Rt-1987-147

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1987-02-12
Publisert:	Rt-1987-147 (29-87)
Stikkord:	Ekspropriasjonsrett
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr 16 B/1987, nr 142/1985
Parter:	Oslo kommune (Advokat Helge Skaaraas - til prøve) mot Norsk Olje A/S (Advokat Helge Jakob Kolrud)
Forfatter:	Aasland, Endresen, Sinding-Larsen, Backer, Røstad
Lovhenvisninger:	Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) §4, §7, Skjønnsprosessloven (1917) §54, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§50, Ekspropriasjonserstatningsloven (1973), Ekspropriasjonserstatningsloven (1984), Plan- og bygningsloven (1985) §35

Dommer Aasland: Saken gjelder fastsettelse av erstatning ved en kombinasjon av ekspropriasjon og overenskomst om midlertidig avståelse av grunn fra en bensinstasjon.

Som ledd i utbyggingen av Store Ringvei med sideveier mellom Makrellbekken og Ris skole fremmet Oslo kommune 26 april 1978 begjæring om skjønn i medhold av bygningslovens §35 nr 1 a for erverv av grunn fra 11 takstnumre. Ett av disse takstnumrene var eiendommen gnr 32 bnr 283, som tilhørte Norsk Olje A/S - heretter kalt Norol - og lå i Smestadkrysset. Eiendommen var på 2 743,5 m2, og det hadde i en årrekke vært drevet bensinstasjon der. I henhold til reguleringsplan stadfestet 5 januar 1977 - ikke 17 juni 1976 som opgitt i underog overskjønnet - skulle det fra eiendommen avstås 1 678,5 m2 for trafikkformål. Imidlertid hadde kommunen bruk for resten av Norols eiendom midlertidig som riggplass i anleggstiden. Partene inngikk derfor en avtale om at kommunen tiltrådte hele eiendommen med virkning fra 1 september 1980. Kommunen hadde for øvrig på dette tidspunkt fått ekspropriasjonstillatelse for bruk av området etter veglovens §50. Av hensyn til anleggsdriften ble bebyggelse og anlegg fjernet på hele eiendommen. Erstatningen skulle fastsettes ved skjønnet, og det heter i avtalen at skjønnsrettens verdsettelse skal skje pr 1 september 1980, og at ekspropriasjonserstatningen skal forrentes fra denne dato, med en rentefot som fastsettes av skjønnsretten.

Da Norol ønsket å gjenoppføre bensinstasjon på stedet, og da den gjenværende del av eiendommen var for liten til dette formål, innledet selskapet forhandlinger om kjøp av en tilstøtende eiendom. Norol fikk denne eiendommen håndgitt i 1980 mot et løpende vederlag, og kjøpekontrakt ble inngått i 1983. Sammen med det gjenværende areal av Norols tidligere eiendom utgjorde arealet 2 425 m2. Her har Norol fått tillatelse til å oppføre en ny bensinstasjon, som var ferdig i siste del av 1985.

På grunn av de spesielle forhold som knyttet seg til Norols eiendom, utsatte Oslo skjønnsrett etter begjæring fra partene dette takstnummer til særskilt behandling. Skjønnsretten avhjemlet 25 november 1983 skjønn med slik slutning:

"1. Oslo Kommune betaler til Norsk Olje A/S i anledning av ekspropriasjon av del av gnr.32 bnr.283 kr 5.000.000,- femmillioner.

Beløpet forrentes med 15 % pro anno fra 1. september 1980 til betaling skjer.

2. Oslo Kommune betaler til Norsk Olje A/S i erstatning for utgifter til teknisk og juridisk bistand kr 55.902,- som forfaller til betaling 14 - fjorten - dager etter forkynnelse."

Skjønnsretten stilte opp mot hverandre to alternativer for erstatningsutmålingen. Det ene var basert på varig nedleggelse av bensinstasjonen. Retten kom her på grunnlag av et antatt årlig inntektstap på 500 000 kroner og en kapitaliseringsrentefot på 10 % frem til en erstatning på 5 millioner kroner. Det annet alternativ var basert på gjenanskaffelse. Retten så her hen til utgiftene ved erverv av areal og oppføring av bygninger til den nye bensinstasjonen, med diverse justeringer, blant annet ut fra synspunktet nytt for gammelt. Ved utmålingen av erstatning under dette alternativ sammenfattet retten erstatningen i tre hovedposter: erstatning for avstått grunn, erstatning for bygninger og utstyr og inntektstap i anleggstiden. Samlet erstatning utgjorde under dette alternativ litt over 5 millioner kroner, og skjønnsretten fastsatte derfor erstatningen til 5 millioner kroner basert på varig nedleggelse.

For ordens skyld bemerkes at skjønnsretten unnlot å ta hensyn til en forskuddsbetaling fra kommunen på 3 250 000 kroner som fant sted 21 april 1981.

Oslo kommune begjærte overskjønn, og Norol gjorde i sitt tilsvar til overskjønnsbegjæringen for sin del gjeldende at erstatningen måtte forhøyes vesentlig. Eidsivating lagmannsrett, som var satt med tre juridiske dommere og fire skjønnsmenn, avhjemlet overskjønn 11 mars 1985 med slik slutning:

"1. Oslo kommune betaler Norsk Olje A/S erstatning i anledning av ekspropriasjon av gnr. 32, bnr. 283 med 4.521.766 - firemillionerfemhundreogtyveentusensyvhundreogsekstiseks - kroner med fradrag av forskuddsbetalte 3.250.000 - tremillionertohundreogfemtitusen - kroner, netto til utbetaling 1.271.766 - enmilliontohundreogsyttientusensyvhundreogsekstiseks - kroner.

2. Oslo kommune betaler Norsk Olje A/S renter etter 15 - femten - prosent pro anno etter følgende grunnlag:

Av kr 1.421.766 regnes renter fra 1.9.1980 til betaling skjer.

Av kr. 1.600.000 som utgjør summen av de årlige inntektstap fra 1.9.1980, beregnes renter etterskuddsvis fra det enkelte inntektsårs utgang og til betaling skjer, på grunnlag av et årlig inntektstap på kr. 300.000.

Summen av renter etter det ovenstående reduseres med renter etter 15 % pro anno, beregnet av forskuddsbetalte kr. 3.250.000 fra 21.4.1981 til betaling skjer.

3. Oslo kommune betaler til Norsk Olje A/S i erstatning for utgifter til teknisk og juridisk bistand forut for og under underskjønnet 96.581 - nittisekstusenfemhundreogåttien - kroner, og forut for og under overskjønnet 64.443,40 - sekstifiretusenfirehundreogførtitre 40/100 - kroner.

4. Erstatningene etter punktene ovenfor forfaller til betaling 2 - to - uker etter forkynnelsen av dette skjønn."

Også lagmannsretten vurderte erstatningen etter to alternativer. Tapet ved varig nedleggelse av bensinstasjonen utmålte lagmannsretten til 3 millioner kroner, basert på et årlig inntektstap på 300 000 kroner og en kapitaliseringsrentefot på 10 %. Erstatning for gjenerverv utgjorde etter lagmannsrettens syn 2.921.766 kroner, og lagmannsretten la da dette alternativ til grunn som det laveste ved fastsettelsen av erstatning. Den gjorde imidlertid tillegg for tap av inntekt i anleggsperioden med 1 600 000 kroner, slik at den samlede erstatning kom opp i 4 521.766 kroner.

Om saksforholdet, partenes anførsler for skjønnsretten og lagmannsretten og de nærmere enkeltheter ved disse retters erstatningsfastsettelser viser jeg ellers til skjønnsgrunnene.

Oslo kommune har erklært anke til Høyesterett over overskjønnet. Anken gjelder rettsanvendelsen og saksbehandlingen - mangelfulle skjønnsgrunner. Kommunens hovedanførsel er at lagmannsretten har gjort feil ved å sette erstatningen høyere enn til Norols inntektstap ved varig nedleggelse av bensinstasjonen. Den ekspropriat som bruker eiendommen til ren næringsvirksomhet, får full erstatning ved å få dekket sin økonomiske interesse i form av salgs- eller bruksverdien. I vår sak bygger overskjønnet tydeligvis på at bruksverdien er den høyeste av disse, og noe mer kan ekspropriaten da ikke kreve, jf lov 6 april 1984 nr 17 om vederlag ved oreigning av fast eigedom (vederlagsloven) §4 og §7 første ledd. Når lagmannsretten er kommet frem til et høyere beløp ved å tilkjenne Norol erstatning for utgiftene til gjenerverv med tillegg av inntektstap i avbruddsperioden, har den tilkjent erstatning utover det som var nødvendig for å holde selskapet skadesløst. Kommunen fremholder for øvrig at det ikke kan være riktig å se avbruddstapet som en post som faller utenfor gjenervervserstatningen. Avbruddstapet er nettopp en følge av at Norol har innrettet seg på gjenerverv.

Etter kommunens oppfatning gjør det ingen forskjell for den rettslige bedømmelse at avståelsen av en del av eiendommen var midlertidig og bygde på avtale. Det er ikke avtalt eller forutsatt mellom partene at Norol skulle ha et mer omfattende krav på å få erstattet utgifter og tap i forbindelse med gjenerverv enn det som følger av vanlige ekspropriasjonsrettslige regler.

Subsidiært gjør kommunen gjeldende at lagmannsretten iallfall måtte ha gitt en nærmere begrunnelse for - i motsetning til skjønnsretten - å fastsette erstatningen til et høyere beløp enn Norols tap ved en varig nedleggelse av bensinstasjonen. Når en slik begrunnelse ikke er gitt, er det en mangel ved skjønnsgrunnene som må lede til opphevelse.

Endelig hevder kommunen at overskjønnet under enhver omstendighet må oppheves for så vidt gjelder avgjørelsen om renter av erstatningsbeløpet. Lagmannsretten har tilkjent 15 % rente av grunnerstatningen på 1 421 766 kroner fra 1 september 1980, til tross for at grunnerstatningen er fastsatt på grunnlag av faktiske utbetalinger som Norol har foretatt på langt senere tidspunkter.

Oslo kommune har nedlagt slik påstand:

"Eidsivating lagmannsretts overskjønn av 11. mars 1985 i sak nr. 23/84 hl.nr. 35/84 oppheves og hjemvises til ny behandling."

Norsk Olje A/S hevder at anken ikke kan føre frem, og har i det vesentlige anført:

Det inngrep som skjedde overfor Norol, har flere særegne trekk. Kommunens ekspropriasjonshjemmel var en reguleringsplan hvor reguleringen til trafikkformål bare omfattet en del av Norols eiendom. Ekspropriasjonshjemmelen omfattet ikke den del av eiendommen hvor de vesentlige anlegg for bensinstasjonen befant seg. Det hastet for kommunen å få adgang til midlertidig bruk av denne del, herunder fjerning av bygningene, og kommunen var da avhengig av å få en avtale med Norol om tiltredelsen. Under forhandlingene om en slik avtale var kommunen kjent med at Norol arbeidet for å kunne gjenoppføre bensinstasjon på stedet, og kommunen gav signaler om at man ville søke å medvirke til at dette kunne realiseres. Ved reguleringsplan stadfestet 7 oktober 1982 ble det regulert til bensinstasjon på stedet.

Norol fremholder at ekspropriasjonserstatningen skal dekke ekspropriatens individuelle tap. Her var situasjonen at Norol klart hadde gitt til kjenne at selskapet ønsket å fortsette driften av bensinstasjon på stedet etter at den midlertidige avståelse var opphørt. Utgangspunktet for erstatningsberegningen må være at Norol skal settes i stand til å gjenoppføre anlegget og fortsette virksomheten etter at det midlertidige inngrep er bortfalt, og dertil ha erstatning for inntektstapet i avbruddsperioden.

I en slik situasjon, hvor det er tale om et anlegg som skal gjenanskaffes og en virksomhet som skal gjenopptas på samme sted etter en midlertidig avståelse, kan det etter Norols mening ikke være riktig å la det kapitaliserte inntektstap ved varig nedleggelse danne en begrensning for erstatningen. Verken vederlagslovens §4 §7 eller rettspraksis gir holdepunkter for det. Men hvis det skal opereres med en slik begrensning, kan den iallfall ikke omfatte avbruddstapet. I den foreliggende sak har lagmannsretten funnet at erstatningen for erverv av grunn og gjenoppføring av bygninger lå lavere enn det kapitaliserte inntektstap ved varig nedleggelse av virksomheten, altså at gjenervervsverdien lå under bruksverdien. Men avbruddstapet må Norol få dekket i tillegg; det utgjør ikke noen del av erstatningen for gjenerverv. Det ville virke tilfeldig og få uheldige konsekvenser om det tidstap ekspropriaten lider mens han venter på å kunne gjenoppta virksomheten, og som han ikke selv er herre over, ikke skulle bli fullt ut dekket i tillegg til den egentlige gjenervervserstatning. En slik begrensning kan iallfall ikke gjelde ved midlertidig inngrep i en igangværende bedrift under slike omstendigheter som i denne sak.

Etter Norols oppfatning er skjønnsgrunnene ikke mangelfulle. Rett nok kunne det ha vært ønskelig at lagmannsretten hadde gått nærmere inn på det spørsmålet anken reiser, men årsaken til at spørsmålet ikke er nærmere drøftet, er at saken er omfattende og at prosessfullmektigene for lagmannsretten konsentrerte seg om andre sider ved erstatningsutmålingen. Skjønnsgrunnene er imidlertid tilstrekkelige til at Høyesterett kan prøve rettsanvendelsen.

Om rentespørsmålet anfører Norol at utgangspunktet for renteberegningen er fastsatt til 1 september 1980 fordi dette er i samsvar med partenes avtale. Om Norol herved har oppnådd en rentefordel, er det til dette å si at det ikke er uvanlig at eksproprianten gir en rentefordel når han oppnår en minnelig avtale om forhåndstiltredelse.

Norsk Olje A/S har nedlagt slik påstand: "1. Eidsivating lagmannsretts overskjønn 23/84 h.l. nr. 235/84 av 11.3.85, stadfestes i den utstrekning det er påanket.

2. Ankemotparten tilkjennes sakens omkostninger for Høyesterett."

Det er for Høyesterett fremlagt en del nytt dokumentmateriale, særlig i tilknytning til partenes forhandlinger før avtalen om forhåndstiltredelse. Videre er det fremlagt noe nytt kartmateriale. Jeg kan ikke se at det nye materialet har noen vesentlig betydning, jf for øvrig Høyesteretts begrensede kompetanse ved anke over skjønn.

Jeg finner at anken må tas til følge og at overskjønnet må oppheves.

Det sentrale spørsmål i saken er om lagmannsretten har gjort feil ved å utmåle en erstatning som overstiger det den har ansett som Norols kapitaliserte inntektstap ved varig nedleggelse av bensinstasjonen.

Jeg finner grunn til først å gjengi lagmannsrettens avsluttende oppstilling over og oppsummering av erstatningsutmålingen:

"Den samlede erstatning, beregnet etter utgiftene til gjenerverv, blir da følgende:

Utgifter/gjenervervet grunn kr. 1.439.516 " /opparbeiding av byggetomt samt rivning av påstående hus + " 663.000 kr. 2.102.516 Verdi/avstått grunn - " 840.000 kr. 1.262.516 Verdi/avstått grunn som ikke er gjenervervet + " 159.250

Samlet erstatning for avstått grunn kr. 1.421.766 Erstatning/teknisk utstyr + " 500.000 " bygninger og anlegg + " 1.000.000

Samlet erstatning ved gjenerverv kr. 2.921.766 Tap av inntekt 1.9.1980-31.12.1985 + " 1.600.000

Samlet erstatning kr. 4.521.766

Som tidligere nevnt er det bruksverdien som skal legges til grunn for erstatningsfastsettelsen såfremt den er lavere enn gjenervervsverdien. Overskjønnsretten finner å kunne legge til grunn samme beløp på kr. 300.000 for fremtidig årlig nettofortjeneste som man har lagt til grunn ovenfor. Dette tilsier med en fremtidig avkastning på 10 % en total erstatning på kr. 3.000.000 ved varig nedlegging av bensinstasjonen. Etter dette blir da den lavere gjenervervsverdi - slik den er ansatt ovenfor - å legge til grunn ved erstatningsfastsettelsen." Jeg nevner at jeg har vanskelig for å se hvorfor beløpet på 840 000 kroner, som representerer verdien av den grunn Norol varig avstod, er ført til fradrag i erstatningen for grunn. Men dette ligger utenfor hva ankesaken gjelder.

Det fremgår at lagmannsretten har lagt til grunn at gjenervervserstatning bare kommer på tale såfremt den innebærer lavere erstatning enn bruksverdien basert på det kapitaliserte varige inntektstap. Dette samsvarer med hva Oslo skjønnsrett bygde på. I motsetning til skjønnsretten har imidlertid lagmannsretten funnet at gjenervervserstatningen lå lavere enn bruksverdien. Dette henger sammen med at lagmannsretten, også her i motsetning til skjønnsretten, har holdt inntektstapet i avbruddsperioden utenfor ved beregningen av hva den anser som gjenervervserstatning. Imidlertid har lagmannsretten ved sin endelige erstatningsfastsettelse lagt avbruddserstatningen til gjenervervserstatningen, slik at samlet erstatning utgjør 4 521 766 kroner, mens en erstatning basert på inntektstapet ved varig nedleggelse av bensinstasjonen, altså på bruksverdien, ville ha utgjort 3 millioner kroner. Lagmannsretten har ikke gitt noen nærmere begrunnelse for denne fremgangsmåten.

Etter min oppfatning bygger lagmannsrettens fremgangsmåte på uriktig rettsanvendelse.

Som Norol har fremhevet, knytter det seg spesielle trekk til det inngrep kommunen har iverksatt, blant annet ved at det delvis er midlertidig og bygger på avtale. Jeg finner derfor grunn til å gå skrittvis frem, og ser først på hva som ville vært riktig fremgangsmåte ved erstatningsutmålingen dersom kommunen hadde gjennomført en ordinær, varig ekspropriasjon av hele Norols eiendom.

For ordens skyld bemerker jeg at det er klart og uomtvistet at vederlagsloven av 1984 kommer til anvendelse i saken. Den skiller seg for øvrig hva det foreliggende spørsmål angår, ikke fra den tidligere ekspropriasjonserstatningslov av 1973.

Etter vederlagslovens §4 er utgangspunktet at verdsettelsen skal skje på grunnlag av salgsverdi, eller på grunnlag av bruksverdien dersom denne er høyere. I den foreliggende sak synes både lagmannsretten og skjønnsretten å ha lagt til grunn at bruksverdien for Norol er høyere enn salgsverdien. Imidlertid kan gjenervervsverdien komme inn i bildet på to måter. For det første kan den komme inn som en reduserende faktor i forhold til bruksverdien. Det følger av §4 første ledd annet punktum at det tapet som går over salgsverdien, ikke kan kreves erstattet dersom det "kan bøtast med å kjøpe att annan eigedom til tilsvarande bruk". Men for det andre kan det i spesielle tilfelle gis gjenervervserstatning som overstiger salgs- eller bruksverdi med hjemmel i lovens §7. Det heter her i første ledd:

"Ved oreigning av eigedom som eigaren nyttar til bustad, fritidshus eller eiga verksemd, skal vederlag for bygning eller anlegg med turvande tomt fastsetjast på grunnlag av utgiftene til attkjøp av annan eigedom til tilsvarande bruk, så framt attkjøp må reknast som naudsynt for at eigaren skal haldast skadelaus." I det foreliggende tilfelle må det være klart at §7 ikke gir hjemmel for gjenervervserstatning. Jeg ser bort fra de spørsmål som kunne reises om hvorvidt Norols virksomhet på bensinstasjonen - selskapet leide den ut til en bestyrer som solgte selskapets produkter - kunne anses som "eiga verksemd". Under enhver omstendighet må jeg legge til grunn at gjenervervserstatning ikke kunne anses nødvendig for å holde Norol skadesløs. Det er her tale om en næringsvirksomhet drevet ut fra rent økonomiske kriterier, og eieren holdes da skadesløs når han får dekket det økonomiske tap han lider ved at virksomheten ikke kan fortsette. Det foreliggende tilfelle er for så vidt klarere enn det som forelå i saken i Rt-1971-155, hvor det ble nektet erstatning for gjenerverv. Den rettsoppfatning denne avgjørelsen bygger på, har støtte i forarbeidene til loven av 1973, jf Husaasutvalgets innstilling side 154 og Ot prp nr 56 (1970-71) side 33, og må også anses for å ligge til grunn for loven av 1984.

Av det jeg hittil har sagt, følger altså at Norol ved en ordinær, varig ekspropriasjon ikke kunne kreve gjenanskaffelsesverdien lagt til grunn dersom denne lå høyere enn bruksverdien. Denne rettsoppfatning må også lagmannsretten, i likhet med skjønnsretten, ha bygd på.

Vår sak har den særegenhet at en del av avståelsen var midlertidig. Slik jeg ser det, kan imidlertid Norol ikke oppnå en høyere erstatning for et midlertidig inngrep enn om inngrepet hadde vært varig. Det økonomiske tap ved fullstendig nedleggelse av virksomheten må i begge tilfelle danne et tak for erstatningen. At Norol har lidt et avbruddstap, vil ikke kunne lede til en samlet erstatning som overstiger dette taket. Inntektstapet ved midlertidig opphør av virksomheten er jo nødvendigvis inkludert i inntektstapet ved fullstendig opphør. Det kan altså ikke gis erstatning for avbruddstap i tillegg til erstatning av utgiftene til gjenerverv dersom summen vil overstige tapet ved varig nedleggelse.

Jeg har hittil drøftet hva som følger av ekspropriasjonsrettslige regler. Norol har imidlertid vist til at kommunen manglet ekspropriasjonshjemmel i reguleringsplanen til den del av eiendommen som ble midlertidig avstått, og at avståelsen for så vidt bygde på avtale. Om dette forhold skal jeg bemerke:

Det var selvsagt ikke noe til hinder for at kommunen og Norol kunne treffe avtale om oppgjør for avståelsen etter andre utmålingsprinsipper enn de som gjelder ved ekspropriasjon. Om de på denne måte har fraveket vanlige utmålingsprinsipper, beror på en tolking og utfylling av den avtale de har inngått. I mangel av særlige holdepunkter må man gå ut fra den forståelse at erstatningen skal utmåles som vanlig ekspropriasjonserstatning. Jeg finner ikke grunn til å gå nærmere inn på spørsmålet, da en annen forståelse av partenes avtale iallfall måtte bygge på forhold som ikke er drøftet eller gjort rede for i overskjønnet. Lagmannsretten har, så vidt jeg kan se, ment å bygge på vanlige prinsipper for utmåling av erstatning ved ekspropriasjon, uten å trekke partenes avtale inn i sin begrunnelse.

Før jeg forlater spørsmålet om forholdet mellom gjenervervserstatning og salgs- eller bruksverdierstatning, finner jeg grunn til å tilføye at det nok kan tenkes tilfelle hvor det kan reises spørsmål om man kan avvise gjenervervsverdi for en næringseiendom fordi den overstiger salgs- eller bruksverdien. Jeg sikter her til tilfelle hvor en ekspropriat - kanskje i forståelse med eksproprianten - har innrettet seg på gjenerverv i begrunnet tro på at dette ville være best egnet til å avbøte det økonomiske tap og dermed også til å spare eksproprianten for utgifter, men hvor det så viser seg at hans forutsetning har sviktet. I slike tilfelle vil det nok etter omstendighetene kunne virke hårdt å la ekspropriaten bære risikoen. Men jeg går ikke nærmere inn på dette spørsmål, som ikke har vært reist i denne form i den foreliggende sak.

Jeg er altså kommet til at overskjønnet må oppheves på det grunnlag jeg nå har gjort rede for. Imidlertid finner jeg grunn til kort å tilføye at jeg også er enig med kommunen når det gjelder spørsmålet om renter av grunnerstatningen, et spørsmål som bare er aktuelt dersom erstatningen skal utmåles på grunnlag av gjenerverv. Det heter i partenes avtale at ekspropriasjonserstatningen skal forrentes fra 1 september 1980, med en rentefot som fastsettes av skjønnsretten. Videre heter det at skjønnsrettens verdsettelse skal skje pr 1 september 1980. Den siste bestemmelsen har lagmannsretten funnet å burde fravike, idet den har tilkjent erstatning for faktisk utbetalte beløp som Norol har utbetalt på atskillig senere tidspunkter, herunder renter og indekstillegg til selgeren av nabotomten. Dette kan vel ha gode grunner for seg, og kommunen har, så vidt jeg forstår, i og for seg ikke hatt noe å bemerke til dette. Men jeg må være enig med kommunen i at lagmannsretten da ikke samtidig kunne belaste kommunen med markedsrente fra et tidspunkt lenge før Norol hadde utbetalt beløpene.

Norol har krav på saksomkostninger etter skjønnslovens §54b jf §54. De settes overensstemmende med oppgave til kr 46 167, herav for utgifter kr 1 767.

Jeg stemmer for denne dom:

1. Eidsivating lagmannsretts overskjønn oppheves for så vidt gjelder skjønnsslutningens punkter 1 og 2, og saken hjemvises til ny behandling for lagmannsretten.

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Oslo kommune til Norsk Olje A/S 46 167 - førtisekstusenetthundreogsekstisju - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.