Rt-1986-628

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1986-06-13
Publisert:	Rt-1986-628 (201-86)
Stikkord:	Entrepriserett, Prislovgivning
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 13. juni 1986 i l.nr. 96/1986
Parter:	Troms Kraftforsyning (advokat Bjørn Eggen) mot Astrup Høyer A/S (advokat Hans Chr. Bjønness - til prøve).
Forfatter:	Sinding-Larsen, Dolva, Bugge, Røstad, Michelsen
Lovhenvisninger:	Forvaltningsloven (1967) §41, Arbeidsmiljøloven (1977)

Dommer Sinding-Larsen: Etter anbudsinnbydelse og anbud inngikk Troms Kraftforsyning og A/S Høyer-Ellefsen - nå Astrup Høyer A/S - den 22. februar 1977 kontrakt om utførelse av de bygningsmessige arbeider, seksjon I og II, for Skibotn kraftverk. Samlet kontraktsum for begge seksjoner var kr. 173000000. I kontrakten var det inntatt bestemmelser om regulering av kontraktsummen ved endringer i priser, lønninger og sosiale utgifter. Det var fastsatt tidsfrister for fullførelse og overtagelse av forskjellige deler av anlegget. Alt arbeid skulle vært utført og kraftverket driftsklart 15. november 1979. Arbeidsmiljøloven av 4. februar 1977 medførte at det ikke som forutsatt ville bli anledning til anleggsdrift i tre skift. Partene inngikk derfor den 29. november 1977 en tilleggsavtale hvoretter Troms Kraftforsyning skulle betale et tillegg til kontraktsummen på kr. 35000000 for at arbeidene likevel i det vesentlige skulle fullføres til de tider som tidligere var avtalt. Overføringsanleggene for Boikiharjo og Gåvdajavre skulle imidlertid først være fullført innen 1. oktober 1980. Disse anleggene står for ca 15% av anleggsomkostningene.

Ved kongelig resolusjon av 17. februar 1978 ble det gitt bestemmelser om midlertidig prisstopp med virkning fra 10. februar. Disse ble senere fulgt opp med en rekke nye bestemmelser, som jeg ikke finner det nødvendig å gå nærmere inn på. Prisstoppbestemmelsene fikk også virkning for adgangen til å anvende kontraktens bestemmelser om forhøyelse av den avtalte kontraktsum på grunn av lønnsstigning m.v. Den 6. februar 1980 gav Forbruker- og administrasjonsdepartementet såkalte gjennomføringsforskrifter som gjaldt for kontrakter om byggearbeider og anleggsarbeider med prisreguleringsklausul. I §2 om «unntak for langsiktige kontrakter» var det for «kontrakter inngått før 10. februar 1978 hvor overtakelse/avlevering ikke er skjedd pr. 31. desember 1979» bestemt at prisstoppdatoen skulle forskyves fra 10. februar til 12. september 1978, og at tillegg frem til sistnevnte dato kunne regnes etter kontraktens bestemmelser. For tidsrommet videre frem til 31. desember 1979 måtte det ikke tas høyere tillegg enn det som fulgte av nærmere angitte bestemmelser.

Partene forela for Prisdirektoratet spørsmålet om kontrakten med tilleggskontrakt gikk inn under unntaksbestemmelsen i forskriftenes §2. I brev av 6. mai 1980 uttalte direktoratet at det etter de opplysninger som forelå, antok at kontrakten gikk inn under denne bestemmelsen. Direktoratets uttalelse var en tolkningsuttalelse og ikke en bindende avgjørelse i henhold til §2 siste ledd. Troms Kraftforsyning mente at direktoratet tolket §2 uriktig når det ble antatt at også de deler av anlegget som var overlevert i 1979 ble omfattet av bestemmelsen. Troms Kraftforsyning tok derfor forbehold ved betaling av notaer som var basert på prisstigningstillegg etter §2. A/S Høyer-Ellefsen reiste fastsettelsessøksmål ved Malangen herredsrett for å få fastslått at kontrakten av 22. februar 1977 med tilleggskontrakt av 29. november 1977 i sin helhet kom inn under §2 i forskriftene av 6. februar 1980. Malangen herredsrett avsa den 23. april 1982 dom med slik domsslutning:

«Kontrakt av 22. februar 1977 mellom Troms Kraftforsyning og A/S Høyer-Ellefsen med tilleggsavtale av 29. november 1977 kommer i sin helhet inn under §2 i Forbruker- og administrasjonsdepartementets gjennomføringsforskrifter av 6. februar 1980 om tillegg for prisstigning i bygg og anlegg.

A/S Høyer-Ellefsen tilkjennes saksomkostninger med kr. 33700,- - trettitretusensjuhundrekroner -.»

Troms Kraftforsyning påanket dommen til Hålogaland lagmannsrett, som den 17. februar 1984 avsa dom med denne domsslutning:

«1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. Troms Kraftforsyning v/styrets formann betaler til A/S Høyer-Ellefsen v/styrets formann innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen saksomkostninger for lagmannsretten med kr. 26801,- - kronertjuesekstusenåttehundreogen 00/100.»

Når det gjelder saksforholdet for øvrig og partenes anførsler for de tidligere instanser, viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Troms Kraftforsyning har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Etter prosedyren gjelder anken bare rettsanvendelsen.

Ved bevisopptak til bruk for Høyesterett er det avhørt to vitner, hvorav det ene, kontorsjef Heier i Prisdirektoratet, tidligere har avgitt forklaring både for herredsretten og lagmannsretten. Det er fremlagt en rekke nye dokumenter, i det vesentlige dokumenter fra saker hvor Prisdirektoratet har behandlet dispensasjonssøknader fra entreprenører, eller gitt uttalelse om hvorvidt avtaler går inn under unntaksbestemmelsene i §2 i forskriftene av 6. februar 1980. Saken står likevel i det vesentlige i samme stilling som for lagmannsretten.

Den ankende part, Troms Kraftforsyning, har i det vesentlige anført:

Bestemmelsene i §2 i forskriftene av 6. februar 1980 kommer bare til anvendelse når «overtakelse/avlevering» ikke er skjedd pr. 31. desember 1979. «Overtakelse/avlevering» må antas å bety det samme som «overtagelse» i Norsk Standard 3401 avsnitt 23. Uttrykket har her en fast definert betydning, og det er tillagt bestemte rettsvirkninger at overtagelse er skjedd. Denne skjer ved en formell handling, slik at det er helt på det rene når rettsvirkningene skal inntre. Overtagelse har således en klar entrepriserettslig betydning. Når forskriftene bruker ordet overtagelse, må dette innebære en henvisning til den entrepriserettslige overtagelse. Entreprenørene hadde ønsket at bestemmelsen i §2 skulle få en annen ordlyd, som kunne føre til at et senere tidspunkt i kontraktsavviklingen kunne legges til grunn. Vitneforklaring for Høyesterett fra underdirektør Atne i Statens bygge- og eiendomsdirektorat viser at direktoratet i sin uttalelse om forskriftene, som også er fremlagt, la stor vekt på at ordet overtagelse skulle brukes. Det ble særlig pekt på at man ikke måtte bygge på sluttoppgjørstidspunktet.

Det følger av §2 sammenholdt med bestemmelsene i Norsk Standard 3401 23. august at når deler av anlegget er overtatt etter hvert, vil §2 bare få anvendelse på de deler av kontrakten som gjelder det som ikke var overtatt pr. 31. desember 1979.

I de tolkningsuttalelser som Prisdirektoratet har gitt, og som nå er dokumentert for Høyesterett, har direktoratet tapt av syne utgangspunktet - overtagelsestidspunktet - og har tolket bestemmelsen altfor lemfeldig i entreprenørenes favør. Noe av forklaringen kan være at direktoratet har handlet under sterkt tidspress. Direktoratet har blant annet av denne grunn ikke villet treffe bindende avgjørelser etter §2 siste ledd, men har overlatt den endelige avgjørelse av tolkningsspørsmålet til domstolene. Dette tilsier at uttalelsene ikke bør tillegges for stor vekt. Det vises for så vidt til forvaltningsloven §41 om hvilken betydning det skal tillegges ved vurderingen av gyldigheten av enkeltvedtak at det er mangler ved saksbehandlingen.

I enkelte tolkningsuttalelser har direktoratet bygget på at også kontrakter hvor det bare var ubetydelig arbeid som gjenstod pr. 31. desember 1979, gikk inn under §2.

Etter direktoratets tolkningspraksis kan det ikke trekkes noen klar grense for bestemmelsens virkeområde. Direktoratets fortolkning er således i strid med forutsetningen om at bestemmelsen skulle gi klare grenser.

Den ankende part viser til at det, dersom ikke deler av anlegget som er overtatt før 31. desember 1979 holdes utenfor, vil oppstå en ugrunnet forskjellsbehandling mellom de tilfelle da en entreprenør har et arbeid alene og de tilfelle da arbeidet er delt på flere.

Videre anføres at man ikke ensidig kan se hen til entreprenørens interesser. Også byggherrene er rammet av prisstoppen, som vil være til hinder for at de i sine priser tar igjen tillegg i byggekostnadene.

Prisdirektoratet har således i sine tolkningsuttalelser gitt uttrykk for en uriktig forståelse av forskriftene. Herredsretten og også til dels lagmannsretten har lagt for stor vekt på Prisdirektoratets syn, og det foreligger under enhver omstendighet en uriktig rettsanvendelse når direktoratets forståelse av bestemmelsen er lagt til grunn.

Når det gjelder den foreliggende avtale, pekes på at Norsk Standard 3401 uttrykkelig var gjort til en del av avtalen. Det var videre avtalt at forskjellige deler av anlegget skulle overtas etter hvert og innen fastsatte frister. Bestemmelsene i Norsk Standard om delovertagelse kom således til anvendelse. Overtagelser hadde funnet sted i samsvar med avtalen. Den 31. desember 1979 var det bare overføringsanleggene for Boikiharjo og Gåvdajavre som ikke var overtatt. På disse anlegg gjenstod arbeider for 6-8 millioner kroner. Etter den ankende parts syn kan §2 i forskriftene av 6. februar 1980 bare komme til anvendelse på lønninger m.v. som angår disse overføringsanleggene.

Den ankende part, Troms Kraftforsyning, har nedlagt slik påstand:

«Troms Kraftforsyning frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Ankemotparten, Astrup Høyer A/S, hevder at herredsretten og lagmannsretten har kommet til et riktig resultat, og kan også i det vesentlige tiltre lagmannsrettens begrunnelse. Ankemotparten har ellers i det vesentlige anført:

Den ankende part synes å legge en helt avgjørende vekt på overtagelseskriteriet i Norsk Standard 3401. Ankemotparten vil i denne forbindelse peke på at hvis kontrakten betraktes som et hele, må det være avgjørende at siste overtagelse ikke var skjedd den 31. desember 1979. Spørsmålet om betydningen av arbeider etter siste formelle overtagelse, foreligger derfor ikke i denne sak. Ankemotparten vil likevel generelt bemerke at arbeider etter siste overtagelse må kunne få betydning, idet det kan følge av kontrakten at slike arbeider skal utføres uten at de skal avsluttes med en formell overtagelse. Dette kan for eksempel gjelde oppryddingsarbeider. Ankemotparten er enig i at oppgjørstidspunktet ikke kan legges til grunn. Det er ingen som har hevdet at dette tidspunkt skulle være avgjørende.

Når det som her dreier seg om én kontrakt, må i tilfelle siste overtagelse være avgjørende for om kontrakten går inn under §2. Det kan ikke legges noen vekt på at deler av anlegget er overtatt tidligere. Den ankende parts syn har ingen holdepunkter i §2 i forskriftene av 6. februar 1980. Norsk Standard 3401 gir ingen veiledning. Den tar sikte på helt andre forhold og skal regulere de privatrettslige forhold mellom partene. Som påpekt av lagmannsretten, kan man ikke gå ut fra at overtagelse har samme betydning i prisforskriftene som i Norsk Standard 3401.

Ved tolkningen av §2 i forskriftene må man for det første se på ordlyden. Bestemmelsen gjelder «langsiktige kontrakter» som er inngått før 10. februar 1978. Arbeider i henhold til kontrakten må strekke seg utover 31. desember 1979. Av det man vet om bestemmelsens forhistorie, må man kunne slutte at det med «overtagelse/avlevering» siktes til fullføring av det fysiske arbeid etter kontrakten, jfr. blant annet vitneforklaring fra kontorsjef Heier i Prisdirektoratet.

Bakgrunnen for bestemmelsen var de urimelige følger prisstoppbestemmelsene fikk for entrepriseavtaler med reguleringsklausul inngått før prisstoppen ble gitt. Det avgjørende for omfanget av disse følger var, når de økte utgifter til lønninger m.v. ble pådratt, ikke om det skulle skje en eller flere delovertagelser før kontraktens endelige avvikling. Det ville være i strid også med intensjonene med bestemmelsen om man skulle tolke §2 slik den ankende part hevder.

Et tredje vesentlig moment er Prisdirektoratets tolkningspraksis. Bestemmelsen er utformet i direktoratet, og direktoratet hadde etter §2 siste ledd fullmakt til å avgjøre tvilstilfelle med bindende virkning. Direktoratet hadde dessuten fullmakt til å dispensere fra prissoppbestemmelsene. På denne bakgrunn må direktorates tolkningsuttaleser, som helt entydig viser at det avgjørende er antatt å være om det etter kontrakten gjenstod fysiske arbeider den 31. desember 1979, tillegges en vesentlig vekt. Også Prisdirektoratets behandling av dispensasjonssaker forut for 6. februar 1980 trekker i samme retning. Det ble her lagt vekt på om arbeidet var avsluttet eller skulle avsluttes etter 31. desember 1979. Forskriftene bygget på dispensasjonspraksis.

Det er ikke riktig som anført av den ankende part, at tolkningsuttalelsene ikke var forsvarlig forberedt. Uttalelsen i den foreliggende sak bygget på en skriftlig fremstilling fra partene, og det ble holdt et møte med partene i direktoratet.

Ved en eventuell fortolkningstvil må det legges vekt på at det ikke bør gripes inn i den private avtale i videre omfang enn det er klart grunnlag for. Det vises til Rt-1984-785, særlig side 789.

Det bestrides ikke at også byggherrene ble rammet av prisstoppbestemmelsene, men dette kan ikke trekkes inn ved tolkningen av forskriftene av 6. februar 1980.

Ankemotparten, Astrup Høyer A/S, har nedlagt slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Astrup Høyer A/S tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten.

Bestemmelsene i §2 i forskriftene av 6. februar 1980 gjelder langsiktige kontrakter om bygge- eller anleggsarbeider med prisreguleringsklausul, inngått før 10. februar 1978, det vil si før prisstopp ble innført.

Når en byggekontrakt inneholder bestemmelser om at kontraktprisen skal reguleres i takt med stigningen i lønninger og materialpriser m.v., kan kontraktprisen fastsettes på grunnlag av priser og lønninger på kontrakttiden. Uten en slik prisreguleringsklausul vil entreprenøren ved langsiktige kontrakter måtte betinge seg et vesentlig høyere vederlag for å ha dekning for den prisstigning som må forventes i byggetiden. Det er derfor uten videre klart at det er et meget følbart inngrep i kontraktforholdet når bestemmelser om prisstopp fratar entreprenøren adgangen til å regulere kontraktprisen slik det er avtalt. Inngrepet blir mer følbart jo mer langvarig byggetiden er. At det kunne være et behov for å lempe på de generelle prisstoppbestemmelser for særlig langvarige byggekontrakter, ligger derfor i dagen. Det fremgår at prismyndighetene både gjennom dispensasjonssøknader og henvendelser ellers fra entreprenørhold var blitt gjort kjent med problemene. Det er dette særlige behov som er bakgrunnen for bestemmelsene i §2 i forskriftene av 6. februar 1980, jfr. Forbruker- og administrasjonsdepartementets merknader gjengitt i Pristidende nr. 6 for 1980 141.

Under sin behandling av dispensasjonssøknader hadde Prisdirektoratet funnet å burde legge vekt på om kontrakten skulle være «avsluttet» pr. 31. desember 1979. Etter sammenhengen må dette forstås slik at det avgjørende var om arbeidene etter kontrakten skulle være fullført før eller etter årsskiftet 1979/80. Kontorsjef Heier i Prisdirektoratet, som har deltatt i utarbeidelsen av forslag til de forskrifter som senere ble fastsatt av departementet, har som vitne forklart at meningen var at de kritierier man var kommet frem til i dispensasjonssakene, skulle nedfelles i de generelle forskrifter.

Dette taler for å forstå §2 slik at det avgjørende er det arbeid som etter kontrakten faktisk skulle utføres etter 31. desember 1979, ikke det mer formelle hvorledes partene hadde innrettet seg med hensyn til overtagelse i den betydning dette uttrykket er brukt i Norsk Standard 3401. Som påpekt av lagmannsretten, skal overtagelsesreglene i Norsk Standard 3401 tjene helt andre formål enn prisbestemmelsene, og overtagelse behøver ikke bety det samme i de to regelsett.

Jeg er enig med ankemotparten i at det må legges betydelig vekt på Prisdirektoratets tolkningsuttalelser, og kan for så vidt vise til ankemotpartens anførsler slik jeg har referert dem foran. Saken er på dette punkt vesentlig bedre belyst enn den var for lagmannsretten, som ikke hadde det materiale som nå er fremlagt om uttalelser i andre lignende saker. Disse øvrige uttalelser bygger alle på samme forståelse av bestemmelsen som den det er bygget på i den foreliggende sak.

Det er i nærværende sak ikke nødvendig å ta standpunkt til hvorvidt forskriftenes §2 kan komme til anvendelse hvis de arbeider som gjenstod pr. 31. desember 1979 var bagatellmessige og anlegget overtatt av byggherren i sin helhet. Den 31. desember 1979 gjenstod overtagelse av deler av anlegget som til sammen stod for ca 15% av kontraktsummen eller vel kr. 30000000. Overtagelse av disse deler av anlegget skulle først skje 1. oktober 1980. Det gjenstod her å utføre arbeider for 6-8 millioner kroner.

Det kan etter mitt syn ikke legges vekt på at de forskjellige deler av Skibotn kraftverk skulle overtas - og ble overtatt - av Troms Kraftforsyning etter hvert som de ble ferdige og innen frister fastsatt i kontrakten. Det dreier seg om én byggekontrakt hvoretter de siste arbeider skulle være utført innen 1. oktober 1980. Utbetaling skulle skje etter hvert som arbeidene ble utført og materialer m.v. ble tilført anleggsområdet. Utbetalingene var ikke knyttet til fullførelsen av anleggets enkelte deler. Behovet for å regulere kontraktsummen etter pris- og lønnsstigningen fulgte av lengden på den samlede anleggstid og ble ikke påvirket av byggherrens overtagelse av deler av anlegget. Også ordlyden i forskriftenes §2 indikerer at det er den samlede anleggstid som må være avgjørende, ikke hvorvidt større eller mindre deler av anlegget er overtatt før den endelige avslutning av byggeperioden.

Anken har ikke ført frem, og den ankende part må betale saksomkostninger også for Høyesterett. Ankemotparten har inngitt omkostningsoppgave. Saksomkostningene settes til kr. 48183, hvorav kr. 183 for omkostninger.

Jeg stemmer for denne dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Troms Kraftforsyning til Astrup Høyer A/S 48183 - førtiåtte tusen ett hundre og åttitre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

Dommer Dolva: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Bugge, Røstad og Michelsen: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Martin Beer): - - -

Saken gjelder i korthet følgende:

I forbindelse med bygging av Skibotn Kraftverk, utlyste Troms Kraftverk (T.K.) innbydelse til anbud på to hoveddeler som samlet utgjorde hele anlegget.

Utlysningen ble foretatt i desember 1975.

A/S Høyer-Ellefsen (H.E.) leverte anbud 23. februar 1976 på begge hoveddeler og fikk anbudet antatt. Startordre ble gitt 1. juni 1976 og en kontrakt for det hele underskrevet 22. februar 1977.

I kontrakten er det fastsatt en rekke tidsfrister for når de forskjellige deler av anlegget, såsom oppdemmingsanlegg, tunnellanlegg og selve kraftstasjonen skal være ferdig. Det hastet for T.K. å få vannet oppsamlet og kraftstasjonen i drift fortest mulig for å møte en forutsatt strømmangel.

Av fristene kan nevnes at kraftanlegget skulle være klart for prøvedrift 15. november 1979 og oppryddingsarbeidene foretas i 1980.

I kontrakten var inntatt bestemmelser om mulkt for oversittelse av fristene, og premie ved tidligere ferdigstillelse. Videre var inntatt en prisstigningsklausul hvorved økning i lønninger, sosiale utgifter, materialpriser, transportpriser etc., som oppsto i tid etter anbudet, skulle godtgjøres av T.K. særskilt, etter en metodikk som har dannet seg i vanlig praksis i bransjen, og som tilsikter å gi entreprenøren kompensasjon for slike økte utgifter, og slik at anbudsprisen kan regnes på grunnlag av hva som er kjent på tidspunktet for anbudet uten at man skal behøve å skjønne om den prisstigning som vil vise seg å inntre i anleggsperioden. Denne prisstigningsklausul ble praktisert, inntil prisstopp ble innført pr. 10. februar 1978 og delvis satte ut av kraft kompensasjonsretten.

Etter at arbeidene var oppstartet, ble den nye arbeidsmiljøloven satt i kraft. Arbeidene var planlagt utført med tre skift, men ved den nye loven kunne det arbeides bare i to skift, hvilket ville medføre en vesentlig forsinkelse av arbeidene. Dette var T.K. s risiko, og da T.K. samtidig hadde stor interesse av å få anlegget fullført snarest mulig, ble det mellom partene inngått en tilleggs- eller forseringsavtale datert 29. november 1977.

Etter at denne avtale var inngått, kom de samlede kostnader i henhold til kontrakten opp i ca 208 millioner kroner.

Det ble også i tilleggsavtalen fastsatt endringer i noen av de opprinnelige tidsfrister for ferdigstillelse, slik at de mest presserende anlegg ble presset frem i opprinnelige frister, mens mindre presserende anleggsdeler ble gitt nye frister, således skulle fristen for overføringsanleggene Biokiharjo og Gåvdajavre være 1. oktober 1980.

Såvel hovedkontrakten som tilleggskontrakten inneholder således bestemmelser om frister for suksessiv ferdigstillelse av de enkelte anleggsdeler. H.E. fullførte sitt arbeid i rett tid i henhold til kontrakten.

Kraftverket ble satt i drift i oktober 1979. Pr. 1. januar 1980 utgjorde verdien av gjenstående arbeider ca kr. 6-8 millioner.

Det som denne sak dreier seg om, er spørsmålet om hvorledes prisstigningen i kontrakttiden skal beregnes for et anlegg hvor kontraktarbeidene ennå ikke var sluttført, men hvor deler av anlegget var overtatt til bruk før utgangen av 1979. Kontrakten ble som foran opplyst inngått lenge før prisstoppen ble innført i 1978, og når tvisten har oppstått, skyldes det forståelsen av en unntaksbestemmelse for prisstoppen: Forbruker- og administrasjonsdepartementets forskrifter av 6. februar 1980 «Gjennomføring av midlertidige forskrifter av 23. november 1979 om prisberegning og meldeplikt, tillegg for prisstigning i bygg og anlegg», som gjelder for kontrakter om byggearbeider og anleggsarbeider med prisreguleringsklausul. Forskriftenes §2 lyder:

§2. Unntak for langsiktige kontrakter. For kontrakter inngått før 10. februar 1978 hvor overtakelse/avlevering ikke er skjedd pr. 31. desember 1979, gjelder følgende:

1. Stoppdato forskyves til 12. september 1978, og tillegg frem til denne dato kan regnes etter kontraktens bestemmelser.

2. For tidsrommet 12. september 1978-31. desember 1979 må ikke tas eller kreves høyere tillegg enn nevnt i prisstoppforskriftene av 15. september 1978, gjennomføringsforskriftene av 30. mars 1979 for bygg og anlegg eller gjenomføringsforskriftene av 6. februar 1980 om indeksklausuler og kalkulasjon.

3. Etter 31. desember 1979 kan regnes tillegg etter kontraktens bestemmelser. Prisdirektoratet kan i tvilstilfelle avgjøre om en kontrakt kommer inn under disse bestemmelser.

Spørsmålet er om kontrakten mellom partene kommer inn under begrepet «langsiktig kontrakt» i forhold til bestemmelsen, som gir adgang til i større utstrekning å oppfylle kontraktens prisstigningsklausul enn det ellers ville være. Den forskjellige forståelse av bestemmelsen som partene har, - om frysningstidspunkt for prisene skal flyttes fra 10. februar 1978 og frem til 12. september 1978 -, vil føre til en prisforskjell ca kr. 2,9 millioner ved det endelige anleggsoppgjør.

Tvilen om tolkningen av §2 ble reist i mars 1980 av T.K., og partene hadde i den anledning en konferanse med Prisdirektoratet 18. april samme år, hvor spørsmålet ble drøftet blant annet på grunnlag av et felles notat som partene hadde satt opp. I brev av 6. mai 1980 uttaler direktoratet blant annet:

«. . . Etter de opplysninger som foreligger, antar direktoratet at kontrakten går inn under §2 i Forbruker- og administrasjonsdepartementets gjennomføringsforskrifter av 6. februar 1980 om tillegg for prisstigning i bygg og anlegg . . .»

På denne bakgrunn foretok T.K. 23. mai 1980 en utbetaling til dekning for diverse notaer fra H.E. ialt kr. 3969949,20, men tok følgende forbehold:

«Utbetalingen medfører ingen erkjennelse av at samtlige kontraktarbeider skal reguleres i henhold til §2 i Forbruker- og administrasjonsdepartementets gjennomføringsforskrifter av 6. februar 1980. Vi tar derfor forbehold om å komme tilbake til saken.

Utbetalingen kan derfor betraktes som et § kontobeløp.»

I brev av 13. februar 1981 til H.E. kommer T.K. tilbake til saken og gjør gjeldende:

«. . . Den vesentlige del av beløpet gjaldt kontraktsarbeid som ble overtatt før årsskiftet 1979/80, jfr. vedlagte fotokopier av overtagelsesforretningene. Det følger da av første ledd i gjennomføringsforskriftenes §2 at pristillegg ikke kan beregnes etter resten av bestemmelsen. Differansen er av oss beregnet til kr. 3825000,- for meget utbetalt . . .» og krever dette dekket dels ved motregning og dels ved krav om tilbakebetaling av kr. 1948000. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Bård Gaarder, Halvard Lind Hansen og ekstraordinær lagdommer Håvard Nesheim): - - -

Lagmannsretten er kommet til samme resultat enn herredsretten. - - -

Skibotn kraftverk kom i kommersiell drift høsten 1979, og TK har oppgitt produksjonen i 1979 til 73,5 GWh. Den gjennomsnittlige årsproduksjon er oppgitt til 300 GWh. Det er i saken lagt fram en serie protokoller for overtakelse av deler av anleggsarbeidet fra august 1978 til sist i oktober 1979. Partene er enige om at dette er forretninger som er holdt i samsvar med NS 3401 pkt. 23, og at de kontraktsrettslige følger som er omhandlet i pkt. 23.7, jfr. pkt. 23.6, er inntrådt. Det er ikke gjort gjeldende av partene at det er noe uvanlig ved å sette særskilte tidsfrister for deler av et langvarig bygge- og anleggsarbeid som man her har med å gjøre, og holde særskilte overtakelsesforretninger i samsvar med NS 3401 pkt. 23 etter hvert som de enkelte deler er ferdige. Lagmannsretten ser det også som naturlig at risikoen for klart avgrensede deler av byggearbeidene går over på byggherren etter hvert som entreprenøren er ferdig med de enkelte deler. Selv om prismyndighetene måtte hatt i tankene pkt. 23 om overtakelse i NS 3401 da gjennomføringsforskriftene av 6. februar 1980 ble utarbeidet, er det derfor ikke gitt at begrepet «overtakelse/avlevering» i forskriftenes §2 har samme innhold som begrepet overtakelse i NS 3401 pkt. 23. Reglene om prisstopp var et ledd i økonomisk reguleringspolitikk, NS 3401 er bestemmelser av kontraktsrettslig innhold.

Lagmannsretten oppfatter formålet med gjennomføringsforskriftene av 6. februar 1980 å være i første rekke å dempe virkningene av prisstoppbestemmelsene for visse typer langsiktige bygge- og anleggskontrakter. I forhold til disse bestemmelser vil det naturlige være å betrakte alt arbeid HE skulle utføre for TK i forbindelse med bygging av Skibotn kraftverk som ett og samme arbeid. Anleggsarbeidene startet opp i 1976, og pågikk kontinuerlig til overføringsanleggene for Boikiharjo og Govdajavre var fullført høsten 1980. Arbeidsinnsatsen fra entreprenøren hadde riktig nok ikke samme omfang hele tiden, og det var en forholdsvis liten del av de totale arbeider som ikke var utført pr. 1. januar 1980. Men det gjensto i alle fall arbeider for mellom 6 og 8 mill. kroner.

Overføringsanleggene for Boikiharjo og Govdajavre var ikke nødvendige for å sette igang kraftproduksjonen. Men det var betydelige vannmengder som skulle magasineres her. TK opplyste under ankeforhandlingen at vannet fra disse magasinene ville stå for omlag 60 GWh av den totale årsproduksjon på 300 GWh. Lagmannsretten betrakter da Boikiharjo og Govdajavre som en viktig del av Skibotn kraftverk. Det får da ingen selvstendig betydning at kraftproduksjonen ble satt i gang høsten 1979.

Lagmannsretten legger også vekt på at Prisdirektoratet i sitt brev av 6. mai 1980 har antatt at kontrakten mellom partene går inn under §2 i gjennomføringsforskriftene. Som vitne for lagmannsretten uttalte kontorsjef Heier at Prisdirektoratet mente det var riktig å fortolke forskriftenes §2 strengt etter sin ordlyd, slik at hvis entreprenøren ikke i sin helhet var ferdig med sitt arbeid pr. 1. januar 1980, ville prisstoppdato bli forskjøvet til 12. september 1978. Det er ikke nødvendig for lagmannsretten å ta standpunkt til om forskriftene kan fortolkes så bokstavelig. Under enhver omstendighet var de arbeider som gjenstod med overføringsanleggene for Boikiharjo og Govdajavre såvidt omfattende at kontrakten mellom TK og HE i sin helhet kommer inn under §2 i gjennomføringsforskriftene.

Det er åpenbart at virkningen av prisstoppbestemmelsene slo ut med forskjellig tyngde i ulike situasjoner. Gjennomføringsforskriftenes §2 viser også at det vil kunne ha betydelige konsekvenser for byggherre og entreprenør om dato for kontraktsinngåelse eller fullføring av arbeidet faller på den ene eller andre siden av bestemte skjæringsdatoer. Og det kan ofte bero på rene tilfeldigheter på hvilken side av de avgjørende datoer partene har falt. Men dette kan ikke få til konsekvens at konkrete rimelighetsbetraktninger blir tillagt vekt av betydning ved tolkningen av gjennomføringsforskriftene.

Lagmannsrettens konklusjon blir således at kontraktsforholdet mellom partene i sin helhet kommer inn under §2 i gjennomføringsforskriftene av 6. februar 1980. - - -