Rt-1986-558
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1986-05-30 |
| Publisert: | Rt-1986-558 (184-86) |
| Stikkord: | Prosess, Habilitet |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 30. mai 1986 i l.nr. 86/1986 |
| Parter: | Førstestatsadvokat Anstein Gjengedal, aktor mot A (forsvarer advokat Ole A. Bachke jr.). |
| Forfatter: | Schei, Skåre, Røstad, Endresen, justitiarius Sandene |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §108, §111 |
Dommer Schei: Kragerø herredsrett avsa 18. oktober 1985 dom med slik domsslutning: ,
«1. A, født xx.xx.1960, dømmes for forbrytelser mot straffeloven §127 første ledd, §229 første ledd jfr. §230, §228 første ledd jfr. §230, §222 første ledd, §227 første ledd, §291 og §162 første ledd jfr. narkotikaforskriftene av 30. juni 1978, samt forseelser mot drukkenskapsloven §17, alt sammenholdt med straffeloven §62 og §63 annet ledd, til en straff av fengsel i 1 - ett - år og 6 - seks - måneder, som er en fellesstraff med den betingede del av Kragerø forhørsretts dom av 6. januar 1984. - Til fradrag går 315 - trehundreogfemten - dager for utholdt varetektsfengsel.
2. Påtalemyndigheten gis bemyndigelse til å anvende sikringsmidler som nevnt i straffeloven §39 nr. 1, a-f, for et tidsrom av inntil 5 - fem - år.
3. A dømmes sivilrettslig til å betale erstatning til Kragerø politikammer med kr. 614,75 - sekshundreogfjorten 75/100 - kroner. Oppfyllelsesfristen er 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse.»
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av herredsrettens domsgrunner.
Domfelte har anket over saksbehandlingen. Han gjør gjeldende at den ene av meddommerne var inhabil. Hun er gift med innehaveren av restauranten - - -, B, som A i 1980 truet med pistol da han ble nektet adgang til restauranten. Han er straffedømt for dette forholdet. Det er også på annet grunnlag motsetningsforhold mellom familien B og familien A som tilsier at fru B ikke skulle ha vært dommer i saken. Når han ikke under hovedforhandlingen tok opp spørsmålet om fru B's habilitet, skyldes det at det først var den tredje og siste dagen under hovedforhandlingen at han ble klar over hvem hun var. Forsvareren sa da til ham at det var for sent å angripe rettens sammensetning.
Anken var berammet til foretagelse den 5. mars 1986. Ankeforhandlingen ble da utsatt, og det ble bestemt at det skulle innhentes forklaringer fra herredsrettens formann, vedkommende meddommer, forsvareren og fra domfelte.
På det grunnlag som nå foreligger, er jeg kommet til at domfeltes anke må tas til følge.
Det er riktig, som anført av domfelte, at fru B's ektefelle, B, i 1980 ble truet med pistol av domfelte. I politiforklaring den 3. november 1980 angav B at A og noen andre den 20. oktober 1980 forsøkte å komme inn på - - -, men ble avvist fordi de var beruset. A ville ikke forlate stedet frivillig, og ifølge B's politiforklaring gikk A til angrep både på B og på dørvakten, C. B og dørvakten greide å få A ut av restauranten. Det heter så videre i forklaringen blant annet:
«A holdt pistolen med begge hendene. Avh. var inne på tanken å gå mot ham og eventuelt sparke pistolen fra ham, men avstanden mellom dem var for stor. Avh. oppfattet situasjonen som meget alvorlig, da han kjente til at guttene hadde vært i klammeri med politiet tidligere i sommer. Avh. ble redd, da A rettet pistolen mot dem.
Avh. valgte å gå inn ytterdøra, sammen med C, og låste denne.
Avh. gikk opp i 2. etg. for å ringe til politiet. På vei til 2. etg. hørte han rutene bli knust.»
B's politiforklaring må oppfattes slik at han så på det som hadde hendt som meget alvorlig, og ikke som en «episode» av en slik art som restaurantpersonale sikkert ofte kan bli utsatt for.
A ble ved Kragerø herredsretts dom av 4. desember 1981 domfelt for trusselen med pistol og for ruteknusingen i - - -. Om trusselen med pistol heter det i dommen:
«Retten finner det bevist at tiltalte utenfor - - -, etter at basketaket var slutt, trakk den tidligere nevnte pistol som han hadde skjult i klærne. Det er noe uklart om pistolen ble trukket mens han holdt på å reise seg etter å ha ligget nede, eller om han hadde reist seg opp, men retten tillegger ikke dette noen særlig betydning. Det finnes videre bevist at tiltalte tok, eller forsøkte å ta, et ladegrep med pistolen. Situasjonen måtte for de tilstedeværende oppfattes som meget truende og farlig, og de fant å burde løpe inn i restauranten. Tiltalte var beruset, og hadde under utkastelsen vist at han var rebelsk. De to som hadde kastet tiltalte og hans kamerater ut, kunne ikke se at pistolen var ubrukelig. De måtte oppfatte det slik at tiltalte kunne skyte. Det finnes ikke tvilsomt at tiltaltes opptreden her rammes av straffeloven §227. Retten finner det også klart at tiltalte forsto at hans opptreden kunne fremkalle alvorlig frykt.»
Domspremissene bekrefter det inntrykk av alvor som kom til uttrykk i B's politiforklaring. Jeg tilføyer at i tiltalepunktet for trusselen med pistol var kun C ført opp som fornærmet. Dette formelle forhold kan ikke tillegges vekt ved inhabilitetsvurderingen. Det avgjørende her må være at B selv følte seg truet. At også han hadde reell grunn til å oppfatte situasjonen slik, fremgår av det jeg har sitert fra herredsrettens dom, jfr. at situasjonen «for de tilstedeværende» måtte «oppfattes som meget truende og farlig». B var en av de tilstedeværende.
Jeg finner det ikke tvilsomt at hvis spørsmålet om fru B's habilitet som dommer hadde vært tatt opp ved hovedforhandlingens begynnelse under henvisning til de forhold jeg har beskrevet, ville hun måtte erklæres inhabil etter domstolsloven §108.
Aktor har anført at fru B ikke kan være inhabil, og at han har vist til Høyesteretts kjennelse i Rt-1985-895. Jeg deler ikke dette syn. Riktignok er det i denne avgjørelsen uttalt at man «bør være forsiktig med å gi §108 for stor rekkevidde når det gjelder inhabilitet som følge av ekteskap . . .». Men det er presisert at det gjelder «i saker som ikke berører den annen ektefelle direkte og personlig». Ved alvorlige trusler av den karakter B ble utsatt for, vil det være normalt om ektefellen på det følelsesmessige plan «direkte og personlig» blir berørt. Saksforholdet i nærværende sak er i det hele av en helt annen karakter enn saksforholdet i avgjørelsen i Rt-1985-895.
A reiste ikke inhabilitetsinnsigelse mot fru B ved hovedforhandlingens begynnelse eller senere under hovedforhandlingen. Det heter om dette i ankeerklæringen:
«A kjente imidlertid ikke igjen fru B i begynnelsen av hovedforhandlingen, da habilitetsspørsmålet er oppe. Først under forhandlingens tredje og siste dag ble han oppmerksom på at konen til B, som han tidligere var dømt for å ha truet med pistol, var domsmann. Han nevnte dette til sin forsvarer, som ikke ønsket å ta spørsmålet opp på dette trinn i rettsforhandlingene. Ettersom A ble klar over forholdet så sent i saken, bør det derfor ikke tillegges vekt at dette ikke ble gjort gjeldende under hovedforhandlingen, jfr. Domstolloven §108 i.»
Det er ikke mulig å fastslå med sikkerhet når A ble klar over at meddommeren var gift med B og om han tok opp med forsvareren spørsmålet om inhabilitetsinnsigelse burde eller kunne gjøres gjeldende. Etter det materiale som foreligger, kan det forholde seg som domfelte hevder, at han først ble oppmerksom på forholdet den tredje - og siste - dagen under hovedforhandlingen og at han, etter å ha nevnt det for sin forsvarer, fikk forståelsen av at det nå var for sent å reise innsigelser mot rettens sammensetning. Dette hendelsesforløp må etter min mening legges til grunn ved inhabilitetsvurderingen.
Jeg finner ikke at domfeltes unnlatelse av å ta opp habilitetsspørsmålet for fru B kan ha den virkning at inhabilitetsinnsigelsen er tapt for ham. Domstolsloven §111 annet ledd kan ikke med rimelighet forstås slik at en tiltalt som ved avslutningen av hovedforhandlingen i en sak blir oppmerksom på at en dommer kan være inhabil, under de foreliggende omstendigheter skulle være avskåret fra å ta dette opp i en anke. Situasjonen er en annen enn hvor en tiltalt er oppmerksom på at det kan være grunnlag for å gjøre innsigelse mot rettens sammensetning, men unnlater dette og holder innsigelsen i bakhånd for en eventuell anke for det tilfellet at avgjørelsen skulle gå ham imot, jfr. Rt-1951-1171.
Jeg er etter dette kommet til at fru B var inhabil som dommer i saken, jfr. domstolsloven §108. Herredsrettens dom med hovedforhandling må oppheves, jfr. straffeprosessloven av 1887 §393 annet ledd nr. 2.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves.
Dommer Skåre: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Røstad, Endresen og justitiarius Sandene: Likeså.