Rt-1986-693
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1986-06-27 |
| Publisert: | Rt-1986-693 (215-86) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 27. juni 1986 i l.nr. 105 B/1986. |
| Parter: | Statsadvokat Ellen Holager Andenæs, aktor mot A (forsvarer advokat Arne Meltvedt). |
| Forfatter: | Endresen, Dolva, Philipson, Christiansen, Schweigaard Selmer |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §48, §227, §392, §400 |
Dommer Endresen: Tana og Varanger herredsrett avsa den 5. mars 1986 dom med slik domsslutning:
«1. A, født xx.xx.1936, dømmes for overtredelse av straffeloven §227 første ledd og §392 første ledd, 2. straffalt. Utmåling av straff utstår i medhold av straffeloven §52 nr. 1 med en prøvetid på 2 - to - år.
2. A dømmes til å betale erstatning til B med kr. 399,- - trehundreognittini - og til C med kr. 135,- - etthundreogtrettifem -, innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse.
3. A dømmes til å betale det offentlige sakens omkostninger med kr. 300,- - trehundre - kroner.»
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av herredsrettens dom.
Domfelte har påanket herredsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder feil ved saksbehandlingen og lovanvendelsen. Det anføres i anken at straffellelsen etter straffeloven §227 første ledd er uriktig fordi domfeltes handlemåte hadde karakteren av en lovlig nødvergehandling. Det fremholdes i denne forbindelse at det er en grunnleggende feil ved hele dommen at retten ikke har tatt stilling til spørsmålet om domfeltes materielle rett til multebærene.
Domfellelsen etter straffeloven §392 første ledd hevdes å måtte oppheves fordi rettens grunnlag for å fastslå at det var rettsstridig å frata de fornærmede besittelsen av multebærene, er mangelfullt. Videre anføres det at pådømmelsen av erstatningskravet kr. 264 for kjøreutgifter er uholdbar fordi domfeltes forhold i denne forbindelse ikke var gjenstand for tiltale i saken. Heller ikke kunne domfelte pålegges å erstatte bærenes verdi når retten ikke hadde tatt standpunkt til domfeltes påståtte enerett til bærene.
Jeg er kommet til at anken må tas til følge.
Herredsretten har kjent domfelte skyldig i fremsettelse av trusler som rammes av straffeloven §227.
Domfeltes forsvarer for herredsretten gjorde imidlertid gjeldende at domfelte handlet i nødverge, straffeloven §48. Dette har herredsretten - uten nærmere begrunnelse - avvist under henvisning til at det etter rettens syn ikke forelå noen avvergelseshandling. Slik forholdene lå an i saken, skulle imidlertid retten ha drøftet dette spørsmål. En avvergelseshandling kunne nemlig ikke bare - som herredsretten synes å ha gått ut fra - tenkes rettet mot selve bærplukkingen. Hvis domfelte etter straffeloven §400 annet ledd hadde enerett til multene på sin eiendom, eller ut fra en faktisk villfarelse mente å ha rett til bærene, kunne det også foreligge en avvergelseshandling når domfelte hindret at de ulovlig plukkede bær ble tatt bort fra stedet. Ut fra sitt uriktige standpunkt at ingen avvergelseshandling forelå, har herredsretten unnlatt enhver videre drøftelse av vilkårene for nødverge i relasjon til straffeloven §227, herunder også om domfelte eventuelt måtte gå straffri etter §48 fjerde ledd.
Det er etter mitt syn en gjennomgående feil ved dommen at retten helt har unnlatt å ta standpunkt til det materiellrettslige spørsmål om enerett for domfelte til å plukke multer på sin eiendom, eller om hun iallfall i god tro mente å ha en slik rett. Den manglende drøftelse av dette forhold gjør seg i enda sterkere grad gjeldende når det gjelder herredsrettens behandling av forholdet til straffeloven §392. Jeg finner imidlertid ikke grunn til å gå nærmere inn på herredsrettens behandling av denne bestemmelse. Det forhold som her er pådømt, henger nemlig så nøye sammen med domfellelsen etter straffeloven §227 at når denne oppheves, bør opphevelsen også gjelde dette tiltalepunkt.
Jeg finner etter dette at herredsrettens dom må oppheves i sin helhet. Opphevelsen omfatter således også de idømte erstatninger, jfr. straffeprosessloven §434 annet ledd.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves.
Dommer Dolva: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Philipson, Christiansen og Schweigaard Selmer: Likeså.
Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Edgar Jensen med domsmenn):
A er født xx.xx.1936. Hun er gift og har to barn. Hun opplyser å motta uføretrygd f.t. med ca kr. 3000,- pr. mnd. Hun er tidligere ustraffet.
Statsadvokaten i Troms og Finnmark har den 28. oktober 1985 utferdiget tiltak mot A for overtredelse av
straffeloven §227 første ledd,
for i ord eller handling å ha truet med et straffbart foretagende som kan medføre høyere straff enn 1 års hefte eller 6 måneders fengsel, under sådanne omstendigheter at trusselen er skikket til å fremkalle alvorlig frykt,
ved at hun mandag 29. juli 1985 ca kl. 24.00 på en multemyr ved X i Y truet B og C ved å foreta huggebevegelser med en øks imot dem under sådanne omstendigheter at trusselen fremkalte alvorlig frykt.
Straffeloven §392 første ledd, 2. straffalternativ,
for rettsstridig å ha satt seg eller andre i besittelse av noen løsøregjenstand,
ved at hun til tid og på sted som nevnt under post I rettsstridig tilegnet seg ca 6 kg multebær tilhørende de under post I nevnte personer. - - -
Etter den umiddelbare bevisførsel under hovedforhandlingen, finner retten følgende faktum bevist:
De to fornærmede i saken, vitnene B og C, startet ca kl. 20.30 på kvelden den 29. juli 1985 fra Y, for å dra på multebærtur. Etter å ha plukket en del bær andre steder, foreslo B at de skulle dra til X, der hun var kjent i området og tidligere hadde plukket bær. De ankom X, hvor de kjørte over tiltaltes inngjerdede eiendom, parkerte bilen, og gikk over gjerdet for å plukke multer på den del av tiltaltes eiendom som lå utenfor gjerdet.
Før de parkerte bilen, kjørte de over tiltaltes eng langs traktorspor, ifølge de to fornærmede.
Vitnet B har under hovedforhandlingen opplyst at hun er vokst opp i området, men at det aldri har vært noe forbud mot multebærplukking på angjeldende multemyr de plukket på. Begge de to fornærmede kan ikke si med sikkerhet hvor mye bær som ble plukket her. Vitnet Johnsen har forklart at de som bor i området, respekterte grunneierens enerett til multebærplukking.
Tiltalte, som kom tilbake fra bærtur utpå kvelden, oppdaget den parkerte bilen og de to som plukket bær på hennes eiendom. Hun forklarte at hun er dårlig til bens (ufør), og mener at hun derfor bør få plukke multebærene som står nærmest huset. Bærene på den angjeldende myr var, ifølge henne, heller ikke helt modne denne dag. Tiltalte mislikte også sterkt at de hadde kjørt bil over hennes jorde. Hun sendte derfor sin pleiesønn D, som er 12 år gammel, ut til de to fornærmede for å be dem fjerne seg. Disse to svarte da han, at de kunne plukke så mye de ville på stedet.
Tiltalte parkerte bilen sin ved siden av de fornærmedes bil, og ventet en god stund på at de to skulle komme tilbake fra myra. Hun forklarer at hun var sint, da ingen andre tidligere hadde plukket bær på stedet.
Da de fornærmede kom tilbake til bilen ble de møtt av tiltalte, som brukte kjeft på dem og kalte dem for kjeltringer.
I ene hånden holdt tiltalte en liten øks, som hun foretok huggebevegelser med, samtidig som hun forlangte at de skulle sette multebærene igjen og forlate stedet umiddelbart. I følge de fornærmede ble huggebevegelsene foretatt på en avstand av ca 2 meter. Det er usikkert om det var «futteral» på økseggen, noe tiltalte hevder.
Tiltalte forklarer her at hun forlangte å få bærene, men at øksen ble hentet for å hugge i stykker bæreposene som inneholdt multer, og at øksen ble holdt ned langs siden hele tiden.
Retten finner her bevist at tiltalte foretok huggebevegelser med øksen, samtidig som hun uttalte at dersom de kom tilbake skulle hun skyte dem. Tiltalte kan imidlertid ikke huske å ha sagt dette.
Tiltalte har under hovedforhandlingen forklart at hun var mest sint for at de hadde kjørt bil over eiendommen hennes. Det var ikke satt opp noe skilt om kjøring forbudt, men de to fornærmede måtte kjøre gjennom en port for å komme inn på tiltaltes jorde.
Retten finner også bevist at de fornærmede måtte gi fra seg 6 kg multebær, og at tiltalte hadde sluppet ut luften av to dekk, som ble ødelagt da fornærmede C kjørte fra stedet. Retten finner ikke bevist at tiltalte brukte uttrykket «drepe», jfr. her den endring av post I i tiltalebeslutningens objektive gjerningsbeskrivelse som aktor har foretatt.
Retten finner her at tiltalte har foreholdt seg slik, huggebevegelser og at hun uttalte at dersom de kom tilbake skulle hun skyte dem, at hun i ord og handling har fremsatt trusler som er «skikket til» å fremkalle alvorlig frykt hos de to fornærmede, jfr. Andenæs, Spesiell Strafferett, utg. 1971 1. Begge to ble redde, og etterlot seg derfor multebærene umiddelbart. Objektivt sett har tiltalte overtrådt straffeloven §227. Hun truet her med i det minste en legemsbeskadigelse.
Retten finner også bevist at tiltalte har utvist forsett. Hun måtte være klar over at det var en trusel hun fremsatte, og at truselen var skikket til å fremkalle alvorlig frykt hos de to fornærmede spesielt.
Forsvareren har påberopt nødvergebestemmelsen i straffeloven §48 som frifinnelsesgrunn. Retten finner ikke at det foreligger en slik avvergehandling fra tiltaltes side, hva angår post I i tiltalen, slik at denne bestemmelse skulle komme til anvendelse.
De subjektive og objektive straffbarhetsvilkår er tilstede, og tiltalte blir derfor å domfelle i samsvar med tiltalens post I.
Når det gjelder tiltalens post II, finnes bevist at tiltalte har tilegnet seg 6 kg multebær fra de to fornærmede. Spørsmålet er om besittelsesberøvelsen er rettsstridig.
Når det gjelder den materielle rett til å plukke multer på tiltaltes «uindhegnede» eiendom, har forsvareren anført at området må betegnes som «multebærland» i relasjon til straffeloven §400 annet ledd jfr. §399 første ledd. I den forbindelse er det vist til Høyesteretts kjennelse i Rt-1968-24 flg. Kjennelsen gir på side 26 uttrykk for at regelen skal gis anvendelse på en hver forekomst av multeplanter uansett voksestedet, «forutsatt at de dekker et område av noen størrelse og har en viss rikholdighet, slik at utnyttelsen har økonomisk betydning for vedkommende grunneier».
I grensetilfelle vil det måtte legges vekt på om grunneier konsekvent har markert et krav om enerett til multene, uttales det i kjennelsen.
Retten finner ut fra de foreliggende opplysninger det høyst tvilsomt om det angjeldende område kan betegnes som multebærland i straffeloven §400 annet ledds forstand. Retten finner for sin del ikke å ville gå nærmere inn på dette forhold, da den under enhver omstendighet finner at tiltalte har overskredet grensen for hva som kan ansees som lovlig selvtekt, det vil her si en rettmessig besittelsesberøvelse av multebærene. Som Høyesterett uttaler i kjennelsen inntatt i Rt-1953-181, må handlingens berettigelse, om den er rettmessig, bedømmes uansett den materielle enerett. Her foreligger ingen avvergelseshandling og tiltalte har brukt altfor kraftige virkemidler hensett, til de små verdier det her er snakk om, jfr. Andenæs, Alm. Strafferett side 180 og Staalesen, Jussens Venner side 226 flg. Retten er derfor etter en totalvurdering kommet til at hennes handling er rettsstridig rent objektivt. - - -