Rt-1986-917
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1986-09-19 |
| Publisert: | Rt-1986-917 (332-86) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 19. september 1986 i l.nr. 133/1986 |
| Parter: | Statsadvokat Pål S. Berg, aktor mot A (forsvarer advokat Ole A. Bachke jr.). |
| Forfatter: | Philipson, Røstad, Langvand, justitiarius Sandene |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §17 |
Dommer Philipson: Karmsund herredsrett avsa 27. mai 1986 dom med denne domsslutning:
«A, født xx.xx.1944, dømmes for overtredelse av vegtrafikkloven §31 første ledd, jfr. §17 annet ledd, til en bot, stor kr. 800,- - kroneråttehundre -, eller, hvis boten ikke betales, fengsel i 4 - fire - dager.
Hun dømmes til å betale sakens omkostninger, fastsatt til kr. 600,- - kronersekshundre -.»
Når det gjelder saksforholdet og domfeltes personlige forhold, viser jeg til herredsrettens domsgrunner.
Domfelte har anket over lovanvendelsen, idet hun mener det er stilt for strenge krav når det gjelder den aktsomhet som vegtrafikkloven §17 annet ledd krever av bilens eier. Domfelte viser til at hun har overlatt bilen til sin samboer, og hevder at hun hadde forsvarlig grunnlag for å regne med at han hadde gyldig førerkort.
Jeg er kommet til at anken må forkastes.
Domfelte er dømt for overtredelse av vegtrafikkloven §17 annet ledd ved at hun 8. oktober 1985 på vei fra Oslo til hjemstedet, X, overlot kjøringen til samboeren, B. Av domsgrunnene fremgår at herredsretten ellers har lagt følgende faktum til grunn:
Domfelte ble kjent med B sommeren 1984, og de bodde tidvis sammen fra høsten 1985. Senere har forholdet utviklet seg til et fast samboerforhold. B fikk inndratt sitt førerkort i 1982 i forbindelse med domfellelse for kjøring i påvirket tilstand, men han fortalte ikke domfelte noe om dette. På den annen side hadde han aldri sagt at han hadde førerkort, og domfelte spurte ham ikke om dette. Han hadde imidlertid fortalt domfelte om forskjellige biler han hadde disponert under et lengre opphold i Singapore. Han oppgav også at han eide en bil, men at denne ble disponert av hans fraskilte kone. Før den aktuelle kjøring fant sted, hadde samboeren ved flere anledninger lånt domfeltes bil, og domfelte hadde vært overbevist om at han hadde førerkort.
Etter vegtrafikkloven §17 annet ledd kreves det at bileieren «plikter å forvisse seg om» at den han overlater bilen til fyller vilkårene for å føre den. Bestemmelsen pålegger bileieren en streng undersøkelsesplikt. I loven ord ligger et krav om kunnskap; det er ikke nok bare å tro, jfr. Rt-1984-1356.
Som kjent har Høyesterett i flere avgjørelser fremholdt at undersøkelsesplikten avhenger av forholdene i det konkrete tilfelle, ut fra en helhetsvurdering. I den foreliggende sak er det spørsmål om samboeren hadde førerkort, et forhold som lett lar seg bringe på det rene. Uten å ta spørsmålet opp har domfelte gått ut fra at samboeren hadde gyldig førerkort. Hun har her basert seg på de utsagn fra samboeren som ikke direkte går på spørsmålet om han hadde førerkort. Slik jeg bedømmer forholdet, hadde domfelte gjennom det kortvarige samboerforhold og det som ellers forelå, ikke fått tilstrekkelig grunn til å anse seg forvisset om at samboeren hadde gyldig førerkort. Jeg kan således ikke se at herredsretten har anvendt en for streng aktsomhetsnorm.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Skåre: Etter vegtrafikkloven §17 annet ledd har den som eier motorvogn plikt til å forvisse seg om at den han overlater bilen til har førerkort. Det er imidlertid åpenbart at det i en del tilfeller ikke kan stilles krav om at det skal spørres uttrykkelig. Dette gjelder blant annet i familieforhold, hvor det på grunn av den gjensidige tillit familiemedlemmene har til hverandre, er grunn til å vente at den aktuelle bruker sier fra dersom han ikke har førerkort. I en rekke slike situasjoner vil det være fjernt for bileieren å stille spørsmål, og det er lite rimelig å tolke §17 annet ledd slik at det kreves konkret kontroll.
Den kjøring saken gjelder, fant sted i oktober 1985. Det er opplyst at domfelte kjente den hun overlot bilen til fra sommeren 1984, og fra «høsten 1985 ble det til at de tidvis bodde sammen, et forhold som siden hen har utviklet seg til et fast samboerforhold». Selv om forholdet mellom partene er noe knapt beskrevet, mener jeg at det må anses utviklet et tillitsforhold mellom dem som gav henne en begrunnet tro på at samboeren sa fra dersom han ikke hadde førerkort. Dessuten hadde samboeren tidligere kommet med flere utsagn som indiserte at han hadde det. Jeg finner det lite rimelig at det i en situasjon som denne stilles krav om konkret spørsmål. Tiltalte bør derfor frifinnes.
Dommer Røstad: Jeg er enig med førstvoterende, dommer Philipson.
Dommer Langvand og justitiarius Sandene: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.