Rt-1988-1376
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1988-12-16 |
| Publisert: | Rt-1988-1376 (433-88) |
| Stikkord: | Familierett, Skifte |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 150B/1988, nr 269/1987 |
| Parter: | B (Advokat Karl Vikse) mot A (Advokat Svein Ueland - til prøve). |
| Forfatter: | Langvand, Hellesylt, Halvorsen, Dolva, Christiansen |
| Lovhenvisninger: | Ekteskapsloven (1918) §37, §54, Tvistemålsloven (1915) §373, Ekteskapsloven (1918), Ektefelleloven (1927) §12, Ektefelleloven (1927), Skifteloven (1930) §47, Skifteloven (1930) |
Dommer Langvand: Under offentlig skiftebehandling av fellesboet til de tidligere ektefeller A og B, reiste mannen tvist om eiendomsretten til nåværende gnr 20 bnr 73 i X, et eldre bolighus med tilhørende tomt. Eiendommen er under ekteskapet gitt mannen som gave av hans farmor, og utgjør den alt vesentlige verdi i boet. Tvisten ble overført til behandling i søksmåls former.
Prinsipalt påstod saksøkeren at gnr 20 bnr 73 ikke tilhørte fellesboet, subsidiært at eiendommen var hans særeie. Atter subsidiært var hans påstand at fellesboet skulle deles etter ekteskapsloven av 31. mai 1918 nr 2 §54 fjerde ledd jf §37 slik at han kan utta den omtvistede eiendom forlodds (skjevdeling).
Æ avsa 12. februar 1985 dom med slik domsslutning:
"1. Hus med tomt fradelt fra gnr. 20, bnr. 5 og 6 i X, tilhører ikke fellesboet til B og A.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
A påanket skifterettens dom til Gulating lagmannsrett som 4. september 1987 avsa dom med slik domsslutning:
"1. Hus med tomt fradelt på gnr. 20, bnr. 5 og 6 i X tilhører fellesboet til B og A.
2. Fellesboet til B og A likedeles.
3. Saksomkostninger tilkjennes ikke hverken for herredsrett eller lagmannsrett."
Saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser fremgår av skifterettens og lagmannsrettens dommer.
B har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen. Den ankende part påstod i ankeerklæringen som for de tidligere instanser prinsipalt at gnr 20 bnr 73 ikke tilhører fellesboet, subsidiært at eiendommen er hans særeie, og atter subsidiært at fellesboet må bli å skjevdele for så vidt gjelder eiendommen.
Ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 20. januar 1988 ble anken i medhold av tvistemålsloven §373 tredje ledd nr 1 nektet fremmet for det prinsipale og subsidiære kravs vedkommende, mens kravet om skjevdeling ble henvist til behandling i Høyesterett.
Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak der partene og ti vitner har forklart seg. Seks av vitnene har ikke tidligere forklart seg i saken. Det er fremlagt noen nye dokumenter som jeg ikke finner grunn til å spesifisere.
Den ankende part, B, har gjort gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den ikke har funnet grunnlag for å skjevdele boet. Den ankende parts anførsler for Høyesterett er i det vesentlige følgende:
Det må tas utgangspunkt i at eiendommen ikke er tilført boet som et resultat av partenes innsats, men ved en gavetransaksjon fra den ankende parts farmor. Selv om det etter lagmannsrettens bevisbedømmelse ikke kan legges til grunn at eiendommen ble gjort til særeie for den ankende part, var dette hensikten og ville ha vært naturlig ut fra forholdene. De samme forhold taler for å fravike likedelingsregelen på skiftet, slik det er adgang til etter de nevnte bestemmelser i ekteskapsloven.
Selv om også partenes samboerforhold i to år før ekteskapet tas i betraktning, varte ikke samlivet lenger enn i tre år. Samboertiden må for øvrig tillegges liten betydning fordi partene ikke la seg opp midler i denne perioden. Ankemotparten gjorde ingen innsats som tilførte eiendommen verdier, og det er uriktig når lagmannsretten legger til grunn at hun stod for investering i huset gjennom egne inntekter. Den ankende part begynte derimot straks de var flyttet til X visse utbedringsarbeider og opptok i den forbindelse et mindre lån hos sin farmor. Den vesentlige innsats for rehabilitering av eiendommen ble først satt i gang et par måneder før ankemotparten forlot hjemmet i siste halvdel av mai 1983. Den ankende part var arbeidsledig fra årsskiftet 1982/83 frem til ferien dette år og kunne derfor arbeide på eiendommen. Dette arbeidet ble finansiert ved at han opptok et lån på kr 120.000.
Samlivets korte varighet og partenes innsats på den eiendom tvisten gjelder, taler etter den ankende parts mening klart for at særregelen om skjevdeling får anvendelse.
B har nedlagt slik påstand:
"1. B og As fellesbo skjevdeles, slik at hver av partene mottar hva vedkommende har bragt inn i fellesskapet ved ekteskapets inngåelse uten vederlag til den annen part, og slik at gnr. 20, bnr. 73 i X tilhører Bs del av fellesboet.
2. A dømmes til å betale det offentlige saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten, samt til B for Høyesterett."
Ankemotparten, A, har gjort gjeldende at lagmannsrettens resultat er riktig og har i det vesentlige sluttet seg til den begrunnelse som er gitt i lagmannsrettens dom. Hun har i hovedsak anført:
Det følger av ektefelleloven av 20. mai 1927 nr 1 §12 og skifteloven av 21. februar 1930 §47 at det på skifte ved et ekteskaps opphør skal skje en likedeling av det beholdne felleseie. Dette er loven hovedregel som bare kan fravikes når det er særlige grunner for det, jf her bestemmelsene i ekteskapsloven §54 fjerde ledd, jf §37. Det fremgår av rettspraksis at avgjørelsen av om likedelingsregelen skal fravikes, vil bero på en totalvurdering av partenes forhold både før, under og etter ekteskapet.
I dette tilfellet hadde begge parter en svak økonomi da de flyttet sammen. Ingen av dem hadde noen utdannelse ut over ungdomsskolen. De stilte således begge med begrensede ressurser når det gjaldt å skaffe seg godt lønnet arbeid.
Ankemotparten hevder at en vesentlig årsak til at de flyttet til X, var at den ankende part hadde fått tilsagn fra sin farmor om å få overta den eiendom det nå er tvist om. Det var ikke på noe tidspunkt tale om at eiendommen skulle være den ankende parts særeie, i så fall ville hun ikke ha flyttet til X. De var begge klar over at den formelle overdragelse av eiendommen manglet, men de forventet at denne side av saken ville bli ordnet i løpet av kort tid.
Det er uriktig når den ankende part hevder at ankemotparten ikke har bidratt til den verdiskapning som har funnet sted ved rehabilitering av eiendommen. Det må legges til grunn at hun, som uttalt av lagmannsretten, har ytet tilskudd i form av barselspenger og barnetrygd og at hun gjennom omsorgen for de to små barna gjorde det mulig for mannen å konsentrere sin innsats om utbedring av boligen.
Rettspraksis stiller strenge krav for å tillate skjevdeling. En totalvurdering må i dette tilfelle lede til at loven hovedregel om likedeling legges til grunn. Vesentlig vekt må det etter ankemotpartens mening tillegges at hun står i en særdeles vanskelig situasjon etter samlivsbruddet. Hun er uten egne midler og bolig, og har ansvaret for partenes to små barn som faren bare betaler minstebidrag til.
A har nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens dom stadfestes.
2. A og det offentlige tilkjennes saksomkostninger for herreds-, lagmanns- og Høyesterett."
Spørsmålet om det i dette tilfelle er grunnlag for å fravike likedelingsregelen for felleseiet til fordel for den ankende part, har jeg funnet tvilsomt, men jeg er blitt stående ved samme resultat som lagmannsretten.
Ekteskapsloven §54 fjerde ledd, jf §37 fastsetter at det etter begjæring av en ektefelle "når hertil finnes grunn" kan bestemmes at ektefellene "forlodds uttar en så stor andel av felleseiet som svarer til hva han bragte inn ved ekteskapets inngåelse eller senere har bragt inn gjennom arv eller gave..." Som uttalt i flere høyesterettsdommer må det foreligge særlige grunner dersom denne unntaksregel skal komme til anvendelse, og avgjørelsen må bygge på en samlet vurdering av opplysningene om partenes forhold, se således bl a uttalelser i Rt-1966-867 flg og Rt-1966-1096 flg.
Det må legges til grunn at begge parters økonomi var svak da de flyttet sammen i 1980. Sitt første barn fikk de i juli 1981. De trygdeytelser moren oppebar, må antas å ha vært vesentlige bidrag til familiens underhold. Den eiendom mannen fikk som gave av sin farmor ved "erklæring om hjemmelsoverføring" av 4. januar 1982, er det naturlig å se som gitt til familiens beste. Boligen var etter det opplyste i meget dårlig forfatning. Allerede fra innflyttingen av måtte det foretas betydelige forbedringer. Den ankende part opptok i den anledning et mindre lån fra sin farmor. Han hadde senere på grunn av arbeidsledighet mulighet for å arbeide full dag på huset. Ankemotparten fødte i 1982 sitt barn nr 2.
Som lagt til grunn for lagmannsretten, finner jeg at ankemotparten gjennom omsorgen for barna og stellet av hjemmet muliggjorde mannens egeninnsats på boligen.
Etter at mannen i begynnelsen av 1983 hadde oppnådd å få et større banklån til utbedring av huset, ble disse arbeider trappet betydelig opp. Allerede i mai 1983 forlot hustruen hjemmet sammen med barna, og tok midlertidig opphold i Stavanger. Det er enighet mellom partene om at alle påkostninger på eiendommen etter 20 mai 1983 skal holdes utenfor en likedeling av boet, og at mannen skal overta eiendommen til skiftetakst.
Morens økonomiske stilling etter samlivsbruddet er meget svak. Hun er uten midler og bolig, og ansvaret for to små barn som er en følge av samlivet, gjør at hun er uten mulighet for arbeidsinntekter og helt avhengig av trygdeytelser.
Ved den totalvurdering som skal foretas etter ekteskapsloven §54 fjerde ledd, kan jeg i dette tilfelle ikke se at samlivets korte varighet er et avgjørende moment for å tillate skjevdeling av fellesboet.
Lagmannsrettens dom, domsslutningens pkt 2, som foreligger til prøvelse for Høyesterett, vil etter dette bli stadfestet. Anken har vært forgjeves. Saken har som nevnt budt på tvil, og jeg finner at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen instans. Jeg nevner at ankemotparten har hatt fri sakførsel for Høyesterett.
Jeg stemmer for denne dom:
1. Lagmannsrettens dom, domsslutningens pkt 2 stadfestes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.