Rt-1953-181
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1953-02-12 |
| Publisert: | Rt-1953-181 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 21/1953 |
| Parter: | Statsadvokat Karl Lous, aktor mot 1. A 2. B (forsvarer høyesterettsadvokat Chr. L. Jensen). |
| Forfatter: | Qvigstad, Kruse-Jensen, Skau, Gaarder, justitiarius Grette |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §392, §393, Straffeprosessloven (1887) §212, §215, §232, §377, §42, §57 |
Dommer Qvigstad: Bodø herredsrett avsa den 9. juni 1952 enstemmig dom med sådan domsslutning: «A og B dømmes for forseelse mot strl. §392 hver til en bot av 25 kroner, subsidiært fengsel i 6 dager. De dømmes til innen 14 dager å levere tilbake til C og D en pram, 3 ørretgarn og et seigarn, og hver til å betale saksomkostninger til statskassen med kr. 50,00.»
Dommen er av de domfelte påanket til Høyesterett. Saksforholdet fremgår av herredsrettens domgrunner.
Anken gjelder såvel saksbehandlingen som lovanvendelsen. Hva saksbehandlingen angår, gjør de, domfelte gjeldende at det
Side:182
er en feil av herredsretten ikke å ta standpunkt til hvorvidt de var eneeiere av Forsvatnet og fiskeretten der.
Anken over lovanvendelsen går ut på at herredsretten feilaktig har antatt at bestemmelsene i straffeprosesslovens §212, §215 §232 ikke ga de domfelte rett til å fjerne og beslaglegge den omhandlede pram og de 4 fiskegarn; videre hevder de - så - vidt jeg forstår ankeerklæringen - at herredsretten har tatt feil når den har funnet at deres gode tro med hensyn til eneretten til fisket og retten til å fjerne de nevnte gjenstande ikke var unnskyldelig.
Før jeg går over til å behandle de påberopte ankegrunner, har jeg en bemerkning å gjøre til foreleggets beskrivelse av det straffbare forhold. I forelegget heter det under henvisning til straffelovens §392, 1. ledd at de tiltalte «fra Forsvatnet (Storvatnet) rettsstridig borttok tre ørretgarn, et seigarn og en pram, som de siden har beholdt og nektet å utlevere til de rettmessige eiere eller besiddere». Men det forhold at de domfelte har beholdt de omhandlede gjenstande og vegret seg ved å utlevere dem, rammes ikke av straffelovens §392, og for øvrig heller ikke av §393, jfr. Høyesteretts dom i Rt-1913-193. Hvis herredsretten har ansett det nevnte forhold som en del av grunnlaget for fellelse - hvilket etter domsgrunnene synes meg uklart - så foreligger det for så vidt en feil i lovanvendelsen.
Jeg tar deretter for meg ankegrunnene:
Jeg kan ikke finne at det er noen feil ved saksbehandlingen at herredsretten ikke har avgjort spørsmålet om de domfeltes materielle enerett til fisket i Forsvatnet. Retten uttaler at det ikke er tvilsomt «at de tiltalte er i god tro når de påstår å være eneberettiget til fisket i Forsvatnet. Men retten er ikke enig i at denne gode tro er aktsom». Videre anføres det i forbindelse med straffutmålingen at retten i formildende retning har tatt hensyn til de tiltaltes «slette økonomi og gode tro». Det synes etter dette som herredsretten feilaktig har ansett de tiltaltes gode tro som en ikke unnskyldelig rettsvillfarelse, jfr. straffelovens §57. Imidlertid foreligger det her en såkalt situasjonsvillfarelse av den art som omhandles i straffelovens §42, jfr. Rt-1936-79. Spørsmålet om hvorvidt den gode tro er uaktsom eller ikke, blir derfor i dette tilfelle irrelevant, og likeså hvorvidt de domfelte virkelig har hatt noen enerett til fisket, slik som av dem hevdet.
Det avgjørende blir derimot om de domfelte uansett deres eventuelle materielle enerett til fiskevatnet i det foreliggende tilfelle var berettiget til å fjerne prammen og garnene - eller m. a. o. om deres besittelsestakelse av de nevnte løsøregjenstande var rettsstridig. Jeg er enig med herredsretten i at de av de domfelte påberopte bestemmelser i straffeprosessloven om beslag og pågripelse ikke kan finne anvendelse her, men jeg kan ikke se at herredsretten for øvrig har drøftet spørsmålet
Side:183
om rettsstridigheten. Jeg kan heller ikke finne at domsgrunnene inneholder tilstrekkelige opplysninger til at Høyesterett kan ta standpunkt til dette spørsmål. Jeg nevner her som et moment av betydning spørsmålet om hvorvidt de domfeltes inngripen alene kan karakteriseres som en avvergelse av at der etableres en tilstand som stred mot deres formodede rettigheter, eller om den innebar en avbrytelse av et allerede festnet forhold. Jeg savner i herredsrettens domsgrunner vesentlige opplysninger for å avgjøre dette, f.eks. om de fornærmedes garnfiske hadde pågått i lengre tid, om de uavhengig av mulig fiskerett hadde rett til å holde båt i vatnet og hvor lenge de hadde hatt sin pram der. Til belysning av det spørsmål om bedømmelsen av egenmektig rettshåndhevelse som her foreligger, kan jeg for øvrig vise til professor Adolf Lindviks anmeldelse av Vinding Kruse: «Eiendomsretten» i Rt-1935-593 flg., se 612 flg. og de rettsavgjørelser som der er omtalt.
Under henvisning til hva jeg har anført finner jeg at herredsrettens dom med hovedforhandling må bli å oppheve.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves.
Dommer Kruse-Jensen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Skau, Gaarder og justitiarius Grette: Likeså.
Av herredsrettens dom (sorenskriver Hj. Neiden med domsmenn Dankert Pedersen og Reinnard Ervik):
A er født xx.xx.1898. Han er ugift gårdbruker uten forsørgelsesbyrde. Han har angitt å tjene 7-800 kroner pr år og å være uformuende. Han er tidligere dømt til ett års fengsel etter landssvikanordningen, forøvrig ustraffet og ikke mulktert.
B er født xx.xx.1908. Han er gårdbruker, forsørger hustru og 2 barn og har angitt å tjene kr. 16-1 700 pr år og å ha kr. 6-7 000 i formue. Han er tidligere ustraffet og ikke mulktert.
Politimesteren i Bodø har den 25. oktober 1950 forelagt dem hver en bot av kr. 100,00, subsidiært fengsel i 12 dager for forseelse mot strl. §392 for rettsstridig å ha satt seg eller andre i besiddelse av noen løsøregjenstand eller medvirket hertil, derved at de den 2. og 9. september 1950 fra Forsvatnet (Storvatnet) i Gildeskål rettsstridig borttok tre ørretgarn, et seigarn og en pram, som de siden har beholdt og nektet å utlevere til de rettmessige eiere eller besiddere, nemlig C og D.
Dette forelegg har de tiltalte nektet å vedta, hvorfor saken er sendt nærværende rett til pådømmelse etter strpl. §377, 4. ledd.
Det er ingen uenighet om at de tiltalte har foreholdt seg som i forelegget anført. Men de tiltalte hevder at de er blitt eneeier av skogen og grunnen omkring Forsvannet, og dermed også eneeier av
Side:184
Forsvannet og av fiskeretten der, i h. t. tidligere utskiftninger av 1860 og 1881 og 1882, og at dette er blitt lagt til grunn under en grensegangsforretning av 1949. Og under enhver omstendighet har de hevdet fiskeretten. De fornærmede hevder at det bare er skogen som ble utskiftet, mens grunnen ikke er blitt utskiftet, og henviser til at beitet fremdeles ligger i fellesskap.
Retten har ikke materiale til å avgjøre spørsmålet om fiskeretten. Det er ikke tvilsomt at de tiltalte er i god tro når de påstår å være eneberettiget til fisket i Forsvannet. Men retten er ikke enig i at denne gode tro er aktsom. Spørsmålet er tvilsomt. Den dom av 2. desember 1925 hvorved Salten herredsrett frifant en som var tiltalt for ulovlig fiske og som påsto seg frifunnet fordi grunnen lå i fellesskap, burde bl.a. ha bragt dem til å tvile på sin rett og fått dem til å søke spørsmålet avgjort ved sivilt søksmål. Eventuelt hevdet rett til fiske kan ikke medføre enerett til fiske.
De tiltalte har ment seg berettiget til å beslaglegge båt og garn under henvisning til strpl. §215 og §232. Men retten er ikke enig heri. §232 er åpenbart uanvendelig, og hverken båt eller garn var av betydning som bevismidler eller kunde gjøres til gjenstand for inndragning, jfr. strpl. §212. §215 er derfor ikke anvendelig. Rent bortsett fra at man ikke kan sitte med de beslaglagte ting i årevis uten rettens beslutning og at den som beslaglegger må være berettiget til beslag, hvilket retten som tidligere nevnt finner tvilsomt. - - -