Rt-1984-1356
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1984-12-05 |
| Publisert: | Rt-1984-1356 (361-84) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 5. desember 1984 i l.nr. 178 B/1984 |
| Parter: | Statsadvokat Erling O. Lyngtveit, aktor mot A (forsvarer h.r.advokat Trygve Norman). |
| Forfatter: | Christiansen, Bugge, Sinding-Larsen, Backer, Sandene |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §45, Veitrafikkloven (1965) §17, §31, Veitrafikkloven (1965) |
Dommer Christiansen: Politimesteren i Sunnmøre utferdiget 9. mai 1984 tiltalebeslutning mot A for overtredelse av vegtrafikkloven §31, jfr. §17 annet ledd. Gjerningsbeskrivelsen lyder slik:
«ved at han lørdag den 16. juli 1983 ca kl. 01.30 i X blant annet i Y sentrum som eier og rådighetsinnehaver av personbil med kjennetegn DB 89440, overlot føringen av bilen til B til tross for at denne var påvirket av alkohol, eller utviste uaktsomhet i så måte.»
Ved Nordre Sunnmøre herredsretts dom av 20. juni 1984 ble A frifunnet. Dommen er avsagt under dissens, idet rettens formann stemte for fellelse.
Saksforholdet og tiltaltes personlige forhold fremgår av domsgrunnene.
Politimesteren i Sunnmøre har påanket dommen på grunn av uriktig lovanvendelse. Det anføres at herredsrettens flertall har stilt for små krav til tiltaltes aktsomhet.
Jeg finner at anken må tas til følge.
Tiltalte kjørte en fredag ettermiddag sin bil til - - - hotell i Y, hvor han hadde tenkt å feste om kvelden. Med seg hadde han B, som senere er dømt for promillekjøring med bilen. Ved ankomsten til hotellet overlot tiltalte bilnøklene til B for fri benyttelse av bilen, uten at det ble nevnt noe konkret om kjøring. De to spiste deretter middag sammen og forflyttet seg senere til baren. Begge steder nøt tiltalte alkohol, mens B bare drakk brus og kaffe. Ved 20.30 tiden skilte de lag. Mens tiltalte ble sittende i baren og drikke, gikk B ned til hotellets danserestaurant. Her drakk han i tidsrommet kl. 21.00 til 23.00 en del alkohol. Ved stengetid kl. 01.00 forlot B restauranten og kjørte uten noe bestemt mål ca 400 meter oppover riksvegen med tiltaltes bil, hvoretter han snudde og kjørte nedover mot hotellet igjen. I mellomtiden hadde tiltalte vært nede i danserestauranten for å se etter B. Da han ikke fant ham der, forlot tiltalte hotellet og påtraff B med bilen på vegen. B stoppet, og tiltalte steg inn. Etter at tiltalte hadde fått benektende svar på spørsmål om B hadde nydt alkohol, bad tiltalte B kjøre ned til havnen. På vegen var det trafikkontroll ved tre lensmannsbetjenter. De forsøkte å stoppe bilen, men B kjørte bare til side og stoppet ca 100 meter etter å ha passert stopposten. På grunn av denne opptreden, samt at det luktet alkohol av munnen hans og han var blank i øynene, mistenkte lensmannsfolkene B for promillekjøring. Ved blodprøve tatt vel 2 timer etter kjøringen hadde B en promille på 0,67 etter fradrag av en sikkerhetsmargin på 0,14.
Herredsrettens flertall legger til grunn at tiltalte og B ikke hadde diskutert om B ville unnlate å nyte alkohol utover kvelden og natten. Men B's forutgående opptreden da han bare drakk brus og kaffe, gav ifølge flertallet tiltalte «inntrykk av at han ville holde seg edru utover kvelden og natten». Jeg innskyter at flertallet ikke trekker noen konklusjon med hensyn til en eventuell senere bilkjøring ut fra det forhold at det ikke var overnattingsmuligheter for de to på hotellet. Det heter videre i flertallets begrunnelse:
«Tiltalte hadde således ingen foranledning til å tro at B ville begynne å drikke alkohol, og dennes alkoholnytelse skjedde da også uten tiltaltes vitende. Dertil kommer at da tiltalte forlot hotellet etter stengetid, hadde B allerede tatt bilen i bruk. Han kom således kjørende nedover vegen, og det var ikke noe å utsette på kjøringen. Også dette må ha gitt tiltalte et inntrykk av at B var edru. Når tiltalte til tross for de ovennevnte omstendigheter likevel spurte B om han hadde nydt alkohol og fikk benektende svar av denne, må han etter flertallets oppfatning ha oppfylt sin aktsomhetsplikt i h.h.t. vtrl. §17 annet ledd.
. . .
. . .
Tiltalte var selv alkoholpåvirket da han foretok kontrollen av om B var edru. Selv om tiltalte ved anledningen hadde vært edru, jfr. prinsippet i straffeloven §45, finner domsmennene det tvilsomt om han ville oppdaget at tiltalte var så påvirket av alkohol at han var uskikket til å kjøre bil. Denne tvil må etter domsmennenes oppfatning komme tiltalte til gode . . .
. . .
Rettens flertall, domsmennene, er således etter en samlet vurdering av sakens omstendigheter, sammenholdt med de kriterier som er trukket opp i rettspraksis, kommet til at tiltalte i forbindelse med den aktuelle kjøretur, gjorde det man med rimelighet kunne kreve av ham med hensyn til å forvisse seg om at B fylte vilkårene for å kjøre hans bil. Han må derfor bli å frifinne.»
Det følger etter min mening av det siterte at herredsrettens flertall har stillet for små krav til tiltaltes aktsomhet, og også at flertallet har lagt til grunn en uriktig forståelse av prinsippet i straffeloven §45.
Innledningsvis bemerker jeg at det ikke er tvilsomt at tiltalte objektivt sett lot B bruke motorvognen mens denne var påvirket av alkohol. Den forutgående overlatelse av bilnøklene er i denne sammenheng uten interesse, da tiltalte som nevnt på det tidspunkt som her er avgjørende, ble med i bilen som passasjer og anmodet B om å bli kjørt til havnen.
Etter vegtrafikkloven §17 annet ledd plikter eieren av en motorvogn å forvisse seg om at den han lar bruke vognen, fyller vilkårene for å føre den. I uttrykket «forvisse seg» ligger krav om kunnskap, ikke bare om tro. Hva som skal til for at man kan sies å ha forvisset seg, vil bero på forholdene i det enkelte tilfelle, herunder det personlige kjennskap bileieren har til den som skal overlates motorvognen. Jeg viser særlig til avgjørelser i Rt-1974-646 og Rt-1974-1125.
I nærværende sak forelå det ingen forhåndsavtale eller klar forutsetning mellom tiltalte og B om at B ikke skulle nyte alkohol i løpet av kvelden eller natten. Tiltalte hadde bare inntrykk av at B på grunn av manglende alkoholinntak tidligere på kvelden ville avholde seg fra senere alkoholnytelse. I rettens bevisbedømmelse på dette punkt må for øvrig ligge at tiltalte - selv om dette ikke sies uttrykkelig i dommen - var klar over at B ikke var toltalavholdende. Fra 20.30 tiden av og frem til kl. 01.00 - dvs. i ca 4 1/2 time - var tiltalte og B ikke sammen, og tiltalte var klar over at B var i hotellets danserestaurant. Det var da en nærliggende mulighet for at B i løpet av dette lange tidsrom hadde ombestemt seg med hensyn til alkoholfortæring, noe tiltalte viste gjennom det spørsmål han stilte. Når de to igjen treffer hverandre, har B nyttet bilen til en formålsløs kjøretur nattestid.
I den beskrevne situasjon kan jeg ikke se at det var forsvarlig av tiltalte bare å godta et benektende svar på et enkelt spørsmål om B hadde nydt alkohol. At det på det daværende tidspunkt ikke var noe å utsette på B's kjøring, var heller ikke et forsvarlig grunnlag for å slutte at B ikke kunne være påvirket i vegtrafikkloven forstand.
Jeg tilføyer at herredsrettens flertall etter min mening også har hatt en uriktig forståelse av prinsippet i straffeloven §45. Når skyldkravet er uaktsomhet, er det ikke tilstrekkelig at tiltalte i edru tilstand ikke ville oppdaget at B var påvirket av alkohol. Det avgjørende er da om tiltalte burde ha oppdaget det. Allerede en mistanke om at B - til tross for sitt benektende svar - hadde nydt alkohol, er her tilstrekkelig til at tiltalte hadde opptrådt uaktsomt når han lot B fortsette å bruke bilen. I nærværende sammenheng er det ikke et relevant grunnlag for frifinnelse at B ved en edruelig iakttakelse ikke «var så påvirket av alkohol at han var uskikket til å kjøre bil».
Jeg stemmer etter dette for denne kjennelse:
Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves.
Dommer Bugge: Jeg er enig med førstvoterende i at herredsrettens dom må oppheves. Men for meg er det tilstrekkelig å fastslå at lovanvendelsen er uriktig når flertallet i relasjon til vegtrafikkloven §31 jfr. §17 annet ledd legger vekt på hva tiltalte i edru tilstand ville ha oppdaget, og ikke hva han burde ha oppdaget. Jeg viser til førstvoterendes bemerkninger om dette. Hvorvidt herredsrettens flertall ellers har stilt for små krav til tiltaltes aktsomhet ut fra den situasjon som forelå da tiltalte satte seg inn i bilen til B og lot ham kjøre, finner jeg ikke grunn til å ta standpunkt til.
Dommer Sinding-Larsen: Jeg er enig med førstvoterende, dommer Christiansen.
Kst. dommer Backer og justitiarius Sandene: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett kjennelse overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.