Rt-1988-1153
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1988-10-06 |
| Publisert: | Rt-1988-1153 (380-88) |
| Stikkord: | Vegtrafikkrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 1292/1988, jnr 638/1988. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Christiansen, Bugge, Backer |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §33, Straffeprosessloven (1981) §360, §385, §388, §31, §5 |
Skien politikammer begjærte 31. mai 1988 forhørsrettens kjennelse for at As førerkort kunne holdes beslaglagt inntil straffesaken mot ham var endelig avgjort. Han var mistenkt for overtredelse av vegtrafikkloven §31 første ledd jf §5 første ledd for å ha kjørt med en hastighet av ca 95 km i timen i 60-km sone.
Skien og Porsgrunn forhørsrett avsa 15. juni 1988 kjennelse med slik slutning:
Førerkortet til A, født xx.xx.1944, kan med hjemmel i vegtrafikkloven §33 nr. 5 holdes beslaglagt av politiet inntil saken mot ham for overtredelse av vegtrafikkloven §31, første ledd, jfr. §5 første ledd, er endelig avgjort, dog ikke ut over 3 måneder regnet fra 26. mai 1988.
Etter begjæring fra politiet, datert 19. august 1988, avsa forhørsretten kjennelse 31. august 1988 med slik slutning:
Førerkortet til A, født xx.xx.1944, kan med hjemmel i vegtrafikkloven §33 nr. 5 holdes beslaglagt av politiet inntil saken mot ham for overtredelse av vegtrafikkloven §31 første ledd, jfr. §5 første ledd, er endelig avgjort, dog ikke ut over 26. oktober 1988.
A påkjærte forhørsrettens kjennelse til Agder lagmannsrett som 6. september 1988 avsa kjennelse med slik slutning:
Kjæremålet forkastes.
Det nærmere saksforhold fremgår av de avsagte kjennelser.
A påkjærte lagmannsrettens kjennelse ved forkynnelsen på grunn av feil saksbehandling ved lagmannsretten. Kjæremålet er nærmere begrunnet i brev 21. september 1988 fra siktedes forsvarer. Det gjøres der gjeldende at lagmannsretten har bygget sin avgjørelse på feil lovtolking og at det er begått feil ved lagmannsrettens saksbehandling. A viser til at Agder lagmannsrett ikke har tatt selvstendig standpunkt til politiets saksbehandling og heller ikke har foretatt noen vurdering av om forlengelse av beslaget skulle finne sted. Forhørsretten hadde ikke behandlet disse prinsipielle spørsmål, og den kjærende part har følgelig ikke fått vurdert de spørsmål han har reist.
Det anføres videre at vegtrafikkloven §33 nr 5 er tolket feil når lagmannsretten har godkjent at forhørsretten ved ny kjennelse forlenget en beslagsfrist den selv hadde satt til 3 måneder. I stedet for å begjære forlenget beslag hos forhørsretten, skulle politiet påkjært forhørsrettens kjennelse hvis en beslagstid på 3 måneder ble ansett for kort for å få saken rettskraftig avgjort. Politiet har ikke kunnet fremlegge et eneste grunnlag for fortsatt beslag, da det ikke er foretatt noen videre etterforskning. Fortsatt beslag av førerkortet er da et misbruk av vegtrafikkloven §33 nr 5. Det er politiets egen feil at saken ikke kom til pådømmelse innen den opprinnelige 3-månedersfrist, og en slik feil kan ikke gi grunnlag for forlenget beslag.
A har nedlagt slik påstand:
1. Skien og Porsgrunn forhørsretts dom av 31. august 1988 i sak nr 398/88 oppheves.
2. Telemark politikammer v/politimesteren i Skien betaler omkostningene ved kjæremålet til Agder lagmannsrett og for Høyesteretts kjæremålsutvalg, totalt fastsatt til kr. 3.000.-.
Politiet er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker først at man går ut fra det beror på skrivefeil når det i den kjærende parts påstand pkt 1 er vist til «Skien og Porsgrunn forhørsretts dom» og i pkt. 2 til «Telemark politikammer». Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens kjennelse, som forkaster kjæremålet over forhørsrettens kjennelse, og det er Skien politikammer som handler i saken.
Utvalget finner at kjæremålet må tas til følge.
Per Erik Mathinsen viste i sitt kjæremål til lagmannsretten til at forhørsretten i kjennelsen av 15. juni 1988 hadde satt en lengstetid for beslag av førerkortet til 26. august 1988, og at politiet ikke hadde påkjært kjennelsen på dette punkt. Han fremholdt at politiet innenfor denne frist ikke hadde foretatt ytterligere etterforskning i saken og heller ikke tatt skritt til å få straffesaken berammet, men innskrenket seg til, da fristen var i ferd med å løpe ut 19. august 1988, å begjære samtykke til fortsatt beslag i to måneder. Under henvisning til avgjørelse i Rt-1964-1080 gjorde A gjeldende at den opprinnelige fastsatte tidsbegrensning av beslaget måtte ha hatt til formål blant annet å bidra til å påskynde etterforskningen og den endelige avgjørelse i saken, og at det på denne bakgrunn ville virke særlig urimelig å opprettholde beslaget ut over 26. august. Det ble også pekt på at A i en periode fra 26. august hadde fått sitt førerkort tilbake inntil forhørsretten i kjennelsen av 31. august hadde tatt standpunkt til politiets begjæring om fortsatt beslag.
Utvalget er enig med den kjærende part i at lagmannsretten på bakgrunn av disse anførsler måtte ha en særskilt oppfordring til å vurdere om det var påkrevet og hensiktsmessig å gi samtykke til fortsatt beslag av førerkortet, både i lys av fremdriften i saken og ut fra hensynet til As interesser. Av den meget korte begrunnelse som lagmannsretten har gitt for sin avgjørelse, kan man ikke se at dette er blitt gjort. Heller ikke av forhørsrettens begrunnelse i kjennelsen av 31. august 1988, som lagmannsretten har vist til, fremgår det at noen slik vurdering er blitt foretatt.
Utvalget finner at dette etter omstendighetene må ansees som en saksbehandlingsfeil som kan ha innvirket på avgjørelsens innhold og som derfor må lede til opphevelse av lagmannsrettens kjennelse. Det vises til straffeprosessloven §360 første ledd jf §385 tredje ledd og §388 nr 2.
Påstanden om tilkjennelse av saksomkostninger er det ikke hjemmel for å ta til følge.
Kjennelsen er enstemmig.