøreturen, tvert om må hans forhold i denne forbindelse anses som meget graverende. Om det skulle være så at hans bevissthet og evne til motforestillinger var nedsatt, skyldtes det i tilfelle selvforskyldt beruselse og kan ikke ha erstatningsrettslig relevans.

Domstolene har, hevder Storebrand, temmelig konsekvent stillet seg avvisende til at «etterfølgende omstendigheter» - skadens følger av økonomisk og annen art for skadelidte - kan få noen betydning for erstatningsspørsmålet. Slik må etter selskapets mening også avgjørelsen i Rt-1978-321 oppfattes. Skal skadens omfang kunne komme i betraktning, må det iallfall dreie seg om økonomiske skadefølger av en helt ekstraordinær karakter. Det er ikke tilfellet med de skadefølger som har rammet A, selv om de er dypt tragiske. A mottar full uføretrygd med grunn- og hjelpestønad, for tiden brutto ca kr. 7000 pr. måned, og han har fått støtte til kjøp av invalidebil. Hans og morens økonomiske situasjon er ikke ekstraordinært vanskelig. Saken ligger for så vidt ikke vesentlig annerledes an enn det tilfelle Høyesterett pådømte i 1978.

Skulle man likevel finne at det er grunnlag for å la A få erstatning, er det Storebrands oppfatning at den må reduseres med en betydelig andel under hensyn til hans kvalifiserte medvirkning til skaden.

Storebrand har nedlagt slik påstand:

«1. Eidsivating lagmannsretts dom av 11. mai 1984 punkt 1 stadfestes.

2. Storebrand Skadeforsikring A/S tilkjennes sakens omkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Jeg er som lagmannsretten kommet til at det ikke er grunnlag for å tilkjenne A erstatning etter bilansvarsloven §7 tredje ledd.

Bilansvarsloven forarbeider gir lite konkret veiledning om hva slags «serlege grunnar» som skal kunne føre til at skadelidte får erstatning når han har visst eller måttet vite at bilføreren var påvirket. Av Ot. prp. nr. 24 for 1959-60 fremgår på side 29 annen spalte at bestemmelsen i bokstav c) kom med under lovforberedelsen i departementene, og at meningen var å innføre en strengere regel om erstatningsnektelse enn det som ville følge av den alminnelige medvirkningsbestemmelse i §7 første ledd. Bestemmelsen har i det juridiske ordskifte vært kritisert for å være for firkantet og for å ha ført til urimelige resultater i enkelte situasjoner. Dette har ledet til den tilføyelse som er blitt gjort i bokstav c) ved lov av 21. juni 1985 nr. 81 om endringer i erstatningslovgivningen, hvoretter retten til erstatning likevel skal være i behold i den utstrekning det må legges til grunn at skaden ville ha inntruffet uavhengig av at bilføreren var påvirket. Forarbeidene til endringsloven viser at det hadde vært overveiet å oppheve særregelen i §7 tredje ledd bokstav c) i sin helhet, men at de lovgivende myndigheter ikke fant dette forsvarlig. Man valgte ikke å gå lenger enn til den oppmykning som lovendringen innebærer. Om dette viser jeg til Ot. prp. nr. 75 for 1983-84 side 47 første spalte og Innst. O. nr. 92 for 1984-85 side 8 første spalte.

Lovendringen i 1985 får ellers ingen betydning for erstatningsspørsmålet i vår sak, heller ikke indirekte, idet A ikke bestrider at det har vært årsakssammenheng mellom bilførerens alkoholpåvirkning og ulykken. Dette anser jeg også som helt utvilsomt.

Det følger av det jeg har sagt at det ikke ville kunne bli tale om å gi erstatning på grunnlag av passusen om særlige grunner i §7 tredje ledd bokstav c) i et tilfelle hvor skadelidte måtte nektes erstatning allerede etter den alminnelige regel om medvirkningsansvaret i §7 første ledd. Og sammenhengen mellom disse to bestemmelser må videre føre til, mener jeg, at man ved vurderingen av om erstatning skal kunne gis etter bestemmelsen i tredje ledd bokstav c) først og fremst må se hen til skadelidtes forhold i forbindelse med selve kjøringen som har ført til skaden. Det sentrale blir, med andre ord, i hvilken grad han kan lastes for å ha latt seg kjøre av en påvirket bilfører og derved har medvirket til skaden. Dette må gjelde uansett arten og omfanget av den skade som har rammet ham.

Dette synspunkt er etter min oppfatning godt i samsvar med det som er uttalt om loven uttrykk «serlege grunnar» i Rt-1978-321, særlig side 326.

Om A's rolle i hendelsesforløpet som førte til ulykken 30. mars 1981, er det på de vesentlige punkter ingen uenighet i saken. Han hadde helt fra kl. 14.00 dagen før vært på forskjellige restauranter i Y og Z og drukket store mengder øl sammen med kamerater, blant dem B som førte bilen da ulykken skjedde. Tidligere på aftenen hadde kjøringen vært overlatt til en venninne som ikke hadde drukket, men hun hadde forlatt selskapet. Da guttene skulle kjøre hjem fra den siste restauranten ved 00.30-tiden om natten, ble det til at B førte bilen. Blodprøve tatt av ham ca 4 1/2 time etter ulykken viste en promille på 1,58. Bilen var A's egen, han hadde førerkort, og han var vel kjent med den risiko som knyttet seg til bilkjøring og alkoholnytelse. Det kan etter vitneforklaringene være noen tvil om A selv direkte gav bilnøklene til B, men det må iallfall legges til grunn at han var fullt klar over at nøklene var blitt overlatt til B og aksepterte dette. Strekningen fra restauranten til A's hjem var ca 1 kilometer, og bruken av bilen kunne derfor ikke være noen nødvendighet for ham.

Etter min mening er det ikke holdepunkt for at A, som han hevder, var i en slik tilstand av nedsatt bevissthet og sviktende evne til motforestillinger at han ikke kan lastes for at han ble med på kjøreturen. Jeg viser til lagmannsrettens vurdering av dette. Betydningen av at hans tilstand i tilfelle ville vært en følge av selvforskyldt beruselse, lar jeg derfor stå åpen.

A er utvilsomt hardt rammet av ulykken, og man må ha den største forståelse for de belastninger skaden har medført for ham selv og for moren. Men så massivt som han må sies å ha medvirket til skaden, kan dette etter min oppfatning ikke lede til at han får erstatning. Omfanget av skaden og de konsekvenser den har fått for skadelidte, holder ikke alene som en «serleg grunn» til at erstatning skal tilkjennes i det tilfelle bilansvarsloven §7 tredje ledd bokstav c) omhandler.

Anken fører således ikke frem. Saken gjelder imidlertid spørsmål om tolkningen av medvirkningsbestemmelsene i bilansvarsloven §7 som ikke tidligere har vært forelagt for Høyesterett i denne form. Jeg antar derfor at lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse bør bli stående, og at saksomkostninger heller ikke bør tilkjennes for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Schei: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Backer, Hellesylt og Endresen: Likeså.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Øystein Hermansen): - - -

Saksforholdet er i hovedtrekk:

Den 30. mars 1981 ca kl. 00.55 skjedde en trafikkulykke på Rv. 127 ved - - - i X. En personbil kjørte av veien på høyre side. Den hadde kjørt ned et gjerde, kollidert med et tre som var kuttet over, gått rundt i lufta, og blitt liggende på taket i vegkanten. Bilens eier var A, men det var B som var føreren. A og C var passasjerer.

A ble 100% medisinsk og ervervsmessig ufør som følge av ulykken. Bilen var forsikret i Storebrand, og A fremsatte krav om erstatning for økonomisk tap. Storebrand avslo imidlertid kravet under henvisning til bilansvarsloven §7 tredje ledd litra c, da det viste seg at føreren av bilen hadde vært alkoholpåvirket.

I tiden før ulykken hadde A vært sammen med flere venner, bl.a. B, på restauranter i Y og Z. A hadde først kjørt bilen sin til - - - Restaurant i Y, hvor han ankom ca kl. 14.00. Her drakk han og vennene en del øl (pils). Ut over ettermiddagen fant de på å ville ta en tur til Z. Da A var alkoholpåvirket, ble det en av vennene, D, som kjørte saksøkers bil. Foruten A var B, C og E passasjerer.

Under bilturen drakk passasjerene pils som de hadde medbrakt. Antakelig var det ca 12-15 halve pils som da ble drukket.

Turen gikk først til Peppes, hvor de kjøpte pizza og øl.

Etter oppholdet der dro de til Bjørnen. Her ble imidlertid noen av guttene, herunder A, nektet servering fordi de var for sterkt beruset. De dro derfor snart videre til Escaria og ankom dit ca kl. 20.30-21.00.

På Escaria spiste de også pizza og drakk en del halvlitere med pils. Ca. kl. 23.00 dro de videre, og med D som sjåfør kjørte de tilbake til Y. Her parkerte de rett utenfor Forum. D låste bilen og puttet nøklene i lomma til A. Hun og E dro hjem, mens de tre andre gikk på Forum og drakk mer pils. De forlot restauranten ved stengetid, ca kl. 00.30 og startet på kjøreturen som endte med trafikkulykken.

B opplyste i politiforklaring neste dag at han hadde drukket ca 15 halvlitere pils under restaurantbesøkene. Blodprøven som ble tatt kl. 5.15 viste en promille på 1,58 i middelverdi. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Trond Dolva, Georg Lund og Carl Hugo Endresen): - - -

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten, og finner at A/S Storebrand-Norden Skadeforsikring må frifinnes.

Lagmannsretten vurderer bevisene i saken noe annerledes enn herredsretten har gjort. Lagmannsretten antar at selv om A ved kjøringen var sterkt påvirket av alkohol, kan man ikke legge til grunn at han i den grad manglet evnen til å oppfatte og ha motforestillinger som herredsretten har antatt. Lagmannsretten finner derfor at bilansvarsloven §7 tredje ledd bokstav c kommer til anvendelse.

Det er på det rene at A i likhet med de andre tre guttene som han var sammen med, drakk betydelige mengder øl i tidsrommet fra ca kl. 14.00 søndag 29. mars til kjøringen fant sted ca kl. 00.30 mandag 30. mars. Det er usikkert hvor mye de enkelte deltagerne drakk. De slutninger som kan trekkes med utgangspunkt i blodprøven som ble tatt av bilføreren B, indikerer at det for hans vedkommende dreier seg om ca 10 halvlitere pils i løpet av dette tidsrom, slik at han trolig hadde promille på ca 2,25 ved kjøring. Selv om A vel drakk mer enn han pleide, kan det trolig ikke legges til grunn at A drakk vesentlig mer enn B.

Det er klart at A's oppfattelsesevne og motforestillinger var svekket i en slik situasjon. Det er likevel ikke grunnlag for å bygge på at A var så redusert at han - tilstanden tatt i betraktning - ikke visste eller måtte vite at føreren B var alkoholpåvirket. Lagmannsretten antar at et alkoholkonsum i det omfang som her er aktuelt og fordelt over et så langt tidsrom, vanligvis ikke vil medføre en så kraftig virkning som A hevder. A synes å ha vært vant til å omgås alkohol, og det foreligger ikke opplysninger om uvanlige reaksjoner fra tidligere. Heller ikke de opplysninger som foreligger om hendelsesforløpet denne kvelden og natten gir tilstrekkelig grunnlag for å bygge på dette.

Det forhold at A bare husker det som skjedde om ettermiddagen og tidlig på kvelden, mens han ikke kan huske noe om den siste del av oppholdet i Z, tilbakereisen til Y og besøket på Forum, er ikke avgjørende. Hukommelsestapet omfatter også et tidsrom på mange uker etter ulykken, noe som har sammenheng med de store skadene som han ble påført. I den utstrekning alkoholkonsumet har betydning er det mest nærliggende å tro at det likevel ikke har redusert oppfattelsesevnen ved anledningen så betydelig som herredsretten har lagt til grunn.

Lagmannsretten legger ikke vesentlig vekt på at det ikke foreligger sikre opplysninger om hvordan B fikk bilnøklene eller at B kjørte bilen til tross for at han ikke tidligere hadde kjørt A's bil.

Det foreligger heller ikke for øvrig slike opplysninger om A's opptreden at de - sammen med de øvrige omstendigheter - gir grunnlag for å slutte at han var ute av stand til å vite eller måtte vite at bilføreren var alkoholpåvirket. Bevistvilen er heller ikke av en slik art at man av hensyn til den må legge dette til grunn.

Herredsretten har lagt til grunn at A ble nektet servering under besøket på restaurant Bjørnen i Z. De vitner som uttalte seg for lagmannsretten, kunne ikke positivt bekrefte dette, men utelukket det heller ikke. Vitnet C som ble avhørt ved bevisopptak, har forklart at det var en for ham ukjent person som ble nektet servering. Vitnet C har også forklart at det ble diskutert hvem som skulle kjøre hjem, og at A ikke ville kjøre fordi han nylig hadde vært borte i noe som gjorde at han var redd for å miste sertifikatet. Dette siste som vel henviser til at A's bror tidligere er dømt for promillekjøring, er en konkret detalj som trekker i retning at A til tross for beruselsen ikke var så redusert at han ikke oppfattet det som foregikk.

Lagmannsretten legger etter dette til grunn at A ved anledning av fri vilje ble med på kjøreturen og at han i hvert fall måtte vite at bilføreren var alkoholpåvirket, slik at bilansvarsloven §7 tredje ledd bokstav c kommer til anvendelse. Det er da ikke nødvendig å gå inn på spørsmålet om herredsrettens rettsanvendelse er riktig. - - -