Rt-1985-185

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1985-02-16
Publisert:	Rt-1985-185 (52-85)
Stikkord:	Arbeidsmiljøloven av 4
Sammendrag:
Saksgang:	Kjennelse 16. februar 1985 i l.nr. 29/1985
Parter:	Statsadvokat Erling O. Lyngtveit, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Karl Wahl-Larsen).
Forfatter:	Aasland, Løchen, Dolva, Michelsen
Lovhenvisninger:	Arbeidsmiljøloven (1977), Arbeidsmiljøloven (1977) §85, §4

Dommer Aasland: Den 15. april 1982 inntraff en ulykke på trallebanen ved - - - kraftverk, som eies av Statskraftverkene. Under såkalt «toppkjøring» av den minste av banens to traller ble den som følge av feilmanøvrering ført helt opp til enden av banen, hvor den støtte mot en kasteblokk som ståltauet dreide rundt. Ved sammenstøtet mellom trallens drag og kasteblokken ble denne sprengt ut, slik at det oppstod en skarp kant som rev ståltauet over, hvoretter trallen tok løs nedover skinnene. En av kraftverkets ansatte, som befant seg på trallen hvor han forestod manøvreringen av den fra et bryterpanel på trallens vegg, kom seg ikke av i tide og ble drept ved ulykken.

Etter at riksadvokaten hadde omgjort avgjørelser fra henholdsvis politimesteren i Rjukan og statsadvokaten i Vestfold, Telemark og Aust-Agder om å henlegge saken etter bevisets stilling, utferdiget politimesteren i Rjukan 12. januar 1984 forelegg mot A for overtredelse av

«arbeidsmiljøloven §85, første, annet og tredje ledd, jfr. §14, første ledd, jfr. §4, annet ledd,

hvoretter arbeidsgiver eller den som i arbeidsgivers sted leder virksomheten, skal sørge for at virksomheten er innrettet og vedlikeholdt og at arbeidet blir planlagt, organisert og utført i samsvar med bestemmelsene gitt i og i medhold av denne lov

- jfr. §8 nr. 1, første ledd,

arbeidsplassen skal innrettes slik at arbeidsmiljøet blir fullt forsvarlig ut fra hensynet til arbeidstakernes sikkerhet, helse og velferd,

- jfr. §9 nr. 1, første ledd,

tekniske innretninger og utstyr i virksomheten skal være konstruert og for- synt med verneinnretninger slik at arbeidstakerne er vernet mot skade på liv og helse, -

idet overtredelsen har eller kunne ha medført alvorlig fare for liv og helse,

ved som stasjonssjef ved og daglig leder av - - - kraftstasjon, X i Y i tiden forut for 15. april 1982 ikke å ha sørget for fullt forsvarlig arbeidsmiljø ved bruken av taubanens lille tralle, idet det ikke var tilstrekkelige innretninger og utstyr til vern for arbeidstakerne under «toppkjøring» som ble tillatt og som rutinemessig ble foretatt, bl.a. - manglet hastighetsreduksjonsbryter for «toppkjøring» og/eller - manglet grensebryter for «toppkjøring» og/eller - manglet nødstoppbryter før kasteblokken og/eller - manglet «dødmannsknappanordning» i trallens manøvreringspanel til bruk for «toppkjøring» og/eller - manglet endebuffere og/eller - mangelfulle fangbremser

og slik at dette medførte eller kunne ha medført alvorlig fare for liv og helse.»

Siktede vedtok ikke forelegget, og politimesteren oversendte saken til Tinn og Heddal herredsrett for pådømmelse etter straffeprosessloven §377 fjerde ledd.

Herredsretten avsa 12. september 1984 dom med slik domsslutning:

«A, født xx.xx.1917, dømmes for overtredelser av arbeidsmiljøloven §85 første, annet og tredje ledd, jfr. §14 første ledd, jfr. §4 annet ledd, jfr. §8 første ledd og §9 første ledd, jfr. straffeloven §63 annet ledd, til å betale en bot til statskassen på kr. 2000 - totusen - eller hvis boten ikke blir betalt - til en straff av fengsel i 10 - ti - dager.

Saksomkostninger idømmes ikke.»

Retten fant domfelte skyldig i overtredelse av de bestemmelser i arbeidsmiljøloven som tiltalen gjaldt, men ikke i samme omfang som etter tiltalen. Det heter om dette i herredsrettens dom:

«Retten er kommet til at arbeidsmiljøloven §8 og §9 er overtrådt på to områder, for det første ved at det manglet innretninger for å hindre at trallen kjørte inn i kasteblokken etter passering av endebryteren for ordinær stopp, og for det andre ved at det ikke var utarbeidet driftsinstrukser for bruk av trallen ved toppkjøring. Det forelå heller ikke instruks for ordinær kjøring, men tiltalen omfatter bare toppkjøringen.

Med hensyn til det første forhold nevnes at montering av en endebryter før kasteblokken med en ekstra sikkerhetsbryter, ville vært et effektivt hinder for kollisjon med kasteblokken. Samme effekt ville endebuffere hatt, men det må antas at det ikke ville vært nødvendig med begge innretninger.»

Om det nærmere saksforhold og domfeltes personlige forhold viser jeg til herredsrettens domsgrunner.

Domfelte begjærte prinsipalt fornyet behandling for lagmannsrett; subsidiært anket han over lovanvendelsen. Høyesteretts kjæremålsutvalg traffødt xx.xx.1984 beslutning om å nekte lagmannsrettsbehandling og å henvise anken til Høyesterett.

Forsvareren har for Høyesterett utenom anken gjort gjeldende at dommen må oppheves på grunn av saksbehandlingsfeil, idet herredsretten har domfelt for forhold som lå utenfor tiltalen. Ett av grunnlagene for domfellelsen er at det ikke var utarbeidet driftsinstrukser for bruk av trallen under toppkjøring. Men tiltalen knytter seg bare til forhold som vedrører taubanens innretning og tekniske utstyr, ikke til manglende instrukser. Når retten således på dette punkt har gått utenfor tiltalen, må det lede til at dommen må oppheves i sin helhet, hevder forsvareren. Den må forstås slik at domfellelsen bygger på en totalvurdering av domfeltes forhold.

Anken over lovanvendelsen bygger på to grunnlag. For det første hevder domfelte at herredsretten tar feil i at han rammes av bestemmelsen i arbeidsmiljøloven §85, jfr. §4 annet ledd, om ansvar for den som i arbeidsgivers sted leder virksomheten. Det forhold at domfelte var stasjonsleder ved - - - kraftverk, gir ikke tilstrekkelig grunnlag for å pålegge ham dette ansvar. Domfelte hadde en høyst begrenset kompetanse til å treffe avgjørelser på bedriftens vegne, og han var ikke i sine tilsettingsvilkår eller ved instruks pålagt noe ansvar for vernearbeidet ved kraftverket. Driftsledelsen og ansvaret for vernearbeidet pålå etter Statskraftverkenes instruksjonssystem Driftsavdelingens driftskontor for stasjoner ved Statskraftverkenes hovedadministrasjon. Herredsretten har etter domfeltes oppfatning bygd på et galt rettslig utgangspunkt, idet den har unnlatt å foreta en rettslig vurdering av hans status og arbeidsoppgaver i stillingen, og har lagt for stor vekt på hvilke funksjoner han faktisk utøvde.

For det annet har herredsretten etter domfeltes syn stilt for strenge krav når den har funnet at han ikke har opptrådt fullt forsvarlig. Forsvareren har blant annet fremhevet at verken leverandøren eller de personer som kontrollerte anlegget, noen gang før ulykken gav uttrykk for at det burde ha vært montert endebryter til bruk ved toppkjøring. Domfeltes forhold må videre vurderes på bakgrunn av at han - slik også herredsretten har lagt til grunn - regnet med at trallen under toppkjøring ble manøvrert fra bryterpanelet i spillhuset og ikke fra trallens bryterpanel. Videre må det ses hen til at trallen og anlegget hadde flere sikkerhetsanordninger som måtte kunne påregnes å tre i funksjon også ved toppkjøring, og som skulle ha hindret at trallen kunne slippe løs. Ulykken skyldes et hendelsesforløp som for domfelte måtte fremstå som aldeles upåregnelig.

Aktor har i det vesentlige henholdt seg til herredsrettens dom. Han hevder at retten ikke har gått utenfor tiltalebeslutningen ved å domfelle for manglende instrukser. Men dersom den skulle ha gått utenfor tiltalens ramme, bør det bare lede til opphevelse for så vidt dette forhold angår. For tilfelle av at domfelte ikke skulle kunne anses som den som i arbeidsgivers sted leder virksomheten, har aktor anført at det forhold herredsretten har funnet bevist, må påføre domfelte straffansvar som arbeidstaker etter arbeidsmiljøloven §86, jfr. §16 nr. 2.

Jeg behandler først det prosessuelle spørsmål forsvareren har tatt opp utenom anken, og er kommet til at herredsrettens dom delvis må oppheves.

Jeg har tidligere gjengitt forelegget, som trådte i stedet for tiltalebeslutning. Tiltalen gjelder overtredelse av den alminnelige bestemmelse om arbeidsgiverens plikter i arbeidsmiljøloven §14 første ledd, hvor det heter:

«Arbeidsgiveren skal sørge for at virksomheten er innrettet og vedlikeholdt og at arbeidet blir planlagt, organisert og utført i samsvar med bestemmelsene gitt i og i medhold av denne lov, jfr. særlig §7, §8, §9, §10, §11, §12 og §13.»

Det følger av loven §4 annet ledd at denne bestemmelsen gjelder tilsvarende for den som i arbeidsgivers sted leder virksomheten.

Tiltalen er nærmere konkretisert gjennom henvisning til loven §8 nr. 1 første ledd og §9 nr. 1 første ledd og en gjerningsbeskrivelse som er knyttet til disse regler. Bestemmelsene gjelder henholdsvis innretning av arbeidsplassen og krav til tekniske innretninger og utstyr, og den konkrete gjerningsbeskrivelse er helt ut konsentrert om manglende eller mangelfulle tekniske sikkerhetsanordninger til vern for arbeidstakerne under toppkjøring. Herredsretten har imidlertid, slik det fremgår av den uttalelse jeg tidligere har gjengitt fra dommen, funnet domfelte skyldig i overtredelse av arbeidsmiljøloven §8 og §9 blant annet ved ikke å ha sørget for at det var utarbeidet driftsinstrukser for bruk av trallen ved toppkjøring. En ting er at et krav om slike instrukser neppe kan bygges på disse bestemmelser, men følger av loven §12 nr. 4 litra b. Dette medfører ikke uten videre at forsømmelse av å sørge for instrukser er et forhold som ligger utenfor tiltalen. Men en slik forsømmelse er i faktisk henseende så vidt forskjellig fra de forsømmelser tiltalen omhandler, at jeg under noen tvil antar at den må anses som et annet straffbart forhold. Jeg finner således at herredsrettens dom må oppheves for så vidt domfelte er dømt for manglende instrukser. Derimot kan jeg ikke se at det er noen slik sammenheng mellom dette forhold og det han ellers er dømt for, at det er grunnlag for å oppheve hele dommen.

Det herredsretten ellers har funnet domfelte ansvarlig for, er forsømmelse av å sørge for tekniske sikkerhetsanordninger under toppkjøring, idet det ikke var montert endebryter med en ekstra sikkerhetsbryter før kasteblokken. Når det gjelder dette forhold, finner jeg at anken ikke kan føre frem.

Det første spørsmål som oppstår i denne sammenheng, er om domfelte med rette er ansett som den som i arbeidsgivers sted ledet virksomheten, jfr. arbeidsmiljøloven §4 annet ledd og §85.

Avgjørelsen av dette spørsmål må etter min mening bero på en samlet bedømmelse av hvilken faktisk og rettslig myndighet domfelte hadde til selvstendig å treffe avgjørelser om virksomheten ved denne arbeidsplass; det vil si ved - - - kraftverk. Herredsretten har gitt en meget grundig redegjørelse for domfeltes stillingsfunksjoner. Det fremgår blant annet at domfelte som stasjonsleder hadde den høyeste ledelse av arbeidet på det lokale plan og hadde instruksjonsmyndighet i forhold til alle de ansatte ved kraftverket. Alle spørsmål om vernetiltak ved bedriften ble fremmet gjennom stasjonslederen. Han hadde fullmakt til å foreta bestillinger på vegne av bedriften. Denne fullmakten var riktignok beløpsmessig begrenset til kr. 25000, men herredsretten har lagt til grunn at han hadde store muligheter for å bruke vesentlig større beløp ved uformell henvendelse til driftskontoret i Oslo. Retten uttaler at den har «forstått det slik at ethvert beløp stasjonslederen måtte finne nødvendig i sikkerhets- eller vernearbeid, ville bli stilt til rådighet». Det er ellers gitt eksempler på at domfelte utøvde lederfunksjoner i vernearbeidet på arbeidsplassen, og jeg må oppfatte det slik at dette naturlig hørte under stillingen.

Nå kan det sies at de forhold jeg har fremhevet, stort sett knytter seg til de stillingsfunksjoner domfelte faktisk utøvde, og i mindre grad har sitt grunnlag i tilsettingsvilkår eller instrukser for stillingen. Som det nærmere fremgår av herredsrettens dom, har Statskraftverkene lagt driftsledelsen ved blant annet - - - kraftverk til Driftsavdelingens driftskontor for stasjoner. Ifølge instruks av 23. september 1976 for - - - kraftverk er kontorlederen ved dette kontor driftsleder for kraftverket. I samme instruks heter det imidlertid også at kraftverkets stasjonsleder er bemyndiget som «ansvarlig stedlig driftsleder». Noen nærmere instruks for stasjonslederstillingen finnes ikke.

Jeg må erkjenne at en isolert bedømmelse av tilsettingsvilkår og instrukser ikke gir noe klart grunnlag for å anse domfelte som den som i arbeidsgivers sted ledet virksomheten ved - - - kraftverk. Som før nevnt, har domfelte angrepet herredsrettens begrunnelse fordi retten etter hans mening har lagt for stor vekt på de funksjoner han faktisk utøvde i stillingen som stasjonsleder, istedenfor å ta sitt utgangspunkt i en rettslig vurdering av den komptetanse han hadde i henhold til arbeidsavtale og instrukser.

Det vil fremgå av hva jeg allerede har sagt, at jeg mener det må ses hen til både det formelle grunnlag for stillingsfunksjonene og til hvilke funksjoner domfelte faktisk utøvde. Ikke minst i et tilfelle som det foreliggende, hvor tilsettingsvilkår og instrukser ikke gir noe klart svar på hvilken myndighet som ligger til stillingen, vil det være grunn til å legge vekt på hvordan stillingsinnehaverens kompetanse er kommet til uttrykk i praksis. Jeg skulle for øvrig tro at det ikke er noe helt uvanlig at man mangler et sikkert grunnlag i tilsettingsvilkår og instrukser for å avgjøre om en overordnet ansatt går inn under arbeidsmiljøloven regler om ansvar for dem som i arbeidsgiverens sted leder virksomheten. Og jeg ville ikke anse det heldig om spørsmålet om slikt ansvar skulle avgjøres på et så vidt snevert grunnlag. De hensyn som ligger til grunn for ansvaret, taler etter min mening for at det må legges vekt på vedkommendes faktiske muligheter for å organisere virksomheten på arbeidsplassen slik at loven krav til arbeidsmiljøet blir oppfylt.

Jeg er oppmerksom på at det finnes uttalelser i forarbeidene til arbeidsmiljøloven som kan trekke i retning av et ansvar for den som i arbeidsgivers sted leder virksomheten, bare skal påhvile de mest overordnede ansatte. Men særlig i et tilfelle som det foreliggende, hvor det er tale om en ansatt som utøver lederfunksjoner ved en selvstendig lokal enhet, er det etter min mening naturlig å pålegge arbeidsgiveransvar. Så vidt jeg kan se, har dette også støtte i praksis, jfr. særlig uttalelser i Rt-1984-773.

Herredsretten uttaler sammenfatningsvis at domfelte «hadde på alle plan den reelle daglige administrasjon og ledelse av kraftverket». Etter min mening har den med rette lagt til grunn at domfelte må anses som den som i arbeidsgivers sted ledet virksomheten.

Det neste spørsmål som foreligger, er om unnlatelsen av å sørge for at det ble montert en endebryter med en ekstra sikkerhetsbryter før kasteblokken, objektivt sett representerer en overtredelse av arbeidsgiverens plikter etter arbeidsmiljøloven. Jeg er enig med herredsretten i at loven krav til innretning av arbeidsplassen og til tekniske innretninger og utstyr i virksomheten ikke var oppfylt. Ved toppkjøring måtte den ordinære endebryter for taubanen kobles ut. Når denne endebryter ikke virket, kunne trallen bare stanses ved manuell betjening av bryterpanelene. Det fantes således ingen automatisk utkobling som ville tre i funksjon i tilfelle av menneskelig svikt eller teknisk svikt ved panelene, og dette til tross for at toppkjøringen måtte anses særlig risikabel ved at trallen beveget seg i nærheten av banens endepunkt med kasteblokken. Det fremgår at vanlig rutine ved toppkjøring var at den som betjente bryterpanelet, slo dreieknappen for oppkjøring gradvis av og på, slik at trallen kjørte rykkvis frem, dette nettopp på grunn av faren for at den skulle bevege seg for fort og for langt. Jeg kan ikke se at de øvrige sikkerhetsanordninger ved taubanen gav tilstrekkelig sikkerhet mot ulykker som følge av sammenstøt mellom trallen og kasteblokken.

Den oppnevnte sakkyndige for herredsretten betegnet toppkjøringen som svært risikofylt, og jeg kan ikke se at det er grunnlag for å fravike denne vurdering. Dette gjelder også om toppkjøringen skjedde ved hjelp av bryterpanelet i spillhuset, hva man for øvrig ikke uten videre kunne regne med. Videre er det på det rene at montering av endebryter med en ekstra sikkerhetsbryter før kasteblokken, slik at risikoen var blitt avverget, ville ha vært et relativt enkelt tiltak.

Jeg går så over til vurderingen av domfeltes aktsomhet. Utgangspunktet for aktsomhetsvurderingen er arbeidsmiljøloven §85 tredje ledd, som gjelder når en overtredelse av loven har eller kunne ha medført alvorlig fare for liv eller helse. Etter denne bestemmelsen kan arbeidsgiveren eller den som i hans sted leder virksomheten, straffes for overtredelsen «med mindre vedkommende i enhver henseende har opptrådt fullt forsvarlig med hensyn til sine plikter etter loven». Det er altså et meget strengt aktsomhetskrav som oppstilles.

At domfelte ikke tok initiativ til tiltak mot den risiko som knyttet seg til toppkjøringen, skyldes ikke slurv eller likegyldighet fra hans side. Herredsretten fremhever at domfelte har gjort en aktiv innsats i sikkerhets- og vernearbeidet ved kraftverket, og at han har vært lydhør overfor alle forslag om sikkerhetsmessige tiltak. Hans passivitet overfor den risiko toppkjøringen representerte, kan være forståelig på bakgrunn av at heller ingen andre som hadde med bruk eller løpende vedlikeholdskontroll av taubanen å gjøre, reagerte mot manglende sikkerhet før ulykken inntraff. Likevel kan jeg, i likhet med herredsretten, ikke se at domfelte har opptrådt fullt forsvarlig i enhver henseende. Han burde ut fra den kunnskap han hadde, selv ha tatt initiativ for å få sikkerhetsspørsmålene ved toppkjøringen nærmere klarlagt, om nødvendig med bistand fra sakkyndige kontrollinstanser. Jeg kan for øvrig i det vesentlige tiltre det herredsretten uttaler om aktsomhetsspørsmålet.

Herredsretten har, overensstemmende med tiltalen, men uten nærmere å drøfte spørsmålet, funnet at domfeltes forhold ikke bare rammes av arbeidsmiljøloven §85 første jfr. tredje ledd, men også av annet ledd. Denne bestemmelsen forhøyer strafferammen når særlig skjerpende omstendigheter foreligger. Bestemmelsen nevner en del forhold som det særlig skal tas hensyn til ved avgjørelsen av om det foreligger slike omstendigheter, og ett av disse forhold er om overtredelsen har eller kunne ha medført alvorlig fare for liv eller helse. Selv om dette er tilfellet i vår sak, anser jeg ikke domfeltes forsømmelse så klanderverdig at det er grunnlag for å anvende bestemmelsen om særlig skjerpende omstendigheter. Jeg viser til det jeg har sagt om aktsomhetsspørsmålet. Dommen må etter min mening oppheves på grunn av uriktig lovanvendelse for så vidt domfelte er dømt etter arbeidsmiljøloven §85 annet ledd.

Selv om herredsrettens dom oppheves på enkelte punkter, finner jeg ikke grunnlag for å endre utmålingen av boten.

Jeg stemmer for denne kjennelse:

Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves for så vidt A er dømt for manglende utarbeidelse av driftsinstrukser og for så vidt han er dømt etter arbeidsmiljøloven §85 annet ledd.

For øvrig forkastes anken.

Dommer Bugge: Jeg er enig med førstvoterende i at unnlatelsen av å sørge for tekniske innretninger som kunne ha hindret ulykken, objektivt sett representerer en overtredelse av plikter som kan utløse ansvar for arbeidsgiveren etter arbeidsmiljøloven.

Derimot er jeg kommet til at anken må tas til følge når A er funnet strafferettslig ansvarlig for denne unnlatelse etter loven §85 om arbeidsgiveransvaret. Etter min mening var hans stilling ved - - - kraftstasjon ikke slik at han i loven forstand kunne anses som «den som i arbeidsgivers sted leder virksomheten», jfr. §4 annet ledd.

Rekkevidden av denne bestemmelse vil i praksis kunne volde atskillig tvil. Men jeg peker på at det i bemerkningene til bestemmelsen i Ot. prp. nr. 3 for 1975-76 side 102 er sagt tydelig fra at regelen «vil bare ramme den øverste bedriftsledelsen». Det er vist til at bestemmelsen tilsvarer §65 i arbeidervernloven av 1956. Under arbeidsmiljøloven behandling i Stortinget ble det i forbindelse med spørsmålet om arbeidslederes plikter presisert at

«Komiteen deler departementets syn om at en sterk understrekning av arbeidsledernes ansvar kan svekke arbeidsgiverens ansvar etter loven, og at en derfor bør være varsom med å lovfeste arbeidsledernes ansvar i arbeidsmiljøsammenheng.

Komiteen mener det er viktig at virksomhetenes toppledelse ikke kan fraskrive seg sitt ansvar etter loven ved å delegere ansvar og plikter i stillingsinstruksene på en slik måte at arbeidslederne blir sittende igjen med det strafferettslige ansvar som skal påhvile bedriftsledelsen.»

Jeg viser til Innst. O nr. 10 for 1976-77 side 19 første spalte.

Mitt syn avviker fra førstvoterendes i den retning, at når man skal ta standpunkt til om en ansatt er underlagt arbeidsgiveransvar i medhold av loven §4 annet ledd, må det i første rekke være de oppgaver og funksjoner som rettslig sett er tillagt hans stilling man må se på. De funksjoner den ansatte rent faktisk har utøvet, kan ikke få samme betydning. Jeg mener det er viktig å holde fast ved dette, fordi arbeidsmiljøloven selv skiller klart mellom det ansvar som ligger på arbeidsgivere og det som påhviler arbeidstakere. Spørsmålet om hvor ansvaret for arbeidsmiljøtiltak og vernetiltak hører hjemme i en virksomhet, må bero på virksomhetens rettslige organisasjon, og ikke på hvorledes funksjonsdelingen mellom bedriftsledelsen og forskjellige grupper av arbeidstakere faktisk kan ha utviklet seg ved den enkelte bedrift.

Etter min oppfatning blir derfor de instrukser som gjaldt for A's stilling, og de ansettelsesvilkår han hadde, avgjørende for om han kan sies å ha ledet virksomheten ved - - - kraftverk i arbeidsgiverens sted.

Det er opplyst at den tidligere stilling som driftsbestyrer ved flere av Statskraftverkenes kraftstasjoner ble inndradd i 1965. Driftslederansvaret for disse stasjoner - herunder - - - kraftverk - ble da lagt under Driftsavdelingens driftskontor ved Statskraftverkenes hovedadministrasjon i Oslo. I den instruks som gjaldt for dette kontor, betegnet S-instruks nr. 6.2, SDS og datert februar 1981, er det bestemt at kontoret er tillagt blant annet følgende oppgaver:

«6.2.1

Forestå driftsledelse og vedlikehold ved Ø, - - - og Å kraftverker, samtlige understasjoner i Østlandsområdet, alt med tilhørende driftsentraler og ellers ved stasjoner som ikke er underlagt lokal driftsbestyrer. Kontorlederen har driftslederansvar i h.t. driftsforskriftene for høyspenningsanlegg.

6.2.2.

Behandle tekniske og organisatoriske spørsmål vedr. driften av samtlige stasjoner - herunder vedlikehold, reservemateriell, modernisering, standardisering, rutiner, bemanning, overvåkning, driftsavtaler, personalsaker.»

Etter punkt 6.2.6 - og det vil jeg særlig fremheve - er kontoret også pålagt oppgaven å

«Forestå den sentrale ledelse av vernearbeidet ved driften, forestå i samråd med de prosjekterende avdelinger sikkerhetstjenesten ved anleggsarbeider i stasjoner som er i drift, oppfølging av arbeidsmiljøloven bestemmelser.»

Som nevnt av herredsretten var det også i den instruks av 23. september 1976 som foreligger om driftsledelse m.v. for - - - kraftverk, bestemt at driftsleder for stasjonen er kontorlederen for Driftsavdelingens stasjonskontor (SDS).

Om den domfelte A er det opplyst at han i 1953 ble ansatt som maskinmester ved - - - kraftverk. I 1973 ble han ansatt som avdelingsingeniør I med fortsatt tjeneste ved denne stasjonen. I instruksen av 23. september 1976 heter det at «Som ansvarlig stedlig driftsleder bemyndiges kraftverkets stasjonsleder», og jeg har forstått det slik at det var denne stilling A hadde da ulykken skjedde den 15. april 1982. Det er imidlertid ikke for øvrig utferdiget noen nærmere instruks eller beskrivelse for denne stilling. Jeg legger til grunn at ingen av de oppgaver som ved instruksen av februar 1981 var tillagt Driftsavdelingens driftskontor i Oslo, herunder den sentrale ledelsen av vernearbeidet og oppfølgningen av arbeidsmiljøloven bestemmelser, var blitt overført til kraftverkets stedlige driftsleder, altså A.

Etter mitt syn vil det da ikke være riktig og i samsvar med de lovgivende myndigheters forutsetning å plassere arbeidsgiveransvar etter arbeidsmiljøloven hos A, på grunnlag av bestemmelsen i §4 annet ledd.

Det vil dermed for meg reise seg spørsmål om A's forhold kan henføres under loven §86 om ansvar for arbeidstakere, jfr. straffeprosessloven §396 annet ledd. Herredsretten har imidlertid ikke vurdert forholdet under denne synsvinkel, og etter min mening har man ikke i dommen tilstrekkelig grunnlag for å kunne si at straffbarhetsvilkårene er oppfylt etter arbeidsmiljøloven §86, jfr. også bestemmelsen i loven §16 nr. 2 som i tilfelle kommer inn i bildet. Etter utfallet av rådslagningen finner jeg ikke grunn til å gå nærmere inn på dette spørsmål. Jeg nøyer meg med å konkludere med at herredsrettens fellelse av A etter §85 etter mitt syn ikke kan opprettholdes, og vil stemme for at dommen med hovedforhandling oppheves i sin helhet.

Dommer Løchen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, men har en særbemerkning.

Den sakkyndige har ved vurderingen av om domfelte har overtrådt arbeidsmiljøloven regler basert seg på de norske forskrifter for tilsvarende konsesjonspliktige baner. Selv om Statskraftverkene ikke kommer inn under disse forskriftene, kan det reises spørsmål om Statskraftverkene burde gjort vernereglene i forskriftene gjeldende for - - - kraftverk eller latt Veritas utføre kontroll som for konsesjonspliktige baner og ikke bare kabelkontroll. Disse forhold kan imidlertid ikke frita domfelte for ansvar etter de strenge aktsomhetskrav §85 tredje ledd stiller.

Dommer Dolva: Jeg er enig med førstvoterende, dommer Aasland.

Dommer Michelsen: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Rolf Lien med domsmenn): - - -

Bakgrunnen for den straffesak som er reist her er en ulykke som den 15. april 1982 inntraff ved - - - kraftverk ved bruk av en trallebane. Ved ulykken omkom maskinmesterassistent ved kraftverket, Jest Nørsterud.

- - - kraftverk eies av Statskraftverkene. Byggingen av kraftverket ble påbegynt i 1942 og sluttført i begynnelsen av 1950-årene. Vannet frem til kraftstasjonen føres i tunnel frem til - - -toppen og derfra videre i to stålrør i rørgate til stasjonen. Rørgaten er 1250 meter lang og heller i en vinkel av 42 grader. Høydeforskjellen er 800 meter.

Mellom de to stålrørene inne i rørgaten i fjellet ble det bygget en trallebane med en transporttralle til frakt av tyngre materiell. På toppen flater banen ut og ender i en betongbuffer. Spillet for denne transporttrallen er plassert noe lenger innover i forlengelsen av banen. Trallen kjøres fra spillhuset.

I 1965 ble det etter drøftinger mellom tiltalte som stasjonsleder ved - - - kraftverk og representanter for den sentrale driftsledelse i Statskraftverkene, planlagt, bygget og montert en mindre tralle til bruk i den samme trallebanen som den før nevnte. Denne trallen var beregnet til begrenset persontransport (ikke offentlig transport) og til mindre last. Dette arrangementet betød at man kunne avvikle en ordning med fast ventilvakt på toppen som innebar at personell måtte stasjoneres fast der på ukesturnus. Ordningen med den nye trallen var m.a.o. et rasjonaliseringstiltak. Den lille trallen hadde en egenvekt på ca 600 kg., en lasteevne på 480 kg eller 5 personer. Den gikk i en hastighet av 4,7 km/timen og tilbakela avstanden fra bunn til topp på ca 15 minutter. Trallen ble trukket av et ståltau som er 16 mm tykt og drives av et særskilt spill, uavhengig av spillet for den store trallen. Bruddstyrken til ståltauet er oppgitt til ca 20 tonn. I tauet er det innlagt signalkabler for fjernstyring. Trallen og tauspillet for denne ble levert og montert av et maskinfirma. Trallen hadde sitteplasser for personell i 2 plan og slik at de kjørende satt med ryggen mot fartsretning oppover. På en vegg foran det nederste plan var montert et bryterpanel hvorfra trallen kunne kjøres ved fjernstyring av spillet. Dette bryterpanelet hadde én dreieknapp for oppkjøring, én tilsvarende for nedkjøring samt en nødstoppknapp som ved inntrykking ville utløse nødbremseanordninger. Knappene var montert vertikalt med nødstoppknappen nederst. Trallen kunne også kjøres direkte fra spillet på toppen med dirigering fra et lignende bryterpanel der som på trallen. Men da spillet for trallen var plassert slik at det ikke var sikt derfra til trallebanens topp, måtte manøvrering på toppen skje gjennom en annen person som var hensiktsmessig plassert. Videre kunne trallen kjøres fra et tredje bryterpanel som var montert på en betongvegg ved banetoppen, men meget uhensiktsmessig plassert. Dette ble såvidt forstått bare brukt når trallen skulle hentes opp. Dreieknappene på de forskjellige bryterpanel var slik at de ble stående i den stilling de var dreid til og måtte dreies tilbake til null-stilling.

Under kjøring ble trallen kjørt fra bryterpanelet på trallen. På toppen ble hastigheten automatisk redusert ved passering av en hastighetsreduksjonsbryter som var plassert på skinnegangen 8,25 meter før trallen nådde en endebryter som automatisk brøt strømmen og stoppet trallen. Det var da ikke mulig å kjøre trallen videre fra noen av de tre bryterpanel som er beskrevet foran.

Det var den lille trallen som vesentlig var i bruk. Den store opprinnelige trallen sto da parkert på toppen av trallebanen på den flate delen av denne innenfor en kasteblokk (vendeskive) som var montert mellom skinnene og som førte ståltauet fra den lille trallen over til spillet for denne. Fra tid til annen måtte den store trallen brukes. Det kunne skje noen få ganger i året, men ikke sjelden med måneders mellomrom. Videre måtte den store trallen frem én gang i året i forbindelse med den årlige rutinemessige kontroll av trekktauet. I slike tilfelle måtte den lille trallen nødvendigvis vekk fra skinnene. Det var under en slik operasjon at den ulykken inntraff som har ført til denne saken.

Den fremgangsmåte som ble brukt i disse tilfelle var denne:

I taket av rørgaten over den flatere delen av skinnegangen på toppen var det montert en talje med ståltau som den lille trallen ble heist opp i. For å komme frem til dette oppheisingspunktet, måtte den lille trallen kjøres forbi det vanlige stoppunkt for ordinær kjøring. Derfor måtte den automatiske endebryter demonteres. Videre måtte et sett avsporingsjern på den øvre hjulgangen av trallen skrues av idet disse grep under skinnenakken for å hindre avsporing. Deretter kunne trallen kjøres videre fra ett av de tre beskrevne bryterpanel.

Det er opplyst - og retten legger dette til grunn som bevist - at denne såkalte toppkjøringen fra 1965 og frem til ca 1977/78 ble foretatt ved manøvrering fra spillet. Da det som nevnt ikke var sikt direkte til trallebanens topp fra spillet på grunn av ett av de store mellomliggende vannrør, var det plassert en mann ved toppen som varslet kjøperen på spillet når trallen var nådd frem til rette punktet. Under kjøringen og manøvreringen på denne måten var det ikke noen folk på trallen. Det var hovedsakelig én bestemt person som foresto denne operasjonen, nemlig vitnet Torsby. Han har forklart at han omkring 1977/78 kom til at det var lettere å foreta «toppkjøringen» ved manøvrering fra bryterpanelet på selve trallen. Han konfererte ikke med noen om dette, men tok til med denne rutinen av seg selv. Retten legger dette til grunn.

Ved manøvrering fra trallens bryterpanel - og trolig også ved manøvrering fra spillet - ble toppkjøringen foretatt ved at dreieknappen for oppkjøring ble slått vekselvis av og på slik at trallen gikk rykkvis frem. Årsaken til denne form for forsiktighet ved kjøring, var at endebryteren for strøm som nevnt, var passert og at det ikke var noen tilsvarende sikkerhetsbryter mellom trallen og kasteblokken. Selv om hastighetsreduksjonsbryteren hadde redusert hastigheten til omtrent halv hastighet, var hastigheten etter det opplyste likevel stor i forhold til de avstander det her er snakk om, nemlig ca 15 meter fra endrebryter til kasteblokken. Den som manøvrerte sto under kjøringen på nederste platå på trallen. Arbeidsstillingen ble imidlertid vanskelig da trallen rundet brekket idet både setene og bryterpanelet da fikk en annen vinkel enn i den bratte del av banen.

Nevnes må også i denne forbindelse at trallen var utstyrt med fangbremser som gjennom en fjæranordning var innrettet slik at de klappet sammen under skinnenakken på begge skinner i øvre kant av trallen når strekket på draget gjennom trekktauet ble slakt, f.eks. ved brudd på tauet. Under en slik situasjon ville også en strømbryter bli aktivisert slik at strømmen til spillet ble brutt. Ved overgang over brekket til den flatere del av banen, hevet den øvre del av trallen seg noe. Det er usikkert om dette fikk konsekvenser for virkningen av fangbremsene.

Trallebanen er ikke konsesjonspliktig og er derved ikke underlagt tilsyn av Taubanetilsynet under Det norske Veritas. Men det var inngått avtale med først SINTEF, senere Det norske Veritas, om årlig kontroll av trekktauene med magnetinduktive prøver. Kontrollen omfattet bare trekktauene. Internt var det på bedriften gjennomført rutiner som omfattet mekanikken og det elektriske anlegget på banen. Herunder ble det foretatt fangbremseprøver.

Under kjøring ulykkesdagen var det 5 personer med på trallen. Det var trekktauet på trallene som skulle kontrolleres av maskiningeniør Tormod Medalen ved Taubanetilsynet under Det norske Veritas. Han hadde vært med på dette mange ganger før, men hadde aldri selv forestått manøvrering av trallen. Fire av de fem hadde vært med på toppkjøring før. En av dem, vitnet Flem, har forklart at han hadde kjørt fra panelet på trallen en gang før. Vitnet Torsby som til vanlig kjørte trallen, var fraværende denne dagen. Det var den omkomne Jest Nørsterud som sto ved bryterpanelet på trallen og det var en tilfeldighet at det var han som kjørte. Ingen har kunnet si om han tidligere hadde forestått manøvreringen fra trallen, men det er opplyst at han hadde vært med på slik toppkjøring før. Den vanlige fremgangsmåte ble fulgt. Avsporingsjernene ble demontert og endebryterne frakoblet. Nøsterud oppholdt seg på nedre plattform på trallen sammen med Medalen, mens Flem sto på øvre platå og holdt i avsporingsjernet på venstre side. De to andre var gått av trallen.

Av forklaringene fremgår at trallen først gikk litt tilbake, trolig fordi Nørsterud skrudde på feil bryter. Så gikk den frem et stykke, stoppet, men fortsatte så med jevn hastighet forbi det stedet trallen normalt stoppet for oppheising i taljen i taket og fortsatte videre mot kasteblokken. Vitnet Flem hoppet av trallen og ropte «stopp» til Nørsterud. Trallen fortsatte imidlertid helt til draget på trallen støtte mot kasteblokken. Når det ikke ble kjørt rykkvis frem denne gangen, er det antatt at dette skyldtes at Nørsterud mistet grepet på dreiebryteren og at han på grunn av den vanskelige arbeidsstillingen - og muligens urutine - ikke fant tilbake til den riktige dreieknappen som måtte dreies for stopp. Det er antatt at en kileformet sikringshylse som var forbundet til trallen med solide kjettinger og hvis hensikt var å fange opp et kilefeste som trekktauet var festet i hvis dette skulle ryke, skar seg inn i den liggende kasteblokken og sprengte denne. Trekktauet ble så skåret av i fremkant av sikringshylsen slik at denne sikkerhetsanordningen ikke fikk noen virkning. Fangbremsene virket heller ikke og trallen gled tilbake med økende hastighet. Vitnet Medalen fikk hoppet av trallen like nedenfor brekket ca 10 meter fra kasteblokken, mens Nørsterud først fikk hoppet av etter ca 20 meter. Avhopping før fra den siden av trallen han sto på, var hindret på grunn av en betongvegg. Medalen fikk slått brist i bekkenbenet og ble ellers forslått, mens det antas at Nørsterud ble drept momentant etter hodeskader i fallet. Trallen fortsatte til bunns, sporet av skinnegangen ca 60 meter fra bunnen og ble totalt ødelagt. Det er beregnet at trallen ved avsporingen hadde en hastighet på ca 4,7 km/t. Av materielle skader nevnes at skinnegangen og sviller i bunnen av rørgaten ble deformerte, løpehjul og lagret materiell ble knust, luftekanal i taket i den nedre del av rørgaten ble deformert av lufttrykket og instrumenter tilhørende Det norske Veritas til en verdi av ca kr. 200000, ble knust.

Retten legger til grunn som bevist det saksforhold som det er gjort rede for foran.

Kjøringen over brekket var ekstraordinær. Men det var allerede fra begynnelsen av klart at kjøringen fra tid til annen måtte foretas, enten for å få den store trallen frem til bruk eller for kontroll av trekktauene. Under toppkjøringen måtte man sjalte ut den sikkerhet som lå i endebryteren for ordinær kjøring og som hindret videre kjøring oppover. Bryteren ble demontert uten at det var satt i verk andre sikkerhetsanordninger for å hindre trallen i å kjøre inn i kasteblokken.

Den oppnevnte sakkyndige som fra 1977 til 1980 var sjef for Taubanetilsynet, har forklart at når man under inspeksjon og vedlikehold eller i ekstraordinære arbeidssituasjoner må sette til side sikkerhetsinnretninger, må man sørge for at det arbeides etter gitte prosedyrer hvor det blir tatt hensyn til den enkeltes sikkerhet. Toppkjøring var i dette tilfelle svært risikofylt, særlig når det ble manøvrert fra bryterpanelet på trallen, men også om det ble manøvrert fra spillet. Det er etter den sakkyndiges mening flere forebyggende tiltak som her kunne vært satt i verk for å redusere risikoen. Han har i første rekke pekt på at det burde vært montert i en grensebryter før kasteblokken med en ekstra sikkerhetsbryter hvis den ordinære skulle svikte. Dessuten kunne det vært montert endebuffere. Videre burde forholdene vært lagt bedre til rette for manøvrering fra bryterpanel utenom selve trallen. Han har særlig fremhevet betydningen av driftsinstrukser og opplæring av personell som skal betjene en slik trallebane. Om fangbremsene har den sakkyndige forklart at disse ville være en ekstra sikkerhet ved kjøring over brekket når man hadde sjaltet ut grensebryteren. Fordi den øvre del av trallen hevet seg noe ved kjøring over brekket, er det tvilsomt om fangbremsene ville virket etter sin hensikt i påkommende tilfelle selv om det er vanskelig å si om årsaken til svikten her var at draget ble deformert og hindret fangbremsene i å løse seg ut eller om svikten hadde sammenheng med at trallen hevet seg slik at fangbremsene klappet sammen over skinnene.

Den tekniske standard av banen og de driftsmessige forhold har etter ulykken vært vurdert av Taubanetilsynet under Det norske Veritas ved avdelingsingeniør Svein Bergh. Han har som vitne forklart seg i samme retning som den sakkyndige og har i sin undersøkelse tatt utgangspunkt i de krav som gjeldende forskrifter setter til sikkerhetsanordninger for konsesjonspliktige baner. Disse ville også vært lagt til grunn dersom Taubanetilsynet hadde blitt bedt om å foreta tilsyn av denne banen etter avtale med bedriften. Bedriften ville da vært pålagt å utarbeide instruks for kjøring og montere grensebryter for endekjøring på toppen. Forskriftene av 1976 for konsesjonspliktige baner tilsier også endebuffere, men dette ville ikke vært nødvendig her dersom det var blitt montert endebryter med en ekstra sikkerhetsbryter før kasteblokken. Etter forskriftene skal det også utpekes en driftsleder for en trallebane med rapporteringsplikt til Taubanetilsynet. Det manglet i dette tilfelle også kommunikasjon mellom vogn og endestasjoner. Avdelingsingeniør Bergh har uttalt at han ikke ville reagert på toppkjøringen dersom det var montert endebryter og det hadde foreligget instrukser for kjøring.

Retten legger til grunn det som den sakkyndige Magnussønn og det sakkyndige vitne Bergh har forklart og er kommet til at det objektivt sett foreligger overtredelser av de bestemmelser i arbeidsmiljøloven som er nevnt i tiltalen. «Fullt forsvarlig arbeidsmiljø» etter arbeidsmiljøloven §8 nr. 1 første ledd innebærer først og fremst «at virksomheten skal innrettes og organiseres på en slik måte, at arbeidstakerne er sikret mot skader på liv og helse så langt dette rent praktisk lar seg gjennomføre», jfr. Ot. prp. nr. 3 for 1975-76 26. Kravet til fullt forsvarlig arbeidsmiljø omfatter helt klart sikringstiltak mot ulykker. Arbeidsmiljøloven §9 retter seg spesielt mot vernetiltak på tekniske innretninger og utstyr.

Det fremgår av forklaringene fra den oppnevnte sakkyndige og det sakkyndige vitne at bedriften uten særskilt store omkostninger kunne iverksatt enkle tiltak som hadde hindret trallen i å kjøre inn i kasteblokken. Det dreier seg om minimumstiltak som ville bli pålagt bedriften dersom Taubanetilsynet hadde hatt tilsyn med banen. Tilsvarende krav antas å måtte stilles for oppfyllelse av arbeidsmiljøloven krav til et trygt arbeidsmiljø.

Retten er kommet til at arbeidsmiljøloven §8 og §9 er overtrådt på to områder, for det første ved at det manglet innretninger for å hindre at trallen kjørte inn i kasteblokken etter passering av endebryteren for ordinær stopp, og for det andre ved at det ikke var utarbeidet driftsinstrukser for bruk av trallen ved toppkjøring. Det forelå heller ikke instruks for ordinær kjøring, men tiltalen omfatter bare toppkjøringen.

Med hensyn til det første forhold nevnes at montering av en endebryter før kasteblokken med en ekstra sikkerhetsbryter, ville vært et effektivt hinder for kollisjon med kasteblokken. Samme effekt ville endebuffere hatt, men det må antas at det ikke ville vært nødvendig med begge innretninger.

Bedriften hadde fått forslag til standard driftsinstrukser av leverandøren ved monteringen i 1965, men disse var ikke bearbeidet av bedriften. Instruksforslagene var heller ikke gjort kjent for arbeidstakerne. Noen systematisk opplæring i bruken av trallen ble ikke gitt. Det er opplyst og legges til grunn at vitnet Torsby fikk en viss opplæring i kjøringen av leverandørens folk under monteringen av den lille trallen i 1965. Senere har opplæringen skjedd ved muntlig instruksjon fra ham til de øvrige. Noen spesiell opplæring i toppkjøring kan det ikke antas at han har gitt idet han har forklart at han mente at all kjøring fra toppen ble dirigert fra maskinhuset når han selv ikke var til stede. Både overingeniør Magnussønn og avdelingsingeniør Bergh har fremhevet den store sikkerhetsmessige betydning som ligger i et skriftlig instruksverk og systematisk opplæring. Retten mener at mangelen på instruksverk og opplæring her rammes av det generelle krav i arbeidsmiljøloven §8 til fullt forsvarlig arbeidsmiljø, jfr. Ot. prp. nr. 3 fra 1975-76, side 26 flg.

Arbeidsmiljøloven §8 fanger for en stor del også opp forhold som rammes av loven §9. I dette tilfelle antas loven §9 særskilt å være overtrådt gjennom de beskrevne manglende innretninger på trallen og trallebanen for å hindre kollisjon med kasteblokken.

I den eksempelvise oppregning i tiltalen av manglende innretninger og utstyr er også nevnt manglende hastighetsreduksjonsbryter og dødmannsknappanordning og mangelfulle fangbremser. Det er under forhandlingene klarlagt at den monterte innretning for å redusere hastigheten hadde virkning også ved kjøring forbi endebryter for ordinær stopp. Når det gjelder fangbremsene er det ikke ført tilstrekkelig bevis for at det var noen mangler ved dem idet bremsene kunne være kommet i beknip på grunn av deformering av draget ved kollisjonen. Det er etter rettens vurdering heller ikke ført bevis for at innretningene av bryterpanelene representerer noen sikkerhetssvikt av praktisk betydning. Overtredelsene av de nevnte bestemmelser i arbeidsmiljøloven har derfor ikke helt det samme omfang som tiltalen.

Arbeidsmiljøloven §85 første ledd, første punktum legger det strafferettslige ansvar for oppfølging av arbeidsmiljøloven bestemmelser til «innehaver av virksomhet, arbeidsgiver eller den som i arbeidsgivers sted leder virksomheten». I denne saken er det spørsmål om tiltalte A var den som i det aktuelle tilfelle var leder av virksomheten i arbeidsgivers sted.

Tilsvarende bestemmelse som den nevnte har gått igjen i arbeidervernlovgivningen fra tiden før fabrikktilsynsloven av 1909 hvoretter «bestyrer» som var antatt til å forestå bedriften i arbeidsgiverens sted, var likestillet med arbeidsgiveren. Någjeldende lovs formulering kom inn i arbeidervernloven av 1936 og det er i Ot. prp. nr. 31 for 1935 uttalt at bestemmelsen er ment å være noe mer elastisk enn den gjeldende som likestilte bestyrere med arbeidsgivere. «Å gå lenger på denne vei og f.eks. rette straffetrussel også mot avdelingsingeniør eller endog visse formenn, har departementet ikke ansett hensiktsmessig. Hovedansvaret for loven overholdelse bør ligge hos arbeidsgiveren og må ikke kunne veltes over på forskjellige ham underordnede funksjonærer. En svekkelse av arbeidsgiverens prinsipale ansvar vil lett kunne føre til en splittelse av ansvaret således at man til slutt er i villrede hvem pliktene efter loven egentlig påhviler.»

I Ot. prp. nr. 3 for 1975-76 vedkommende arbeidsmiljøloven har departementet uttalt til loven §4 om begrepet arbeidsgiver at dette vil være den øverste ledelse for virksomheten, f.eks. styret i et aksjeselskap eller eieren av virksomheten. Men det uttales at den øverste bedriftsledelse ikke behøver å være én person. Det vises i den forbindelse til Rt-1972-1311 der det er lagt til grunn at både adm. direktør og teknisk direktør var å anse som «den som i arbeidsgivers sted leder bedriften».

I en kjennelse av Høyesterett 14. juni 1984 er det bl.a. uttalt at spørsmålet om hvem som skal anses som daglig leder av virksomheten i arbeidsgivers sted, i mange tilfelle vil være tvilsomt. «Hensett til blant annet bedriftens størrelse og struktur må bedriftslederbegrepet kunne omfatte andre som har lederfunksjoner. Den nærmere avgrensing må avhenge av hvor selvstendige fullmakter vedkommende har i tekniske og merkantile spørsmål. Dette ligger til grunn for avgjørelser i Rt-1982-878 og Rt-1983-196 som begge gjelder lokale anleggsledere i byggebransjen.»

Etter det som er sagt er det nødvendig med en gjennomgang av linjeledelsen i virksomheten og de enkelte ledds funksjoner: - - - kraftverk eies av Statskraftverkene som er et direktorat under Norges Vassdrags- og Elektrisitetsvesen. Vassdragsvesenet ledes av et hovedstyre med en generaldirektør som øverste administrasjonssjef. Statskraftverkene er organisert med en direktør som øverste sjef, direkte under generaldirektøren. Statskraftverkene er videre organisert nedover i fagavdelinger, bl.a. i en driftsavdeling med en fagsjef som leder. Ifølge Statskraftverkenes instrukssystem (avdelingsinstruks av februar 1981) er fagsjefen ansvarlig bl.a. for ledelse og koordinering av teknisk drift, forvaltning og vedlikehold av statens kraftforsyningsanlegg med tilhørende bygninger, eiendommer og materiell samt for planlegging av driftskontroll og vern. Han har som underlagt ledd bl.a. sjefsingeniøren for driftskontoret for stasjoner som er det ledd som i denne sammenheng har interesse, men det nevnes at fagsjefen har underlagt seg en lang rekke annet ledd som f.eks. overingeniøren for driftskontoret for fjernledninger, for relé- og nettdriftskontoret, for bygningsteknisk driftskontor, for telekontoret, for driftskontoret for varmekraft samt alle driftsbestyrere for de forskjellige kraftverk i landet.

Driftsavdelingens driftskontor for stasjoner har ifølge kontorinstruks av februar 1981 for Statskraftverkene å forestå driftsledelse og vedlikehold ved Ø, - - - og Å kraftverker, samtlige understasjoner (tranformatorstasjoner) i Østlandsområdet, alt med tilhørende driftssentraler og ellers ved stasjoner som ikke er underlagt lokal driftsbestyrer. Dette omfatter 250-300 ansatte. Driftskontoret under ledelse av en sjefsingeniør skal behandle tekniske og organisatoriske spørsmål vedrørende driften av samtlige stasjoner - herunder vedlikehold, reservemateriell, modernisering, standardisering, rutiner, bemanning, overvåkning, driftsavtaler og personalsaker og skal bl.a. forestå den sentrale ledelse av vernearbeidet ved bedriften og oppfølging av arbeidsmiljøloven bestemmelser. Ved hyppige besøk på de enkelte stasjoner skal sjefsingeniøren se til at installasjonene blir best mulig utnyttet.

- - - kraftverk er i linjeledelsen underlagt driftskontoret for stasjoner. Ifølge instruks av 23. september 1976 for - - - kraftverk vedrørende driftsledelse m.v. er kontorlederen for Driftsavdelingens stasjonskontor, nemlig den nevnte sjefsingeniør for driftskontoret, også driftsleder for - - - kraftverk. Kraftverkets stasjonsleder er imidlertid ifølge instruksen bemyndiget som «ansvarlig stedlig driftsleder» og som «ansvarlig vakthavende driftsleder». Noen nærmere instruks for stasjonslederen er etter det opplyste ikke gitt.

Tiltalte A var stasjonsleder ved - - - kraftverk da ulykken skjedde. Han er maskiningeniør av utdanning og ble ansatt ved kraftverket i 1953 som maskinmester. Han var da underlagt en lokal driftsbestyrer som daglig leder. I forbindelse med en omorganisering - så vidt forstås både sentralt og lokalt - ble den lokale driftsbestyrerstilling inndratt og tiltalte ble tilbudt driftsledelsen ved kraftverket, men fortsatt med status som maskinmester idet driftsbestyrelsen ble lagt til det sentrale driftskontor slik som skissert foran. Etter en tid fikk tiltalte etter forhandlinger status som avdelingsingeniør I på grunn av økt arbeid og ansvar og hadde denne stilling frem til oppnådd pensjonsalder.

- - - kraftverk har 34 ansatte. Det er organisert i mekanisk avdeling og elektroteknisk avdeling med såkalte montasjeledere som ledere av disse avdelinger. Videre er det bl.a. en bygningsteknisk avdeling med oppsynsmann som leder og et materiallager med en materialforvalter som leder. Stasjonslederen har den høyeste ledelse av arbeidet på det lokale plan og skal sørge for at kraftverket fungerer på best mulig måte etter sitt formål, nemlig strømproduksjon. Han har instruksjonsmyndighet i forhold til alle de ansatte ved kraftverket. Han utarbeider alle arbeids- og skiftplaner, ferie- og lønningslister og foretar selvstendig ansettelser av ferie- og sykevikarer. Ansettelser i alle faste stillinger foretas imidlertid av Hovedstyret for NVE. Stasjonslederen har rett til å anskaffe materiell for beløp inntil kr. 25000 uten samtykke fra sentralledelsen, men det er kurant å få samtykke til ansaffelser for større beløp. Som regel er det nok med en telefonsamtale. Alle spørsmål om vernetiltak ved bedriften blir fremmet gjennom stasjonslederen. Det var A som gjennom først Sintef, senere Det norske Veritas, sørget for rutinemessig kontroll av trekktauene på trallene. Etter et tilfelle av falsk start av den lille trallen under en kontrollprøve, sørget også A for at hele trekktauet ble skiftet ut. Et såkalt forebyggende vedlikeholdssystem for kraftverkets enkelte anlegg var utarbeidet av Oslo-kontoret i samråd med lokalstasjonen. Ansvaret for den lokale oppfølgning, av denne ligger hos stasjonslederen. Systemet omfatter bl.a. også løpende kontroll av de mekaniske og elektriske deler av trallebanen.

Tiltalte A hadde på alle plan den reelle daglige administrasjon og ledelse av kraftverket. Han hadde vide fullmakter til å foreta bindende økonomiske disposisjoner på vegne av Vassdragsvesenet. Selv om hans rekvisisjonsrett i formen var begrenset til kr. 25000, hadde han ifølge forklaringer fra sjefsingeniør og fagsjef store muligheter til å bruke vesentlig større beløp bare ved uformell henvendelse til driftskontoret. Retten har forstått det slik at ethvert beløp stasjonslederen måtte finne nødvendig i sikkerhets- eller vernearbeid ville bli stilt til rådighet. Begrensningene i hans alminnelige fullmakter synes å ligge i at han måtte rette seg etter de retningslinjer og pålegg som de overordnede ledd trakk opp når det gjelder virksomhetens formål, men at han sto relativt fritt innenfor denne rammen. De overordnede ledd, i første rekke sjefsingeniøren for driftskontoret for stasjoner, førte ingen daglig løpende kontroll, men holdt jevnlig kontakt gjennom besøk ved kraftverket 3-4 ganger i året og ellers hyppig telefonisk kontakt. Den interne instruks for sikkerhetskontoret om sikkerhets- og vernearbeidet og om oppfølging av arbeidsmiljøloven bestemmelser, må etter organisasjonsmønsteret og bemanningen på denne sektor antas å gjelde den sentrale ledelse av dette arbeidet og koordineringen mellom stasjonene, men ikke lokal kontroll av at sikkerhetskrav er oppfylt.

Retten er kommet til at tiltalte hadde en slik selvstendig posisjon på kraftverket at han må sies å ha vært i arbeidsgivers sted i forhold til arbeidsmiljøloven §85 første ledd, jfr. §4, for så vidt angår de overtredelser han er tiltalt for i denne sak.

Det neste spørsmål er da om han ved uaktsomhet har overtrådt de bestemmelser som er nevnt i tiltalen. Det må i denne forbindelse nevnes at tiltalte har fått den beste omtale av de som har uttalt seg i saken, både i overordnede og underordnede ledd. Det har vært fremhevet at tiltalte har vært aktiv og interessert i sikkerhets- og vernearbeid og at han har tatt selvstendige skritt til å få bedret sikkerheten på verket. Han har vært lydhør overfor alle forslag om sikkerhetsmessige tiltak. Fra påtalemyndighetens side har det også vært erkjent at det ikke er tale om noe slurv fra tiltaltes side, men om passivitet som er nokså alminnelig.

Arbeidsmiljøloven representerer i forhold til den tidligere arbeidervernlovgivning en klar skjerpelse av kravene til sikkerhet på arbeidsplassen. Straffebestemmelsene skjerper også aktsomhetskravet, særlig dersom det foreligger en overtredelse som kunne ha medført alvorlig fare for liv eller helse. Da vil arbeidsgiveren eller den som i hans sted leder virksomheten kunne straffes «med mindre han i enhver henseende har opptrådt fullt forsvarlig», jfr. arbeidsmiljøloven §85 tredje ledd. Denne bestemmelse må få anvendelse i denne saken.

Tiltalte var klar over at det fra tid til annen måtte kjøres over brekket for kontroll av trekktauene og for å få stortrallen frem. Han kjente til prosedyrene for denne kjøringen, at grensebryteren måtte demonteres, at avsporingsjernene måtte tas av, og at det ikke var verken grensebryter eller endebuffere før kasteblokken etter at grensebryteren for ordinær kjøring var passert.

Tiltalte var videre klar over at det ikke var utarbeidet noen instruks for toppkjøringen. Han har under hovedforhandlingen forklart at han mente at muntlig opplæring fra mann til mann var tilstrekkelig.

Det er 2 verneombud og 1 hovedverneombud ved stasjonen. Disse var kjent med og hadde vært med på toppkjøring. I bedriftens indre vedlikeholdssystem inngikk rutinemessig kontroll av de mekaniske deler og av det elektriske anlegget på trallebanen. Kontrollen ble ledet av montasjelederne for vedkommende avdelinger. Disse var også med når toppkjøring ble foretatt. Videre hadde avdelingsingeniør Medalen ved Det norske Veritas vært med under toppkjøringen mange ganger i forbindelse med kontroll av trekktauene. Ikke fra noen av de her nevnte hold var det noen gang overfor tiltalte gitt uttrykk for at det var noen sikkerhetsmessige mangler knyttet til toppkjøringen. Etter det disse har forklart som vitner under hovedforhandlingen var de imidlertid klar over risikoen for kollisjon med kasteblokken, og de utviste derfor forsiktighet.

Selv om erfarne, kyndige og ansvarsbevisste personer i bedriften ikke reagerte på de sikkerhetsmessige mangler, kan ikke bedriftens ledelse fritas for ansvaret for å sikre arbeidsmiljøet mot ulykker. Hendingsforløpet var ikke upåregnelig. Tiltalte har forklart at han trodde det ble manøvrert fra spillet under toppkjøring og ikke fra trallens bryterpanel. Retten legger til grunn at dette er riktig, men det endrer ikke ansvarsforholdet for de overtredelser det er snakk om. Selv om det var blitt kjørt fra spillhuset var det en mulighet for - og ikke bare teoretisk - at trallen skulle kjøre inn i kasteblokken. Slik forholdene var ved kjøring fra spillet uten sikt derfra til banetoppen og med behov for en mann der til å dirigere kjøringen, kunne misforståelser føre til uhell av samme slag som i denne saken. Forløpet vil da kunne blitt det samme med taubrudd og store materielle skader. Personskader kunne heller ikke i et slikt tilfelle utelukkes idet personer kunne oppholde seg på skinnegangen på toppen eller i bunnen av trallebanen.

Tiltalte hadde selv de personlige kvalifikasjoner som skulle til for å vurdere om de nødvendige sikkerhetsmessige tiltak var truffet for å avverge ulykker. Bedriften er heller ikke større enn at det ville være overkommelig for ham å skaffe seg den viten som skulle til. Under enhver omstendighet hadde han muligheter til å tilrettelegge et system som brakte ham den nødvendige kunnskap om de sikkerhetsmessige tiltak ved trallebanen var tilfredsstillende. Dette kunne f.eks. vært gjort gjennom det forebyggende vedlikeholdssystem som bare omfattet det mekaniske og elektriske, men ikke noen løpende vurdering av andre sikkerhetsfaktorer. Tiltalte hadde ellers muligheter til å få de sikkerhetsmessige forhold vurdert av Taubanetilsynet eller av det lokale arbeidstilsyn.

Ut fra det som her er sagt mener retten at tiltalte ikke har opptrådt fullt forsvarlig og at han derfor må bli å straffe for overtredelse av de bestemmelser som er nevnt i tiltalen. - - -