Rt-1987-117
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1987-01-30 |
| Publisert: | Rt-1987-117 (26-87) |
| Stikkord: | Arbeidsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 42 K/1987, jnr. 247/1986 |
| Parter: | A (advokat Odd A. Drevland) mot Bergen Diesel A/S (advokat Erik C. Aagaard) |
| Forfatter: | Christiansen, Philipson, Schei |
| Lovhenvisninger: | Arbeidsmiljøloven (1977) §61, Tvistemålsloven (1915) §179, §404, Arbeidsmiljøloven (1977) |
Ved brev 29 januar 1986 ble A sagt opp fra sin stilling i firmaet BMV Maskin A/S, nå Bergen Diesel A/S. Som årsak til oppsigelsen var angitt: "Reorganisering og/eller nødvendig innskrenking." Samtidig ble 16 andre arbeidere sagt opp med samme begrunnelse.
A reiste søksmål ved Bergen byrett og påstod oppsigelsen kjent ugyldig. I tilsvar påstod Bergen Diesel A/S seg frifunnet, og begjærte rettens kjennelse for at saksøkeren skulle fratre sin stilling hos Bergen Diesel A/S under sakens videre behandling for domstolene fra det tidspunkt retten bestemte.
Bergen byrett avsa 22 august 1986 kjennelse med slik slutning:
"A må fratre sin stilling under sakens videre behandling i medhold av Arbeidsmiljølovens §61 nr. 4, 2. ledd i.f. Fratredelsesdatoen fastsettes til 10. september 1986. Avgjørelse av omkostningsspørsmålet utstår til dom i hovedsaken."
A påkjærte byrettens kjennelse til Gulating lagmannsrett, og ba samtidig om at kjæremålet ble gitt oppsettende virkning. Lagmannsretten avsa 22 oktober 1986 kjennelse med slik slutning:
"Bergen byretts kjennelse av 22. august 1986 stadfestes."
Saksforholdet for øvrig går frem av byrettens og lagmannsrettens kjennelser.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det anføres at lagmannsretten har tolket arbeidsmiljølovens §61 nr 4 annet ledd tredje punktum uriktig når den har stadfestet byrettens avgjørelse om fratreden.
Det vises til at hovedregelen ifølge forarbeidene til arbeidsmiljøloven skal være at det ikke gis kjennelse for fratreden dersom oppsigelsen er begrunnet i bedriftens forhold, jfr i denne sammenheng Rt-1984-400. Det aksepteres likevel at retten også i disse tilfellene rent unntaksvis kan avsi kjennelse for fratredelse ved å prøve rimeligheten av at arbeidstakeren skal fortsette i stillingen. Det gjøres gjeldende at lagmannsrettens kjennelse innebærer en uthuling av arbeidsmiljølovens bestemmelser på dette området, og at den innebærer en uriktig lovtolking.
Det anføres særskilt at lagmannsretten som ledd i den uriktige lovtolkingen har latt urimelighetskriteriet i §61 bli brukt i forhold til de øvrige oppsagte arbeiderne som ikke valgte å gå til sak. Dette hevdes å være en irrelevant referanseramme. I den grad urimelighetsspørsmålet skal behandles i forhold til andre arbeidstakere, må dette ut fra bestemmelsen i §61 referere seg til de arbeidere som er igjen ved bedriften etter at de andre er oppsagt. Det må da drøftes om det er urimelig at enkelte arbeidstakere må fratre for at virksomheten skal holdes i gang for de øvrige ansatte. Lagmannsretten har uriktig lagt vekt på at den kjærende parts angivelig skal ha fått en urimelig fordel i forhold til de arbeidstakerne som ble sagt opp samtidig med ham og som ikke valgte å gå til sak. At en arbeidstaker velger å bruke sin demokratiske rett til å få en sak prøvet for retten, kan umulig være med å danne basis for en tolking av urimelighetskriteriet i §61.
Videre gjøres det gjeldende at lagmannsretten uriktig har sett bort fra flere forhold, for eksempel at den kjærende part hele tiden har stått i meningsfylt arbeid, og at det på hans avdeling har vært utført et ganske omfattende overtidsarbeid. Det anføres at bedriftens reelle begrunnelse for oppsigelsen er saksøkerens aktive arbeid politisk og i fagforeningen.
I kjæremålet er det lagt ned slik påstand:
"Gulating lagmannsretts kjennelse av 22. oktober 1986 i sak nr. 99/86 oppheves.
Omkostningsspørsmålet utsettes til under hovedsaken."
Bergen Diesel A/S gjør i tilsvar gjeldende at lagmannsrettens avgjørelse er riktig så vel i resultatet som i begrunnelsen. Det foreligger ikke på noe punkt noen uriktig lovtolking. Det er ikke tvilsomt at arbeidsmiljøloven hjemler kjennelse for fratreden også når oppsigelsen skyldes bedriftens forhold. Lagmannsretten konkrete vurdering kan ikke prøves ved videre kjæremål. De faktiske forhold som er vurdert av lagmannsretten er verken utenforliggende eller irrelevante. Det finnes overhodet ikke noe holdepunkt for den kjærende parts påstand om at oppsigelsen av ham skulle skyldes politisk aktivitet eller liknende. Også dette er et bevisspørsmål som de tidligere instanser har tatt standpunkt til. Avgjørelsen i saken må sees som en anvendelse av den sikkerhetsventil som er lagt inn i lovens system for å unngå klare urimeligheter. I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
"Gulating lagmannsretts kjennelse av 22 oktober stadfestes."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål. Utvalgets kompetanse er derfor begrenset etter tvistemålslovens §404.
Etter arbeidsmiljølovens §61 nr. 4 annet ledds tredje punktum kan retten etter krav fra arbeidsgiveren bestemme at arbeidstakeren skal fratre sin stilling under behandlingen av saken "dersom retten finner det urimelig at arbeidsforholdet opprettholdes under sakens behandling". I forarbeidene til bestemmelsen er det uttalt at hvor oppsigelsen, som her, er begrunnet i bedriftens forhold, "bør retten ikke avsi kjennelse for at arbeidstakeren skal fratre". I kjennelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg i Rt-1984-400 er denne uttalelse forstått slik: "Dette kan imidlertid ikke innebære at retten i disse tilfelle helt skal være avskåret fra å foreta den rimelighetsvurdering som følger av lovens ordlyd. Det som sies i forarbeidene, må tas som et uttrykk for at rimelighetsvurderingen i disse tilfelle, hvor det ikke er noe å bebreide arbeidstaker, som regel må føre til at arbeidsgivers krav ikke tas til følge". (side 401).
Høyesteretts kjæremålsutvalg vil i saken kunne prøve om de hensyn lagmannsretten har lagt vekt på i rimelighetsvurderingen ligger innenfor rammen av de hensyn det er adgang til å ta i betraktning. Det konkrete rettslige skjønn - innenfor rammen av lovlige hensyn - kan utvalget derimot ikke prøve, jfr. tvistemålslovens §404 nr. 3.
Noen anvisning på hvilke hensyn som er relevante i rimelighetsvurderingen gir lovbestemmelsen ikke. Det er klart at konsekvensene for arbeidstakeren og bedriften av at arbeidstakeren henholdsvis får stå i stillingen eller må fratre denne, må være helt sentralt i vurderingen. Men også andre momenter må kunne trekkes inn, blant annet hvilke følger valget av løsning vil kunne få for andre arbeidstakere i bedriften. Vil det ha som resultat om arbeidstakeren får fortsette at en annen arbeidstaker må permitteres, må dette kunne trekkes inn i rimelighetsvurderingen.
Lagmannsretten har i sin vurdring også lagt vekt på forholdet til de øvrige oppsagte i bedriften. Det heter i kjennelsen:
"....dersom den kjærende skulle få medhold, vil han få en urimelig fordel fremfor de 16 andre som ved samme anledning ble sagt opp, men som fratrådte uten å gå til søksmål. Det kan ta meget lang tid før en rettskraftig dom foreligger. Den kjærende har ved å stå i stillingen til september 1986 allerede fått en slik fordel i forhold til de øvrige oppsagte som fratrådte vinteren/våren 1986."
Etter utvalgets mening kan det forhold at bedriften har måttet oppsi andre arbeidstakere også komme inn i rimelighetsvurderingen, blant annet ved at det kan vise at bedriften er i en utsatt stilling. Men det kan ikke være i samsvar med loven i seg selv å legge vekt på at den som bestrider gyldigheten av oppsigelsen i sak for domstolene, blir bedre stilt enn de som aksepterer oppsigelsen og må fratre ved utløpet av oppsigelsestiden. Det er en forskjellsbehandling som er tilsiktet etter arbeidsmiljølovens §61 nr. 4 annet ledd gjennom hovedregelen i første og annet punktum. Ved å trekke inn i vurderingen at den kjærende part vil oppnå en urimelig fordel fremfor de 16 andre oppsagte om han får fortsette i stillingen, har lagmannsretten derfor lagt vekt på et hensyn som ikke lovlig kan tas i vurderingen.
Utvalget tilføyer at også på et annet punkt i lagmannsrettens kjennelse kan det reises tvil om retten har lagt til grunn en riktig lovforståelse. Det heter i kjennelsen:
"Det må ved rimelighetsvurderingen legges vekt på at denne individuelle oppsigelse ble foretatt etter inngående drøftelser med Verkstedklubben, hvis representanter i sine egne interesser har til formål å sikre arbeidsplassene for bedriftens fortsatte eksistens. Lagmannsretten er enig med byretten i at når drøftelse mellom bedriftsledelsen og de ansattes tillitsmenn finner frem til en ordning om konkrete oppsigelser, så må det heri ligge at de som sies opp, også fratrer".
Utvalget er enig i at det i rimelighetsvurderingen kan legges vekt på at oppsigelsen er skjedd etter drøftelser med verkstedklubben, og at oppsigelsen ligger innenfor det man i disse drøftelsene ble enige om. Tilføyelsen om at det heri må "ligge at de som sies opp, også fratrer", skaper imidlertid tvil om ikke lagmannsretten har ment at enigheten mellom bedriften og verkstedklubben iallfall langt på vei er bindende ved en etterfølgende rettslig prøving. Det er i så fall en uriktig lovforståelse.
Utvalget er etter dette kommet til at lagmannsrettens kjennelse må oppheves og saken hjemvises til fortsatt behandling ved lagmannsretten. Den kjærende part har nedlagt påstand om at saksomkostningsavgjørelsen skal utstå til hovedsaken. Utvalget legger dette til grunn, jfr. tvistemålslovens §179 første ledd i.f. kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves og saken hjemvises til fortsatt behandling ved lagmannsretten.
2. Spørsmålet om saksomkostninger skal tilkjennes for behandlingen i Høyesteretts kjæremålsutvalg utstår til avgjørelsen i hovedsaken.