Rt-1987-500

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1987-04-11
Publisert:	Rt-1987-500 (139-87)
Stikkord:	Ekspropriasjon
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr 49 B/1987, nr 87/1986.
Parter:	1. Harald Løvenskiold 2. Carl Otto Løvenskiold (Advokat Otto Chr. Hagemann) mot Staten v/Landbruksdepartementet (Advokat Bård Tønder - til prøve). Hjelpeintervenient: Grete Klever (advokat Bård Tønder - til prøve)
Forfatter:	Røstad, Endresen, Langvand, Hellesylt, Christiansen
Lovhenvisninger:	Jordloven (1955) §1, §20, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §234, Jordloven (1928), Tolloven (1928) §35, §49, §55, §56, Oreigningsloven (1959) §2, Forvaltningsloven (1967) §41, Konsesjonsloven (1974), LOV-1975-03-21-11

Dommer Røstad: Saken gjelder ekspropriasjon av plassen Bjørnholt under gnr 67 bnr 1 i Oslo, med tilhørende rettigheter. Plassen ligger innenfor det såkalte Nordmarksgods, som eies av Harald Løvenskiold og Carl Otto Løvenskiold. Vedtaket om ekspropriasjon ble truffet ved kongelig resolusjon av 21 august 1981, med henvisning til jordlovens §20 annet ledd. Etter vedtaket skal plassen avstås til staten for så å overdras til Grete Klever, som er barnebarn av den siste forpakter av plassen, Birger Gustavsen Bjørnholt. Denne avgikk ved døden 13 august 1979. Han bodde da alene på plassen. Hans barnebarn hadde 29 oktober 1979 søkt Landbruksdepartementet om ekspropriasjon med senere overdragelse til henne.

På vegne av staten v/Landbruksdepartementet innleverte regjeringsadvokaten i 1981 skjønnsbegjæring til Oslo byrett. Under saksforberedelsen hevdet de saksøkte - eierne av Nordmarksgodset - at den kongelige resolusjon var ugyldig, idet jordlovens §20 annet ledd ikke gav hjemmel for ekspropriasjonen. For byretten erklærte Grete Klever hjelpeintervensjon til støtte for staten.

Oslo byrett - satt med 4 skjønnsmenn - avhjemlet 2 oktober 1984 skjønn med slik slutning:

"1. Erstatning for Bjørnholt settes til kr 765.000,- - kronersyvhundreogsekstifemtusen -.

2. Innen 2 - to - uker fra skjønnets forkynnelse betaler staten v/Landbruksdepartementet i saksomkostninger til de saksøkte Harald Løvenskiold og Carl Otto Løvenskiold i fellesskap kr. 31.180,- - kronertreettientusenetthundreogåtti -."

Skjønnet ble fremmet, og grunneierne vant således ikke frem med sin påstand om ugyldighet. På dette punkt var det imidlertid dissens, idet to skjønnsmenn ville gi grunneierne medhold.

Harald og Carl Otto Løvenskiold begjærte overskjønn ved Eidsivating lagmannsrett med prinsipal påstand om at skjønnet ble nektet fremmet, og med subsidiær påstand om at erstatningen måtte forhøyes vesentlig. Også staten, som mente at erstatningen var satt for høyt, begjærte overskjønn. Grete Klever opprettholdt for lagmannsretten sin hjelpeintervensjon til støtte for staten vedrørende begge overskjønnsbegjæringer.

Eidsivating lagmannsrett - satt med 3 juridiske dommere og 4 skjønnsmenn - avsa 9 desember 1985 overskjønn med slik slutning:

"1. Erstatningen for Bjørnholt settes til 710.000 - syvhundreogtitusen - kroner.

2. Staten v/Landbruksdepartementet betaler til Harald og Carl Otto Løvenskiold 37.875 - trettisyvtusenåttehundreogsyttifem - kroner i saksomkostninger for lagmannsretten. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av overskjønnet.

3. Harald og Carl Otto Løvenskiold frifinnes for Grete Klevers krav om saksomkostninger.

4. Staten v/Landbruksdepartementet betaler de lovbestemte utgifter knyttet til begge overskjønnsbegjæringer."

Overskjønnet fant - i likhet med skjønnsretten - at den kongelige resolusjon ikke kunne anses ugyldig. Overskjønnet var enstemmig, men en juridisk dommer og to skjønnsmenn ønsket tilføyd at de under sterk tvil hadde sluttet seg til dette resultat.

Saksforholdet fremgår av premissene i skjønn og overskjønn, som også gjengir partenes og hjelpeintervenientens anførsler og påstander for de to instanser. Harald og Carl Otto Løvenskiold har påanket overskjønnet. Anken er grunnet på feil rettsanvendelse for så vidt lagmannsretten har funnet at den kongelige resolusjon hadde tilstrekkelig hjemmel i lov. Anken omfatter ikke erstatningsfastsettelsen.

Også for Høyesterett har Grete Klever erklært hjelpeintervensjon til støtte for staten. Regjeringsadvokaten har i sine innlegg fremført de synspunkter hjelpeintervenienten gjør gjeldende, og som i sin helhet er sammenfallende med statens synspunkter.

Partene er enige om sakens faktiske side.

For Høyesterett er fremlagt noen nye dokumenter som det ikke er grunn til å spesifisere nærmere, og som ikke bringer saken i noen ny stilling.

De ankende parter - Harald og Carl Otto Løvenskiold - har angrepet lagmannsrettens avgjørelse om å fremme skjønnet på to grunnlag, som hver for seg må lede til ugyldighet: Det kleber to feil ved resolusjonen:

1. Søknaden om ekspropriasjon i medhold av jordlovens §20 annet ledd er ikke blitt vurdert i forhold til formålsbestemmelsen i lovens §1.

2. Da søknaden ble fremsatt, forelå det ikke lenger noe leieforhold slik hjemmelsbestemmelsen i §20 annet ledd - riktig fortolket - forutsetter.

Anførslene fra de ankende parter kan sammenfattes slik:

1. Lagmannsretten kom med rette - riktignok med reservasjon fra to av fagdommerne - til at staten ved anvendelse av §20 annet ledd ikke kan være ubundet av lovens §1. Den har således ikke sluttet seg til det syn som er gjort gjeldende i foredraget til resolusjonen om at det ikke gjelder "noe krav om at jordlovens generelle intensjoner blir oppfylt ved ekspropriasjon" etter §20 annet ledd.

Lagmannsretten kom likevel til at ekspropriasjonsvedtaket måtte anses forenlig med bestemmelsen i §1 siste ledd som vil være den aktuelle formålsbestemmelse i en sak som denne. Det heter her: "Der arbeidstilhøva eller andre tilhøve gjer det ynskjeleg, kan staten likevel hjelpe til med å reise mindre bruk og utvide små bruk."

Lagmannsretten har villet se bestemmelsen i §1 siste ledd i sammenheng med den uttrykkelige ekspropriasjonsadgang i §20 annet ledd. Begrensningen vil ligge i at det eksproprierte bruk må være egnet til landbruk, eventuelt som støttebruk. Lagmannsretten bemerket at dette spørsmål ikke var uttrykkelig behandlet i foredraget til resolusjonen. Retten har imidlertid funnet at en viss forutsetning om at plassen er egnet til landbruk, ligger i at ekspropriasjonsadgangen er betinget av at kjøperen vil drive bruket som landbruk, jf regelen i §20 annet ledd fjerde punktum. "Denne bestemmelse må departementet åpenbart ha vært oppmerksom på," bemerket lagmannsretten, som sa seg enig med fylkeslandbruksstyret i at eiendommen var tilstrekkelig stor til å kunne skape basis for jordbruksproduksjon med karakter av næringsvirksomhet.

De ankende parter gjør gjeldende at bruk av plassen for jordbruksproduksjon med karakter av næringsvirksomhet forutsetter visse minstekrav med hensyn til areal og dyrkingsmuligheter. Om disse krav kan anses oppfylt, vil bero på landbruksfaglige vurderinger. Slike vurderinger er ikke foretatt av departementet. Når lagmannsretten er kommet til at plassen kan tjene som basis for jordbruksproduksjon, har retten stilt seg i forvaltningens sted og utøvd et skjønn som fagmyndigheten skal utøve.

Den manglende redegjørelse i foredraget har ledet til at statsrådets medlemmer ikke har fått et tilstrekkelig og forsvarlig grunnlag for å treffe et vedtak som kan forankres i jordlovens §1 siste ledd, jf også den interesseavveining som skal finne sted etter oreigningslovens §2 annet ledd. Resolusjonen må derfor kjennes ugyldig, jf forvaltningslovens §41.

Ved bruk av regelen i §20 annet ledd følger at det er et vilkår for ekspropriasjon at kjøper vil drive bruket som landbruk og bo der, jf leddets fjerde punktum. Pålegg om bo- og driveplikt må innebære at plassen gir tilstrekkelige muligheter for anvendelse til landbruk. Ut fra dette må det ved slik ekspropriasjon som denne sak gjelder, stilles krav om areal og driftsressurser som minst tilsvarer dem som opstilles i forhold til konsesjonsloven, jf det tilsvarende krav der om bo- og driveplikt. Foredraget gir ikke grunnlag for å vurdere om bruket har areal av slik størrelse som er satt for eiendommer undergitt konsesjonsplikt, jf rundskriv fra Landbruksdepartementet datert 15 februar 1984. Tvert om synes fylkeslandbruksstyret - som lagmannsretten har vist til - å ha bygd på delingskriteriet i jordlovens §55, som stiller helt andre og mindre krav.

2. Til dette punkt er særlig anført:

Den kontrakt som forelå mellom grunneiere og forpakter inneholdt bestemmelse som fastslo at kontrakten gjaldt inntil videre. Ved forpakters død skulle bruket imidlertid fraflyttes av hans familie til førstkommende 14 april, jf kontraktens §11. Denne bestemmelse omfattet bare familie som ved dødsfallet bodde sammen med forpakteren. I dette tilfelle var derfor kontrakten bortfalt ved forpakters død.

Den påberopte lovhjemmel - jordlovens §20 annet ledd - har en ordlyd som tilsier at det eksisterer et leieforhold når forpakteren eller hans nærmeste slektninger søker om ekspropriasjon. Lovregelen taler om "leigaren, barna eller barnebarna hans". Også uttrykket "nå" i bestemmelsens annet punktum indikerer at bestemmelsen tar sikte på forhold hvor det foreligger et bestående leieforhold.

Uttalelser i lovforarbeidene til denne lovbestemmelse og forvaltningspraksis inntil denne sak - tilsier at lovbestemmelsen skal forstås på denne måte. Det har således i tidligere avståelsessaker uttrykkelig vært fremholdt at ekspropriasjon etter §20 annet ledd forutsetter at leieforhold består. Ved fortolkning av den gjeldende bestemmelse kan man ikke - slik som lagmannsretten - trekke inn regler fra tidligere lovordning som man har forlatt. Tvert om må man forstå lovbestemmelsens forarbeider slik at man ikke lenger ønsket å opprettholde regler om adgang til å fremsette søknad om ekspropriasjon i et kortere tidsrom etter leieforholdets opphør, således også etter forpakters død.

De ankende parter finner støtte for sitt syn også ved de avgjørelser som i namsrett, lagmannsrett og Høyesteretts kjæremålsutvalg ble truffet om utkastelse av Grete Klever. Hun hadde flyttet inn på plassen ca to måneder etter brukerens død.

Heller ikke formålet med lovregelen - å avvikle husmannsvesenet til hjelp for dem som fortsatt lever under slike forhold - kan hjemle en anvendelse av §20 annet ledd for et tilfelle hvor bruker er død og barnebarn søker å få overta plassen, som hun aldri har bodd på.

Lagmannsrettens standpunkt om at en søknad fremsatt ca 2 1/2 måned etter brukers dødsfall måtte anses rettidig - åpner for en betenkelig praksis. Den gir i realiteten forvaltningen en fri adgang til å vurdere om en søknad kan anses rettidig. Betenkelighetene blir desto større i forhold som åpner for ekspropriasjon - med de vidtgående inngrep et slikt tiltak innebærer.

De ankende parter har lagt ned slik påstand:

"Skjønnet nektes fremmet og de ankende parter tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett."

Staten v/Landbruksdepartementet mener at de tidligere instansers avgjørelser om å fremme skjønnet er riktig.

Statens prosessfullmektig, som i saken også representerer hjelpeintervenienten - Grete Klever -, fant grunn til innledningsvis å fremholde hjelpeintervenientens tilknytning til den plass som er blitt besluttet ekspropriert.

Grete Klevers bestefar - siste forpakter av plassen, Birger Bjørnholt - satt med plassen fra 1919, da han overtok den etter sin far. Hjelpeintervenientens oldefar og bestefar har drevet Bjørnholt fra 1880. De har således hatt den i om lag 100 år, og slektninger forut for oldefaren har vært husmenn på plasser i Nordmarka så langt tilbake som til 1600-tallet.

Hjelpeintervenientens mor er født, og som enebarn oppvokst, på plassen, hvor Grete Klever ved besøk og hyppige opphold har vært sammen med sine besteforeldre. Hun har betraktet

Bjørnholt som sitt annet hjem og har hele tiden opprettholdt kontakten med bestefaren, også under hans siste leveår da han var plaget av sykdom. Bestefaren søkte ved flere anledninger å få kjøpt eiendommen, som han så senere ville overføre til datterdatteren. Han innleverte i 1965 søknad om at plassen måtte bli ekspropriert for overføring til ham - en søknad som ble avslått ved kongelig resolusjon av 17 desember 1965 av hensyn til vernet av Oslos drikkevannskilder. Også senere rettet han henvendelser til grunneierne om kjøp av plassen, som Grete Klever i 1979 søkte å få kjøpe. Avslag på hennes søknad ble mottatt bare en uke før bestefaren døde.

Ankemotpartens anførsler er for Høyesterett i det vesentlige de samme som for de tidligere instanser.

De prinsipale anførsler kan sammenfattes slik:

1. Ordlyden i §20 annet ledd gir utvetydig uttrykk for at bestemmelsens første ledd - om oppfyllelse av vilkår som angitt i §1 - ikke gjelder ved ekspropriasjon etter annet ledd. Dette er i samsvar med den tidligere lovgivning, og skulle bestemmelsen i §20 annet ledd bli forstått slik de ankende parter hevder - med krav om oppfyllelse av vilkår fastsatt i §1 - ville bestemmelsen være overflødig. Lagmannsrettens flertall har på dette punkt lagt en uriktig lovforståelse til grunn.

Regelen i §20 annet ledd har i administrativ praksis vært forstått slik at man ikke er bundet av formålsreglene i §1. Høyesterett har gitt uttrykk for samme syn, jf Rt-1981-832, særlig side 836. Det bestrides at det av kravet om bo- og driveplikt i bestemmelsens fjerde punktum kan utledes noe om bruksutøvelsen, og de ankende parters henvisning til konsesjonsreglene beror på en misforståelse.

2. Bestemmelsen i §20 annet ledd kan ikke leses som om den stiller krav om et bestående leieforhold i den betydning de ankende parter hevder. Uttrykket "leigaren" er et helt adekvat ord i lovens sammenheng, og uttrykket "nå" henspiller på et leiegrunnlag som er blitt endret, men som forut var basert på blant annet husmannsvilkår.

Bestemmelsen må fortolkes på bakgrunn av generelle regler om opphør av leiekontrakter i landboforhold, jf de alminnelige regler om faredag. Ved lovrevisjon av 1934 lovfestet man i jordlovens §49 - på grunnlag av disse generelle regler - en bestemmelse om at ekspropriasjon kunne kreves også etter at leieforholdet var opphørt. I bemerkningene til bestemmelsen fremholdt man at avdødes arvinger "i alminnelighet" har en foreløpig rett til å fortsette besittelsen inntil første faredag, og at det var adgang til å gi ekspropriasjonstillatelse så lenge denne midlertidige rett bestod, se særlig Ot prp nr 35 (1934) side 6-7. Under enhver omstendighet må arvinger ha en viss tid til å områ seg og å avvikle avdødes rettsforhold. Dødsboet må ut fra generelle synspunkter ha rett til en slik avvikling, og i dette tidsrom består leieforholdet. Grete Klever har i alle tilfelle sendt sin søknad innen denne tid.

Den rett som således tilligger dødsboet, kan ikke avskjæres gjennom kontraktsbestemmelser i den forstand at de stenger for fremsettelse av søknad etter dødsfallet.

Så vel formåls- som rimelighetsbetraktninger tilsier at de nære arvinger som loven har villet gi adgang til å søke ekspropriasjon, må få en tid - ut over brukerens død - til å områ seg og eventuelt fremsette begjæring om avståelse av plassen. I en slik relasjon vil leieforholdet ikke kunne anses opphørt ved brukerens død.

Staten v/Landbruksdepartementet og hjelpeintervenienten, Grete Klever, har lagt ned slik likelydende påstand:

"Eidsivating lagmannsretts overskjønn av 9 desember 1985 stadfestes."

Jeg er kommet til samme resultat som de foregående instanser.

Jeg vil først bemerke at jeg - ut fra min bedømmelse av saken - har funnet det unødvendig å gjengi de subsidiære anførsler som ankemotparten har gjort gjeldende.

Før jeg gjør nærmere rede for mitt syn på de foreliggende tvistepunkter, anser jeg det riktigst å gjøre noen bemerkninger om Bjørnholts karakter av husmannsplass og om husmannskontraktenes forhold i sin alminnelighet.

Høyesterett fastslo ved avgjørelse i 1948 at leieforholdet for 46 brukere av gårder og plasser i Sørkedalen og Nordmarka - et område som tilhørte daværende eier Carl Otto Løvenskiold - gikk inn under §35 i jordloven av 22 juni 1928. I avgjørelsen er fremholdt at de forhold som bestod mellom grunneieren og brukerne da jordloven ble utferdiget, "må karakteriseres som husmanns- eller leilendingsforhold i lovens forstand", jf Rt-1948-571. Blant de 46 saksøkere var brukeren av plassen Bjørnholt - Birger Bjørnholt - som satt med denne plass fra 1919 og frem til sin død i 1979. Etter Høyesteretts avgjørelse i 1948 må det legges til grunn at den kontrakt som i 1934 ble inngått mellom grunneier og forpakter, har karakter av husmannskontrakt i relasjon til jordlovens §20 annet ledd. Dette er partene også enige om.

Jordloven av 1928 inneholdt under avsnitt C i kapittel V bestemmelser "Om tvungen avståelse". Til disse bestemmelser knyttet Høyesterett ved avgjørelse i Rt-1981-832 følgende bemerkninger:

"Jordloven av 22. juni 1928 kapittel V, del C, hadde det klart uttrykte formål å fremme en avvikling av eldre husmanns-, bygsel- og leilendingsforhold. Forarbeidene til jordloven av 18. mars 1955 viser at man i de ca. 25 år som er gått, langt på vei hadde oppnådd det som var formålet, men at det fortsatt stod noe igjen. Derfor ble det i lovens §56 føyd inn en fortsatt adgang til tvangsavståelse begrenset i tid til utgangen av 1965. Ved lovendring av 21. mars 1975 ble adgangen til å foreta ekspropriasjon av leilendingsbruk m.v. gjeninnført, nå uten tidsbegrensning, og plassert som nytt annet ledd i lovens §20. Adgangen ble endog utvidet for så vidt som den nødvendige driftstid på 30 år skulle regnes bakover fra 1. januar 1975. Som grunn for lovendringen ble det i Ot.prp. nr. 54 for 1973-74 side 8 blant annet uttalt: "Departementet har ikkje tal på kor mange husmanns-, bygsel- og leiglendingsbruk det framleis er i landet. Dei mange og sterke oppmodingar om på nytt å gi oreigningsheimel til bate for husmannen m.v., tyder på at det framleis er att ein del slike bruk."

Det som er nevnt, viser at jordlovens §20 annet ledd har samme formål som tidligere §56 og før det kapittel V, del C, i jordloven av 1928. Formålet er nå som før å komme vekk fra former for jordleie som anses for samfunnsmessig lite heldige."

Ut fra det syn som her er lagt til grunn, vil jeg drøfte de to tvistepunkter som denne sak reiser. Jeg vil understreke at den rettslige prøving knytter seg til gyldigheten av den kongelige resolusjon, ikke utøvelsen av det skjønn som ligger til grunn for ekspropriasjonsvedtaket.

1. Forholdet mellom jordlovens §20 annet ledd og formålsregelen i §1

De lovregler som gav adgang til ekspropriasjon til fordel for leietaker og hans nærmeste slektninger og som gjaldt frem til utgangen av 1965, fastslo at ekspropriasjon av husmannsbruk kunne vedtas uten avveining mot jordlovens formålsbestemmelse.

Som nevnt i den gjengitte høyesterettsavgjørelse av 1981, ble adgangen til ekspropriasjon gjeninnført i 1975, og bestemmelsen ble etter uttalelser i forarbeidene søkt gitt en formulering som stort sett svarte til tidligere §56.

Bestemmelsen i §20 annet ledd fremtrer i forhold til paragrafens første ledd som en selvstendig regel. Ekspropriasjon etter første ledd må fylle "dei mål som er nemnte i §1", mens annet ledd innledes med ordene: "Utan omsyn til første led kan staten oreigne husmanns- ..."

Ordlyden av bestemmelsen i annet ledd viser etter min mening helt klart at man ved vedtak om ekspropriasjon i disse tilfelle ikke er bundet av formålsregelen i §1. Lovforslaget i proposisjonen viser at man - i likhet med den tidligere §56 - ikke ville oppstille noen begrensning ut fra formålsbestemmelsen. Etter dette kan jeg ikke se at enkelte uttalelser under stortingsforhandlingene om lovregelens rekkevidde kan tillegges betydning mot lovbestemmelsens klare ordlyd, som stemte med tidligere lovbestemmelse.

Hensett til de areal og driftsmuligheter mange husmannsplasser har, synes en lovforståelse som de ankende parter har gjort gjeldende, lite naturlig. Ekspropriasjon basert på de formål som moderne jordbruk bør anses å oppfylle, ville vanskelig komme på tale ved tradisjonelle husmannsplasser.

Jeg vil også understreke at det i saken er dokumentert en rekke forvaltningsavgjørelser hvor det er uttalt at man ved ekspropriasjon etter §20 annet ledd ikke er bundet av regelen i §1. Dette er også forutsatt av Høyesterett i avgjørelsen i Rt-1981-832, se førstvoterendes uttalelse side 836: "Adgangen til å ekspropriere ble gjeninnført skjønt den kan føre til løsninger som ikke er i samsvar med formålsbestemmelsen i jordlovens §1."

Jeg vil tilføye at det nye vilkår som ble innføyd i loven i 1975 om bo- og driveplikt, ikke gir grunnlag for den slutning at det må stilles særlige krav til plassens areal og driftsmuligheter, og da især på linje med krav etter konsesjonslovgivningen. Jeg forstår det nye vilkår derhen at man har ønsket å hindre at tidligere husmannsplasser blir ervervet til feriested eller anvendt på annen måte som medfører at landbruksressurser blir lagt brakk.

Jeg er således på dette punkt enig med de to fagdommere i lagmannsretten, som reserverte seg mot det syn lagmannsrettens flertall hadde på forholdet mellom jordlovens §20 annet ledd og §1.

2. Fremsettelse av søknad etter leietakers død

Den bestemmelse som dannet grunnlag for ekspropriasjonsvedtaket, jordlovens §20 annet ledd, stiller - slik jeg leser bestemmelsen - ikke noe krav om at leietakeren er i live på søknadstidspunktet. Bestemmelsen uttaler seg heller ikke om når en søknad om ekspropriasjon må være gyldig fremsatt.

I forarbeidene til den gjeldende lov og i flere forvaltningsavgjørelser har det vært uttalt at søknad om ekspropriasjon forutsettes fremsatt før leieforholdet er opphørt. De uttalelser som det har vært vist til, gir liten veiledning til belysning av begrepet "opphør av leieforholdet" i relasjon til leietakers død. Det man særlig synes å ha tenkt på, er det forhold at leietakeren selv har sagt opp kontrakten. Opphør kan etter min mening ikke uten videre anses inntrådt ved leietakers død i den forstand at adgang til å søke om ekspropriasjon er gått tapt. Både prinsipielle og praktiske momenter av vekt taler mot en slik lovforståelse, noe jeg vil gjøre nærmere rede for i en annen sammenheng.

Som fremholdt av ankemotparten ble det i 1934 foretatt en endring av §49 i jordloven av 1928. Bestemmelsen ble da gitt en tilføyelse om at Kongen kunne meddele samtykke til ekspropriasjon innen ett år etter opphøret av leieforholdet, og at krav om ekspropriasjon også kunne fremsettes etter opphøret. Denne regel, som gjaldt inntil den nye jordlov, fikk ikke plass der. Forarbeidene gir ikke uttrykk for hvilke omstendigheter som begrunnet bortfallet av regelen. Av dette kan man ikke - som de ankende parter hevder - trekke den slutning at man mente å avskaffe regelen.

Jeg er enig med de ankende parter i at de tidligere lovregler ikke direkte kan anvendes i vår sak. Men på den annen side vil de synspunkter som lå til grunn for den tidligere lovgivning, tjene til å belyse det spørsmål som foreligger i denne sak. I Ot prp nr 35 (1934) var blant annet uttalt:

"Det er således nu bare adgang til å meddele samtykke til avståelse av bruk hvor leieforholdet fremdeles består.

Når leieforholdet ophører ved dødsfall, har avdødes arvinger i almindelighet en foreløbig rett til å fortsette besiddelsen inntil faredag. Departementet har i disse tilfelle antatt at det er lovlig adgang til å meddele ekspropriasjonstillatelse sålenge denne midlertidige rett består, idet leieforholdet formentlig ikke kan sies å være endelig ophørt forinnen."

Bemerkningen om at avdødes arvinger "i almindelighet" ville ha en slik foreløpig rett, må ses i sammenheng med en lovregel som var foreslått av Husmannskommisjonen. I dens innstilling av 1920 foreslo kommisjonen en lovbestemmelse - utkastets §12 - som fastsatte at dersom leien opphørte ved dødsfall, skulle faredag (14 april) regnes som om leien var oppsagt den dag dødsfallet inntraff. Skjedde dette før 29 september, ville faredag være 14 april neste år. Skjedde dødsfallet etter 29 september, ble faredag forskjøvet med ytterligere ett år. I motivene til bestemmelsen var uttalt at de nevnte ledd måtte anses stemmende også med gjeldende rett, "men man har av hensiktsmessighetsgrunner funnet å burde opta dem, da spørsmålene er meget praktiske". Uttalelsen om samsvar med gjeldende rett må antakelig ses som referanse til bemerkninger som L.M.B. Aubert hadde gjort gjeldende i Den Norske Obligationsrets Specielle Del, 2. udg., 1901 84-185.

Som fremholdt av Husmannskommisjonen vil virkningen av leiers død på leieforholdet representere et viktig praktisk problem.

Leietaker kan plutselig og uventet avgå ved døden. En slik brå hendelse kan, slik jeg ser det, ikke medføre at leieforholdet dermed umiddelbart er opphørt, med de mange konsekvenser det ville innebære.

Praktiske forhold tilsier at leieforholdet må anses å vedvare noen tid utover dødsfallet, slik at arvinger kan få avviklet forholdet på en hensiktssvarende måte. I husmannsforhold vil det kunne oppstå problemer med hensyn til buskap, for og redskaper som måtte være på plassen. I alminnelighet vil det bli tale om å ryddiggjøre plassen. Slike foranstaltninger vil naturligvis kreve en viss tid. Det gjelder også overveielser og beslutninger om overføring av etterlatenskaper og bruk av eventuelle rettigheter, således også rettighet som denne sak gjelder.

Jeg anser det lite tvilsomt at pårørende som har bodd sammen med leietakeren på plassen, i slike tilfelle kan fremme søknad etter jordlovens §20 annet ledd. Denne rett kan de pårørende - av forståelige og nærliggende grunner - ikke ha søkt gjort gjeldende så lenge leietakeren sitter på bruket - endog om det dem imellom har vært klart at de i medhold av §20 annet ledd vil søke å få ervervet plassen, gjennom kjøp eller ekspropriasjon.

Jeg kan ikke se at det som en alminnelig regel skulle gjelde at den samme krets av nærmeste arvinger skulle være avskåret fra å gjøre rett gjeldende etter §20 annet ledd ved den omstendighet at de - ved leietakers død - ikke hadde bopel på plassen. Jeg tilføyer at den lovforståelse som må legges til grunn, bør tilpasses ekspropriasjonssøknader i husmannstilfelle generelt sett, ikke begrenset til den konkrete sak.

Etter mitt skjønn må det anses rimelig klart at pårørende innen den krets som er angitt i §20 annet ledd, ikke kan ha tapt sin rett etter nevnte bestemmelse umiddelbart ved leietakers død. Tap av den rett som de er tillagt gjennom nevnte lovregel, kan heller ikke inntre som en refleksvirkning gjennom en bestemmelse i kontrakt mellom grunneier og leietaker. I så henseende må regelen anses som preseptorisk.

Ankemotparten har anført at det gjelder som alminnelig regel - med de konsekvenser det også innebærer i forhold til den omstridte lovregel - at leieforholdet vedvarer like til nærmeste faredag.

Etter omstendighetene finner jeg ikke grunn til å ta standpunkt til om en slik regel gjelder i vår rett. Men jeg anser det - som tidligere nevnt - klart at arvingene og dødsboet må ha en rimelig tid utover dødsfallet til å områ seg og, eventuelt etter interne drøftelser, gjøre henvendelse om kjøp eller ekspropriasjon.

Slik denne sak foreligger, finner jeg ikke foranledning til å gå nærmere inn på hvor lang frist for avvikling og områing som bør gjelde. I dette tilfelle finner jeg det klart at søknad om ekspropriasjon er fremsatt innenfor et tidsrom hvor man naturlig kan si at leieforholdet ikke definitivt var opphørt.

Grete Klever fremsatte som kjent søknad om lag 2 1/2 måned etter leietakers død. Søknaden må videre anses som en naturlig oppfølgning av den tidligere henvendelse om å få kjøpe plassen - en anmodning som ble avslått umiddelbart før leietakers død. Som lagmannsretten antar jeg at en søknad fremsatt så vidt kort tid etter dødsfallet må anses rettidig. Jeg bemerker at det ikke kan sies at grunneierne innenfor det så vidt korte tidsrom har kunnet innrette seg i tillit til at noe krav om overtakelse av plassen ikke ville bli fremsatt.

Jeg vil ikke unnlate å nevne at grunneierne ved brev av 16 oktober 1979 - nokså nøyaktig to måneder etter leietakers død - tilskrev boet og blant annet anførte at da avdøde ikke hadde etterlatt familie på Bjørnholt, ønsket man allerede samme høst å disponere bostedet til drift av skogen. Man sa seg kjent med at det ikke gjenstod mye å flytte ut av huset, som man bad ryddiggjort innen 1 november samme år. Som alt nevnt ble søknad om ekspropriasjon innlevert 29 oktober 1979 - således innenfor den frist som var antydet ved nevnte brev fra grunneierne.

For ordens skyld tilføyer jeg at de avgjørelser som ble truffet i sak om utkastelse av Grete Klever på grunnlag av regelen i tvangsfullbyrdelseslovens §234, ikke har vedrørt spørsmål om adgang til å søke om ekspropriasjon etter jordlovens §20 annet ledd.

Jeg er etter dette kommet til at anken ikke kan føre frem.

Verken staten eller hjelpeintervenienten har påstått seg tilkjent saksomkostninger.

Jeg stemmer for denne dom:

Anken forkastes.