Rt-1986-800

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1986-08-27
Publisert:	Rt-1986-800 (299-86)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 27. august 1986 i l.nr. 108 B/1986
Parter:	I. Randi Skjerve (advokat Magne Revheim - til prøve) mot 1. Hordaland Fylkeskommune (advokat Gunnar Torvund) 2. Sverre Naustdal (advokat Tom Faye) II. Sverre Naustdal (advokat Tom Faye) mot Randi Skjerve (advokat Magne Revheim - til prøve).
Forfatter:	Aasland, Schei, Langvand, Endresen, Schweigaard Selmer
Lovhenvisninger:	Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§41, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§39, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§40, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§42, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§43, Bygningsloven (1965) §66, §96

Dommer Aasland: Saken gjelder erstatningskrav fra kjøperen av en boligtomt fordi hun ble nektet avkjørselsløyve til fylkesvei. Kravet er rettet mot fylkeskommunen og mot den opprinnelige selger av tomten.

Vegsjefen i Hordaland innvilget 8. april 1969 søknad fra Sverre Naustdal om avkjørselsløyve til fylkesvei nr. 221, Ask - Hanevik, for boligtomter som skulle utparselleres på hans eiendom gnr. 1 bnr. 10 i Askøy. Avkjørselsløyvet ble gitt på nærmere fastsatte vilkår. Det het således blant annet at de to tilkoblingene til fylkesveien, betegnet som A og B, skulle ordnes slik det var vist på en skisse, hvor minste svingradius var satt til 2,5 meter. Videre het det at arbeidet skulle utføres etter kontroll og tilvisning fra vegoppsynsmann Olsnes. Arbeidet måtte settes i gang innen ett år, idet løyvet ellers ville falle bort.

Avkjørselen benevnt B, som er den aktuelle i saken, ble opparbeidet av Naustdal kort tid etter at løyvet var gitt. Den har tjent som avkjørsel for fire boliger, som da den foreliggende tvist utviklet seg, ble eid av Ole Bakkehaug, Olav Davanger, Leon Olsen og Einar Rivenes. Jeg omtaler i det følgende disse som Bakkehaug m.fl.

Randi Skjerve, dengang Randi Hannan, kjøpte i 1978 en ubebygd tomt som i 1972 var frasolgt Sverre Naustdals eiendom. Hun tok sikte på å oppføre bolig på tomten. Askøy bygningsråd innvilget 11. september 1978 hennes søknad om byggetillatelse på eiendommen på nærmere bestemte vilkår, blant annet at avkjørsel til fylkesveien, som var den ovenfor omtalte avkjørsel B, ble utbedret i henhold til vegsjefens krav datert 21. mars 1969, som må være feilskrift for 8. april 1969. Hun søkte deretter vegsjefen om tillatelse til bruk av eksisterende avkjørsel, men søknaden førte ikke frem. Begrunnelsen var at vegkontoret i forbindelse med søknaden hadde sett nærmere på avkjørselsforholdene, og funnet at avkjørselen ikke var anlagt i samsvar med avkjørselsløyvet av 1969.

Vegkontoret gjorde derpå henvendelse til Sverre Naustdal og til brukerne av avkjørselen, Bakkehaug m.fl. Kontoret fremholdt at avkjørselen ikke var anlagt i samsvar med løyvet av 1969, idet svingradien ikke var opparbeidet til 2,5 meter, og arbeidet var ikke godkjent av oppsynsmannen. Det ble pekt på at fristen for igangsetting av arbeidet var satt til ett år, med bortfall av løyvet som følge dersom arbeidet ikke ble igangsatt innen denne fristen. I og med at påleggene i avkjørselsløyvet ikke var fulgt, forelå det etter vegvesenets oppfatning ingen lovlig avkjørsel. Vegsjefen overveide derfor å stenge avkjørselen. Skulle dette unngås, måtte avkjørselen opparbeides med en svingradius på 4 meter, idet en radius på 2,5 meter ikke lenger kunne anses trafikksikkerhetsmessig tilfredsstillende. Videre måtte det ryddes et frisiktfelt sør for avkjørselen. Jeg innskyter at på grunn av terrengforholdene ville endringen av svingradien medføre ganske betydelige omkostninger.

Da disse krav ikke ble oppfylt, fattet vegsjefen 12. mai 1980 vedtak om å stenge avkjørselen. Naustdal og Bakkehaug m.fl. påklaget vedtaket til samferdselsstyret i Hordaland, som reduserte kravet om minste svingradius til 3 meter, men for øvrig stadfestet avgjørelsen. Heller ikke det endrede krav ble oppfylt, og vegvesenet stengte avkjørselen 2. april 1981.

Som følge av vegvesenets standpunkt fikk Randi Skjerve ikke avkjørselstillatelse, og hun fikk heller ikke innvilget en søknad om midlertidig tillatelse til å bruke avkjørselen under byggearbeidet. Hennes byggeplaner måtte derfor skrinlegges inntil videre.

Bakkehaug m.fl. tok 9. juni 1981 ut stevning mot Sverre Naustdal med krav om dekning av utgiftene til å sette avkjørselen i slik stand at den kunne godtas av vegvesenet. Videre tok Randi Skjerve 10. juli 1981 ut stevning mot Sverre Naustdal og mot Hordaland vegkontor ved Staten ved Samferdselsdepartementet. Partsangivelsen ble senere rettet til Hordaland Fylkeskommune. Hennes krav mot begge gjaldt dels dekning av utgiftene ved utbedring av avkjørselen, dels erstatning for økte utgifter til oppføring av bolighus som følge av at hun var blitt forhindret i å bygge.

Midhordland herredsrett forente sakene til felles forhandling og pådømmelse, og avsa 14. februar 1983 dom med slik domsslutning:

«I sak A 57/81 og sak A 74/81:

Sverre Naustdal, Lille Breivik, 5307 Ask tilpliktes å utbedre avkjørslen fra fylkesveg til saksøkernes eiendommer i samsvar med Samferdselsstyrets vedtak av 22. desember 1980. Arbeidet skal godkjennes av Hordaland Vegkontor. Oppfyllelsesfristen er 4 - fire - måneder fra dommens forkynnelse.

I sak A 74/81:

Sverre Naustdal og Hordaland fylkeskommune dømmes in solidum til innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse å betale til Randi Hannan kr. 81850,- - kroneråttientusenåttehundreogfemti - med 15 - femten - prosent årlig rente fra dommens forkynnelse og til betaling skjer.»

Jeg bemerker at Bakkehaug m.fl. og Randi Skjerve under hovedforhandlingen for herredsretten endret sine krav vedrørende utbedring av avkjørselen derhen at de påstod Sverre Naustdal dømt til å oppfylle vegvesenets krav in natura.

Herredsretten la til grunn at Naustdal ikke hadde anlagt avkjørselen i samsvar med avkjørselsløyvet av 8. april 1969, og at avkjørselen heller ikke var inspisert og godtatt av vegoppsynsmann Olsnes. Den var dermed ikke lovlig. Etter som Naustdal i sin tid solgte tomtene med lovlig atkomst, måtte han hefte overfor kjøperne eller deres rettsetterfølgere for oppfyllelse av vegvesenets krav, og han måtte også hefte overfor Randi Skjerve for hennes tap ved forsinkelse av byggearbeidet. Hordaland fylkeskommune ble ansett solidarisk ansvarlig for dette tapet fordi vegkontoret hadde forsømt å gripe inn tidligere mot den ulovlige avkjørsel. Denne forsømmelsen måtte anses som en medvirkende årsak til at Randi Skjerve kjøpte tomten i tiltro til at avkjørselsforholdene var i orden.

Sverre Naustdal og Hordaland Fylkeskommune påanket dommen til Gulating lagmannsrett. Lagmannsretten avsa dom 2. april 1984 med slik domsslutning:

«Sverre Naustdal dømmes til å betale til Randi Skjerve kr. 40000 - førtitusen kroner - med 15 - femten - prosent årlig rente fra 15. februar 1983 til betaling skjer. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.

For øvrig frifinnes Sverre Naustdal. Hordaland fylkeskommune frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

I motsetning til herredsretten kom lagmannsretten til at vegvesenet måtte anses for å ha godkjent avkjørselen som lovlig i forhold til avkjørselsløyvet fra 1969. Retten fant ikke grunnlag for å tilsidesette Naustdals forklaring om at han da opparbeidelsen var ferdig, tilkalte vegoppsynsmann Olsnes, som inspiserte og godtok avkjørselen. Når avkjørselen deretter hadde vært brukt i henimot 10 år uten at vegvesenet hadde grepet inn mot den, måtte den anses faktisk godtatt av vegmyndighetene, slik at de var avskåret fra å gjøre gjeldende at den var ulovlig.

Sverre Naustdal ble på dette grunnlag frifunnet for kravet om utbedring av avkjørselen.

Når det særskilt gjaldt Randi Skjerves tomt, la imidlertid lagmannsretten til grunn at avkjørselsløyvet ikke omfattet denne tomten, men bare de fire tomter som allerede hadde tatt avkjørsel B i bruk. Hun måtte dermed ha krav på erstatning hos Sverre Naustdal for at hun ikke hadde fått den atkomst hun hadde krav på i henhold til de forpliktelser Naustdal påtok seg da han solgte tomten til hennes rettsforgjenger. Lagmannsretten reduserte imidlertid erstatningsbeløpet til kr. 40000. Etter lagmannsrettens oppfatning hadde vegvesenet ikke opptrådt erstatningsbetingende overfor Randi Skjerve, og måtte derfor frifinnes for hennes erstatningskrav.

Om det nærmere saksforhold og partenes anførsler for de tidligere instanser viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens dommer.

Etter lagmannsrettens dom har vegvesenet opphevet stengningen av avkjørselen overfor Bakkehaug m.fl., og disse parter har dermed naturlig nok akkviesert ved dommen. Derimot har Sverre Naustdal og Randi Skjerve begge påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Begge anker gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Randi Skjerves anke er rettet mot frifinnelsen av Hordaland fylkeskommune og mot at lagmannsretten reduserte omfanget av hennes erstatningskrav mot Sverre Naustdal, samt mot at retten ikke påla ham å utbedre avkjørselen, mens Naustdal hevder at han skulle vært helt ut frifunnet for Randi Skjerves krav.

Randi Skjerve har overfor Hordaland Fylkeskommune i det vesentlige gjort gjeldende:

Selv om utførelsen av avkjørselen ikke fullt ut oppfyller de krav som ble stilt i avkjørselsløyvet fra 1969, må det være riktig, slik lagmannsretten har lagt til grunn, at avkjørselen må anses faktisk godtatt av veimyndighetene. Lagmannsretten tar imidlertid etter Randi Skjerves oppfatning feil i at løyvet til avkjørselen betegnet som B ikke gjelder for hennes tomt. Det er ikke grunnlag for å anse avkjørselsløyvet begrenset til fire tomter. En slik begrensning fremgår ikke av søknaden fra Sverre Naustdal. Den gjelder avkjørsel for «parseller vist på kartet», og på det kart som fulgte søknaden, var det inntegnet 13 boligtomter. Slik var det også på det kart som fulgte som bilag til selve avkjørselsløyvet, og løyvet gjelder etter sitt innhold for «Tilkomst til bustadfelt». Randi Skjerve fremhever at det er selve avkjørselsløyvet fra vegsjefen, ikke bygningsrådets vedtak i tilknytning til Naustdals søknad om fradeling av byggetomter, som er avgjørende for hvor mange tomter løyvet omfatter. At bygningsrådets vedtak viser til at søknaden om fradeling omfattet fire tomter, medfører derfor ikke noen tilsvarende begrensning av avkjørselsløyvet.

Men videre anfører Randi Skjerve at avkjørslene A og B etter bygningsrådets forutsetninger skulle betjene 7 tomter, nemlig tre som var fradelt i 1967 i tillegg til de fire som det var søkt om i 1969. For alle disse var det forutsatt at de kunne bruke både avkjørsel A og avkjørsel B. Da det bare er fire bebygde tomter som i dag bruker og kan bruke avkjørsel B, er det fortsatt en ledig kvote som gir plass for Randi Skjerves tomt.

Også under den forutsetning at avkjørselsløyvet for avkjørsel B's vedkommende var begrenset til fire tomter, er den tomt som nå tilhører Randi Skjerve, en av disse. Det er under denne forutsetning ubestridt at hennes tomt var en av de fire tomter som opprinnelig ble omfattet av tillatelsen fra 1969. Og det avkjørselsløyve som dengang tillå tomten, kunne ikke overføres til en senere utskilt tomt, med den konsekvens at kvoten på fire ble oppbrukt, slik som antatt av lagmannsretten.

Når det må legges til grunn at avkjørselsløyvet fra 1969 gjaldt for Randi Skjerves tomt, kan løyvet etter hennes mening ikke falle bort fordi det ikke ble bygd på tomten i tiden frem til 1978. Det er ingen lovhjemmel for slikt bortfall. Heller ikke er det grunnlag for at vegvesenet kunne omgjøre løyvet, med mindre dette skjedde i medhold av vegloven §41, og det er for øvrig heller ikke truffet noe vedtak om omgjøring.

Etter Randi Skjerves oppfatning hadde hun således lovlig avkjørsel da hun skulle starte byggearbeidet i 1978. Vegvesenet har dermed bygd sitt vedtak om å nekte henne avkjørsel på uriktige forutsetninger, og vedtaket må anses ugyldig og erstatningsbetingende. Feilen må anses som årsak til det vedtak som ble truffet. Det kan i denne forbindelse ikke ha noen betydning om vegvesenet kunne ha bygd sitt vedtak på et annet og holdbart grunnlag. Rett nok vil vegvesenet kunne gripe inn også overfor en lovlig avkjørsel i medhold av vegloven §41. Men det er ikke denne bestemmelsen som er brukt, og det er høyst tvilsomt om den ville ha blitt brukt. Hvis vegvesenet hadde krevd avkjørselen utbedret i henhold til denne bestemmelsen, måtte for øvrig det offentlige selv ha dekket utgiftene.

Subsidiært - for tilfelle av at hun ikke hadde lovlig avkjørsel i 1978 - hevder Randi Skjerve at hun likevel har krav på erstatning hos fylkeskommunen. Hun tiltrer herredsrettens uttalelser om at vegvesenet burde ha reagert mot utførelsen av avkjørselen på et langt tidligere tidspunkt, og at dette må anses som en erstatningsbetingende forsømmelse. Videre fremhever hun at vegmyndighetene - hensett til at det var deres forsømmelse som hadde brakt henne uforskyldt opp i problemene - skulle ha løst disse ved å gi henne midlertidig tillatelse til å bruke avkjørselen under byggearbeidet.

I anken mot Sverre Naustdal anfører Randi Skjerve at lagmannsretten har tatt feil i at Naustdal ikke kan tilpliktes å utbedre avkjørselen slik at den oppfyller vegvesenets krav. Hvis Naustdal, slik lagmannsretten har lagt til grunn, ikke har skaffet tomten lovlig avkjørsel, må han hefte både for utbedring og for Randi Skjerves tap ved ikke å få bygge.

Randi Skjerve hevder i begge anker at erstatningen for at hun ble hindret i å bygge i 1978, må settes til kr. 153041. Dette beløp representerer stigning i byggepris som følge av forsinkelsen frem til nå. Det er etter hennes syn ikke grunnlag for å redusere erstatningsbeløpet.

Randi Skjerve, som har hatt fri sakførsel for alle instanser, har nedlagt slik påstand:

«1. Herredsrettens dom i sak A 74/81 stadfestes med den endring at erstatningsbeløpet forhøyes til kr. 153041,00, skriver kroneretthundreogfemtitretusenogførtien 00/100, med 15% årlig rente fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

2. Saksomkostninger til det offentlige tilkjennes for alle retter.»

Hordaland fylkeskommune fremhever at avkjørselen er anlagt klart i strid med vilkårene i avkjørselsløyvet, og må anses trafikkfarlig. Fylkeskommunen er uenig med lagmannsretten i at vegoppsynsmann Olsnes må ha godkjent avkjørselen, og i at den må anses godtatt av vegvesenet som følge av upåtalt bruk i nærmere 10 år. Hvis Olsnes hadde godtatt avkjørselen, skulle han ha sendt melding om det til vegkontoret, men noen slik melding kan ikke ses å foreligge. Utførelsen av avkjørselen er så mangelfull i forhold til kravene i avkjørselsløyvet at det er utenkelig at vegoppsynsmannen skulle ha gitt noen godkjennelse. Når avkjørselen er anlagt i klar strid med løyvet, noe Sverre Naustdal må ha vært fullt klar over, kan det heller ikke være grunnlag for å anse manglende inngripen fra vegvesenets side som en stilltiende aksept av det ulovlige forhold. I denne forbindelse fremheves at det ikke var praktisk mulig for vegvesenet til enhver tid å kontrollere at de krav som var stilt i det enkelte avkjørselsløyve, ble oppfylt. Vegvesenet kan således ikke bebreides for at det ikke ble reagert mot manglene ved avkjørselen før i forbindelse med Randi Skjerves byggesak.

At vegvesenet likevel har akseptert å oppheve stengningen av avkjørselen i forhold til Bakkehaug m.fl., skyldes at disse har brukt den i god tro gjennom en årrekke som atkomst til sine boliger. Noe tilsvarende gjelder ikke for Randi Skjerve. En utvidet bruk av avkjørselen må anses trafikksikkerhetsmessig uheldig, og vegvesenet har på helt ut saklig grunnlag nektet henne tillatelse til å bruke den. Hun hadde ikke noe krav på slik tillatelse, noe som for øvrig også kommer til uttrykk gjennom hennes søknad til vegsjefen «om utvida bruk av avkjørsel». Vegvesenet har med rette ansett søknaden for å gjelde «ny» avkjørsel, jfr. Rt-1983-1290.

Fylkeskommunen slutter seg til lagmannsrettens syn for så vidt den har funnet at avkjørselsløyvet av 8. april 1969 var begrenset til fire tomter som Sverre Naustdal hadde søkt om å fradele. Som lagmannsretten uttaler, fremgår dette av bygningsrådets behandling av søknaden fra Naustdal. I og for seg bestrides det ikke at den tomt som nå tilhører Randi Skjerve, var en av disse fire tomter. Men etterpå har Sverre Naustdal gitt en femte, senere utskilt og bebygd tomt, atkomst via avkjørsel B. Dermed var, som lagmannsretten anfører, kvoten brukt opp, slik at det ikke var plass innenfor rammen av avkjørselsløyvet for Randi Skjerves tomt. At kvoten ble brukt opp til fordel for andre, må være en sak mellom Randi Skjerve og Naustdal. Hun kunne etter dette ikke gjøre gjeldende noe krav på avkjørsel mot vegvesenet.

Men uansett om avkjørselen i og for seg skulle anses godtatt av vegvesenet og uansett om Randi Skjerves tomt ikke rammes av en begrensning til fire tomter, må det etter fylkeskommunens syn være avgjørende at hun i 1978 ikke kunne bygge noen rett til avkjørsel på et henimot 10 år gammelt avkjørselsløyve. Selv om avkjørselsløyvet i utgangspunktet også skulle omfatte hennes tomt, må hun etter at tomten har ligget ubebygd i så lang tid, inngi ny søknad, og være forberedt på en ny vurdering. Riktignok foreligger det ikke noen uttrykkelig hjemmel for at et ubenyttet avkjørselsløyve faller bort etter en viss tid, men tungtveiende praktiske hensyn taler for et slikt resultat. Vegmyndighetene må i utviklingens medfør og ut fra hensynet til trafikksikkerheten kunne stille nye og strengere krav for å tillate en avkjørsel tatt i bruk. Regelen i bygningsloven §96 byr etter fylkeskommunens mening på en nærliggende parallell. Etter denne regelen faller en byggetillatelse bort om arbeidet ikke er satt i gang innen 3 år etter at tillatelsen er gitt. Før loven ble endret i 1983, var fristen 1 år. Selv om denne fristen ikke direkte kan overføres på avkjørselsløyver, gjør tilsvarende hensyn seg gjeldende her, og taler for at et ubenyttet løyve må kunne vurderes på nytt etter en viss tid.

I og med at Randi Skjerve ikke hadde lovlig avkjørsel i 1978, må vegvesenets vedtak om å nekte henne avkjørselsløyve anses hjemlet i vegloven §40. Under enhver omstendighet har vegvesenet bygd på en forsvarlig oppfatning av de faktiske og rettslige omstendigheter. Hvis vegvesenet skulle ha tatt feil i sin oppfatning, vil imidlertid fylkeskommunen ikke bestride at det er årsakssammenheng mellom feilen og det vedtak som ble truffet.

Til det subsidiære grunnlag for erstatningskravet anfører fylkeskommunen at det ikke kan komme på tale å holde den ansvarlig for at vegvesenet ikke grep inn tidligere mot den ulovlige avkjørsel. Som allerede nevnt, mener fylkeskommunen at vegvesenet ikke kan bebreides noen uaktsomhet i denne forbindelse. Og selv om vegvesenet hadde inspisert avkjørselen tidligere, er det lite som tyder på at manglene ved den ville ha blitt rettet. Vegvesenet kan ikke bebreides for å ha nektet Randi Skjerve midlertidig brukstillatelse til avkjørselen. Slik midlertidig tillatelse gis nødig, og ville i det foreliggende tilfelle vært forbundet med betenkeligheter.

Om vegvesenet skulle ha gjort feil, er disse etter fylkeskommunens mening av liten betydning i forhold til de feil som er begått av Sverre Naustdal. Det var han som fikk avkjørselsløyvet, som anla avkjørselen i strid med vilkårene og som overskred kvoten på fire tomter. Etter hovedårsakslæren bør han alene bære erstatningen.

Endelig bestrider fylkeskommunen at det er grunnlag for å sette tapet lik de økte byggeomkostninger fra 1978 til i dag. Det må foretas en mer nyansert erstatningsutmåling, hvor det blant annet må tas hensyn til at Randi Skjerve har spart vedlikehold og omkostninger, og får en nyere og bedre bolig.

Hordaland Fylkeskommune har nedlagt slik påstand:

«1. Gulating lagmannsretts dom stadfestes.

2. Randi Skjerve betaler saksomkostninger til Hordaland fylkeskommune for alle retter.»

Sverre Naustdal hevder at Randi Skjerves tomt fikk lovlig avkjørsel, og han har i det vesentlige henholdt seg til hennes anførsler om dette. At vegvesenet stiller nye og strengere krav, kan han ikke holdes ansvarlig for. Han har oppfylt sine forpliktelser overfor Randi Skjerve. Når det gjelder erstatningsutmålingen, slutter han seg i det vesentlige til fylkeskommunen. Han har nedlagt slik påstand:

«Sverre Naustdal frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Til bruk for Høyesterett er det avholdt bevisopptak for Midhordland herredsrett, hvor partene Randi Skjerve og Sverre Naustdal samt fem vitner avgav forklaring. Samtlige har forklart seg tidligere under saken. Det er lagt frem enkelte nye dokumenter, som jeg ikke finner grunn til å spesifisere. Jeg nevner imidlertid at kartmaterialet er supplert og betydelig bedre bearbeidet for Høyesterett. Så langt saken er påanket, står den for øvrig i tilnærmet samme stilling som for lagmannsretten.

Jeg er kommet til et annet resultat enn begge de tidligere instanser, idet jeg finner at Randi Skjerves erstatningskrav mot Hordaland fylkeskommune må føre frem, mens derimot Sverre Naustdal må frifinnes.

Et kjernespørsmål i saken er om Randi Skjerve i 1978 hadde lovlig avkjørsel for sin tomt til fylkesveien med grunnlag i avkjørselsløyvet av 8. april 1969. Fylkeskommunen hevder at hun ikke hadde det, og at hennes søknad således gjaldt en «ny» avkjørsel. Vegsjefens avslag på søknaden vil i så fall ha sitt grunnlag i regelen i vegloven §40 om at avkjørsel ikke må «nyttast utan løyve frå vegsjefen». Det er på det rene at denne bestemmelsen gjelder også for den som uten å ha avkjørselsløyve vil ta en allerede eksisterende avkjørsel i bruk for sin eiendom, jfr. Rt-1983-1290 på side 1294-95. Randi Skjerve hevder på sin side at hun hadde lovlig avkjørsel, som det bare kunne vært grepet inn i med hjemmel i vegloven §41.

Jeg bemerker innledningsvis at jeg ikke legger noen vekt på at Randi Skjerve 26. september 1978 sendte vegsjefen «Søknad om utvida bruk av avkjørsel». Det er opplyst at søknaden ble sendt som følge av vilkårene i byggetillatelsen av 11. september 1978, og etter at hun av vegkontoret fikk meddelt at det måtte søkes. Vegvesenet må ha vært klar over at hennes prinsipale standpunkt var at hun hadde ervervet tomten med lovlig avkjørsel til fylkesveien.

Fylkeskommunen har gjort gjeldende tre forskjellige grunnlag for at Randi Skjerves tomt ikke hadde lovlig avkjørsel i henhold til løyvet av 1969. Jeg finner det naturlig først å se på anførselen om at hennes tomt ikke var omfattet av løyvet.

Avkjørselsløyvet av 8. april 1969 bygger på en søknad av 26. februar 1969 fra Sverre Naustdal til vegsjefen i Hordaland. Søknaden, som tydeligvis er sendt etter at vegsjefen hadde avslått en tidligere søknad, innledes slik:

«Jeg søker med dette på nytt vegsjefen om avkjørsel fra parseller som vist på kartet.»

Det gjøres deretter noe nærmere rede for terrengforhold m.v.

På kartet som fulgte søknaden, er inntegnet 13 boligtomter. Langs disse går en samlevei, som har to avkjørsler til fylkesveien, i punktene A og B.

I de trykte vilkårene i avkjørselsløyvet heter det blant annet: «C. Følgjande serskilde vilkår gjeld: 1. Løyvet gjeld berre for den stad som er nemnt foran og etter godkjent skisse med målestokk. 2. Avkjørsla kan berre nyttast til følgjande:»

Her er det så føyd til med maskin:

«Tilkomst til bustadfelt.»

Det er nå enighet mellom Randi Skjerve og fylkeskommunen om hvilket kartvedlegg som fulgte avkjørselsløyvet. Også her er det tegnet inn 13 boligtomter samt en samlevei med avkjørslene A og B til fylkesveien.

Holder man seg således til søknaden og avkjørselsløyvet med tilhørende kartmateriale, er det intet grunnlag for å anse løyvet begrenset til fire boligtomter for så vidt gjelder avkjørsel B.

Når fylkeskommunen likevel, med støtte i lagmannsrettens dom, forfekter en slik begrensning, er det fordi Askøy bygningsråd i 1968-69 behandlet søknad fra Sverre Naustdal om fradeling av fire tomter fra hans eiendom. De vedtak bygningsrådet traff i den anledning, er gjengitt i herredsrettens dom. Jeg nevner særlig følgende:

I bygningsrådets vedtak av 3. mars 1969 i sak 105/69, som gjelder «frådeling av fire byggetomter på Ask» heter det blant annet at «Hordaland Vegkontor har avslått søknaden om ny avkøyring og adkomstveg til tomtane». Et senere vedtak, i sak 231/69, er truffet etter at avkjørselsløyvet ble gitt, i det sies her blant annet at «etter anke har Vegkontoret godkjend ny avkøyringsveg til dei no omsøkte, og dertil tidlegare godkjende byggetomter - på nærare fastsette vilkår». Jeg innskyter at «dei no omsøkte» etter sammenhengen er de fire tomter Naustdal søkte om å få fradele i 1968-69, mens de tidligere godkjente er tre tomter som han fikk samtykke til å fradele i 1967.

Uttrykksmåten i disse bygningsrådsvedtakene kunne nok isolert sett tyde på at den avkjørselssak vegsjefen behandlet i 1969, og det avkjørselsløyve som ble gitt, gjaldt fire byggetomter i tillegg til de tre tidligere utskilte. Men her må det has for øye at det var disse fire byggetomtene fradelingssaken gjaldt, og som dermed bygningsrådet skulle ta standpunkt til. Under ingen omstendighet kan bygningsrådets uttalelser i tilknytning til fradelingssaken være avgjørende for forståelsen av det løyve vegsjefen gav i avkjørselssaken. Kompetansen i avkjørselssaken tillå vegsjefen, og det kan etter det som er opplyst, ikke engang legges til grunn at vedtakene i bygningsrådet har vært forelagt vegvesenet. Hvilket omfang avkjørselsløyvet hadde, må bero på løyvets eget innhold sett i sammenheng med søknaden samt det tilhørende kartmaterialet.

Jeg anser det på dette grunnlag klart at Randi Skjerves tomt, som for øvrig er en av de fire tomter Sverre Naustdal søkte om å få fradele i 1968-69, ikke faller utenfor rammen av avkjørselsløyvet ved at dette skulle være begrenset til fire tomter. De øvrige spørsmål partene har vært inne på i denne sammenheng, er det da ikke nødvendig å ta opp.

Dermed går jeg over til det neste grunnlag fylkeskommunen har påberopt seg til støtte for at Randi Skjerve manglet lovlig avkjørsel, og for øvrig det grunnlag som var avgjørende for vegsjefens avslag på hennes søknad av 26. september 1978. Det fremholdes at avkjørselen er ulovlig utført, idet den klart strider mot vilkårene i avkjørselsløyvet. Og det hevdes videre at dette forhold ikke kan anses avhjulpet ved samtykke eller passivitet fra vegvesenets side.

Det er uten videre klart at vilkåret i avkjørselsløyvet om en minste radius på 2,5 meter ved tilkoblingen mellom avkjørselen og fylkesveien ikke er oppfylt. Spørsmålet er om vegvesenet i 1978 var avskåret fra å gjøre dette gjeldende.

Partene er uenige om hvorvidt vegoppsynsmann Olsnes inspiserte og godkjente avkjørselen etter at den var opparbeidet. Jeg innskyter at det kan være tvilsomt om en slik godkjennelse i seg selv ville ha vært tilstrekkelig til å gjøre avkjørselen lovlig, men som det senere vil fremgå, er det ikke nødvendig for meg å gå nærmere inn på dette.

Jeg er enig med fylkeskommunen i at det kan synes påfallende om vegoppsynsmannen skulle ha godtatt en avkjørsel som så klart stred mot vilkårene i avkjørselsløyvet. Noen rapport fra vegoppsynsmannen til vegkontoret om inspeksjon og godkjennelse foreligger ikke. Videre nevner jeg at et brev av 20. mai 1974 fra Sverre Naustdal til Askøy kommune, teknisk etat, inneholder uttalelser som nærmest skulle tyde på at det ikke har funnet sted noen inspeksjon, selv om brevet ikke nødvendigvis må forstås slik. På den annen side har Sverre Naustdal i den foreliggende sak gitt en ganske detaljert forklaring om den kontakt han hadde med Olsnes og om at Olsnes godkjente avkjørselen. Lagmannsretten har på grunnlag av umiddelbar bevisførsel funnet å måtte legge avgjørende vekt på denne forklaring, og jeg finner det vanskelig å fravike lagmannsrettens bevisvurdering på dette punkt.

Imidlertid må det etter min mening under enhver omstendighet være avgjørende i forhold til eierne av de boligtomter avkjørselen skulle betjene, at avkjørselen ble opparbeidet i 1969 og tatt i bruk, og at bruken pågikk frem til 1978 uten noen inngripen fra vegvesenets side. Riktignok kan det etter det som er opplyst, synes som om vegvesenet har hatt innvendinger mot avkjørselen i forbindelse med Leon Olsens byggesak i 1974, men dette har vegvesenet ikke fulgt opp, til tross for at man da må ha vært oppmerksom på forholdene. Jeg er enig med lagmannsretten i at vegmyndighetene i 1978 måtte være avskåret fra å gjøre gjeldende overfor tomteeierne at avkjørselen var ulovlig anlagt. Etter min mening er det vanskelig å godta at vegvesenet skulle mangle kapasitet til å påse at vilkårene i avkjørselsløyvet ble oppfylt. En slik oppfølging av gitte avkjørselsløyver synes først og fremst å måtte være et spørsmål om hensiktsmessig organisering av tjenesten.

Når avkjørselen i 1978 - slik jeg ser det - må godtas som lovlig anlagt, må dette etter min mening også komme Randi Skjerves tomt til gode, selv om denne ikke var bebygd. Slik forholdene var etablert etter 1969, kunne det ikke overfor henne mer enn overfor de andre tomteeierne gjøres gjeldende at avkjørselen ble ulovlig anlagt dengang.

Imidlertid oppstår det spørsmål om det forhold at tomten hadde ligget ubebygd frem til 1978, medfører at det avkjørselsløyve som ble tillagt den i 1969, må anses bortfalt. Jeg er da fremme ved det tredje grunnlag fylkeskommunen har påberopt seg for at Randi Skjerve manglet lovlig avkjørsel til tomten.

Selve avkjørselsløyvet inneholder ikke noen bestemmelse som kan gi hjemmel for bortfall. Som før nevnt, var det satt vilkår om at arbeidet med avkjørselen måtte settes i gang innen ett år, og at løyvet ellers falt bort. Men dette vilkåret er uten betydning for vårt spørsmål.

Jeg har forståelse for at utviklingen etter at et avkjørselsløyve er gitt, og herunder også selve tidsforløpet, kan gjøre det nødvendig for vegvesenet å vurdere forholdene på nytt dersom det er gått lang tid uten at den berettigede har tatt avkjørselen i bruk. Imidlertid finnes det ikke for avkjørselsløyver noen regel som svarer til bygningsloven §96, hvoretter en byggetillatelse som ikke er benyttet, faller bort etter 3 år. At vi ikke har noen slik regel, kan iallfall ikke skyldes at avkjørselsspørsmålene har manglet lovgiverens oppmerksomhet. Jeg finner det klart at domstolene ikke uten lovhjemmel kan etablere en regel om at et ubenyttet avkjørselsløyve faller bort etter utløpet av en nærmere bestemt tidsfrist; noe slikt har for øvrig heller ikke fylkeskommunen hevdet. Men jeg kan heller ikke se at det er grunnlag for å oppstille en ulovfestet regel om at et avkjørselsløyve etter en konkret vurdering må anses bortfalt som følge av tidsforløpet, hvis da ikke forholdene skulle gi grunnlag for å se det slik at løyvehaveren har oppgitt løyvet.

Etter vegloven §41 har vegsjefen kompetanse til å påby en avkjørsel flyttet eller endret, til å avgrense eller nekte bruken av avkjørselen. Når et avkjørselsløyve er gitt, må tilbakekall etter min mening skje gjennom et vedtak med hjemmel i denne regelen. Jeg tilføyer at regelen til tross for ordlyden ikke kan antas å gi noen helt fri adgang til å nekte bruk av en avkjørsel som det er gitt løyve til. En nektelse må - i lys av alminnelige forvaltningsrettslige omgjøringsregler - skje på grunnlag av en samlet vurdering hvor tidsforløpet kan være et vesentlig moment, men hvor det også må foretas en avveining av de trafikkmessige hensyn som taler for å nekte bruk av avkjørselen, mot hensynet til den private part.

Jeg finner imidlertid ikke grunn til å gå nærmere inn på vilkårene for eller virkningene av vedtak etter vegloven §41. Vegsjefen har ikke truffet noe vedtak i medhold av denne bestemmelsen overfor Randi Skjerve, og det er for øvrig heller ikke foretatt noen slik samlet vurdering som ville ha vært forutsetningen for å nekte bruk av avkjørselen etter denne bestemmelsen. Således kan det ikke sees å være lagt noen vekt på hvordan en nektelse vil virke i forhold til Randi Skjerve, hensett særlig til hennes investeringer i tomten i begrunnet tillit til at lovlig avkjørsel forelå. Heller ikke er det foretatt noen vurdering av om den omtvistede avkjørsel atskiller seg fra andre avkjørsler til den samme fylkesveien på en så uheldig måte at det gir grunnlag for å nekte bruk av den overfor en av fem brukere. Jeg tilføyer for øvrig at jeg har oppfattet fylkeskommunens prosedyre derhen at det ikke hevdes at vegvesenets vedtak om å nekte bruk av avkjørselen er truffet med hjemmel i vegloven §41.

Det følger av det jeg hittil har sagt, at fylkeskommunen ikke kan gis medhold i at Randi Skjerve manglet lovlig avkjørsel til sin tomt. Vegvesenets vedtak om å nekte henne avkjørsel til tomten må dermed anses bygd på sviktende grunnlag, og fylkeskommunen må være erstatningsansvarlig for det tap hun har lidt som følge av vedtaket.

Når det legges til grunn at Randi Skjerve hadde lovlig atkomst til tomten, og at nektelsen beror på en feil fra vegvesenets side, kan jeg ikke finne at det er grunnlag for å pålegge Sverre Naustdal erstatningsansvar.

Det gjenstår da å ta standpunkt til erstatningskravets omfang. Randi Skjerve har fremsatt krav om dekning av stigningen i byggeomkostninger som følge av at byggearbeidet har måttet utstå siden 1978. Hun har lagt frem en beregning som viser et beløp på kr. 153041. Det er her tatt utgangspunkt i den byggekontrakt hun inngikk i 1978, og prisstigningen er oppgitt å være beregnet på grunnlag av Stormbulls og SBBs byggekostnadsindeks for enebolig i tre.

Jeg finner at kravet og beregningsmåten i prinsippet må godtas, jfr. saken i Rt-1977-1069 hvor det ble tilkjent erstatning som gjaldt et nokså likeartet krav. Imidlertid må det etter min mening gjøres et visst, om enn relativt beskjedent, fradrag for fordelen ved en nyere og dermed mer verdifull bolig. Erstatningsbeløpet kan etter min mening passende settes til kr. 135000.

Når det gjelder saksomkostningene, bemerker jeg først at Sverre Naustdals anke har ført frem, mens Randi Skjerve ikke har fått medhold i sin anke overfor ham. Naustdal har påstått seg tilkjent saksomkostninger for Høyesterett. Hensett til at han ikke er uten ansvar for at tvisten er oppstått, finner jeg imidlertid at han bør bære sine egne saksomkostninger.

Randi Skjerve har i det vesentlige fått medhold i sitt krav mot fylkeskommunen, og jeg finner at denne må betale saksomkostninger til det offentlige for alle instanser.

Hennes prosessfullmektig har fremlagt omkostningsoppgave hvor beløpet innbefatter også den del av saken som gjelder kravet mot Sverre Naustdal. Jeg antar etter omstendighetene at det var nødvendig for Randi Skjerve å saksøke fylkeskommunen og Sverre Naustdal under ett for at hun på tilfredsstillende måte skulle ivareta sin rettsposisjon etter at hun var nektet avkjørsel. Søksmålet mot Sverre Naustdal kan for øvrig bare ha medført beskjedne meromkostninger. Jeg antar at fylkeskommunen bør tilpliktes å dekke saksomkostningskravet fullt ut. Det settes til kr. 81000, hvorav for utgifter kr. 17791,50.

Jeg stemmer for denne dom:

I saken mellom Randi Skjerve og Hordaland fylkeskommune:

1. Hordaland fylkeskommune dømmes til å betale til Randi Skjerve 135000 - etthundreogtrettifemtusen - kroner med 15 - femten - prosent årlig rente fra dommens forkynnelse til betaling skjer.

2. I saksomkostninger for herredsretten, lagmannsretten og Høyesterett betaler Hordaland fylkeskommune til det offentlige 81000 - åttien tusen - kroner.

3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

I saken mellom Randi Skjerve og Sverre Naustdal:

1. Sverre Naustdal frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Schei: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Langvand, Endresen og Schweigaard Selmer: Likeså.

Av herredsrettens dom (lagdommer Arne Heldal):

Ole Bakkehaug, eier av gnr. 1, bnr. 430 og 475 i Askøy, Olav Davanger, eier av gnr. 1, bnr. 476, Leon Olsen, eier av gnr. 1, bnr. 532 og Einar Rivenes, eier av gnr. 1, bnr. ikke opplyst, har ved sin prosessfullmektig, advokat Arne V. Njøten, den 9. juni 1981 tatt ut stevning ved Midhordland herredsrett mot Sverre Naustdal (sak A 57/81), eier av gnr. 1, bnr. 10. Opprinnelig gjaldt saken krav om erstatning begrenset oppad til kr. 50000,-. Under hovedforhandlingen ble påstanden med samtykke av Sverre Naustdal endret til plikt til å opparbeide en avkjørsel i forskriftsmessig stand.

Randi Hannan, Studentbyen på Natland, eier av gnr. 1, bnr. 502, har ved sin prosessfullmektig, advokat Magne Revheim, den 10. juli 1981 tatt ut stevning ved Midhordland herredsrett mot Sverre Naustdal og mot Hordaland Fylkeskommune med krav om solidarisk erstatningsansvar begrenset oppad til kr. 85000,- (sak A 75/81).

Etter ønske fra alle parter er de to saker forenet til felles behandling.

Sverre Naustdal utarbeidet i slutten av 60-årene en privat «reguleringsplan» for en del av sin eiendom, bnr. 10, med inntegnede hus på de respektive parseller. Tre tomter ble utskilt i 1967. Ved nyttårsskiftet 68/69 søkte han om ytterligere utskillelse av fire tomter. I den anledning søkte han den 27. mars 1969 Hordaland Vegkontor om løyve til privat avkjørsel fra fylkesveien Ask-Hanevik for tilkomst til boligfeltet på de vilkår som er fastsatt i vegloven §39, §40, §41, §42 og §43. Slikt løyve ble gitt den 8. april 1969 med denne påtegning på løyvet:

Løyve vert gitt på fylgjande vilkår: a) Ved tilkoblinga i A og B skal skiljet millom fylkesveg og bustadveg ordnast slik det er vist på skissa, der minste radius vert 2,5 m.

b) I den prosjekterte rabatt mellom fylkesveg og bustadveg skal det ikkje plantast hekk eller liknande, som tek bort sikten. c) Det skal setjast opp gjerde langs kanten av parallellveg (bustadveg). d) Arbeidet skal utførast etter kontroll og tilvising frå oppsynsmann Olsnes.

Sendast til: Sverre Naustdal, Ask i Hordaland.

De får med dette løyve til å byggja avkjørsla på dei vedtatte vilkåra og på dei vilkår som til ei kvar tid vert sett i veglova og av Vegdirektoratet.

Løyvet gjeld frå idag. Arbeidet må settast igang innan 1 - eitt - år. Løyvet fell elles bort. Vegsjefen i Hordaland Bergen, den 8. april 1969 Sign.

Vert sendt oppsynsmann: Olsnes.

Vi ber Dykk se etter at vilkåra vert etterfølgde. Ein kopi av løyvet ligg ved som vi ber Dykk senda vegvaktaren til orientering.

Det er noe uklart hvilken skisse som er omtalt i løyvet. Det finnes flere mulige alternativer. Vegmester (tidligere oppsynsmann) Olsnes som skulle følge opp saken, er død for flere år siden. Noen skriftlige nedtegnelser fra ham er ikke fremlagt i saken.

Da søknaden om løyve ble sendt av Naustdal, var han allerede i gang med anlegget av privatvegen frem til boligfeltet. Vegen ble anlagt med tørrmur med jord på. Den gikk i spiss vinkel frem til fylkesvegen. Senere har saksøkerne Bakkehaug og Davanger utbedret vegen og avkjørselen. De har således støpt en mur i vegkanten mot nordøst og gjort privatvegen ca 60 cm bredere. Bakkehaug har også skutt ut en del av en fjellnabb for parkeringsplass ved avkjørselen og gjort denne bredere. Under befaringen konstaterte retten at det er 6 m fra fylkesvegens kant og til muren som Bakkehaug støpte.

I 1968/69 søkte Naustdal som nevnt om utskillelse av ytterligere fire tomter i området, og dette ble innvilget på betingelse av at det ble ordnet med lovlig avkjørsel.

Fra Bygningsrådets vedtaksprotokoller gjengis:

Bygningsrådsvedtak sak 647/68:

«Sverre Naustdal, Ask. Frådeling av fire byggetomter, Ask.

Vedlegg: 1. Som sak 328/67. 2. Søknad med kart dgs. 18/11-68. Samrøystes vedtak:

Frådeling av fleire byggetomter i dette området, slik det er søkt om, vert ikkje tillatt førebils. Ein viser til §66 i bygningslova og til vedtak i sak 328/67.

Adkomstveg på austsiden nedanfor tomterekkja er ikkje anlagt som tidlegare kravd. Ein har merkt seg at der til to av dei tidlegare godkjente tomtar vert nytta adkomst direkte til fylkesvegen og at opparbeiding annan adkomstveg ikkje er påbegynt.»

Bygningsrådsvedtak sak 105/69:

«Hordaland Vegkontor har avslått søknaden om ny avkøyring og adkomstveg til tomtane. Ein kan heller ikkje sjå at det er gjort noko for å opparbeida godkjent adkomstveg til dei tomtar som tidlegare vart godkjent.

Søknaden om utskilling av fleire byggetomtar vert av den grunn avslått. Ein vil ikkje kunne taka saka opp til ny handsaming før der er utarbeida ein vegplan som kan godkjennast av vegkontoret og av bygningsrådet, og når slik vegopparbeidelse er utført. Saka vert sendt Askøy helseråd for eventuelt samtykke angåande den utførte kloakkleidning, sjå påteikning av utskrift for sak 59/69 v/kommuneingeniøren. Ein viser til §66 nr. 2 i bygningslova.»

Bygningsrådsvedtak sak 231/69:

«Bygningsrådet viser til vedlagte kopi av helserådet sitt skriv av 14. april 1969 og gjer merksam på at den utførde kloakkleidning vert godkjent for 9 hus, medrekna ei eksisterande hytte.

Etter anke har Vegkontoret godkjend ny avkøyringsveg til dei no omsøkte, og dertil tidlegare godkjende byggetomter - på nærare fastsette vilkår. Denne godkjenning finn bygningsrådet å måtte samtykka i, jfr. §66 nr. 1 i bygn.lova.

Før bygningsrådet kan godkjenna fleire tomter, d.v.s. dei fire nye tomter det er søkt om, må adkomstvegen opparbeidast i terrenget. Saka kan først takast opp til endeleg handsaming og avgjerd når adkomstvegen med avkøyrsle er ferdig og skriftleg godkjent av Hordaland Vegkontor.»

Bygningsrådsvedtak sak 600/72 (vedr. 8 tomter):

«Bygningsrådet gir tilsagn om å tillate at tomtene fradeles når vann- og kloakkforhold er ordnet i samsvar med helserådets vedtak, og vegsjefens godkjenning av avkjørsel til fylkesveg er dokumentert. Fradeling må ikke foretas før disse forhold er brakt i orden.»

Av bygningsrådsvedtak sak 253/74:

«Askøy bygningsråd vil påtale at tomtene er fradelt før vilkårene for fradelingen er etterkommet, jfr. vedtak for sak 600/72, utslippstillatelse dat. 17/2-73 fra Statens Vann- og avløpskontor, og brev dat. 8/5-74 fra komm.ingeniøren. Videre gjøres oppmerksom på at avkjørsel til fylkesvegen og adkomst til tomtene ikke er i samsvar med kartvedlegg til avkjøringstillatelse dat. 21/3-69 fra vegsjefen, og at Hordaland Vegkontors godkjenning for utvidet bruk av nåværende avkjørsler må dokumenteres, jfr. sak 600/72. Før ytterligere fradeling av byggetomter foretas, og før ny byggetillatelse kan innvilges, må tomteselgeren sørge for at følgende forhold ordnes:

. . .»

Fra Bygningsrådets møtebok av 11. februar 1980 inntas:

Av de to aktuelle avkjørsler er spesielt den nordligste utilfredsstillende i forhold til de krav som i 1969 ble satt som vilkår for avkjøringstillatelsen. En fjellknaus stenger sikten mot syd. Krav til svingradius var dengang satt til 2,5 m. Heller ikke dette er oppfylt.

Vegkontoret har nå tatt initiativ til å få den nordligste avkjørselen utbedret.

Ved skriv dat. 30/1 d.å. fra Vegkontoret oversendes kopier av saksdokument, samtidig med at uttalelse i saken utbes.

Av henvendelsen fremgår at Vegkontoret er innstilt på å gi pålegg til samtlige brukere om utbedring av avkjørselen, og at de generelle minstekrav som nå anvendes til svingradius og frisiktlinjer legges til grunn for utførselen. Dette innebærer svingradius på 4,0 m.

Svingradius 4,0 m vil for personbiler være tilfredsstillende til at det unngås at brukere av avkjørselen må nytte feil kjørefelt, eller hele fylkesveiens bredde.

For lastebiler o.l. vil en slik svingradius være for liten for tilsvarende å unngå bruk av feil kjørefelt.

I reguleringsplaner er det ikke vanlig å nytte en såvidt liten svingradius som 4,0 m. Innstilling:

Bygningsrådet finner det beklagelig med den utbygging som her har funnet sted, uten at eieren av hovedbruket på en tilfredsstillende måte har oppfylt godkjenningsvilkår gitt av bygningsrådet og veimyndighetene.

Bygningsrådet tiltrer Vegkontorets initiativ til å oppnå tilfredsstillende sikt og utforming av den aktuelle avkjørsel (den nordligste - mrk. B i tidl. søknader).

M.h.t. svingradius - vil bygningsrådet peke på at radius 4,0 m er i underkant av det som er ønskelig for såvidt mange tomter. Dette også med tanke på en eventuell innpassing av avkjørselen i fremtidig reguleringsplan.

Etter de forhold som nå er etablert i forbindelse med bebyggelsen, finner bygningsrådet å kunne tiltre at svingradius 4,0 m legges til grunn ved utbedring av avkjørselen.

Vedtaket er fattet etter befaring på stedet.

Ved et brev av 5. november 1979 skrev Hordaland Vegkontor til Sverre Naustdal:

Avkjørsel til Deres eiendom gnr. 1 bnr. 10 i Askøy.

Vegsjefen i Hordaland ga den 8. april 1969 løyve til avkjørsel til Deres eiendom på visse vilkår.

For det første skulle skillet mellom fylkesvegen og avkjørselen ordnes slik at minste radius ble 2,5 m, jfr. skisse som ble lagt ved løyvet.

Det ble videre satt en frist på ett år for igangsetting av arbeidet, med bortfall av løyvet som følge dersom arbeidet ikke ble igangsatt innen denne fristen. Arbeidet skulle utføres etter kontroll og tilvisning fra vegvesenets oppsynsmann i området.

Vegkontoret kan ikke se at de pålegg som ble gitt i løyvet er blitt fulgt, og De har følgelig ikke noen lovlig avkjørsel til Deres eiendom i dag.

Vi ser det slik at siktforholdene i avkjørselen slik den nå er, er lite tilfredsstillende, noe som medfører en fare for trafikksikkerheten i området. Dessuten er svingradiusen i avkjørselen for liten, noe som i mange tilfeller gjør inn- og utkjøring både besværlig og farlig.

Vegloven §42 gir hjemmel til å stenge avkjørsel som blir bygget eller nyttet i strid med det som er fastsatt i eller med hjemmel i vegloven. Utgiftene til slik stenging vil i tilfelle bli belastet eier og/eller bruker.

Vegsjefen vurderer på grunnlag av ovennevnte å fatte vedtak om stenging av avkjørselen til Deres eiendom med hjemmel i vegloven §42.

Dersom De vil unngå stenging av avkjørselen, må De innen 3 måneder fra mottagelsen av dette brev foreta Dem følgende:

Opparbeide avkjørselen slik som vist på vedlagte skisse, der minste radius er satt til 4 m. Når minste radius nå er satt til 4 m, har dette sin bakgrunn i at trafikktettheten har økt betraktelig i de senere årene på den aktuelle vegstrekningen, slik at en minste radius på 2,5 m ikke lenger kan anses for å være tilfredsstillende.

Videre må De ta kontakt med vegmester Haukanes (tlfødt xx.xx.80) slik at denne kan foreta tilvisning av, og kontroll med utførselen av arbeidet.

Dersom disse påleggene ikke blir fulgt, vil vegsjefen gå til stenging av avkjørselen for Deres regning.

I nytt brev til Sverre Naustdal og til alle saksøkerne i de to saker skrev Hordaland Vegkontor 29. februar 1980:

Avkjørsel for parseller utskilt fra gnr. 1 bnr. 10 i Askøy kommune - fylkesvegen Ask - Hanevik.

Vi viser til vårt brev av 5. november 1979.

Vegsjefen ga den 8. april 1969 løyve til ovennevnte avkjørsel på visse vilkår, bl.a. at svingradiusen i avkjørselen skulle opparbeides til 2,5 m.

Det fremgår av løyvet at dette faller bort dersom vilkårene ikke blir oppfylt innen 1 år fra tildelingen.

I dette tilfellet var vilkårene i løyvet ikke oppfylt 1 år etter at løyvet ble gitt, og vilkårene er fremdeles ikke oppfylt.

Av dette følger at det ikke eksisterer noen lovlig avkjørsel til parsellene som er utskilt fra gnr. 1, bnr. 10. Vegsjefen står derfor fritt til å kreve avkjørselen stengt med hjemmel i vegloven §42.

Som vi påpekte i brev av 5. november 1979, er siktforholdene i den eksisterende avkjørsel svært dårlige. I tillegg til dette er svingradiusen i avkjørselen altfor liten, noe som gjør inn- og utkjøring både farlig og besværlig. Disse forhold innebærer at avkjørselen utgjør en fare for trafikksikkerheten i området.

På grunn av ovennevnte, vurderer vegsjefen å fatte vedtak om stengning av den ulovlige avkjørselen. Dersom De vil unngå at stengningsvedtak blir fattet må De innen 1. mai 1980 foreta Dem følgende:

Avkjørselen må opparbeides med en svingradius på 4 m der den ligger i dag. Dette innebærer en endring i forhold til vegsjefens tidligere pålegg, som gikk ut på at avkjørselen skulle komme ut i fylkesvegen ca 10 m sør for eksisterende avkjørsel. Etter en ny vurdering er vi imidlertid kommet til at avkjørselen bør ligge der den ligger i dag. Kravet til svingradius er derimot det samme, nemlig 4 m.

Videre må frisiktfelt ryddes sør for avkjørselen, idet sikten er lite tilfredsstillende slik forholdene på stedet er i dag.

Det kan for øvrig opplyses at vegsjefens tidligere planer om å koble den aktuelle avkjørselen sammen med avkjørselen som ligger ca 150 m lenger sør, ikke vil bli realisert.

Som nevnt ovenfor eksisterer det i dag ingen lovlig avkjørsel til parsellene som er utskilt fra gnr. 1 bnr. 10.

Vegsjefen står derfor fritt til å nekte bruken av avkjørselen, og forutsetningen for fortsatt bruk av avkjørselen er at de pålegg som er nevnt overfor blir oppfylt. Hjemmelen for å gi slike pålegg fremgår av vegloven §43 og regler gitt i medhold av denne bestemmelsen.

Nærmere opplysninger vedrørende den praktiske gjennomføringen av våre pålegg kan De få ved å henvende Dem til vegmester Haukanes (tlfødt xx.xx.80). Vi gjør oppmerksom på at nevnte skal foreta tilvisning av arbeidet før det settes igang, samt foreta kontroll av arbeidet før avkjørselen kan godkjennes.

Hvordan fordelingen av utgifter o.l. skal foretas mellom de forskjellige brukere av avkjørselen, er en sak vegsjefen ikke skal ta standpunkt til. Vi finner det imidlertid naturlig at samtlige brukere av avkjørselen tar opp saken i fellesskap for å få arbeidet utført. Det gjøres i den forbindelse oppmerksom på at ansvarlig for utførelse av arbeidet er samtlige brukere av avkjørselen samt den som har underskrevet løyvet.

Vegsjefen vil som nevnt fatte vedtak om å stenge den ulovlige avkjørselen til parsellene som er utskilt fra gnr. 1 bnr. 10, dersom vegsjefens pålegg ikke blir oppfylt innen ovennevnte frist. Slikt vedtak vil i tilfelle bli fattet umiddelbart etter utløpet av fristen, og utgiftene ved stengningen påhviler den som er ansvarlig for oppfyllelse av vegsjefens pålegg, jfr. vegloven §42.

Vegsjefen håper nå at samtlige brukere av avkjørselen er innstilt på å medvirke til at avkjørselsforholdene på stedet blir brakt i lovlige former, slik at man unngår å gå til slike drastiske skritt som å stenge avkjørselen.

Dette brev er for øvrig tilstilet samtlige brukere av den aktuelle avkjørselen sammen med skisse over hvordan avkjørselen er tenkt opparbeidet.

Naustdal påklaget dette vedtak til Samferdselsstyret som er ankeinstans for Vegkontoret. Samferdselsstyret nedsatte kravet om svingradius til 3 m.

Det bemerkes i denne forbindelse at det opprinnelige løyvet av 8. april 1969 hadde som krav svingradius på 2,5 m. Dette ble altså senere forhøyet til 4 m, og deretter nedsatt til 3 m. I 1980 kom også inn kravet om fri siktsone mot syd, dvs. sprengning av en fjellknaus på Bakkehaugs tomt. Kravet om slik fri siktsone var det ikke eksplisitt gitt uttrykk for i løyvet av 8. april 1969.

Det er erkjent av Naustdal at han solgte tomtene som byggeklare, dvs. med lovlig adkomst og fremlagt vann og kloakk. De fire saksøkerne i sak A 57/81 har alle hus på eiendommene sine. Delvis har de selv bygget husene, delvis har de kjøpt dem av den som opprinnelig bygget og kjøpte av Naustdal. Sverre Naustdal erkjente under hovedforhandlingen at han påtok seg det samme ansvar overfor de saksøkere som først senere kjøpte eiendommene som han eventuelt måtte ha overfor de saksøkere som direkte kjøpte tomt av ham og selv oppførte hus.

Den avkjørselen som Naustdal opparbeidet ble benyttet som kjørbar adkomst til husene av de fire saksøkerne i sak A 57/81 inntil 1981. Det er ingen grunn til å tvile på at disse fire da de ervervet sine eiendommer, var i begrunnet god tro om at avkjørselen til fylkesvegen var lovlig.

Saksøkeren i sak A 74/81, Randi Hannan, kjøpte sin eiendom bnr. 502 i 1978. Det hadde vært to eiere i mellomtiden fra tomten ble utskilt i 1969. Eiendommen ble solgt til henne bl.a. med betalt andel til felles veg. Også i dette tilfelle erkjenner Naustdal at han påtar seg det samme ansvar overfor Randi Hannan som han ville ha hatt overfor første kjøper som fra ham kjøpte en byggeklar tomt med lovlig adkomst.

Randi Hannan søkte i 1978 om byggetillatelse for oppføring av et Block Watne-hus. Fra Bygningsrådets vedtak den 11. september 1978 gjengis:

6. Vegsjefens krav dat. 21. mars 1969 til utbedring av avkjørsel fra fylkesvegen må etterkommes.

8. Det må ikke foretas noe byggearbeid på tomten før eksisterende avkjørsel fra fylkesvegen er utbedret i henhold til vegsjefens krav dat. 21. mars 1969. Arbeidene skal være kontrollert og godkjent av vegsjefen i Hordaland. Kfr. pkt. 6.

Randi Hannan søkte deretter Vegkontoret om midlertidig løyve til å nytte avkjørselen slik at hun kunne få frem materialer til oppføring av hus på sin eiendom, men fikk avslag. Det midlertidige løyve som hun søkte om, skulle bare gjelde for et sterkt begrenset tidsrom.

Hun har også foreslått for de fire saksøkerne i sak A 57/81 at de skulle opparbeide forskriftsmessig avkjørsel med 1/5 part av utgiftene på hver, men fikk avslag.

Vegkontoret stengte avkjørselen med betongblokker i mars 1981.

De fire saksøkerne i sak A 57/81 gjør gjeldende at de har kjøpt en mangelfull vare. De er blitt tilsagt at deres eiendommer skulle være byggeklare, og med dette må menes at det er lovlig kjørbar adkomst frem til eiendommene. De kjente ikke til de vilkår som Hordaland Vegkontor satte den 8. april 1969. Etter deres mening måtte de ubetinget kunne stole på Naustdals tilsagn om at avkjørselen var i orden. De kan nå ikke nytte avkjørselen som er stengt av vegvesenet til kjørbar adkomst frem til husene, og dette mener de at de har krav på. De krevet først erstatning for hva det i henhold til anbud ville ha kostet å gjøre avkjørselen forskriftsmessig, men endret dette under hovedforhandlingen til å kreve fullbyrdelsesdom for at Naustdal skulle forpliktes til å utbedre avkjørselen. - - -