Rt-1987-950
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1987-08-17 |
| Publisert: | Rt-1987-950 (281-87) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 81/1987, Snr 63/1987. |
| Parter: | Aktor: statsadvokat Erling O. Lyngtveit mot 1. A 2. B 3. C 4. D (Forsvarer: advokat Ole Jakob Bae) 5. E 6. F (Forsvarer: advokat Bjørn Pettersen) 7. G (Forsvarer: advokat Ketil Lund). |
| Forfatter: | Skåre, Philipson, Michelsen. Mindretall: Dolva, Holmøy |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §90, §91, §431, §52, §62, Straffeprosessloven (1981) §38 |
Dommer Skåre: Bladet "Ikkevold", som utgis av organisasjonen Folkereisning mot Krig (FMK), inneholdt i nr 7 for 1983 en rekke artikler om SOSUS, som er betegnelsen på et lytteanlegg for lokalisering av ubåter. Blant annet heter det i en overskrift: "Ikkevold avslører topp-hemmelig amerikansk lytteranlegg i Norge: SOSUSanlegget er på Andøya." I den etterfølgende artikkel heter det blant annet:
"Landstasjonen for den strategisk viktige undersjøiske lyttesystemet SOSUS er plassert på Andøya. Folkene på "sjøforsvarets stasjon Andøya" er slett ikke ansatt i Sjøforsvaret, men i Etterretningsstaben i Forsvarets Overkommando. Fra et langstrakt nybygg like ved en ny flyhangar inne på Andøya Flystasjon kryper SOSUS-kjeden ut i Andsfjorden og rett ut i Nordishavet, langs Norskekysten og oppover mot Svalbard."
SOSUS-systemet var tidligere kjent ved omtale i norsk og utenlandsk presse. Det var blitt antatt at en lyttekabel var lagt ut for å dekke området mellom Norge og Svalbard. Lokaliseringen av kabelen, og av den landstasjon som er nødvendig for å fange opp og bearbeide informasjonen, var ikke tidligere omtalt, dog var Andøya nevnt som et mulig utgangspunkt for kabelen.
Oppslagene i det nevnte nummer av Ikkevold synes å ha sin bakgrunn i en generell målsetting for foreningens og bladets virksomhet, som ble lagt opp våren 1983. Man ønsket å gjøre lokalbefolkningen på forskjellige steder i Norge oppmerksom på militære anlegg som utpekte stedet som bombemål. Og man fant det viktig å gjøre allmennheten oppmerksom på forhold vedrørende Forsvarets virksomhet og anlegg som hadde allmenn politisk interesse. Dette var bakgrunnen for en reise som redaksjonsmedlemmet E og organisasjonssekretær H i mai 1983 foretok til en rekke steder i landet. På denne reisen kom de også til Andøya, hvor de - foruten at de forsøkte å få i stand et åpent politisk møte - hadde samtale med redaktøren for lokalavisen og foretok observasjoner med sikte på å finne ut om SOSUS-anleggets landstasjon lå der. De festet seg i denne forbindelse ved en bygning på flyplassen som de mente etter sin størrelse m v kunne være stedet.
Etter at de kom tilbake til Oslo, søkte E og andre medlemmer av redaksjonen å finne ut om deres antagelse eller hypotese kunne være riktig. Det ble skrevet brev til redaktøren for lokalavisen som blant annet ble bedt om å oppgi navn på personer som arbeidet i "hysj-hysj-virksomheten" på flystasjonen. I sitt svarbrev oppgav redaktøren fire slike navn, og han knyttet deres virksomhet til den bygningen E og H tidligere hadde festet seg ved. Allerede før svaret forelå, hadde et av redaksjonsmedlemmene ved telefon til Forsvarets stasjon på flyplassen på Andøya, fått opplyst at J var stasjonssjef. Ved telefon til Forsvarets overkommando Sjøforsvaret fikk han vite at J ikke var ansatt i Sjøforsvaret, og ved telefon til Forsvarets etterretningsstab ble opplyst at J var ansatt ved Sjøforsvarets stasjon, Andøya. Sammenholdt med opplysningene fra redaktøren - som hadde J som et av navnene på sin liste - trakk redaksjonen den konklusjon at deres antakelse om landstasjonens lokalisering var riktig, og artikkelen ble offentliggjort.
Etter at forsvarssjefen hadde bedt om etterforskning, tok statsadvokatene i Eidsivating 26 september 1984 ut tiltale mot A, B, C, D, F, E, G og H . De første 7 var alle medlemmer av redaksjonen. Som nevnt var H organisasjonssekretær i FMK. Tiltalen gjaldt for alle de tiltalte straffeloven §90 første ledd annet straffalternativ og §91 første ledd første straffalternativ. På grunn av sykdom ble G ikke stevnet til hovedforhandlingen.
Ved Oslo byretts dom 29 mai 1985 ble A, B, C, D og E dømt for overtredelse av straffeloven §90 første ledd første straffalternativ og §91 første ledd første straffalternativ. F ble dømt for overtredelse av §90 første ledd første straffalternativ, og H ble dømt for overtredelse av §91 annet ledd.
Påtalemyndigheten anket over dommen fordi byretten ikke hadde anvendt straffeloven §90 første ledd annet straffalternativ. De domfelte anket over lovanvendelsen og mangelfulle domsgrunner.
Ved Høyesteretts kjennelse 23 mai 1986 ble påtalemyndighetens anke ikke gitt medhold. De domfeltes anke ble tatt til følge ved at byrettens dom ble opphevet på grunn av mangelfulle domsgrunner, se Rt-1986-536.
Ny tiltalebeslutning ble tatt ut 18 juni 1986. Den omfattet G som hadde fått sin sak utsatt, men derimot ikke H. Tiltalen gjaldt nå straffeloven §90 første ledd første straffalternativ og §91 første ledd første straffalternativ - for F likevel bare den førstnevnte bestemmelse.
Oslo byrett avsa 9 desember 1986 dom med slik domsslutning:
"1. A, født xx.xx.1950, dømmes for overtredelse av straffeloven §90 første ledd, 1. straffalternativ og samme lovs §91 første ledd, 1. straffalternativ, jfr. straffeloven §62 første ledd til en straff av fengsel i 6 - seks - måneder. Fullbyrdelsen av straffen utstår med en prøvetid på 2 - to - år, jfr. straffeloven §52 flg..
2. B, født xx.xx.1956, C, født xx.xx.1954, D, født xx.xx.1958, og E, født xx.xx.1959, dømmes for overtredelse av straffeloven §90 første ledd, første straffalternativ og samme lovs §91 første ledd, første straffalternativ, jfr. straffeloven §62 til fengsel i 120 - etthundreogtjue - dager. Fullbyrdelsen av straffen utstår med en prøvetid på 2 - to - år, jfr. straffeloven §52 flg..
3. F, født xx.xx.1958, dømmes for overtredelse av straffeloven §90 første ledd, første straffalternativ, til fengsel i 60 - seksti - dager. Fullbyrdelsen av straffen utstår med en prøvetid på 2 - to - år, jfr. straffeloven §52 flg..
4. G, født xx.xx.1956, dømmes for overtredelse av straffeloven §431 første ledd til fengsel i 60 - seksti - dager. Fullbyrdelsen av straffen utstår med en prøvetid på 2 - to - år, jfr. straffeloven §52 flg.. Han frifinnes for overtredelse av tiltalebeslutningens post II.
5. Saksomkostninger idømmes ikke."
Dommen ble avsagt under dissens, idet rettens formann stemte for frifinnelse.
Om saksforholdet for øvrig og de domfeltes personlige forhold viser jeg til byrettens domsgrunner.
De domfelte har påanket dommen til Høyesterett. Anken gjelder lovanvendelsen, idet det hevdes at flertallet har tatt feil når det kommer til at landstasjonen var en hemmelighet i forhold til bestemmelsene i straffeloven §90 og §91. Det er anført at konklusjonen vedrørende landstasjonen ble truffet på grunnlag av få opplysninger som enkelt lot seg fremskaffe for folk med vanlig journalistisk bakgrunn. Det er feil når rettens flertall bruker det som et argument mot de domfelte at de hadde slik bakgrunn, og generell innsikt i forhold som gjaldt SOSUS. Anken fra G gjelder dessuten at det foreligger feil ved saksbehandlingen for så vidt han er dømt for overtredelse av straffeloven §431 første ledd om redaktøransvaret, mens tiltale for hans vedkommende også bare var reist for overtredelse av §90 §91. De spørsmål som oppstår i denne forbindelse, bortfaller imidlertid dersom anken tas til følge for de øvrige domfelte.
Jeg er kommet til at anken må tas til følge, og vil bemerke:
Straffeloven §90 første ledd setter straff for den som åpenbarer noe som bør holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet overfor en annen stat. §91 første ledd rammer den som samler opplysninger om slike hemmeligheter med sikte på å åpenbare dem.
Spørsmålet om det foreligger en hemmelighet i loven forstand, vil ofte måtte bero på et skjønn. Dette skjønn er en del av rettsanvendelsen, og det vil kunne prøves av Høyesterett, som imidlertid må bygge på den bevisbedømmelse som er foretatt i den påankede dom.
Problemstillingen ved denne skjønnsutøvelse er behandlet og utdypet i en rekke høyesterettsdommer. I den foreliggende sak har både forsvarerne og aktor vist til den sammenfatning som er foretatt av annenvoterende i Rt-1980-113 flg (Sjuesaken) og som de øvrige voterende ikke tok avstand fra. Selv om de konkrete spørsmål den gang var annerledes enn dem vi møter i vår sak, er jeg enig i at denne uttalelse har generell interesse. I annenvoterendes votum heter det blant annet (side 125):
"I enkelte tilfelle vil det fremgå av selve opplysningens innhold at det er tale om noe som bør holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet overfor annen stat. Men ofte vil vurderingen bare kunne foretas på grunnlag av et mer eller mindre omfattende bakgrunnsmateriale av faktiske opplysninger. Av forhold som vil kunne ha betydning, nevner jeg således hvilke direkte og indirekte slutninger en fremmed stat vil kunne trekke av opplysningen, hvor utbredt den kunnskap som fremgår av opplysningen er, hvorvidt opplysningen er tilgjengelig fra andre kilder og i tilfelle hvor lett det er å skaffe seg den, hva som fra informert hold gjøres for at opplysningen ikke skal bli kjent, og hvilke skadevirkninger det kan få om opplysopplysningen kommer en fremmed stat i hende."
Problemsstillingen i vår sak ble dessuten trukket opp første gang Høyesterett behandlet Ikkevold-saken, Rt-1986-536. På side 540 sies det:
"For at man skal kunne snakke om en hemmelighet, må det foreligge opplysninger som ikke er alment kjent eller alment tilgjengelige. Forholdet må være "så lite kjent at det kan betraktes som en hemmelighet" - Rt-1977-1179. Det fremgår imidlertid av tidligere avgjørelser av Høyesterett at opplysninger som hver for seg er kjent og tilgjengelige fra åpne kilder, kan settes sammen og gi et helhetsbilde som utgjør en hemmelighet som er undergitt bestemmelsene i §90 og §91, jfr. blant annet Rt-1979-1492 og Rt-1982-436. Det vil her måtte skje en grensedraging. I de nevnte saker dreier det seg om en meget omfattende innsamling og bearbeidelse av opplysninger. Hvis det dreier seg om få opplysninger, og det heller ikke er forbundet med nevneverdige problemer å kombinere opplysningene, vil man vanskelig kunne snakke om en hemmelighet. Byrettens premisser gir ikke tilstrekkelige opplysninger til at denne vurdering kan foretas. Det fremgår at E og G mens de var på Andenes, fikk den tanke at en bestemt bygning på flyplassen kunne være landstasjonen for et SOSUS-anlegg. Etter at de to kom tilbake til Oslo, foretok Ikkevolds redaksjon - ikke G - undersøkelser pr. telefon og ved skriftlige henvendelser. Omfanget av disse undersøkelser fremgår ikke og heller ikke noe nærmere om hvordan det ble gått frem, således ikke om det hele tiden ble opptrådt åpent og uten noen form for "underfundighet".
Det fremgår heller ikke hvor meget som var kjent blant lokalbefolkningen på stedet. Dette er ikke avgjørende, men vil også være et moment ved vurderingen av om det forelå en hemmelighet.
Endelig vil spørsmålet om det forelå en hemmelighet vanskelig kunne undergis en forsvarlig vurdering uten at det er klart presisert av byretten hva som var antatt å være hemmelig eller ikke hemmelig. Som nevnt foran, finner jeg domsgrunnene utilstrekkelige også på dette punkt."
Det som her er sagt, oppfatter jeg som en utdypning og konkretisering av de synspunkter Høyesterett tidligere har lagt til grunn. Byrettens dom knytter seg naturlig nok nøye til den problemstilling som jeg her har gjengitt.
Det fremgår av sitatet fra kjennelsen i 1986 at det ved første gangs behandling i Høyesterett av Ikkevold-saken, knyttet seg uklarhet til spørsmålet om hvilke deler av eller sider ved SOSUS-anlegget som kunne anses hemmelige. Dette spørsmål er nå nærmere belyst i byrettens dom.
Det fremgår her at de militære myndigheter har søkt å holde hele anlegget hemmelig, og tiltalens post I er utformet ut fra en forutsetning om at hele anlegget faktisk var hemmelig. I byrettens dom er det imidlertid lagt til grunn at en rekke forhold vedrørende anlegget var allment kjent. Under forhandlingene for Høyesterett har aktor og forsvarere sammenfattet det slik at det ikke lenger kunne anses å foreligge noen hemmelighet når det gjaldt anleggets sjøside. Aktor erkjente for byretten også at sovjetrusserne må antas å ha hatt opplysninger om anlegget på Andøya. Spørsmålet for byretten ble etter dette hvor landstasjonen nærmere bestemt lå: Var det hemmelig at det utstyr som var nødvendig for bearbeidelse av informasjonen fra hydrofonene befant seg i den bygning som ble utpekt av Ikkevold?
Om dette spørsmål legger den samlede byrett til grunn at stasjonens beliggenhet ikke var allment kjent - retten bygger her på opplysninger om den kunnskap lokalbefolkningen må antas å ha hatt om anlegget. Byretten tar deretter opp spørsmålet om de tiltalte fant fram til stasjonen gjennom opplysninger som var få og enkelt lot seg kombinere.
Retten bemerker i denne forbindelse at de observasjoner E og H foretok på Andøya, ikke innebar avsløring av noen hemmelighet. Rettens vurderinger er derfor konsentrert om den innsamling av ytterligere opplysninger som fant sted fra Oslo, og den kombinasjon av samtlige opplysninger som ledet til resultatet. I sin sammenfatning og konklusjon sier rettens flertall:
"Rettens flertall, meddommerne, finner at den kombinasjon av opplysningene som ble foretatt, forutsatte en ganske bestemt innsikt, et forhold som gjør at det ikke er naturlig å si at opplysningene var alment tilgjengelige. Forsvarerne har hevdet at innsamlingsarbeidet er enkelt og nokså amatørmessig og foretatt i full åpenhet uten underfundighet. Det er, i følge dem, riktig at atskillig bakgrunnskunnskap ligger til grunn for engasjementet og satte dem i stand til å skrive artiklene. Det at folk skaffer seg skikkelig bred informasjon på de mest livsviktige områder må man, i følge forsvarerne, se på som noe av verdi, og man må være tilbakeholdende med å trekke dette inn som begrunnelse for at det blir kriminelt å foreta slike reportasjearbeider.
Rettens flertall finner imidlertid at det er nettopp denne bakgrunnskunnskap som har vært avgjørende. Den alminnelige kvinne eller mann ville hatt store vanskeligheter med å finne ut hvorhen og hvordan man skulle telefonere for å avdekke at det var etterretningstjenesten som stod for virksomheten i "den langstrakte bygningen". Selv om brevet til redaktør K må sies å ligge på grensen, er det ikke gått fram med underfundighet. Derimot er det brukt atskillig snedighet, og en samlet vurdering fører til at flertallet finner at opplysningene er fremskaffet på en slik måte at det må sies å være avdekket en hemmelighet.
Det var på det rene at Forsvaret ønsket å holde landstasjonens beliggenhet hemmelig. Flertallet finner at det er for enkelt, slik som hevdet av flere av vitnene, at om Forsvaret ønsker noe holdt hemmelig, får de selv sørge for at det holdes hemmelig, og ikke trekke den journalist som avslører hemmeligheten, til ansvar. Med de relativt små ressurser Det norske forsvar har, må man i ganske stor utstrekning basere seg på at folk er lojale."
Når det gjelder begrunnelsen, nevner jeg først at det vel kan stilles spørsmål om uttrykket "alment tilgjengelig" helt ut er dekkende for problemstillingen i vår sak. Det kan brukes slik at det bare dekker de opplysninger som kan hentes fra artikler og annen generelt tilgjengelig dokumentasjon. Det sentrale er imidlertid at et anlegg m v etter omstendighetene heller ikke kan anses hemmelig når informasjon kan skaffes fra andre lett tilgjengelige kilder, jf uttalelsen i Sjue-saken som jeg har sitert foran. Det er denne problemstilling retten har brukt i vår sak, og flertallets utgangspunkt er for så vidt riktig.
Derimot kan jeg ikke dele flertallets syn når det ved vurderingen legger vekt på den bakgrunnskunnskap og innsikt de domfelte hadde - jeg forstår det slik at flertallet her refererer både til den generelle bakgrunnskunnskap om SOSUS-anlegg og den kunnskap om forsvarsadministrasjonen som satte dem i stand til å stille spørsmål ved de telefoniske henvendelser. De undersøkelser som foretas som ledd i journalistisk virksomhet, vil alltid bære preg av den innsikt og erfaring vedkommende har, og det kan ikke være avgjørende at en alminnelig orientert person ikke ville hatt de samme forutsetninger for å gjøre tilsvarende undersøkelser.
På den annen side kan jeg ikke følge forsvarerne når det anføres som tilstrekkelig for frifinnelse at de domfelte her bare har fulgt en vanlig og akseptert journalistisk metode. Spørsmålet om hvor langt noen kan gå i sine undersøkelser og hvilke midler som kan benyttes, vil være momenter ved den skjønnsmessige avgjørelse.
I dette tilfellet ble det foretatt to etterundersøkelser. Den ene er henvendelsen til redaktøren for lokalavisen - de sentrale deler av dette brevet er gjengitt i byrettens dom, og det samme gjelder svaret. Jeg er ikke enig med byrettens flertall når det om brevet til redaktøren sier at det ligger på grensen av det underfundige og at det i hvert fall er brukt atskillig snedighet. Det ble i brevet gjort klart hvilke hensikter redaksjonen hadde og at man tok sikte på å få opplysninger som skulle offentliggjøres. Redaktøren mente at det var bedt om "enkelte kurante, lokale opplysninger" som han ville forsøke å svare på.
Man må også å vurdere innholdet og karakteren av de telefoner som ble tatt. Om disse sier byretten:
"Retten finner det videre godtgjort at i mellomtiden hadde tiltalte nr 2, B, ringt til FFI Kjeller og til FFI avdeling for undervannskrigføring og begge steder fått beskjed om at de ikke hadde noen avdeling på Andøya. Det ble så ringt til Forsvarets stasjon, flyplassen på Andenes. Det ble fortsatt spurt om FFI-aktiviteter. Da vedkommende det ble satt over til, opplyste at stasjonssjefen ikke var til stede, ble han spurt om hva stasjonssjefen het, og det ble svart J.
B ringte deretter til Forsvarets overkommando/Sjøforsvarsstaben som opplyste at J ikke var ansatt i Sjøforsvaret. Forsvarets etterretningsstab opplyste imidlertid at J var ansatt ved SSTA, og etter nærmere sjekking, ble det opplyst at SSTA var Sjøforsvarets stasjon, Andøya."
Det er ikke opplyst i dommen noe om hvordan B presenterte seg, og om spørsmålene ble stilt på noen spesiell, tilslørende måte. Det er heller ikke opplyst om det var vanlig og kurant å gi den type opplysninger som ble gitt. Jeg må for så vidt legge til grunn at det var generell åpenhet om disse spørsmål. Det kan imidlertid stilles spørsmålstegn ved den eliminasjonsmetode som tydeligvis ble benyttet.
Jeg har funnet vurderingen vanskelig, men er kommet til at opplysningene om landstasjonen må anses å ha ligget så åpne at man ikke kan si at artikkelen åpenbarte noen hemmelighet. Jeg legger vekt på at undersøkelsene var begrensede - saken skiller seg for så vidt fra tilfellene i Rt-1979-1492 (Listesaken) og Rt-1982-436. Jeg legger også vekt på at det - med en reservasjon som jeg har antydet - heller ikke kan reises kritikk mot valget av kilder og den form henvendelsene fikk.
Det fremgår av den generelle problemstilling som jeg har gjengitt fra Sjue-saken, at også andre momenter kan inngå i vurderingen enn dem jeg har nevnt. I vår sak har aktor fremhevet at man også må legge vekt på den skade som oppstod ved artikkelen.
Jeg er enig i at dette er et moment av betydning når det skal vurderes hvor langt en journalist eller annen kan gå med sine undersøkelser og ved valg av metode. I vår sak var det imidlertid uenighet mellom de sakkyndige om skadespørsmålet og skadens eventuelle størrelse. Retten har nøyd seg med å konstatere at det foreligger slik skade at opplysningene for så vidt burde ha vært holdt hemmelige, men sier ikke noe om størrelsen. Under disse omstendigheter mener jeg at skadespørsmålet ikke kan få avgjørende betydning for vurderingen.
I sin begrunnelse har flertallet også vist til Forsvarets ønske om å holde landstasjonen hemmelig, og at Forsvaret ut fra begrensede ressurser i ganske stor utstrekning må basere seg på at folk er lojale. Jeg er ikke uenig i dette. I praksis vil imidlertid opplysninger om et anlegg som holdes hemmelige, etter hvert kunne få en slik spredning at det ikke lenger kan anses beskyttet etter straffeloven §90 §91 - utviklingen i vår sak er for så vidt en illustrasjon til dette. Lojalitet ved omtale vil kunne påregnes uansett om anlegget ikke lenger kan anses hemmelig. Men dette moment kan ikke ha betydning i en straffesak om overtredelse av §90 og §91 av personer som ut fra sine egne verdisynspunkter mener at opplysningene bør gjøres kjent.
På grunnlag av de synspunkter jeg har gjort rede for, er jeg kommet til at de domfelte må frifinnes. Dette gjelder også G, fordi domfellelsen også for hans vedkommende bygger på en forutsetning om at artiklene var straffbare. I anledning av hans anke vil jeg imidlertid tilføye:
Anken gjelder blant annet at han ikke fikk tilstrekkelig anledning til å uttale seg om den subsumsjonsendring som retten foretok ved å anvende §431 første ledd. Det fremgår av dommen at dette spørsmål ble tatt opp, men det er opplyst for Høyesterett at verken forsvarer eller aktor fant grunn til å si noe om berettigelsen av en slik subsumsjonsendring, og om de problemstillinger som var aktuelle dersom bestemmelsen skulle anvendes, herunder aktsomhetsspørsmålet.
I denne forbindelse reiser det seg et praktisk og kanskje et rettslig spørsmål. Straffeprosessloven §38 tredje ledd sier ikke mer enn at partene skal få "anledning" til å uttale seg. Det kan imidlertid reises spørsmål om det ikke fra dommerens side burde ha vært markert klarere at det var aktuelt med en subsumsjonsendring, slik at partene fikk en klar foranledning til å behandle de spørsmål som reiser seg ved anvendelsen av den alternative bestemmelse.
Jeg stemmer for denne dom:
A, B, C, D, E, F og G frifinnes.
Dommer Dolva: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende.
Spørsmålet om lovanvendelsen i den foreliggende sak er slik saken ligger an for Høyesterett konsentrert om det foreligger en "hemmelighet" slik begrepet er brukt i straffeloven §90 og §91. Selv om uttrykket med utgangspunkt i alminnelig språkbruk i hovedsak er klart, vil det i grensetilfellene som påpekt av førstvoterende, og i overensstemmelse med tidligere rettspraksis, bero på en skjønnsmessig vurdering hvordan den nærmere avgrensning må skje. Det er en rekke momenter som her kommer inn avhengig av omstendighetene i den enkelte sak. Ved anvendelsen av bestemmelser av den karakter som straffeloven §90 og §91 har, må viktige prinsipielle hensyn veies mot hverandre - hensyn som alt etter forholdene kan trekke i forskjellig retning. Som stikkord nevner jeg hensynet til rikets sikkerhet og vern om ytringsfriheten og betydningen av å kunne søke informasjon som grunnlag for en fri debatt i et demokratisk samfunn.
Jeg viser til at det forhold som etter påtalemyndighetens syn er straffbart, er snevret atskillig inn under sakens gang, og det er nå begrenset til å gjelde den nøyaktige beliggenheten av lytteanleggets landstasjon. Som nevnt har de militære myndigheter søkt å holde hele anlegget hemmelig, men byretten har lagt til grunn at det som er betegnet som anleggets sjøside, nå må anses allment kjent.
Jeg understreker at selv om enkelte sider av anlegget var kjent, gjelder ikke det de sider ved anlegget som saken nå dreier seg om. Det er videre på det rene at forsvaret har satt mye inn på å holde landstasjonens beliggenhet hemmelig. Dette har de domfelte i denne saken vært klar over, men de har likevel ut fra sin vurdering av forholdet satt seg som mål å skaffe seg kunnskap om dette, og har utfoldet en målrettet aktivitet for å oppnå det. Ved vurderingen av omfanget av aktiviteten må det legges vekt på hele den innsats som de domfelte utfoldet, både reisen til Andøya og de observasjoner som der ble gjort, samtalen med redaktøren for lokalavisen og den etterfølgende oppfølgning i Oslo ved brev og telefonundersøkelser.
Riktignok er det slik at det ved den vurdering i ettertid som vi nå foretar, kan fortone seg slik at i hvert fall enkelte elementer av den informasjon som ble oppnådd, til dels skyldes tilfeldigheter eller flaks. Jeg finner imidlertid ikke at dette er karakteristisk for de domfeltes informasjonsinnsamling sett under ett. Jeg legger til grunn at selv for personer med en viss innsikt ville det være nødvendig med en betydelig innsats for å nå fram til de nødvendige slutninger, selv om det ikke dreier seg om et så omfattende innsamlingsarbeid som i tidligere saker som det har vært henvist til.
Når tilgjengeligheten av opplysningene da trekkes inn i vurderingen av om det foreligger en hemmelighet i loven forstand, ser jeg det slik at den aktivitet som her var nødvendig for å skaffe seg opplysningene, var så betydelig at opplysningene må kunne ses som en slik hemmelighet. Jeg legger her betydelig vekt på at det måtte være klart for enhver som søkte denne informasjon, at forsvaret satte meget inn på å bevare hemmeligheten av den, og at dette standpunkt fra forsvarets side er basert på en vurdering av den skade spredning av opplysningene vil kunne medføre. Den nærmere vurdering av alvoret i de straffbare forhold må skje ved straffutmålingen, som ikke er påanket fra noen av sidene.
Jeg stemmer etter dette for at ankene fra de domfelte nr 1-6 må forkastes.
Når det gjelder Gs anke, finner jeg at byrettens dom med hovedforhandling må oppheves, da jeg ikke kan se at byretten her har fulgt forskriftene i straffeprosessloven §38 tredje ledd.