Rt-1988-1356
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1988-12-09 |
| Publisert: | Rt-1988-1356 (428-88) |
| Stikkord: | Miljøvern, Saksbehandling, Lovanvendelse, Straffutmåling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 155/1988, snr 183/1988 |
| Parter: | aktor: statsadvokat Erling O. Lyngtveit - til prøve mot Norsk Hydro A/S (forsvarer: advokat Karl Wahl-Larsen). |
| Forfatter: | Aasland, Bugge, Gjølstad, Dolva, Sandene |
| Lovhenvisninger: | Forurensningsloven (1981) §78, §7, §80, Arbeidsmiljøloven (1977), §11, §79, §8, §9, Forurensningsloven (1981), Forurensningsloven (1981), Straffeprosessloven (1981) §38 |
Dommer Aasland: Ved Porsgrunn Fabrikker, som tilhører Norsk Hydro A/S, inntraff det 29. mai 1986 et betydelig utslipp av nitrogendioksydgass. Uhellet skjedde da ca 3,5 m3 salpetersyre skulle transporteres innenfor bedriftens område fra salpetersyrefabrikken til forskningssenteret, som hadde rekvirert slik syre til bruk ved et forskningsprosjekt. Tilsvarende transporter hadde tidligere foregått 4-5 ganger over en 2-årsperiode. Kjørelederen ved transportsentralen valgte ut en tank med påmontert tilhenger til transporten. Han valgte fra en liste som fantes ved sentralen over transporttanker med angivelse av hvilke produkter de enkelte tanker var egnet for. På denne listen fremtrådte den aktuelle tank ikke som uegnet for transport av salpetersyre. Tanken hadde et gummibelegg innvendig. På grunn av at en varmeveksler ved salpetersyrefabrikken var ute av funksjon, hadde syren ved påfyllingen en temperatur på 60 grader, mens det vanlige er 30 grader. Tanken ble stående en times tid innen transporten skulle påbegynnes. Det viste seg da at det sivet gass ut av tanken. Tanken ble straks transportert til utkanten av bedriftsområdet, hvor gassen drev ut over Skienselven og i retning av boligområdet Knardalstrand på den andre siden. Det ble slått såkalt "gassalarm", og politiet ble varslet. Gassutslippet lot seg ikke stanse, og varte en times tid til tanken var tom. Det samlede gassutslipp var på ca 70 m3 og hadde en konsentrasjon på 5-10 ppm. Utslippet voldte vegetasjonsskade i et område på ca 200 x 500 meter ved Knardalstrand. En person ble påført ubehag og ble innlagt på sykehus, men ble utskrevet neste dag uten skader.
Utslippet skyldtes at det oppsto en reaksjon mellom salpetersyren og gummibelegget i tanken hvorved det ble utviklet nitrogendioksydgass. Under gassdannelsen og temperaturstigningen oppsto det trykk som forårsaket hull i tankluken, hvor gassen strømmet ut.
Politimesteren i Telemark utferdiget 6. oktober 1987 forelegg mot bedriften med en bot på kr 500.000 for overtredelse av forurensningsloven. Forelegget ble ikke vedtatt, og saken ble fremmet for Skien og Porsgrunn byrett. Etter en mindre endring under hovedforhandlingen gjaldt tiltalen: "...... overtredelse av forurensningsloven av 13. mars 1981 nr. 6, §80, jfr. §78 første ledd, ltr. a og e, jfr. §7 første ledd, hvoretter ingen må ha, gjøre eller sette i verk noe som kan medføre fare for forurensning uten at det er lovlig etter §8 eller §9, eller tillatt etter vedtak i medhold av §11, eller medvirke til dette, ved at det på bedriften Hydro Porsgrunn 29. mai 1986 ble fylt 3,5 m3 salpetersyre på transporttank som var gummiert innvendig, hvoretter det oppsto en kjemisk reaksjon og nitrose som ble dannet, ulovlig sivet ut av tanken i en mengde av ca 70 m3 og i konsentrasjon på ca 5-10 ppm, og gassen drev mot Knardalstrand med den følge at det oppsto forurensning av luften med helsefare for befolkningen i området og med skade på skogen og vegetasjonen."
Byretten avsa 15. september 1988 dom med slik domsslutning:
"Hydro Porsgrunn v/styrets formann dømmes for overtredelse av forurensningsloven §80, jfr. §78 første ledd, ltr. a, jfr. §7 første ledd, til en bot stor kr. 500.000,- -kronerfemhundretusen 00/100- til statskassen."
Jeg bemerker at den rette betegnelsen på domfelte er Norsk Hydro A/S.
Om det nærmere saksforhold viser jeg til den utførlige fremstilling i byrettens domsgrunner.
Norsk Hydro A/S har erklært anke over saksbehandlingen og lovanvendelsen, subsidiært over straffutmålingen. Anken over saksbehandlingen bygger dels på at byretten hevdes å ha gått utenfor det straffbare forhold tiltalen gjaldt, i strid med straffeprosessloven §38, dels på mangelfulle domsgrunner når det gjelder aktsomhetsvurderingen. Om lovanvendelsen er det anført at forurensningsloven §78 første ledd litra a, jfr. §7 første ledd, ikke er anvendelig på det forhold domfellelsen gjelder. Det hevdes videre at det er stilt for strenge krav til aktsomheten. Jeg kommer mer detaljert tilbake til bedriftens anførsler under drøftelsen av de enkelte spørsmål saken reiser.
Jeg er kommet til at anken over saksbehandlingen og lovanvendelsen ikke kan føre frem, men at boten bør nedsettes.
Innledningsvis bemerker jeg at byretten har idømt Norsk Hydro A/S straff på grunnlag av forurensningsloven §80 om straffansvar for selskaper m.v. Slik denne bestemmelsen lyder etter lovendring i 1983, er det ikke tilstrekkelig at det i selskapets virksomhet objektivt sett er skjedd et brudd på straffebestemmelsene i forurensningsloven §78 eller §79. Det er et vilkår for selskapsstraff at noen som har opptrådt på selskapets vegne, har gjort seg skyldig i straffbar overtredelse av en av disse bestemmelser. Imidlertid er det ikke nødvendig at det kan utpekes hvem som er ansvarlig for den straffbare overtredelse; selskapsstraff kan idømmes også for såkalt "anonyme feil", jfr. således Ot.prp. nr 1 (1982-83) side 9.
Byretten har funnet at det ved påfyllingen av salpetersyre på tanken som hadde innvendig gummibelegg, objektivt sett ble voldt fare for forurensning i strid med forurensningsloven §78 første ledd litra a, jfr. §7 første ledd. Men retten har videre funnet at ingen av bedriftens ansatte som hadde direkte befatning med utførelsen av transportoppdraget, kan bebreides for uaktsom adferd. Det kan dermed ikke knyttes straffansvar til selve utførelsen. Imidlertid har retten ansett det som en feil at det ved Porsgrunn Fabrikker ikke var utarbeidet en instruks for transporter av denne karakter. Den person som hadde ansvaret for sikkerhetsspørsmål, og som retten riktignok ikke kunne utpeke, måtte etter rettens syn anses strafferettslig ansvarlig for denne feil med den følge at bedriften kunne pålegges straffansvar i medhold av forurensningsloven §80.
Spørsmålet om straffehjemmel
Jeg finner det praktisk først å drøfte den del av lovanvendelsesanken som knytter seg til hjemmelen for straffbarhet.
Norsk Hydro A/S hevder som nevnt at det forhold byretten har ansett straffbart, ikke rammes av forurensningsloven §78 første ledd litra a, jfr. §7 første ledd. Disse bestemmelser kan ikke gis anvendelse på en unnlatelse av å utarbeide instruks. En slik unnlatelse måtte i tilfelle henføres under forurensningsloven §78 første ledd litra b, jfr. §7 annet ledd, men disse bestemmelser får bare anvendelse på situasjoner hvor det foreligger en aktuell forurensningsfare. Det forhold byretten har knyttet straffansvaret til, er således etter bedriftens mening ikke straffbart.
Denne ankegrunn kan etter min mening ikke føre frem. Forurensningsloven §78 første ledd litra a setter straff for den som forsettlig eller uaktsomt har, gjør eller setter i verk noe som kan forurense i strid med loven. Etter loven §7 første ledd er det forbudt å ha, gjøre eller sette i verk noe som kan medføre fare for forurensning uten at det er lovlig etter §8 eller §9 eller tillatt etter vedtak i medhold av §11. Jeg finner ikke grunn til å gå inn på spørsmålet om hvorvidt bestemmelsene i forurensningsloven §78 første ledd litra a, jfr. §7 første ledd, isolert sett kan ramme unnlatelser; lovforarbeidene inneholder for øvrig uttalelser som kan synes noe motstridende om dette spørsmål. Straffebestemmelsen i §78 første ledd har et medvirkningstillegg i litra e - dette er for øvrig særskilt nevnt i tiltalen, noe jeg kommer tilbake til. Byretten har lagt til grunn at det var en direkte sammenheng mellom manglende instruks og den forurensningsfare som oppsto: "Det var manglene på instruks og det forhold at "lister over tanker" således fikk forbli det eneste grunnlag for tankutvelgelse, som direkte foranlediget forurensningsfaren og forurensningen." Jeg finner under disse omstendigheter at unnlatelsen av å utarbeide instruks må anses som medvirkning til å fremkalle den forurensningsfare som transporten av salpetersyre skapte. Hvis unnlatelsen var uaktsom, blir den dermed straffbar etter forurensningsloven §78 første ledd litra a, jfr. litra e, uansett om de som direkte utførte transporten, ikke kan straffes fordi de subjektive straffbarhetsvilkår mangler.
Jeg finner grunn til å tilføye at den rettslige begrunnelse jeg her har gitt, ikke faller helt sammen med byrettens, men er i tråd med det som ble fremholdt av aktor for Høyesterett.
Har byretten gått utenfor tiltalen?
Norsk Hydro A/S fremholder at tiltalen, slik den er utformet, knytter seg til selve påfyllingen av salpetersyre på transporttanken. Det fremgikk også av påtalemyndighetens saksfremstilling for byretten at tiltalen var utferdiget med henblikk på dette forhold. Når spørsmålet om manglende instruks ble trukket frem under hovedforhandlingen, var det på foranledning fra retten. Etter bedriftens oppfatning er manglende instruks et annet straffbart forhold enn det som er beskrevet i tiltalen. Det er i faktisk henseende helt forskjellig fra det forhold tiltalen beskriver, og den rettslige bedømmelse blir også en annen. Bedriften og forsvareren var ikke og hadde ikke foranledning til å være forberedt på at spørsmålet ville bli tatt opp. Det vises ellers til avgjørelsen i Rt-1985-185.
Jeg kan ikke se at byretten i strid med straffeprosessloven §38 har gått utenfor det forhold tiltalen gjelder. Slik tiltalen er utformet, gjelder den fremkallelsen av den fare for luftforurensning som oppsto ved at salpetersyren ble fylt på en uegnet tank, med de konsekvenser dette fikk. Som allerede nevnt, omfatter tiltalen også medvirkning til fremkallelsen av denne fare. Tiltalen er ikke knyttet til bestemt utpekte personers forhold. Slik jeg ser det, måtte retten ut fra utformingen av tiltalen ha adgang til å trekke inn alle slike forhold fra bedriftens ansatte som måtte anses som strafferettslig relevante bidrag til fremkallelsen av denne faren, uten hensyn til om forholdene ikke var direkte knyttet til selve utførelsen av den farevoldende handling. Konsekvensen av det motsatte syn ville være at en frifinnende dom ikke ville hindre at det ble reist ny tiltale mot bedriften med utgangspunkt i den samme fareforvoldelsen, men knyttet til manglende instrukser. Dette ville etter min mening være lite heldig.
Avgjørelsen i Rt-1985-185 kan, slik jeg ser det, ikke tas til inntekt for et annet syn. Tiltalen gjaldt der overtredelse av arbeidsmiljøloven regler om innretning av arbeidsplassen og om krav til tekniske innretninger og utstyr, og Høyesterett fant at det da ikke var adgang til å dømme tiltalte for manglende instrukser. Jeg nevner at selv om saken hadde sitt utgangspunkt i en ulykke, var tiltalen knyttet til konkret påpekte unnlatelser av å anbringe tekniske innretninger, og ikke til fremkallelsen av det hendelsesforløp som ledet frem til ulykken.
Norsk Hydro A/S har som nevnt hevdet at bedriften og forsvareren ikke var forberedt på at retten under hovedforhandlingen ville ta opp spørsmålet om manglende instruks. Det er imidlertid ikke anført at dette vanskeliggjorde forsvaret på en slik måte at retten burde ha utsatt saken. Byretten uttaler at instruksspørsmålet var gjenstand for en vesentlig del av bevisføringen under saken. Det som er fremkommet om instruksspørsmålet for Høyesterett, gir heller ikke grunnlag for å anta at spørsmålet ikke skulle ha blitt tilstrekkelig utredet for byretten.
Aktsomhetsvurderingen
Som før nevnt hevder Norsk Hydro A/S dels at aktsomhetsvurderingen er for streng, dels at domsgrunnene er mangelfulle på dette punkt.
Det fremholdes at aktsomhetsvurderingen må knyttes til en konkret person, som skal bedømmes ut fra sine individuelle forutsetninger. Byretten har ansett den ansvarlige for sikkerhetsspørsmål for å ha utvist uaktsomhet, til tross for at retten har funnet grunn til å anta at vedkommende ikke var klar over at det foregikk transport av salpetersyre på transporttanker med gummibelegg innenfor bedriftsområdet. Imidlertid - anføres det - har den ansvarlige ikke hatt foranledning til å skaffe seg rede på at slik transport pågikk. Transport av salpetersyre innenfor bedriftsområdet skjedde vanligvis gjennom rørledning. Den transport som fant sted med transporttanker til forskningssentret, var rent sporadisk - et par ganger i året. Når den ansvarlige ikke kjente eller burde kjenne til at slike transporter foregikk, kan han heller ikke bebreides for at det ikke ble gitt noen instruks. Det pekes for øvrig på at det uhell som inntrådte, har sammenheng med en rekke uheldige omstendigheter, som gir det karakter av et hendelig uhell. En slik omstendighet var således at salpetersyren den aktuelle dag holdt en temperatur på 60 grader, mens den vanlige temperatur var på 30 grader, noe som trolig har vært en avgjørende faktor i hendelsesforløpet. - Når det gjelder domsgrunnene, hevdes at de er mangelfulle ved at byretten ikke har drøftet om den ansvarlige person hadde faktisk mulighet for å skaffe seg kunnskap om behovet for en instruks.
Jeg bemerker at aktsomhetsbedømmelsen i den foreliggende sak får et noe spesielt preg ved at den er knyttet til en enkeltperson som ikke er individualisert. Men dette er en nødvendig konsekvens av loven ordning. Selskapsansvar etter forurens ningsloven §80 forutsetter at det må være utvist straffbar uaktsomhet fra "noen" som har handlet på selskapets vegne. Det er adgang til å ta hensyn til "anonyme feil", slik byretten har gjort i den foreliggende sak hvor feilen anses begått av den ansvarlige for sikkerhetsspørsmål. Når det ikke er kjent hvilken person innenfor bedriften som har ansvaret for en handling eller unnlatelse, må aktsomhetsbedømmelsen nødvendigvis få et objektivt preg. Det lar seg således ikke gjøre å bringe på det rene hvilken viten vedkommende faktisk hadde; man må nøye seg med å spørre hva vedkommende burde vite eller bringe på det rene. Nå blir nok forskjellen fra andre saker likevel ikke så stor, idet enhver aktsomhetsvurdering har en objektiv kjerne, se for øvrig Rieber-Mohn i Lov og Rett 1988 350-51.
Spørsmålet blir således hvilke krav som kan stilles til den ansvarlige for sikkerhetsspørsmål i en virksomhet som den foreliggende. Både virksomhetens art og omfang tilsier at det må stilles strenge krav til aktsomheten. Det må således kreves av den ansvarlige at han på eget initiativ skaffer seg kunnskap om risikofaktorer som foreligger med henblikk på forurensningsfare og overveier hvordan risikoen kan fjernes eller reduseres. I den foreliggende sak er hevdet at den sikkerhetsansvarlige ikke kan bebreides for at han ikke skaffet seg kjennskap til de interne transportene av salpetersyre fra salpetersyrefabrikken til forskningssenteret, og overveide de sikkerhetsspørsmål disse transportene måtte reise. Jeg finner at denne synsvinkelen er for snever. Det fremgår av byrettens domsgrunner at det ved transportsentralen ikke forelå noen autorisert instruks for hvilke transporttanker som skulle brukes ved transporter innenfor bedriftens område. Utenfor dette område gjaldt de såkalte ADR-reglene, men innenfor bedriftsområdet hadde kjørelederen bare den tidligere omtalte liste over transporttanker å holde seg til ved vurderingen av tankenes egnethet for forskjellige produkter. Denne listen var utarbeidet i 1979 av en teknisk assistent på eget initiativ og uten at han hadde noen instruksjonskompetanse. Jeg kan ikke se annet enn at den ansvarlige burde ha sett behovet for instrukser om disse forhold og i denne forbindelse burde ha foranlediget en kritisk gjennomgåelse av denne listen og samtidig bragt på det rene hvilke produkter som var gjenstand for intern transport. Derved måtte rette vedkommende ha blitt klar over og kunne ha reagert mot det misvisende innhold listen hadde når det gjaldt transport av salpetersyre.
Det ligger i det jeg har sagt, at anken over mangelfulle domsgrunner ikke kan føre frem.
Straffutmålingen
Bøtenivået ved overtredelser av forurensningsloven må avspeile samfunnets syn på de verdier loven skal verne. Når det idømmes selskapsstraff etter loven §80 for en stor bedrift, må det vanligvis fastsettes en bot av betydelig størrelse. Det må imidlertid også i slike tilfelle være rom for atskillig differensiering alt etter de nærmere omstendigheter ved overtredelsen.
Den feil som ble begått i Porsgrunn Fabrikker, ledet til et relativt alvorlig utslipp av giftig gass. Riktignok ble det voldt nokså beskjedne skader, men det må ved vurderingen også tas hensyn til den risiko et utslipp under uheldige omstendigheter kunne medføre og den engstelse det var egnet til å skape hos dem som ble utsatt for det. Feilen ble begått innenfor en meget stor bedrift, og knytter seg til mangler ved de etablerte rutiner. Jeg har imidlertid vanskelig for å se at det er grunnlag for å karakterisere den utviste uaktsomhet som grov. Det hendelsesforløp som ledet frem til gassutslippet, har i atskillig grad preg av et ekstraordinært sammentreff av uheldige omstendigheter.
Etter forurensningsloven §80 annet ledd skal det ved utmålingen av bøtestraff blant annet legges vekt på om overtredelsen er foretatt for å fremme virksomhetens interesser eller om virksomheten har fordel av overtredelsen. Slike forhold foreligger åpenbart ikke i dette tilfellet. Uhellet er ikke utslag av at bedriften har gått på akkord med sikkerheten av sparehensyn, og bedriften hadde også ut fra egne formål sterk interesse i å forebygge uhell av denne karakter. Uhellet har for øvrig ledet til nye sikkerhetstiltak fra bedriftens side.
Etter en samlet vurdering finner jeg at boten bør nedsettes, og passende kan settes til kr 250.000.
Jeg stemmer for denne dom:
I byrettens dom gjøres den endring at boten settes til 250.000 - tohundreogfemtitusen - kroner.