Rt-1986-938
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1989-09-26 |
| Publisert: | Rt-1986-938 (338-86) |
| Stikkord: | Sedelighetsforbrytelse, Saksbehandling, Straffutmåling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 26. september 1986 i l.nr. 137/1986 |
| Parter: | Statsadvokat Even Fredriksen, aktor mot A (forsvarer advokat Håkon Helle). |
| Forfatter: | Røstad, Endresen, Dolva, Halvorsen, Michelsen |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §192, §195, §207, Straffeprosessloven (1981) §139, §141, §149, §284 |
Dommer Røstad: Gulating lagmannsrett avsa 11. april 1986 dom med denne domsslutning:
«A dømmes for forbrytelser mot straffeloven §192 første ledd, 2. straffalternativ, mot straffeloven §195 første ledd, 2. straffalternativ og forbrytelse mot straffeloven §207 første ledds annet straffalternativ, jfr. straffeloven §62 første ledd til fengsel i 3 - tre - år og 6 - seks - måneder, hvorfra går 142 - etthundreogførtito - dager for utholdt varetektsfengsel.
Tiltalte frifinnes for 1 forbrytelse mot straffeloven §192 første ledd, 2. straffalternativ (tiltalens post I a).
A dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale kr. 30000,- - kronertredvetusen - til B.
Saksomkostninger ilegges ikke, jfr. straffeprosessloven §436.»
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av dommen.
Domfelte har påanket dommen og gjort gjeldende at det foreligger flere saksbehandlingsfeil. Domfelte har også anket over straffutmålingen, som han finner for streng. Det påstås at det foreligger tre feil ved lagmannsrettens saksbehandling:
1. Lagmannsretten har mottatt forklaring fra en sakkyndig som er blitt oppnevnt uten at retten har forholdt seg i samsvar med reglene i straffeprosessloven. Psykolog Kari Bondeson har her fått fungere som eneste sakkyndige i strid med regelen i loven §139 første ledd, og uten at tiltalte og hans forsvarer hadde hatt adgang til å uttale seg om oppnevnelsen, jfr. §141. Det gjøres for øvrig gjeldende at psykolog Bondeson må anses inhabil i medhold av domstolsloven §108, da hun har latt seg engasjere av politiet uten at den annen part har hørt om engasjementet, at hun forut for hovedforhandlingen ikke hadde avgitt noen erklæring som tiltalte og hans forsvarer kunne gjøre seg kjent med, og at hun ikke på noen måte har søkt sine undersøkelser komplettert og supplert med opplysninger som tiltalte kunne ha bistått med. Dette er samlet egnet til å svekke tilliten til hennes uhildethet.
Under forberedelsen av ankesaken har man fått fremlagt uttalelse som den sakkyndige hadde gjort på grunnlag av notater etter samtaler med fornærmede, domfeltes datter. Gjennom et avholdt bevisopptak har man fått ytterligere opplysninger om hva den sakkyndige forklarte seg om i lagmannsretten og om det grunnlag hun bygde sine observasjoner og synspunkter på.
Domfelte har fremholdt at den sakkyndige avgav sin forklaring ved bevisføringens slutt. Forklaringen må - slik den er fremlagt av en sakkyndig psykolog umiddelbart før lagretten skulle treffe sin avgjørelse - antas å ha virket inn på lagrettens avgjørelse av skyldspørsmålet.
2. Domfelte anfører at lagmannsretten ikke har handlet i samsvar med loven regler, da den besluttet at tiltalte skulle forlate rettssalen mens fornærmede - hans datter - ble avhørt. Den begrunnelse lagmannsretten har gitt for å utelukke tiltalte fra å påhøre fornærmedes forklaring - «Under hensyn til at vitnet B såvidt er fylt 15 år» - tilfredsstiller klarligvis ikke loven krav om at utelukkelse kan skje, «såfremt det er særlig grunn til å frykte for at en uforbeholden forklaring ellers ikke vil bli gitt». Høyesterett må her kunne fastslå at det ikke har foreligget slik «særlig grunn» som det stilles krav om i §284.
3. Den politifullmektig som ledet etterforskningen i straffesaken mot domfelte, hadde kort før lagmannsrettsbehandlingen tiltrådt som advokatfullmektig i det firma hvor domfeltes forsvarer også er med. Dette var tiltalte blitt kjent med kort før saken skulle opp i lagmannsretten. Han ble noe bekymret da han hørte om det. Han foretok seg likevel ikke noe, men hans tillit til forsvareren var blitt noe svekket ved dette. Det er denne svekkede tillit som begrunnet at han ikke insisterte på at et vitne som han hadde oppgitt og som hans forsvarer ikke hadde innkalt til lagmannsrettssaken, skulle innkalles til avhør ved hovedforhandlingen.
Domfelte hevder at den straff han er blitt dømt til, er for streng. Han har fremholdt at selv om dommen også omfatter voldtekt, må den vold som er beskrevet i dommen, anses å ligge på voldsutøvelsens nedre skala.
Påtalemyndigheten har erklært motanke - rettet mot straffutmålingen. Straffen er - i betraktning av at det også foreligger to tilfelle av voldtekt til samleie - blitt for mild, jfr. således Rt-1985-1416. Det er vist til at det i lagmannsretten var lagt ned påstand om fengsel i 4 år.
Aktor, som også fungerte som aktor i lagmannsretten, har fremholdt at det forut for lagmannsrettsbehandlingen ikke forelå noen oppnevnelse av psykolog Bondeson som sakkyndig. Ved begynnelsen av forhandlingene i lagmannsretten anmodet aktor om at psykolog Bondeson måtte bli avhørt som sakkyndig vitne, jfr. loven §149, og at hun måtte få adgang til å være til stede under hele forhandlingen.
Skulle man - mot formodning - legge til grunn at psykologen var blitt oppnevnt av lagmannsretten, kan det likevel ikke foreligge noen saksbehandlingsfeil. Hun møtte frem i lagmannsretten etter innkalling, og det fremkom ingen bemerkning fra forsvareren om at oppnevnelse ikke burde finne sted med mindre også en annen sakkyndig ble oppnevnt. Noen inhabilitetsinnsigelse kan det overhodet ikke være grunnlag for.
Lagmannsretten traff sin beslutning om å utelukke tiltalte fra rettslokalet mens datteren avgav forklaring, etter anmodning fra aktor og fornærmedes bistandsadvokat. Det var blitt klarlagt at fornærmede ikke kunne - ikke orket - å forklare seg mens faren var til stede. Forsvareren i lagmannsretten motsatte seg den begjæring aktor og bistandsadvokaten hadde fremsatt, og retten avsa deretter slik beslutning:
«Under hensyn til at vitnet B såvidt er fylt 15 år, finner retten at tiltalte skal forlate rettssalen mens vitnet avhøres, idet det er særlig grunn til å frykte for at en uforbeholden forklaring ellers ikke vil bli gitt, jfr. straffeprosessloven §245.»
Lagmannsretten har - hva partene er enige om - her gitt en uriktig lovhenvisning. Retten skulle - hevder begge parter - ha vist til §284, som gjelder under hovedforhandlingen.
Aktor har fremholdt at retten har holdt seg regelen i §284 etterrettelig.
Under lagmannsrettens behandling av saken fremkom det ingen bemerkning om at tiltalte skulle ønske å få ført et vitne som ikke var blitt med i forsvarerens bevisoppgave, og det forelå overhodet intet som tydet på at det skulle være en brist i tillitsforholdet mellom tiltalte og hans forsvarer. Noen saksbehandlingsfeil kan lagmannsretten her ikke ha begått.
Jeg er kommet til at så vel anken som motanken må forkastes.
Til domfeltes anke over saksbehandlingen vil jeg bemerke:
1. Spørsmålet sakkyndig/sakkyndig vitne.
Jeg legger til grunn at det under etterforskningen verken fra påtalemyndigheten eller forsvaret har vært fremsatt noen anmodning overfor forhørsretten om oppnevnelse av psykolog Bondeson som sakkyndig. I den bevisoppgave som statsadvokaten innleverte til lagmannsretten var anført: «Psykolog Karin Bondeson, Boks 35, 4325 Dale i Sandnes som sakkyndig eller som sakkyndig vitne.» Jeg må videre legge til grunn at statsadvokaten ved åpningen av lagmannsrettssaken - under henvisning til §149 - anmodet om at psykolog Bondeson ble gitt anledning til å påhøre forhandlingene. Psykologen ble gitt adgang til dette, og ved fremstillingen av henne til avgivelse av forklaring er det i rettsboken anført: «Fremsto vitne nr. 10. Sakkyndig vitne: Karin Bondeson, f. 21/4-1950. Psykolog v/Rogaland Psykiatriske sykehus. Bor 4325 Dale, Sandnes. Kjent med vitneansvaret. Avga forsikring. Ga forklaring.»
Riktigheten av denne anførsel, som må anses tilført rettsboken etter lagmannsrettens diktat, kan ikke anses svekket ved at det på side 1 i rettsboken er innført: «Til stede også Karin Bondeson som er oppnevnt som sakkyndig.» Jeg antar at denne anmerkning er gjort av protokollføreren ved utfylling av de åpne rubrikker på side 1. Jeg vil likevel nevne at det senere er gjort en tilføyelse til denne anmerkning: «Bondeson forlot rettslokalet efter sin vitneforklaring 10/4 86 kl. 12.35.»
Jeg antar for øvrig at det ikke kan anses å ha vært noen foranledning for retten til å søke innhentet forklaring fra flere sakkyndige vitner. Jeg nevner at det heller ikke var fremsatt noen anmodning om dette.
Jeg kan etter dette ikke se at det her er begått noen saksbehandlingsfeil.
2. Beslutningen etter §284.
Rettens begrunnelse for å beslutte at tiltalte skulle forlate rettssalen mens datteren avgav forklaring - jfr. gjengivelsen foran av beslutningen - er riktignok knapp, men denne omstendighet har hos meg ikke skapt noen tvil om at utelukkelsen har hatt den nødvendige saklige begrunnelse. Jeg nevner at Straffeprosesslovkomitéen i motivene til den tilsvarende bestemmelse om rettslig avhør under etterforskningen (loven §245) fremholdt at det mest praktiske tilfelle kanskje er «hvor et mindreårig vitne har vanskelig for å avgi forklaring i foreldres nærvær». I forbindelse med denne bestemmelse har komitéen for øvrig bemerket: «Begrunnelsen av beslutningen vil helst bli en gjentagelse av loven ord.» (Innstillingen side 278.)
Jeg vil ellers ikke unnlate å nevne at det i motivene til bestemmelsen i §284 er bemerket:
«Det må bero på rettens skjønn om interessen i å oppnå en uforbeholden forklaring er tilstrekkelig sterk til å motivere et pålegg om å forlate rettssalen» (Innstillingen side 300.)
Heller ikke på dette punkt kan jeg se at det er begått noen saksbehandlingsfeil.
3. Svekkelse av tiltaltes forsvar.
Tiltalte var ved lagmannsrettsbehandlingen kjent med at den tidligere leder av etterforskningen nå var trådt inn som advokatfullmektig i samme firma som hans forsvarer var med i. Tiltalte har ikke gitt uttrykk for at han etter dette hadde svekket tillit til sin forsvarer, og han har heller ikke prøvd å fremføre noen omstendighet som kunne vise at forsvareren skulle være blitt påvirket i sitt forsvareroppdrag ved at firmaet hadde fått en ny fullmektig som hadde særlig tilknytning til denne straffesak.
Utover dette finner jeg ikke grunn til å omtale denne innsigelse.
Straffutmålingen er som alt nevnt angrepet av begge parter. Saken gjelder to tilfelle av voldtekt til samleie overfor datter, som gjennom en lengre periode har vært seksuelt misbrukt av sin far, med utuktig omgang.
Etter min mening er det ikke grunnlag for å nedsette straffen, som i lys av nyere rettspraksis ikke kan anses å være for streng. Jeg kan heller ikke se at det er tilstrekkelig grunn til å skjerpe den straff som retten kom frem til etter rådslagning og stemmegivning som nevnt i §332.
Domfelte har sittet i varetekt også etter lagmannsrettens dom. Han tilkommer fradrag for ytterligere 168 dager.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Domfeltes anke og påtalemyndighetens motanke forkastes.
I straffen fragår i alt 310 - trehundreogti - dager for utholdt varetektsfengsel.
Dommer Endresen: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Dolva, Halvorsen og Michelsen: Likeså.
Av lagmannsrettens dom (lagdommer Lars Sollesnes, ekstraordinær dommer v/lagmannsretten, byrettsjustitiarius Arne Rørosgaard og byfogd Helge Bjørnstad):
Ved tiltalebeslutning av 25. mars 1986 og med rettelse av 9. april 1986 har statsadvokaten i Rogaland satt A, født xx.xx.1943, under tiltale ved Gulating lagmannsrett
«for overtredelse av
I. straffeloven §192 første ledd 2. straffalternativ
for ved vold eller ved å fremkalle frykt for noens liv eller helse å ha tvunget noen til samleie,
ved at han - - - b. en gang høsten 1983 på bopel i - - -svingen 17 B i X grep fatt i sin datter B født xx.xx.1971, holdt begge hendene hennes fast, la seg oppå henne og under hennes protester og motstand, tiltvang seg samleie med henne, c. gjentatte ganger i tidsrommet fra mai til oktober 1985 på bopel i - - - Terasse 13 og - - - - vei 4 i X, grep fatt i sin datter B, slengte henne ned på en sofa og holdt henne fast mens han tiltvang seg samleie med henne,
II. straffeloven §195 første ledds annet straffalternativ
for å ha hatt utuktig med et barn under 14 år der den utuktige omgang var samleie,
ved at han
i tiden fra høsten 1983 til våren 1985 på bopel i - - -svingen 17 B i X gjentatte ganger hadde samleie med sin datter B, født xx.xx.1971.
III. straffeloven §207 første ledd 2. straffalternativ
for å ha utuktig omgang med slektning i nedstigende linje, der den utuktige omgangen var samleie,
ved at han
gjentatte ganger til tid og sted som nevnt under pkt. I/b og c og pkt. II, forholdt seg som der nærmere beskrevet med sin datter B.»
Tiltalte har opplyst at han er boredekksarbeider og han bor - - -vei 4 a i X. Han er separert og han underholder 3 barn. Han er uformuende og oppgir sin inntekt i 1985 til ca kr. 200000,-. Han er utdannet som maskinist og har også gått på Distriktshøyskolen i X. Han er statsborger av Sri Lanka. Han er ustraffet. - - -
Ved straffutmålingen er i skjerpende retning tatt hensyn til at tiltalte er en vel utrustet mann i moden alder som jevnlig gjennom lengre tid har utnyttet det tillitsforhold som besto mellom ham og datteren B. Forholdet varte fra B var 12 år til hun var ca 14 1/2 år, og han hadde jevnlig samleie med henne i denne tid. Den voldsanvendelse hun tildels har vært utsatt for må ha virket meget skremmende på henne. Samleiene foregikk tildels på B's eget rom, tildels i farens nye leilighet, etter at han var flyttet ut som følge av separasjonen og under utøvelsen av den rett til samvær som han hadde fått i forbindelse med separasjonen. Jenten ble utsatt for risiko for å bli besvangret. I skjerpende retning legger retten vekt på at tiltaltes forbrytelser er egnet til å ha skadelig innvirkning på B's psykiske helse. Retten antar på bakgrunn av den sakkyndige psykolog Karin Bondesons forklaring at slike skadevirkninger allerede er inntrådt, og at B har behov for faglig hjelp og behandling for å komme ut av den kritiske situasjon hun er kommet inn i. - - -