Rt-1986-715
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1986-06-18 |
| Publisert: | Rt-1986-715 (225-86) |
| Stikkord: | Ekspropriasjonsrett, Saksomkostninger |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 18. juni 1986 i l.nr. 253 K/1986 |
| Parter: | Bonsak Bech (advokat Erling Moss) mot Rana kommune (kommuneadvokat Jogeir Løvseth). |
| Forfatter: | Aasland, Hellesylt, Halvorsen |
| Lovhenvisninger: | Skjønnsprosessloven (1917) §42, Bygningsloven (1965) §61, Grunnloven (1814) §105, Tvistemålsloven (1915) §181, §404, §43, Lov om endring i kommunal inndeling (1956), §32, §42, §43, Naturvernloven (1970) §20, Konsesjonsloven (1974) §14, Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) |
Rana herredsrett avhjemlet 19. november 1985 skjønn med slik slutning:
«1. Rana kommune v/ordføreren betaler Bonsak Bech erstatning for de to teigene langs Hammervegen som ved reguleringsplanen av 19. april 1983 ble utlagt til friareal etter en gjennomsnittspris på kr. 4,- - fire kroner 00/100 - pr. kvm. Renter svares med 15% årlig fra skjønnet er endelig. Rana kommune v/ordføreren frifinnes for å innfri den teig av Bonsak Bech's eiendom som ligger øst for industriområdet og Svenskvegen og som ble regulert til friareal ved reguleringsplanen av 19. april 1983.
2. Saksomkostninger idømmes ikke.»
Skjønnsrettens avgjørelse av saksomkostningsspørsmålet ble påkjært til lagmannsretten.
Hålogaland lagmannsrett avsa 21. mars 1986 kjennelse med slik slutning:
«1. Kjæremålet forkastes. - - -»
- - -
Bonsak Bech har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det gjøres gjeldende at lagmannsretten har fortolket skjønnsloven §42 og bygningsloven §61 feilaktig. Lagmannsrettens avgjørelse innebærer at skjønnsloven §42 og §43 ikke gjelder for saker som etter bygningsloven skal avgjøres ved skjønn. Det er en lang rekke bestemmelser i bygningsloven som henviser til skjønn.
Bygningsloven §61 og skjønnsloven §42 er sideordnede bestemmelser, og saksomkostningsspørsmålet for skjønn etter bygningsloven må avgjøres ut fra hvilken type skjønn saken gjelder. I tiden før 1. januar 1983 hadde det utviklet seg en rettspraksis hvoretter det offentlige i stor grad ble pålagt å erstatte den private part hans saksomkostninger. Dette gjaldt i saker både etter bygningsloven og etter naturvernloven. Det var ikke avgjørende om den private part var saksøkt eller saksøker. På grunnlag av denne praksis utarbeidet Advokatforeningen et notat som dannet grunnlag for en endring av skjønnsloven §42. I notatet var det foreslått at etter skjønnsloven §42 skulle omkostningene ved skjønnssaker for innløsning av eiendom påhvile den som har interesse av inngrepet. Det ble videre foreslått at etter skjønnsloven §43 skulle hovedregelen i tvistemålsloven kapittel 13 gjelde, dog slik at det etter skjønnsloven var noe større adgang til å tilkjenne den private part saksomkostninger selv om han ikke vant frem med sitt krav. Departementet konkluderte med at spørsmålet om saksomkostninger i utgangspunktet burde reguleres ved generelle regler i skjønnsloven. Inntil videre skulle spesielle regler om saksomkostninger i særlovgivningen gå foran de generelle regler i skjønnsloven. Uttalelsen kom som en kommentar til lov av 21. desember 1956 nr. 3 om kommunal inndeling, og gjaldt ikke øvrige særbestemmelser. Konklusjonen må være at lovendringene også omfattet skjønn etter bygningsloven §42. Det vises til Ot. prp. nr. 62/1981-82 side 82: «Også saker om innløsning på grunn av rådig hetsinnskrenkninger bør derfor omfattes av bestemmelsene i §42, se tilføyelsen i paragrafens første ledd.»
Det anføres subsidiært at dersom saksomkostningsspørsmålet skal avgjøres etter bygningsloven §61, må Bonsak Bech likevel tilkjennes saksomkostninger, idet skjønnsretten har fastsatt en regulær ekspropriasjonserstatning. Grunneieren forlangte overfor kommunen at denne skulle innløse det aktuelle friareal. Dette ble skjønnsrettens resultat selv om avgjørelsen bygde på bygningsloven §32 og grunnloven §105. Resultatet fremkom som en følge av kommunens subsidiære standpunkt om at hvis vilkårene for erstatning etter bygningsloven §32 nr. 1 forelå, skulle kommunen ekspropriere, jfr. bygningsloven §43 nr. 2 annet ledd. I skjønnspremissene er det henvist til erstatningsfastsettelse «i samsvar med lov om erstatning ved ekspropriasjon av fast eiendom».
Når kravet ikke ble tatt til følge for en mindre del av arealet, var dette fordi kommunen opplyste at denne tomta kunne bli omregulert til forretningstomt så snart grunnforholdene var undersøkt nærmere. For øvrig er resultatet det samme som om kommunen selv hadde påstevnet skjønn til innløsning av arealet. Hvem som vinner en sak, må selvsagt avgjøres ut fra skjønnsrettens konklusjon, ikke ut fra om parten har fått medhold i alle sine anførsler. - - -
Rana kommune v/ordføreren har tatt til gjenmæle og levert tilsvar til kjæremålserklæringen. Det anføres at lagmannsretten har tolket loven riktig når den har lagt til grunn at bygningsloven §61 som særbestemmelse går foran skjønnsloven §42. Det er riktig som anført av den kjærende part at skjønnsloven §42 første ledd annen setning etter lovendringen i 1982 er formulert slik at den også dekker omkostningene ved saker om innløsning og erstatning etter bygningsloven §42 og §43. Omkostningsproblemene forbundet med slike saker etter disse bestemmelser var også blant de forhold lovgiver fokuserte og overveide ved utarbeidelsen av bestemmelsen. Hadde bygningsloven §61 samtidig blitt opphevet, måtte skjønnsretten lagt skjønnsloven §42 til grunn for omkostningsavgjørelsen i den foreliggende sak. Bygningsloven §61 ble imidlertid stående og går dermed foran de alminnelige bestemmelser i skjønnsloven. Det vises til Justisdepartementets uttalelse i Ot. prp. nr. 62/1981-82 side 78 første spalte nederst. Justisdepartementets konklusjon gjelder generelt eksisterende omkostningsbestemmelser i særlovgivningen.
Det er ikke riktig slik den kjærende part hevder at det «på bakgrunn av dom inntatt i Rt-1960-446 utviklet seg en praksis hvor det offentlige ble pålagt og/eller godtok å betale skjønnsomkostningene selv om den private part var saksøker». Denne rettspraksis gjelder skjønn etter konsesjonsloven §14 og naturvernloven §20. Disse lover mangler særskilte bestemmelser om saksomkostninger, og rettspraksis vedrørende disse lovbestemmelsene blir da av mindre interesse på et område som reguleres av bygningsloven bestemmelser.
Kjæremotparten er videre uenig i den kjærende parts subsidiære anførsel om bygningsloven §61. Grunneieren påsto innløsning, subsidiært erstatning for de arealer som inngår i reguleringsplanen. En vesentlig del av skjønnsforhandlingene dreide seg om vilkårene for innløsning etter bygningsloven var tilstede. På dette punkt fikk kommunen medhold fullt ut.
Grunneierens subsidiære påstand om erstatning ble tatt til følge i medhold av bygningsloven §32. Når skjønnsretten likevel utmålte erstatningen etter ekspropriasjonserstatningsloven, har dette sin bakgrunn i kommunens subsidiære påstand om å få innløse eiendommen i medhold av bygningsloven §43 nr. 2 annet ledd, som ble tatt til følge. Kommunen fikk dessuten medhold i at renter skulle betales først fra det tidspunkt skjønnet var endelig, ikke fra reguleringsplanen ble stadfestet. Rentebeløpet for dette tidsrom utgjør tretti tusen kroner, et vesentlig beløp sett i forhold til erstatningssummen som beløper seg til åtti tusen kroner.
Det fastholdes at det ikke er noe å bemerke til herredsrettens vurdering ved omkostningsavgjørelsen i forhold til det resultat og den bevisbedømmelse den kom til i selve skjønnet. Kommunen fikk medhold i en rekke av de punkter det ble forhandlet om under skjønnet, og herredsretten har i tillegg anført at saken har reist flere vanskelige spørsmål av prinsipiell interesse. Herredsrettens avgjørelse av omkostningsspørsmålet er således ikke i strid med loven, jfr. tvistemålsloven §181, annet ledd, jfr. §404 nr. 3. - - -
Høyesteretts kjæremålsutvalg vil peke på at det her er tale om et kjæremål over lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål over skjønnsrettens avgjørelse når det gjelder spørsmål om saksomkostninger. I denne saken har utvalget således begrenset kompetanse, jfr. tvistemålsloven §181 annet ledd og §404. Utvalget er kommet til at det foreligger feil ved skjønnsrettens lovtolking og at dens avgjørelse i saksomkostningsspørsmålet må oppheves.
Utvalget er enig med skjønnsretten og lagmannsretten i at det er særbestemmelsen i bygningsloven §61 som må legges til grunn for avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet, iallfall så langt det ikke er tale om den del av saken som gjaldt kommunens krav på å ekspropriere i medhold av samme lovs §43 nr. 2 annet ledd etter at grunneieren hadde fått medhold i at han hadde krav på erstatning etter loven §32 nr. 1. Men tolkingen av §61 vil måtte skje med utgangspunkt i de endringer som i 1982 kom inn i skjønnsloven §42 i forbindelse med erstatninger for rådighetsinnskrenkninger og i det lovgiversyn som ligger til grunn for disse endringene. Det synes å ha berodd på hensynet til en snarlig ikraftsetting av disse endringer i skjønnsloven at bestemmelsene om saksomkostninger i særlovgivningen, herunder bygningsloven §61, foreløpig ble stående, jfr. Ot. prp. nr. 62 (1981-82) side 78. I lys av dette og den generelle uttalelse i proposisjonen side 82 om at saker om innløsning på grunn av rådighetsinnskrenkninger bør omfattes av bestemmelsen i skjønnsloven §42, synes utgangspunktet for tolkingen av §61 å måtte være at den i en sak som denne vanligvis skal lede til samme resultat som om skjønnsloven §42 fikk direkte anvendelse. Skjønnsretten og lagmannsretten synes å ha tatt utgangspunkt i at bygningsloven §61 nærmest gir en fri, skjønnsmessig adgang til å fravike det som ellers ville ha fulgt av skjønnsloven §42 om §61 ikke var blitt stående. Dette er et så vidt uriktig rettslig utgangspunkt for den vurdering som må foretas etter §61 i forbindelse med saksomkostningsavgjørelser ved rådighetsinnskrenkninger, at det for så vidt må sies å foreligge en feil ved lovtolkingen. Dette må lede til at skjønnsrettens avgjørelse om ikke å tilkjenne saksomkostninger oppheves, og at saken for så vidt hjemvises til skjønnsretten til ny behandling.
Etter utfallet i kjæremålssaken finner utvalget at den kjærende part må tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten og for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Beløpet settes til 6540 kroner, herav for utlegg 1040 kroner.
Kjennelsen er enstemmig. - - -