Rt-1987-1480
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1987-12-11 |
| Publisert: | Rt-1987-1480 (400-87) |
| Stikkord: | Falsk forklaring, Lovanvendelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 139/1987, Snr 123/1987. |
| Parter: | Påtalemyndigheten (aktor: statsadvokat Even Fredriksen) mot A (forsvarer: advokat Håkon Helle). |
| Forfatter: | Kst. dommer Smith, Langvand, Endresen, Aasland, Schweigaard Selmer |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §166, §167, §255, §256, §285, §286, Regnskapsloven (1977) §1, §163, §164, §3, §60, §62, Straffeloven (1902), Straffeprosessloven (1981) §362, §38 |
Kst. dommer Smith: Sandnes herredsrett avsa den 7. mai 1987 dom med slik domsslutning:
"A, født xx.xx.1954, dømmes for overtredelse av straffeloven §256 jfr. §255, straffeloven §285 annet ledd og straffeloven §286 jfr. regnskapsloven §1, alt sammenholdt med straffeloven §62 første ledd til en straff av fengsel i 1 - ett - år og 2 - to - måneder.
Til fradrag i straffen kommer 32 - trettito - dager for utholdt varetekt, jfr. straffeloven §60.
Tiltalte frifinnes for overtredelse av straffeloven §166."
Jeg bemerker at domfelte også ble frifunnet for tiltalens post II, nr 1, som gjaldt et tilfelle av overtredelse av straffelovens §256, jfr. §255.
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av domsgrunnene og av mine bemerkninger i det følgende.
Dommen er påanket både av domfelte og av statsadvokatene i Rogaland. Domfeltes anke retter seg mot saksbehandlingen, lovanvendelsen og straffutmålingen. Påtalemyndighetens anke gjelder lovanvendelsen for så vidt domfelte er frifunnet for to overtredelser av straffeloven §166, som gjengitt i tiltalebeslutningens post I, nr. 1 og 2. Påtalemyndigheten hevder at Høyesterett på dette punkt må kunne avsi ny og fellende dom, jfr. straffeprosessloven §362 annet ledd.
Høyesteretts kjæremålsutvalg har den 30. juli 1987 truffet slik beslutning:
"Anken fra A henvises til Høyesterett for så vidt den gjelder straffutmålingen.
Anken fra statsadvokaten i Rogaland henvises til Høyesterett."
Etter min mening bør begge anker delvis føre fram. Jeg behandler først påtalemyndighetens anke.
Tiltalebeslutningen bygget på at domfelte ved to anledninger under vitneforklaring i Gulating lagmannsrett, henholdsvis 18. oktober 1984 og 10. juni 1985, mot bedre vitende sa at opplysninger som han tidligere hadde avgitt ved edfestet forklaring i Sandnes forhørsrett 11. september 1984, var uriktige. Herredsretten la til grunn som bevist at domfelte i Sandnes forhørsrett den nevnte dag avga vitneforklaring i et rettsmøte til avgjørelse av fengslingsbegjæring mot Helge Magnus Høyland for narkotikaovertredelser, at domfelte forklarte at han så Hallvor Øvreseth levere Høyland en sjekk på kr 12.000 og et kontantbeløp på kr 9.000 for å reise til Amsterdam, og at domfelte bekreftet denne forklaringen med ed. Herredsretten la dernest til grunn som bevist at domfelte under hovedforhandling i Gulating lagmannsrett 18. oktober 1984 i straffesak mot Helge Magnus Høyland opplyste at den forklaring han hadde avgitt i forhørsretten var uriktig, og at domfelte på tilsvarende måte under hovedforhandling i Gulating lagmannsrett 10. juni 1985 i straffesak mot Hallvor Øvreseth opplyste at forklaringen i forhørsretten var noe han hadde funnet på. Forklaringene i lagmannsretten ble ikke bekreftet med ed.
På bakgrunn av det som fremkom under hovedforhandlingen, fant herredsretten at den ikke hadde grunnlag for å avgjøre om det var forklaringen i forhørsretten eller forklaringene i lagmannsretten som var riktig. Herredsretten la til grunn at domfelte hadde avgitt uriktig forklaring enten i forhørsretten eller i lagmannsretten, og at han derved hadde avgitt falsk forklaring i henhold til straffeloven §166. Herredsretten antok videre at for tilfelle av tvil om hvilken forklaring som var falsk, måtte retten velge det alternativ som var gunstigst for den tiltalte. Ved denne bedømmelse la herredsretten avgjørende vekt på at domfelte i forhørsretten hadde opprettholdt en forklaring han tidligere hadde avgitt til politiet, at han av hensyn til denne politiforklaring ikke kunne endre sin forklaring i forhørsretten uten å utsette seg for straff, og at herredsretten derfor måtte legge til grunn at det var forklaringen i forhørsretten som var falsk. Etter herredsrettens oppfatning var den falske forklaring i forhørsretten straffri ifølge straffeloven §167 annet ledd, som utelukker straff hvis den som gir forklaring ikke kan forklare sannheten uten å utsette seg for straff. Domfelte ble med denne begrunnelse frifunnet for overtredelse av straffeloven §166, og som følge av bestemmelsen i straffeprosessloven §38 første punktum ble han heller ikke dømt for falsk forklaring for politiet.
Herredsretten har etter min oppfatning tatt et riktig utgangspunkt når den har villet legge til grunn det alternativ som var gunstigst for tiltalte. Men herredsretten har ikke tatt i betraktning at den forklaring som domfelte avga i forhørsretten, i motsetning til forklaringene i lagmannsretten, var bekreftet med ed. Dette innebærer at valget av det alternativ som er gunstigst for tiltalte, fremtrer som mer usikkert enn herredsretten har antatt.
Ifølge straffeloven §167 annet ledd annet punktum, slik bestemmelsen lød i 1984 da domfelte avga forklaring i forhørsretten, ble den som har gitt falsk beediget forklaring - i et tilfelle der han ikke kunne forklare sannheten uten å utsette seg for straff - å straffe med fengsel inntil 5 år. Ifølge den samme bestemmelsen, slik den lyder etter lovendring av 1985, blir den som har gitt falsk forklaring under avgitt forsikring - i et tilsvarende tilfelle - å straffe med bøter eller fengsel inntil 2 år. Etter straffeloven §3 skal da den nye og mildere strafferamme anvendes såfremt det er tale om den samme straffebestemmelse. Det har vært hevdet fra påtalemyndighetens side for Høyesterett at man ved bedømmelsen av hvilket alternativ som er gunstigst for domfelte - straff for forklaringen i forhørsrett eller i lagmannsrett - må legge til grunn loven regel i 1984, idet ed er noe vesensforskjellig fra forsikring, og idet man derfor må anse den nye regelen som et ledd i et kvalitativt nytt rettsinstitutt og ikke som noen mildere straffebestemmelse i forhold til straffeloven §3. Jeg finner at dette synspunkt ikke fører fram, all den stund straffeloven før 1985 likestilte ed og forsikring som trådte i eds sted, jfr. straffeloven daværende §164. Jeg anser også uttalelser i lovforarbeidene for å være mest i samsvar med det syn at det man her står overfor, er en mildere strafferamme, jfr. Ot.prp. nr. 53 for 1983-84 135-136. Det er følgelig min oppfatning at når herredsretten skulle finne fram til det for domfelte gunstigste alternativ, måtte herredsretten ved bedømmelsen av forklaringen i forhørsretten bygge på straffeloven §167 annet ledd annet punktum, slik bestemmelsen lyder i dag, hvilket vil si med en strafferamme på fengsel inntil 2 år. Jeg tilføyer i den forbindelse at straffebudet i §167 annet ledd annet punktum bør betraktes som en egen straffebestemmelse i forhold til §163, jfr. Rt-1977-571 flg.
Når det gjelder forklaringene i lagmannsretten, ville disse, om de skulle være falske, bli å straffe etter straffeloven §166. Denne bestemmelse har også en strafferamme fra bøter til fengsel inntil 2 år. Ved den sammenlikning som må skje mellom to alternativer der strafferammene er likeverdige, og hvor en sammenlikning bare mellom bestemmelsene derfor ikke gir noe resultat, er det etter min oppfatning nødvendig å foreta en nærmere bedømmelse av hva som i den konkrete situasjon er gunstigst for den tiltalte. Det vil da være et vesentlig moment at en uriktig forklaring i lagmannsretten ville ha vært til gunst for de tiltalte, mens en uriktig forklaring i forhørsretten ville ha vært til deres skade, hvilket gjør det sistnevnte alternativ mer straffverdig. På den annen side har tiltalte påberopt seg forhold som medførte at han befant seg i en tvangssituasjon da han forklarte seg for forhørsretten.
Når avgjørelsen av hvilket alternativ som er gunstigst for domfelte, vil bero på en nærmere konkret bedømmelse, er dette en vurdering som bør foretas av herredsretten. Denne avveining vil, i ethvert fall delvis, bero på forhold som må være gjenstand for bevisbedømmelse, og avveiningen bør under enhver omstendighet skje på et bredere grunnlag enn det som nå foreligger for Høyesterett. Jeg antar derfor at herredsrettens dom med hovedforhandling må oppheves for så vidt angår frifinnelsen for den falske forklaring.
Aktor og forsvarer har i Høyesterett gitt uttrykk for ulike syn på hvorvidt det med den utformning tiltalebeslutningen hadde, ville ha vært adgang til å dømme tiltalte for uriktig forklaring for forhørsretten, jfr. straffeprosessloven §38. Etter det standpunkt jeg her har inntatt, er det unødvendig for meg å gå inn på dette spørsmålet.
Jeg tar så for meg domfeltes anke.
Domfelte gjør gjeldende at straffen er utmålt altfor strengt, særlig i betraktning av at herredsretten har lagt til grunn at de foretatte underslag ikke er gjort til personlig vinning for domfelte, men for å kunne nedbetale gjelden i firmaet Systemfinans A/S. Det anføres at det underslåtte beløp, kr 459,000, ikke gir noe dekkende bilde av straffverdigheten. Det burde vært tatt hensyn til at det i forholdet til det samarbeidende firmaet Autotrykk A/S var utstedt veksel fra Systemfinans A/S til Autotrykk A/S som ble innfridd uten belastning for Autotrykk A/S. I forhold til L.S. Handling Services A/S har herredsretten funnet det godtgjort at Systemfinans A/S hadde et tilgodehavende på ca kr 194.000 som en motpost til det beløp på ca kr 235.000 som ble ansett underslått. Den svært lange tid som er gått fra etterforskningen i saken ble avsluttet til saken kom opp til pådømmelse, burde også vært tillagt sterkere vekt i formildende retning. I denne perioden har domfelte vært sterkt hemmet av straffesaken som han hadde hengende over seg. Dette har gått ut over ham både sosialt og økonomisk.
Det er for Høyesterett lagt fram enkelte nye opplysninger om domfeltes og hans families livssituasjon.
Jeg er enig i de synspunkter som herredsretten har gjort gjeldende i begrunnelsen for sin straffutmåling. Særlig vil jeg fremheve at hverken domfelte eller hans familie har hatt direkte personlig vinning av underslagene, og jeg vil tilføye at forholdet mellom domfeltes firma Systemfinans A/S og firmaene Autotrykk A/S og L.S. Handling Services A/S synes å ha vært preget av betydelig uklarhet. Videre vil jeg ta hensyn til at domfelte, ifølge opplysninger fremlagt for Høyesterett, nå har fast arbeid og har en familie som av helsemessige grunner stiller betydelige krav til ham. På denne bakgrunn er jeg kommet til at straffen kan settes ned til 10 måneders fengsel.
Jeg stemmer for denne dom:
1. Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves for så vidt A er frifunnet etter tiltalens post I, nr 1 og 2, jfr. straffeloven §166.
2. I herredsrettens dom gjøres for øvrig den endring at straffen settes til fengsel i 10 - ti - måneder med fradrag av 32 - trettito - dager for varetektsfengsel.
Riktig utskrift bekreftes: