Rt-1987-863
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1987-06-26 |
| Publisert: | Rt-1987-863 (222-87) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Verneting |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 270 K/1987, jnr 108/1987: |
| Parter: | Greta og Harry Jakobsen (advokat Kjetil Krokeide) mot UNI Forsikring (advokat Ole Andresen). |
| Forfatter: | Røstad, Langvand, Schei |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §22, §29, §180, §404, Forsikringsavtaleloven (1930) §2, §39, §40, §42, §43, §44, Forsikringsavtaleloven (1930) |
Eiendommen "Webo", gnr. 16, bnr. 317 i Skånland, som eies av Greta og Harry Jakobsen, var forsikret i UNI Forsikring. I tidsrommet 28. desember 1985 - 10. januar 1986 inntraff det en vannskade på eiendommen. UNI Forsikring aksepterte at skaden omfattes av forsikringsvilkårene, men hevdet at forsikringen på eiendommen bortfalt pr. 30. september 1985. Selskapet nektet derfor å utbetale erstatning for skaden.
Greta og Harry Jakobsen, som hevdet at det måtte bero på en misforståelse fra selskapets side at forsikringen var annullert, innga forliksklage til Bodø forliksråd og - etter forgjeves forliksmegling - stevning til Bodø byrett mot UNI Forsikrings regionkontor i Bodø.
Ved kjennelse av 29. august 1986 avviste Bodø byrett av eget tiltak saken under henvisning til at saken hadde tvungent verneting ved Trondenes herredsrett i henhold til tvistemålsloven §22. I stevningen var angitt at saken gjaldt krav om utbetaling av erstatning for forsikringstilfelle.
Greta og Harry Jakobsen påkjærte byrettens kjennelse til Hålogaland lagmannsrett, som 18. mars 1987 avsa kjennelse med slik slutning: "Bodø byretts kjennelse stadfestes.
Saksomkostninger tilkjennes ikke." Greta og Harry Jakobsen har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. De gjør gjeldende at sikredes krav "på erstatning eller forsikringssum" etter forsikringsavtaleloven §2 tredje ledd ikke naturlig omfattes av uttrykket "erstatning for skade på fast eiendom" i tvistemålsloven §22 første ledd, selv om den sikrede interesse knytter seg til en fast eiendom. De viser til at man ikke har noen regler om tvungent verneting for sikrede interesser som knytter seg til andre formuesobjekter.
De kjærende parter hevder at "erstatning for skade på fast eiendom" i tvistemålsloven §22 sikter til skadeforvoldelser som påføres eiendommen av en utenforstående og som det foreligger erstatningsansvar for etter alminnelige erstatningsregler, i eller utenfor kontraktsforhold. Siden hverken UNI Forsikring eller noen som selskapet hefter for, har forvoldt skaden på de kjærende parters eiendom, faller kravet mot UNI utenfor rekkevidden av tvistemålsloven §22.
De kjærende parter anser det heller ikke naturlig å likestille sikredes krav på forsikringsoppgjør etter et inntruffet forsikringstilfelle under en tingsskadeforsikring med de typetilfelle som som ellers er oppregnet i §22 første ledd; "faste eiendommes grænser, servitut over fast eiendom, erstatning for skade på fast eiendom". Det er her tale om krav av en helt annen art.
De kjærende parter anfører dessuten at vernetingsregler i tvilstilfelle normalt tolkes innskrenkende, og viser til Rt-1964-376 på side 378 om tvistemålsloven §29. Dette må ikke minst gjelde for regler om tvungent verneting.
De kjærende parter har nedlagt slik påstand: "1. Saken fremmes.
2. Greta og Harry Jakobsen tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett." UNI Forsikring har i tilsvar gjort gjeldende at lagmannsrettens kjennelse er riktig, og har nedlagt slik påstand: "1. Hålogaland lagmannsretts kjennelse av 1. september 86 stadfestes.
2. Greta og Harry Jakobsen pålegges å betale UNI Forsikring - gjensidig skadeforsikringsselskap kr. 500,- i saksomkostninger." Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:
Saken gjelder tolkningen av tvistemålsloven §29. Høyesteretts kjæremålsutvalgs kompetanse i det videre kjæremål følger av tvistemålsloven §404 nr 3.
Utvalget er kommet til at kjæremålet må forkastes.
Etter tvistemålsloven §22 skal "søksmål om erstatning for skade på fast eiendom ... reises i den rettskrets, hvor eiendommen ligger". Det krav Greta og Harry Jakobsen har fremmet overfor UNI Forsikring for skade på deres eiendom, gjelder oppgjør i henhold til forsikringsavtale de hevder å ha. Oppgjør i henhold til slik forsikringsavtale betegnes etter utvalgets mening naturlig som erstatning. Betegnelsen erstatning er da også i stor utstrekning brukt i forsikringsavtaleloven del II "Skadeforsikring" for oppgjøret mellom den sikrede og forsikringsselskapet, uten hensyn til om forsikringen gjelder forsikringstagerens eller tredjemanns interesse, se som eksempler forsikringsavtaleloven §39, §40, §42, §43, §44
I likhet med lagmannsretten finner utvalget ikke grunnlag for å avgrense tvistemålsloven §22 slik at krav om erstatning i henhold til forsikringsavtale faller utenfor. Språklig sett er det som alt nevnt naturlig å bruke betegnelsen erstatning for kravet mot forsikringsselskapet på dekning av den oppståtte skade. Utvalget kan heller ikke se at det ut fra reelle hensyn er riktig å stille disse erstatningskravene i en annen stilling med hensyn til valg av verneting enn øvrige krav om erstatning for skade på fast eiendom.
Utvalget finner for øvrig grunn til å bemerke:
Behovet for åstedsbefaring er en hovedbegrunnelse for regelen i tvistemålsloven §22. Det er klart at slik denne sak foreligger, er det ikke noe behov for åstedsbefaring. Her gjelder tvisten utelukkende spørsmålet om det foreligger en avtale om forsikringsdekning, erstatningskravets størrelse er partene enige om. Som fremhevet av lagmannsretten, må avgjørelsen imidlertid treffes ut fra et videre perspektiv. Gjennomgående vil det trolig i saker om krav etter forsikringsavtale på erstatning for skade på fast eiendom langt på vei være de samme behov for åstedsbefaring som i øvrige saker om erstatning for slik skade. Det kan oppstå tvist om årsakssammenheng og erstatningsberegning. Forøvrig er det ikke slik at det i saker om erstatning for skade på fast eiendom på annet grunnlag enn forsikringsavtale alltid vil være behov for åstedsbefaring. Kravets størrelse kan f.eks være uomtvistet, mens uenigheten gjelder erstatningsgrunnlaget uten at det kan belyses ved befaring eller undersøkelse av den faste eiendom.
Tvistemålsloven §22 kan ikke være slik å forstå at spørsmålet om den skal anvendes i det enkelte tilfelle er avhengig av om det foreligger et behov for åstedsbefaring. Man må ha en rettsteknisk enkel regel. Etter utvalgets mening bør regelen være den, som forøvrig best samsvarer med ordlyden, at krav om erstatning for skade på fast eiendom skal anlegges ved den faste eiendoms verneting uansett grunnlaget for erstatningskravet, med andre ord også hvor grunnlaget er en påstått forsikringsavtale.
Kjæremålet har vært forgjeves. Kjæremotparten har krevet seg tilkjent saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett. Saken har imidlertid reist et tvilsomt prinsipielt rettsspørsmål, og utvalget finner at hver av partene bør bære sine egne omkostninger, jfr tvistemålsloven §180 første ledd.
Kjennelsen er enstemmig.
SLUTNING:
1. Kjæremålet forkastes.
2. Saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg tilkjennes ikke.