Rt-1987-855
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1987-06-19 |
| Publisert: | Rt-1987-855 (219-87) |
| Stikkord: | Selskapsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 259 K/1987, jnr 101/1987: |
| Parter: | Else Dahls dødsbo ved Reidar Syberg (advokat Dag Thorstensen) mot Ingeborg Knutz (advokat Ole S Eitrem). |
| Forfatter: | Røstad, Langvand, Schei |
| Lovhenvisninger: | Aksjeloven (1976) §3-3, Tvistemålsloven (1915) §179, §404, Aksjeloven (1976) |
Ved kontrakt 11 juli 1985 overdro Else Dahl sine aksjer i A/S Kirkegaten 34 til Olav Thon for 12 millioner kroner. I selskapets vedtekter er det bestemmelse om at de øvrige aksjonærene har forkjøpsrett hvis aksjene selges til andre enn aksjonærene. Else Dahl tilbød de øvrige to aksjonærene, Ingeborg Knutz og Randi Dahl, å overta aksjene til den prisen som var avtalt med Olav Thon. Ingeborg Knutz svarte at hun ville gjøre bruk av forkjøpsretten, og i prosesskriv 3 september 1985 til Oslo byrett begjærte hun skjønn til fastsettelse av verdien av Else Dahls aksjer under henvisning til aksjeloven §3-3 fjerde ledd. Else Dahl, med Olav Thon som hjelpeintervenient, gjorde gjeldende at skjønnsbegjæringen måtte avvises, ettersom aksjeloven §3-3 ikke ga hjemmel for skjønn i dette tilfellet.
Oslo byrett avsa 24 januar 1986 kjennelse for at skjønnet skulle fremmes, og avgjørelsen ble stadfestet av lagmannsretten. Else Dahls dødsbo med Olav Thon som hjelpeintervenient påkjærte avgjørelsen videre til Høyesteretts kjæremålsutvalg, som 24 juli 1986 ( Rt-1986-765) avsa kjennelse med slik slutning: "Lagmannsrettens og byrettens kjennelser oppheves. Saken hjemvises til byretten til fortsatt behandling.
Spørsmålet om saksomkostninger utstår til den avsluttende avgjørelse i skjønnssaken, jfr. tvistemålslovens §179 første ledd tredje punktum." I kjæremålsutvalgets premisser var uttalt at det i dette tilfellet ikke var adgang til skjønn etter første alternativ i §3-3 fjerde ledd. Videre het det i kjennelsen: "Etter aksjeloven §3-3 annet ledd annet punktum kan vedtektsbestemmelse om løsningssummen settes til side så langt den fører til et resultat som må anses urimelig. Bestemmelsen i fjerde ledd viser til annet ledd og gir et alternativt grunnlag for skjønn. Det er på det rene at kjæremotparten mener at den pris for aksjene som er avtalt i kjøpekontrakten må settes til side som urimelig. Det kan vises til byrettens kjennelse 5-6 og lagmannsrettens kjennelse 4-5, jfr. også kjæremålserklæringen 20 (pkt. 5). Øhj2 Øxm3
Den 19 juni 1987 ble det av Høyesteretts kjæremålsutvalg bestående av dommerne Røstad, Langvand og Schei i sak
Lnr 259 K/1987, jnr 101/1987:
Else Dahls dødsbo ved Reidar Syberg (advokat Dag Thorstensen) mot
Ingeborg Knutz (advokat Ole S Eitrem) avsagt slik
KJENNELSE:
Ved kontrakt 11 juli 1985 overdro Else Dahl sine aksjer i A/S Kirkegaten 34 til Olav Thon for 12 millioner kroner. I selskapets vedtekter er det bestemmelse om at de øvrige aksjonærene har forkjøpsrett hvis aksjene selges til andre enn aksjonærene. Else Dahl tilbød de øvrige to aksjonærene, Ingeborg Knutz og Randi Dahl, å overta aksjene til den prisen som var avtalt med Olav Thon. Ingeborg Knutz svarte at hun ville gjøre bruk av forkjøpsretten, og i prosesskriv 3 september 1985 til Oslo byrett begjærte hun skjønn til fastsettelse av verdien av Else Dahls aksjer under henvisning til aksjeloven §3-3 fjerde ledd. Else Dahl, med Olav Thon som hjelpeintervenient, gjorde gjeldende at skjønnsbegjæringen måtte avvises, ettersom aksjeloven §3-3 ikke ga hjemmel for skjønn i dette tilfellet.
Oslo byrett avsa 24 januar 1986 kjennelse for at skjønnet skulle fremmes, og avgjørelsen ble stadfestet av lagmannsretten. Else Dahls dødsbo med Olav Thon som hjelpeintervenient påkjærte avgjørelsen videre til Høyesteretts kjæremålsutvalg, som 24 juli 1986 ( Rt-1986-765) avsa kjennelse med slik slutning: "Lagmannsrettens og byrettens kjennelser oppheves. Saken hjemvises til byretten til fortsatt behandling.
Spørsmålet om saksomkostninger utstår til den avsluttende avgjørelse i skjønnssaken, jfr. tvistemålslovens §179 første ledd tredje punktum." I kjæremålsutvalgets premisser var uttalt at det i dette tilfellet ikke var adgang til skjønn etter første alternativ i §3-3 fjerde ledd. Videre het det i kjennelsen: "Etter aksjeloven §3-3 annet ledd annet punktum kan vedtektsbestemmelse om løsningssummen settes til side så langt den fører til et resultat som må anses urimelig. Bestemmelsen i fjerde ledd viser til annet ledd og gir et alternativt grunnlag for skjønn. Det er på det rene at kjæremotparten mener at den pris for aksjene som er avtalt i kjøpekontrakten må settes til side som urimelig. Det kan vises til byrettens kjennelse 5-6 og lagmannsrettens kjennelse 4-5, jfr. også kjæremålserklæringen 20 (pkt. 5).
Ved behandlingen av saken etter aksjeloven §3-3 fjerde ledd jfr. annet ledd må det tas utgangspunkt i den berettigedes pretensjon, jfr. lovtekstens "mener". - Det kan ikke sees at skjønnsbegjæringen er vurdert ut fra denne pretensjon sammenholdt med loven alternative grunnlag for skjønn. Denne mangel hefter såvel ved lagmannsrettens kjennelse som ved byrettens kjennelse.
Begge kjennelser må derfor oppheves, og saken hjemvises til ny behandling i byretten til fortsatt behandling av kjæremotpartens skjønnsbegjæring. Behandlingen må skje ut fra den forutsetning at løsningssummen er fastsatt i vedtektene i og med at det er fastsatt en forkjøpsrett i vedtektene, og at den berettigede mener at denne løsningssum vil være urimelig." Etter at det var holdt rettsmøte avsa Oslo byrett 18 desember 1986 kjennelse med slik slutning: "1. Skjønnet fremmes.
2. Avgjørelsen av spørsmålet om saksomkostninger utstår til avgjørelsen av skjønnsaken." Else Dahls dødsbo, med Olav Thon som hjelpeintervenient, påkjærte byrettens kjennelse til Eidsivating lagmannsrett, som 16 mars 1987 avsa kjennelse med slik slutning: "1. Byrettens kjennelse stadfestes.
2. Avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet utstår til den avsluttende avgjørelse i skjønnssaken." Saksforholdet for øvrig går frem av de tidligere avgjørelsene i saken.
Else Dahls dødsbo med Olav Thon som hjelpeintervenient har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det gjøres gjeldende at lagmannsretten har tatt feil i rettsanvendelsen når den har funnet at begjæringen om skjønn kan fremmes. Det vises til tidligere anførsler om dette.
Spørsmålet i saken er i hvilken grad det med hjemmel i aksjeloven §3-3 fjerde ledd jfr annet ledd annet punktum er anledning til å fremme et skjønn på grunnlag av en pretensjon, dvs en påstand, om at løsningssummen er urimelig. Lagmannsretten har funnet at denne pretensjonen er tilstrekkelig til at skjønnet kan fremmes, uten at det er nødvendig å ta standpunkt til det materielle spørsmål om aksjeloven urimelighetskriterium er oppfylt. Den kjærende part mener dette er uriktig lovforståelse. Aksjeloven er ikke ment å inneholde en regel om at en løsningsberettiget kan få avholdt skjønn til fastsettelse av løsningssummen på grunnlag av en uprøvet påstand om urimelighet. En slik fortolkning av loven vil lede til at §3-3 ikke lenger vil være noen "benådningsregel" for de særlige tilfeller der det påvises urimelighet, men vil bli en hovedregel om at løsningssummen skal fastsettes ved skjønn når en av partene krever dette. Dette har åpenbart ikke vært lovgiverens intensjon. Det vil etter all sannsynlighet alltid være en av partene som synes at løsningssummen enten er for lav eller for høy og derfor vil begjære skjønn hvilket vil avstedkomme et utall av skjønnssaker hvis lagmannsrettens kjennelse blir stående. En betingelse for å fremme skjønnssaken må derfor være at skjønnsretten finner at løsningssummen er urimelig. Den kjærende part har lagt ned slik påstand: "1. Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 16 mars 1987 1987 oppheves og saken hjemvises til fornyet behandling for Oslo byrett til prøvelse av Ingeborg Knutz pretensjon om at løsningssummen er å betrakte som urimlig.
2. Ingeborg Knutz pålegges å betale Else Dahl, ved hennes dødsbo, og Olav Thon sakens omkostninger for samtlige instanser." Ingeborg Knutz gjør i tilsvar gjeldende at lagmannsretten har lagt en riktig lovforståelse til grunn, og viser til sine tidligere anførsler i saken. Det pekes på at Høyesteretts kjæremålsutvalgs forrige kjennelse i saken er kommet med i siste utgave av Skåre og Knudsen: "Lov om aksjeselskaper", tredje utgave side 76 punkt 8 siste avsnitt. Denne kommentaren støtter etter kjæremålsmotpartens mening den forståelsen som er lagt til grunn av lagmannsretten. Som det går frem er urimelighetskriteriet ikke berørt i kommentaren, noe som ellers ville vært naturlig. Kjæremålsmotparten sier seg enig med byretten i at dersom urimelighetsspørsmålet skulle avgjøres under saksforberedelsen, ville dette føre til at skjønnsretten enten ville føle seg bundet og bare få til oppgave å fastsette graden av urimelighet, eller den ville komme til motsatt resultat, hvilket ville innebære at saken skulle vært avvist. I tilsvaret er det lagt ned slik påstand: " 1. Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 16. mars 1987 stadfestes.
2. Ingeborg Knutz tilkjennes sakens omkostninger." Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:
Kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål. Utvalgets kompetanse er derfor begrenset av reglene i tvistemålsloven §404.
Lagmannsretten - og byretten - har lagt til grunn at kjæremotparten "har begjært skjønn fordi hun reelt mener at den vedtektsbestemmelse som må ansees å foreligge i selskapet - at løsningssummen skal settes til avtalt pris - i dette tilfellet fører til et resultat som må anses urimelig." Ut fra dette ble kravet om avvisning ikke tatt til følge.
Utvalget kan ikke se at lagmannsrettens avgjørelse er basert på noen uriktig tolking av aksjeloven §3-3 fjerde ledds annet alternativ, jf annet ledds annet punktum. Pretensjonen om at den vedtektsbestemte løsningssum er urimelig, gir grunnlag for å holde skjønn, jf uttrykket "mener" i bestemmelsens fjerde ledds annet alternativ.
Utvalget finner grunn til å tilføye: At det ikke er grunnlag for å avvise kravet om skjønn, er ikke - som den kjærende part synes å mene - ensbetydende med at den verdi skjønnsretten mener at aksjene har, skal legges til grunn ved forkjøpet. Skjønnsretten må, etter å ha vurdert verdien av aksjene, ta stilling til om den vedtektsbestemte løsningssum "fører til et resultat som må anses urimelig" (annet ledds annet punktum). Finner den at det er tilfellet, fastsetter den verdien av aksjene - vederlaget ved forkjøpet. Finner den derimot at det ikke er noen slik urimelighet, skal avgjørelsen gå ut på at vederlaget ikke fastsettes ved skjønn. Den vedtektsbestemte løsningssum skal da legges til grunn. Utvalget viser til dom i Rt-1959-1009.
Utvalget finner at avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet bør utstå til den avsluttende avgjørelsen i skjønnssaken, jf tvistemålsloven §179 første ledds tredje punktum, slik det også ble gjort i kjæremålsutvalgets avgjørelse av 24 juli 1986.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet forkastes.
2. Spørsmålet om saksomkostninger utstår til den avsluttende avgjørelse i skjønnssaken, jf tvistemålsloven §179 første ledds tredje punktum.