Rt-1987-533
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1987-04-09 |
| Publisert: | Rt-1987-533 (145-87) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 484/1987. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Schweigaard Selmer, Bugge, Dolva |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §444, §445, §446, Straffeloven (1902) §192, §49 |
A, født xx.xx.1951, ble 30. januar 1986 pågrepet mistenkt for voldtektsforsøk, og varetektsfengslet samme dag. Statsadvokatene i Hordaland satte ham 17. febraur 1986 under tiltale ved Gulating lagmannsrett til fellelse etter straffeloven §192, 1. ledd, 2. straffalternativ, jfr. §49.
A satt varetektsfengslet frem til saken kom opp for lagmannsretten 22. april 1986. Lagretten svarte nei på skyldsspørsmålet, og lagmannsretten avsa samme dag slik enstemmig dom:
"A frifinnes."
A satte ved sin forsvarer den 16. mai 1986 frem krav om erstatning og oppreisning i medhold av straffeprosessloven §444 og §446. Erstatningskravet gjaldt tap av inntekt i forbindelse med varetektsfengslingen med kr. 43.257,30. I oppreisning ble det krevet 20.000 kroner.
Statsadvokatene i Hordaland gjorde gjeldende at vilkårene for å tilkjenne erstatning og oppreisning ikke var til stede.
Gulating lagmannsrett avsa 27. februar 1987 kjennelse med slik slutning:
"Erstatningskravet fra A forkastes."
I lagmannsrettens kjennelse heter det blant annet:
Lagmannsretten er enig med forsvareren i at når lagretten svarte nei på skyldspørsmålet må dette, slik saken lå an, skyldes at lagretten la til grunn at A ikke hadde foretatt den handling han var tiltalt for. Lagmannsretten finner videre at lagrettens svar må være en konsekvens av de strenge beviskrav som stilles for å svare ja på skyldspørsmålet. Etter påtalemyndighetens bevisføring under lagmannsrettssaken, finner imidlertid lagmannsretten ikke at det er sannsynliggjort at tiltalte ikke har foretatt handlingen tiltalen omfatter. Følgelig foreligger ikke betingelsen for å tilkjenne ham erstatning etter straffeprosessloven §444.
Heller ikke finner lagmannsretten at her foreligger særlig eller uforholdsmessig tap som gjør det rimelig at A tilkjennes erstatning i medhold av straffeprosessloven §445.
Varetektsfengslingen og den videre strafforfølgning av A kan ikke karakteriseres som et ekstraordinært tilfelle. Betingelsene for å varetektsfengsle ham var åpenbart til stede, hvilket også ble bekreftet ved to kjennelser av Gulating lagmannsrett. Varetektsfengslingens lengde strakk seg ikke utover det som er vanlig ved siktelser og tiltaler for den slags forbrytelser som det her er tale om. A's tap under varetektsfengslingen er ordinært i den forstand at det dreier som om tapte lønnsinntekter i en vanlig stilling som bussjåfør.
Etter dette finner ikke lagmannsretten at det foreligger noen kvalifiserte rimelighetsgrunner som tilsier erstatning. Det vises i denne forbindelse til kjennelse av 8. januar 1987 av Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Etter resultatet hjemler ikke straffeprosessloven §446 adgang til å tilkjenne A oppreisning.
Lagmannsretten kommer etter dette til at det ikke er hjemmel for å tilkjenne A noen erstatning i anledning strafforfølgningen og A's krav blir å forkaste.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg for så vidt gjelder lagmannsrettens bevisvurdering. I tillegg til den begrunnelse som tidligere er gitt for kravene, vises det til at den psykiske belastningen i forbindelse med saken er blitt så stor for familien at både A og hans kone har gått til ukentlig psykoterapi siden november 1986.
A gjør gjeldende at bevisførselen under hovedforhandlingen fullt ut sannsynliggjorde at anklagen mot ham var uriktig, og han vil med stor styrke hevde at lagmannsrettens svar ikke var et utslag av systemets innebygde rettssikkerhetsgarantier, men tvert om gjenspeilet at lagretten trodde på ham og ikke på fornærmede. Lagmannsretten har åpenbart vurdert bevisene uriktig ved behandlingen av erstatningskravet. Det pekes på at fornærmede opprinnelig anmeldte forholdet som fullbyrdet voldtekt. Den gynekologiske undersøkelsen ga ikke støtte for at det forelå fullbyrdet voldtekt, og ved den videre legeundersøkelsen ble det ikke funnet merker eller lesjoner som man måtte forvente på bakgrunn av den kampsituasjon som var beskrevet. Manglende merker og lesjoner står også i påfallende kontrast til det istykkerrevne undertøyet som ble lagt fram. Det er nærliggende å konkludere med at undertøyet ikke er revet i en slik situasjon som fornærmede har beskrevet. Det er grunn til å stille seg meget skeptisk til fornærmedes forklaring på bakgrunn av de teknsiek bevisene som forelå i saken. A's forklaringer har vært konsistente helt til minste detalj.
Det anføres som et ytterligere moment at A høsten 1986 så seg nødt til å kontakte psykiater. Ved kjæremålet er lagt uttalelse fra spesialist i psykiatri Arne Skarval datert 16. mars 1987 og betegnet som "Attest til bruk i erstatningssak mot staten p.g.a. tap og overlast ved varetektsfengsling i tiden 31. januar - 22. april 1986. Ad A 070351" der det heter:
"Bekrefter herved at ovennevnte søkte psykiatrisk behandling hos undertegnede selv. Det dreier seg hos A om depresjon reaktiv på ovennevnte forhold. Det foreligger i fra samtalene ingen grunn til å anta at A skulle ha begått den handling han i forbindelse med ovennevnte varetektsfengsling ble anklaget for."
Det går frem av uttalelsen at A fortsatt går ukentlig i psykoterapi hos doktor Skarval.
Det anføres at det bør legges betydelig vekt på legens uttalelse. Det er lite sannsynlig at A av egen vilje ville henvende seg til en trenet psykiater dersom han var skyldig. Terapi i en slik situasjon ville være uten hensikt dersom han måtte føre psykiateren bak lyset. Dessuten ville han vite at en trenet psykiater meget lett ville kunne avsløre ham dersom han løy. Det vises i tillegg til at doktor Skarval basert på ukentlige terapitimer åpenbart ikke er av den oppfatning at A skulle ha begått den handlingen han var tiltalt for.
A satte i sitt opprinnelige skriv ikke formelt frem krav om erstatning etter straffeprosessloven §445. Lagmannsretten har imidlertid også vurdert dette spørsmålet. Avgjørelsen påkjæres også på dette punkt, og det anføres at rene rimelighetsbetraktninger bør tilsi at A subsidiært tilkjennes erstatning selv om vilkårene etter §444 og 446 ikke foreligger. Det vises til at inntektstapet representerer i overkant av 30 % av årslønnen hans, og at han har vært nødt til å ta opp lån fra bank og familie for å klare de vanlige livsnødvendigheter.
Det pekes også på at varetektsoppholdet og omstendighetene omkring straffeforfølgningen førte til at A fikk nervesammenbrudd i august 1986 og måte ha akutt psykiatrisk hjelp. Dette var den direkte foranledningen til at han selv og senere hans kone nå har behov for profesjonell psykiatrisk hjelp.
I kjæremålet er det lagt med slik påstand:
"1. A tilkjennes erstatning i medhold av straffeprosessloven §444 med kr. 43.257,30.
2. A gis oppreisning i medhold av straffeprosessloven §446 med kr. 20.000,-.
3. Subsidiært: A tilkjennes erstatning og oppreisning i medhold av straffeprosessloven §445 med inntil kr. 66.257,-.
4. A tilkjennes saksomkostninger med kr. 4.500,- (inkl. salær til advokat Sommersten)."- - -
Høyesteretts kjæremålsutvalg er enig med lagmannsretten i at det ikke er grunn til å tilkjenne den kjærende part erstatning etter straffeprosessloven §444.
Kjæremålet gjelder lagmannsrettens bevisvurdering. Utvalget finner ikke grunnlag for å fravike lagmannsrettens bevisbedømmelse, som også er basert på dommernes deltakelse under hovedforhandlingen. Utvalget finner heller ikke at den fremlagte erklæring fra den kjærende parts lege stiller saken i noen annen stilling.
Utvalget finner således at det bevismessig ikke ligger slik an at vilkårene for å få erstatning etter straffeprosessloven §444 er oppfylt.
Kjæremålsutvalget er også enig med lagmannsretten i at det i foreliggende sak ikke foreligger noen kvalifiserte rimelighetsgrunner som tilsier erstatning etter straffeprosessloven §445 eller oppreisning etter §446. Utvalget viser så vidt til kjennelse 8. januar 1987, l.nr. 3/87 ( Rt-1987-95), av Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Lagmannsrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste.
Kjennelsen er enstemmig. - - -