Rt-1987-515
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1987-04-23 |
| Publisert: | Rt-1987-515 (140-87) |
| Stikkord: | Overtredelse av lukningsbestemmelser |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 50 B/1987, Snr 276/1986 |
| Parter: | Aktor: kst statsadvokat Trond Mangseth mot A (Forsvarer: advokat Tor M. Kindem) |
| Forfatter: | Aasland, Holmøy, Sinding-Larsen, Schei, Røstad |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §339, Lov om lukningstid for utsalgssteder (1913), Åpningstidsloven (1985) §7, §3, Straffeprosessloven (1981) §268, §362, §5, Åpningstidsloven (1985) |
Dommer Aasland: Politimesteren i Oslo utferdiget 11 desember 1985 forelegg mot A med bot på kr 25 000, subsidiært fengsel i 30 dager, for overtredelse av forskriftene om lukningstider for utsalgssteder i Oslo. Foreleggets henvisning til de relevante straffebud og dets gjerningsbeskrivelse lyder slik:
"I straffelovens §339 nr. 2, jf lov av 25 juli 1913 nr. 5 jf vedtekt om lukningstid for utsalgssteder i Oslo av 12 mai 1955, med senere endringer §11, jf §1, 1 ledd, bestemmelsen om at utsalgssteder for varer skal på vanlige yrkesdager holdes lukket til kl 0700 og fra kl 1900, lørdager fra kl 1600, ved som styreformann i forretningen Cash Pink, Sørkedalsveien 3 i Oslo, i tidsrommet 25 april 1985 til 1 august 1985 på vanlige yrkesdager jevnlig å ha holdt forretningslokalet åpent for salg også i tiden mandag til og med fredag fra kl 1900 - kl 2300, lørdager fra kl 0600 - kl 2300 til tross for at forretningen hadde et vareutvalg som bl a omfattet diverse kolonialvarer,
II straffelovens §339 nr. 2, jf lov av 25 juli 1913 nr. 5 jf vedtekt om lukningstid for utsalgssteder i Oslo av 12 mai 1955, med senere endringer §11, jf §3, 1 ledd, bestemmelsen om at alle utsalgssteder for varer skal holdes lukket på søn- og helgedager, samt på 1. og 17. mai, ved som styreformann i den under post I nevnte forretning, i tidsrommet 25 april 1985 til september 1985 jevnlig å ha holdt forretningslokalet åpent for salg av det under post I nevnte vareutvalg på sønog helgedager,
III lov av 26 april 1985 om åpningstider for utsalgssteder i Oslo av 26 juni 1985 §6, jf §1, §2 og §3, bestemmelsen om at utsalgsstedene skal ha stengt før kl 0600 og etter kl 2000, bestemmelsen om at utsalgsstedene skal ha stengt før kl 0600 og etter kl 1800. Påske-, pinse-, jul- og nyttårsaften stengt etter kl 1500, bestemmelsen om at utsalgsstedene skal ha stengt søn- og helgedager, heri inkludert 1. og 17. mai, ved som styreformann av den under post I nevnte forretning i tidsrommet 1 august 1985 til september 1985 på vanlige yrkesdager jevnlig å ha holdt forretningslokalet åpent for salg også i tiden mandag til og med fredag fra kl 2000 - kl 2300, lørdager fra kl 1800 - kl 2300 til tross for at forretningen hadde et vareutvalg som bl a omfattet diverse kolonialvarer."
Det vil fremgå at post I gjelder tidsrommet fra 25 april 1985 til 1 august 1985, mens post III gjelder det fortsatte forhold i tiden 1 august 1985 til september 1985. Årsaken til oppdelingen er at det med virkning fra 1 august 1985 kom ny forskrift om lukningstider for utsalgssteder i Oslo, gitt med hjemmel i den nye lov om åpningstid for utsalgssteder av 26 april 1985 nr 20. Forskriften ble vedtatt av bystyret 26 juni 1985 og stadfestet av fylkesmannen 1 juli 1985. I hjemmelshenvisningen i foreleggets post III er deler av hjemmelsgrunnlaget falt ut. Jeg nevner videre at en oppdeling av forholdet for så vidt angår tiden før og etter 1 august 1985, også skulle ha vært gjennomført når det gjelder foreleggets post II. A vedtok ikke forelegget, og saken ble sendt Oslo byrett til pådømmelse overensstemmende med straffeprosesslovens §268. Etter at saken flere ganger forgjeves hadde vært søkt berammet, ble hovedforhandling holdt 17 oktober 1986. Byretten avsa samme dag dom hvorved tiltalte ble frifunnet. Rettens formann dissenterte og stemte for domfellelse overensstemmende med forelegget.
Jeg viser ellers til byrettens redegjørelse for saksforholdet.
Politimesteren i Oslo har anket over lovanvendelsen. Påtalemyndigheten gjør gjeldende at den forretning hvor tiltalte var styreformann, må anses som en dagligvareforretning, og at den da ikke går inn under noen av bestemmelsene om unntak fra de vanlige lukningstider. Videre gjøres det gjeldende at tiltalte ikke kan ha vært i noen unnskyldelig rettsvillfarelse.
Forsvareren har for Høyesterett hevdet at tiltaltes forhold for hele den periode saken gjelder, må bedømmes etter den nye lov av 1985, jf bestemmelsen i straffelovens §3 annet ledd som innebærer at nyere strafferettslige bestemmelser kommer til anvendelse når de leder til et gunstigere resultat for siktede. Han har vist til den nye lovs §5 nr 1 om at loven ikke omfatter kiosker. Kioskbegrepet i den nye lov må på grunnlag av lovforarbeidene og utviklingen forstås så vidt at det omfatter den virksomhet som har vært drevet fra forretningen.
Anken må tas til følge.
Jeg nevner først at ut fra praksis og festnet rettsoppfatning i tilknytning til straffelovens §3 om straffelovgivningens herredømme i tid er det klart at spørsmålet om det foreligger overtredelse av lukningsbestemmelsene, må bedømmes ut fra de bestemmelser som var gjeldende på gjerningstiden. En annen sak er at dette, slik jeg ser det, ikke får avgjørende betydning i det foreliggende tilfelle, da tiltaltes forhold slik det er beskrevet i byrettens dom, rammes av begge sett av lukningsbestemmelser.
Den forretning hvor tiltalte var styreformann, har ifølge byrettens dom hatt et vareutvalg som omfattet:
"Brød, melk, smør, hermetikk, dypfrosne kjøtt- og fiskevarer fra forskjellige selskaper, kjøttpålegg i vakumpakning, kaffe, mineralvann, husholdningspapir, strømper, truser, vaskemiddel- og toalettartikler, poteter, frukt og grønnsaker, is, hamburgere samt en rekke forskjellige vanlige kioskartikler."
Når det gjelder tiden før 1 august 1985, måtte et unntak fra de vanlige lukningstider bygge på vedtektene av 12 mai 1955 §6 om utsalgssteder som bare solgte varer som omhandlet i de såkalte porthandlerforskriftene. Men porthandlerforskriftene gjaldt klarligvis ikke for denne forretning. Jeg viser for så vidt til avgjørelsen i Rt-1986-524, og tilføyer at forretningens utvalg av dagligvarer i den foreliggende sak var mer omfattende enn det som forelå der.
For tiden fra 1 august 1985, da den nye lov av 26 april 1985 nr 20 med tilhørende forskrift trådte i kraft, er spørsmålet om forretningen gikk inn under unntaket for kiosker i lovens §5 nr 1, jf for øvrig også forskriftenes §4 nr 1. Selv om kioskbegrepet på bakgrunn av de senere års utvikling neppe bør undergis en snever fortolkning, lar det seg etter min mening åpenbart ikke gjøre å gi unntaksregelen anvendelse på en forretning med et slikt vareutvalg som i den foreliggende sak. Jeg kan heller ikke se at en slik forståelse ville være forenlig med lovforarbeidene. Til nærmere forklaring av hva som forstås med "Kiosker", heter det i bemerkningene fra flertallet i forbruker- og administrasjonskomiteen, jf Innst O nr 48 - 1984-85 side 11:
"Her menes u t s a l g s s t e d e r som hovedsakelig selger typiske "kioskvarer" som tobakk- og røykeartikler, aviser, blader og tidsskrifter, bøker, skrivesaker, toalettartikler, hygieniske artikler, sukker- eller sjokoladeprodukter, bakeri- og konditorvarer, frimerker, innspilte og uinnspilte lyd- og billedkassetter, film, mineralvann, frukt, souvenirer, husflidvarer o.l. Under "kiosk" henregnes også utsalgssteder som hovedsakelig selger typiske "pølsebod- eller gatekjøkkenvarer" som pølser, hamburgere, kylling, pommes frites eller andre varer som er beregnet på å fortæres på stedet."
Uttalelsen viser at komiteen ikke kan ha hatt for øye forretninger som den vår sak gjelder.
Etter mitt syn har således byrettens flertall bygd på uriktig lovanvendelse. Aktor har påstått byrettens dom med hovedforhandling opphevet. Han har ikke villet nedlegge påstand om at Høyesterett skal avsi ny og fellende dom i medhold av straffeprosesslovens §362 annet ledd, dels fordi byrettens domsgrunner må anses noe snaue, og dels fordi spørsmålet om ny dom ikke er reist av påtalemyndigheten forut for ankeforhandlingen i Høyesterett. Jeg finner etter dette at påstanden om opphevelse bør tas til følge, og stemmer for denne kjennelse:
Byrettens dom med hovedforhandling oppheves.