Rt-1987-329
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1987-03-13 |
| Publisert: | Rt-1987-329 (69-87) |
| Stikkord: | Familierett, Skifte, Panterett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 29/1987, nr 124/1985 |
| Parter: | A (Advokat Hj. Selmer - til prøve) mot Sparebanken Sør - X og Y (Advokat Gunnar Øyhaugen) |
| Forfatter: | Backer, Philipson, Røstad, Aasland, Michelsen |
| Lovhenvisninger: | Ektefelleloven (1927) §14, Tinglysingsloven (1935) §13, Ektefelleloven (1927), Skifteloven (1930) §50 |
Dommer Backer: Saken gjelder spørsmålet om rekkevidden av hustruens samtykke til pantsettelse av en eiendom som tjente til felles bolig for henne og hennes ektemann, i et tilfelle der eiendommen var brakt inn i felleseiet av begge ektefeller, men ektemannen alene stod som hjemmelsinnehaver.
B og fru B giftet seg i 1970. Fra ektemannens far fikk de i bryllupsgave en tomt, gnr x bnr y i Z. Her bygde de i 1972 et hus, der de bosatte seg. Huset ble finansiert med penger som de begge hadde tjent mens de sammen var til sjøs. Dessuten ble det tatt opp lån. Ektemannen startet en forretning som maskinentreprenør, mens hustruen var husmor. Ektefellene ble separert ved dom i 1982 og skilt ved fylkesmannens bevilling i 1984. Hustruen er senere gift igjen, og heter nå A.
B gikk konkurs i 1983, og boet har til fordel for panthaverene abandonert gnr x bnr y som overbeheftet. Kort etter konkursåpningen begjærte X og Y Sparebank - nå Sparebanken Sør - X og Y - tvangsauksjon over eiendommen. Grunnlaget var seks pantobligasjoner, den første fra 1974 og den siste fra 1982. Begjæringen ble tatt til følge og auksjonen fremmet. A klaget imidlertid over dette til Mandal namsrett. Grunnlaget for klagen var at eiendommen var innbrakt i ektefellenes felleseie av begge ektefeller, og at hustruen eide en ideell halvdel av den. Eiendommen var pantsatt av ektemannen, som hadde grunnbokhjemmel til den, men med hustruens samtykke i alle andre tilfelle enn det siste, der pantobligasjonen var utferdiget etter at ektefellene var separert. A hevdet imidlertid at hennes samtykke ikke kunne anses for å omfatte en pantsettelse av hennes egen del av eiendommen.
Mandal namsrett overførte saken til behandling i søksmåls former, og namsretten (feilaktig kalt Mandal byrett) avsa 21 november 1983 dom med slik domsslutning:
"1. X og Y sparebank har pant i gnr. 43 bnr. 50 i Z for følgende obligasjoner: Kr. 35.000,- av 27/8-1974, kr. 10.000,- av 17/81976, kr. 30.000,- av 13/5-1977, kr. 60.000,- av 5/12-1977 og kr. 80.000,- av 5/2-1979.
2. X og Y sparebank's pantobligasjon stor kr. 200.000,- tinglyst 11/5-1982 i samme eiendom gjelder kun B's ideelle halvpart av denne eiendommen.
3. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
A, som hun nå het, påanket dommen til Agder lagmannsrett for så vidt gjaldt domsslutningens punkt 1. Under ankeforhandlingen frafalt hun anken for den første pantobligasjonen, fra 1974. Grunnen til dette var at tanken om at en husmor ved sin innsats i hjemmet kunne anses for å bidra til å bringe en fast eiendom inn i felleseiet, første gang ble anerkjent ved Høyesteretts dom i Rt-1975-220, og således etter at den nevnte pantobligasjon forelå.
Agder lagmannsrett avsa 8 mars 1985 dom med slik domsslutning:
"1. Namsrettens dom stadfestes så langt den er påanket.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter fremgår av deres domsgrunner.
A har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen.
For Høyesterett står saken i det vesentlige i samme stilling som for lagmannsretten. A og C, som tidligere var banksjef i den daværende X og Y Sparebank, har vært avhørt ved bevisopptak til bruk for Høyesterett. Det har vært fremlagt et par nye dokumenter.
Den ankende part, A, har i det vesentlige anført:
Partene er enige om at ektefellene sammen hadde brakt gnr x bnr y inn i felleseiet, og at de måtte anses som eiere for hver sin halvpart. De er også enige om at på det tidspunkt da de fire pantobligasjonene ble utferdiget, gikk begge ektefellene og banksjef C, som behandlet lånesøknadene i X og Y Sparebank, ut fra at eiendommen hørte til B's rådighetsdel av felleseiet. Spørsmålet er hva man under disse forhold kunne legge i hustruens samtykke til pantsettelsene, og hvilken aktsomhetsplikt man kunne pålegge sparebanken etter hvert som Høyesteretts dom i Rt-1975-220 og den senere rettspraksis i samme retning ble alminnelig kjent.
Ved de to første pantsettelsene er det brukt et trykt formular hvoretter B pantsetter "min eiendom" gnr x bnr y, og det er klart at det er etter ektefellelovens §14 at A samtykker i pantsettelsen. Ved de to senere anledningene er det brukt et annet trykt formular, der det står at pantsettelsen omfatter "hele eiendommen", og A samtykker som "skyldnerens ektefelle". Fra 1981 har Sparebankforeningen tatt i bruk et nytt formular, der det heter: "Som skyldnerens ektefelle samtykker jeg i at eiendommen ... pantsettes i sin helhet." Dette formular er opplyst å være påvirket av rettsutviklingen siden 1975.
A var i en villfarelse med hensyn til sine virkelige rettigheter i eiendommen, og det er ikke rimelig å pålegge henne risikoen for denne villfarelse. Ut fra de forestillinger som hun gjorde seg og pantobligasjonenes tekst er det ikke rimelig å tolke hennes samtykke slik at det omfattet noe mer enn at ektemannen pantsatte sin egen rådighetsdel av eiendommen. Spørsmålet om hvordan hun ville ha stilt seg om hun hadde visst at halvdelen av eiendommen hørte til hennes rådighetsdel, blir rent spekulativt. Hun ville iallfall ha følt seg friere til å nekte å samtykke. Det kan ikke være avgjørende at lånene indirekte kom begge ektefeller til gode ved at de kom den forretningsdrift til gode som ektefellene levde av. Det bestrides at noen del av lånene gikk direkte til privat forbruk.
Sparebanken var som profesjonell långiver nærmere til å holde seg orientert om rettsutviklingen enn A. Den kan ikke sies å ha vært i aktsom god tro når den overså muligheten av at A kunne ha rett til å disponere halvdelen av eiendommen. Banken burde ha orientert henne om situasjonen, og fått avklart om også hennes halvdel av eiendommen skulle pantsettes.
Den ankende part har påberopt seg en uttalelse av Falkanger i en artikkel i Tidsskrift for Rettsvitenskafødt xx.xx.601 flg på side 634, der det sies at det i et tilfelle av den foreliggende type må foretas en bred, konkret vurdering, hvor blant annet hensyn må tas til i hvilken utstrekning det kan forventes at kredittyteren og ektefellene har hatt kunnskap om de relevante regler. Den ankende part har nedlagt slik påstand:
"1. For 4 pantobligasjoner til Sparebanken Sør - X og Y på tilsammen kr. 180.000,- med pant i gnr. 43, bnr. 50 i Z, anses pantsettelsene begrenset til B ideelle halvdel av eiendommen.
2. A v/det offentlige tilkjennes saksomkostninger for underrettene og for Høyesterett."
Ankemotparten, Sparebanken Sør - X og Y, har i det vesentlige anført:
Både ut fra partenes forutsetninger ved pantsettelsen og pantobligasjonenes tekst ble hele den faste eiendom pantsatt. A var klar over at eiendommen var felleseie, at begge ektefeller rent faktisk hadde bidratt til å få huset bygd, og at det ikke kunne pantsettes uten hennes samtykke. Selv om hun ikke kjente de rettslige konsekvenser av dommen i Rt-1975-220, var hun ikke i villfarelse med hensyn til det som var det vesentlige i situasjonen. Samtykket ble ikke bare gitt på pantobligasjonene, men også på en erklæring om håndpantsettelse som knyttet seg til obligasjonene. Rubrikken der hun underskrev, var for "Ektefelles underskrift (når alminnelige regler om samtykke tilsier det)". Det er grunn til å tro at lånene gikk inn på B's kassakredittkonto, som ble brukt til å dekke både forretningsutgifter og private utgifter. Under enhver omstendighet ble lånene opptatt i begge ektefellers interesse, og A måtte være klar over at det ikke ville bli ytet noe pantelån hvis ikke hele eiendommen ble pantsatt.
X og Y Sparebank var en liten lokalbank. Den kan ikke klandres for at man der ikke straks satte seg inn i den rettspraksis som fra midten av 1970-årene utviklet seg med hensyn til forståelsen av skiftelovens §50, og trakk praktiske konsekvenser av utviklingen når det gjelder pantsettelse av eiendommer som hører til ekteskapelige felleseier. Selv om banken hadde kjent til den relevante rettspraksis, kunne det ha virket påtrengende å gjøre en særskilt henvendelse for å få klarlagt hustruens stilling, når hun samtykket på vanlig måte.
Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens dom stadfestes.
2. Sparebanken Sør - X og Y tilkjennes saksomkostninger for lagmansrett og Høyesterett."
Jeg er kommet til at anken ikke kan føre frem.
Etter min oppfatning kan A's samtykke på pantobligasjonene vanskelig forstås på annen måte enn at hun sam tykket i pantsettelse av hele eiendommen. I de to første pantobligasjonene B utstedte, omtales gnr x bnr y som "min eiendom", og i de to siste pantobligasjonene sies det direkte at "hele eiendommen" pantsettes. Det er som hjemmelsinnehaverens ektefelle i et ekteskapelig felleseie at A samtykket i pantsettelsen. Som sådan hadde hun en nærliggende interesse i eiendommen, også fordi partene bodde der. Jeg kan ikke se at det kan spille noen rolle at hun den gang var i uvitenhet med hensyn til sine mer vidtgående rettigheter i eiendommen som følger av dommen i Rt-1975-220 og den senere rettspraksis i tilknytning til denne dommen. Det er naturlig å forstå forholdet slik at ektefellene var enige om å pantsette hele eiendommen, uansett hvordan rådighetsretten eller den tingsrettslige eiendomsrett til denne måtte fordele seg mellom dem. I denne forbindelse nevner jeg at slik pantsettelse var nødvendig for å skaffe driftskapital til ektemannens forretning, som de begge levde av.
Selv om det etter dette ikke er nødvendig å ta standpunkt til sparebankens forhold, peker jeg på at den handlet med den som stod som hjemmelsinnehaver til eiendommen og innhentet slikt samtykke fra hans ektefelle, som den gang var vanlig. Jeg kan ikke se at det kan bebreides banken at den ikke hadde oversikt over konsekvensene av den siste utvikling av reglene om ektefellers formuesforhold, og ut fra denne rettet en særskilt henvendelse til A om å vurdere sitt samtykke nærmere.
Saken har gjeldt et prinsipielt spørsmål som tidligere ikke har vært forelagt for Høyesterett. Jeg er enig i lagmannsrettens omkostningsavgjørelse, og finner at saksomkostninger heller ikke bør tilkjennes for Høyesterett.
Jeg stemmer for denne dom:
1. Lagmannsrettens dom stadfestes.
2. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.