Rt-1987-763
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1987-06-12 |
| Publisert: | Rt-1987-763 (197-87) |
| Stikkord: | Promillekjøring, Straffutmåling, Gjentakelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 87 B/1987, Snr 88/1987 |
| Parter: | førstestatsadvokat Anstein Gjengedal, aktor mot A (forsvarer: advokat Rolf B. Nybakk). |
| Forfatter: | Bugge, Endresen, Aasland, Backer, Schweigaard Selmer |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §62, §63, §64, Veitrafikkloven (1965) §22, §24, §31 |
Dommer Bugge: Hallingdal herredsrett avsa 4 mars 1987 dom med denne domsslutning:
"1. A født xx.xx.56, dømmes for overtredelse av vegtrl. §31, 1. og 2. ledd jfr. §22, 1. ledd og for overtredelse av vegtrl. §31, 1. ledd jfr. §24, 1. ledd, 1. pkt. til fengsel i 5 - fem - måneder, strl. §62 og §63 er anvendt.
2. A frifinnes i tiltalens post II.
3. Saksomkostninger ilegges ikke."
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av domsgrunnene.
Domfelte har anket over straffutmålingen, som hevdes å være for streng.
Jeg er kommet til at anken må forkastes. Domfelte er funnet skyldig i ved to anledninger med bare en dags mellomrom, 7 og 8 juni 1986, å ha kjørt bil i alkoholpåvirket tilstand og uten førerkort. Begge ganger var promillen høy, henholdsvis 2,42 og 1,86. Han er tidligere, i løpet av perioden 1974-1985, dømt for promillekjøring i alt 8 ganger og for kjøring uten førerkort i alt 7 ganger.
Jeg bemerker først at det ikke kan anses riktig når herredsretten i domsslutningen har vist til straffelovens §63. Med det strafferegister domfelte har, måtte også de nye tilfelle av kjøring uten førerkort medføre fengselsstraff, og det er da bare straffelovens §62 som får anvendelse.
Da de nå pådømte forhold fant sted, var situasjonen at to av domfeltes tidligere dommer for promillekjøring - Hallingdal herredsretts dom av 1 november 1984 og Hallingdal forhørsretts dom av 7 august 1985, som begge lød på 6 måneder ubetinget fengsel - ennå stod uavsonet. Den samlede soningstid etter disse to dommer og den nå avsagte dom ville dermed bli 1 år og 5 måneder. Domfelte gjør gjeldende at selv om straffelovens §64 ikke får direkte anvendelse, skulle herredsretten ha anvendt bestemmelsen analogisk eller iallfall tatt hensyn til den, slik at den samlede uavsonede fengselsstraff ikke ble så uforholdsmessig høy. Forsvareren har vist til Rt-1953-1236 og flere senere avgjørelser av Høyesterett, hvor det i lignende tilfelle er blitt vist til prinsippet i §64. Etter domfeltes mening burde da straffen for de nå pådømte forhold ikke ha vært satt høyere enn til høyst 60 eller 90 dager.
Til dette bemerker jeg at det er riktig at Høyesterett i flere tidligere avgjørelser har gitt uttrykk for at det ved straffutmålingen i situasjoner som tilsvarer domfeltes situasjon i vår sak, bør legges vekt på prinsippene i straffelovens §62, §63, §64 Dette betyr imidlertid, slik jeg forstår det, ikke mer enn at Høyesterett ved utmålingen av straffen i den enkelte sak har funnet det naturlig å se hen til at den domfelte ved pådømmelsen også har en eller flere tidligere straffedommer som gjenstår å sone. Etter min oppfatning tar herredsrettens resultat i den foreliggende sak tilstrekkelig hensyn til dette, når straffen på bakgrunn av de ytterst straffskjerpende omstendigheter som foreligger, er blitt satt til ubetinget fengsel i 5 måneder.
Jeg tilføyer at domfelte etter det som er opplyst, ble satt inn til soning av de to nevnte tidligere dommer 1 september 1986, og at han på vanlig måte er blitt løslatt på prøve 1 mai 1987.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Anken forkastes.