Rt-1988-1386
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1988-12-16 |
| Publisert: | Rt-1988-1386 (437-88) |
| Stikkord: | Reindrift |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 154B/1988, snr 139/1988 |
| Parter: | Aktor: statsadvokat Trond Mangseth mot 1. Martin Kant 2. Ole Kant 3. Annar Renander 4. Sigvart Renander (Forsvarer: advokat Hakon Kierulf). |
| Forfatter: | Hellesylt, Halvorsen, Dolva, Langvand, Christiansen |
| Lovhenvisninger: | Reindriftsloven (1978) §20, §24, §34, Reindriftsloven (1978), Straffeprosessloven (1981) §268, §450 |
Dommer Hellesylt: Politimesteren i Uttrøndelag utferdiget 2. februar 1987 forelegg mot Ole Kant for overtredelse av:
"I reindriftsloven §34, jfr. §20 - hvoretter enhver reineier plikter å sørge for at hans rein til enhver tid voktes på skikkelig måte og har forsvarlig tamhetsgrad, og hvoretter han plikter i særdeleshet å påse at reinen holdes innenfor det området (distrikt) hvor den lovlig kan være -
Grunnlag: A. Den 26. juli 1985 i Oppdal overholdt han ikke sin plikt til å påse at hans rein ble holdt innenfor det området hvor den lovlig kunne være, idet rein tilhørende ham, beitet ulovlig på Harald Storlis eiendom ved Lontjørnhalsen i Oppdal.
B. Den 24. august 1985 i Oppdal overholdt han ikke sin plikt om å påse at hans rein ble holdt innenfor de områder hvor den lovlig kunne beite, idet rein tilhørende ham beitet ulovlig på områder tilhørende Oppdal bygdealmenning ved Langtjønna i Oppdal.
II reindriftsloven §34, jfr. §24 - hvoretter reineieren omgående skal sørge for at rein som oppholder seg utenfor området hvor den har lovlig adgang til beite til den tid det er tale om, blir fjernet og overført til området hvor den lovlig kan være -
Grunnlag: A. Siste halvdel av juli 1985 overholdt han ikke sin plikt til å fjerne og overføre rein fra eiendommen til Harald Storli til områder hvor reinen lovlig kunne være.
B. I august 1985 overholdt han ikke sin plikt til å fjerne og overføre rein fra områder tilhørende Oppdal bygdealmenning til områder hvor reinen lovlig kunne være."
Forelegg for overtredelse av de samme bestemmelser ble utferdiget også mot Martin Kant jr., Sigvart Renander og Annar Renander. Gjerningsbeskrivelsen når det gjaldt overtredelse av §20 - vokteplikten - i disse forelegg var for Martin Kants vedkommende som for Ole Kant under post I A ovenfor. For de to øvrige var gjerningsbeskrivelsen som for Ole Kant under post I B. Gjerningsbeskrivelsen i tilknytning til overtredelse av §24 - utdrivingsplikten - var for Martin Kants vedkommende som for Ole Kant under post II A ovenfor, og for de øvriges vedkommende som for Ole Kant under post II B foran.
Ingen av foreleggene ble vedtatt og saken ble sendt retten til pådømmelse, jf straffeprosessloven §268. Under hovedforhandlingen ble datoen 26 juli i foreleggene mot Ole Kant og Martin Kant jr. rettet til 24 juli.
Orkdal herredsrett, som var satt med fagkyndige domsmenn, avsa 3 juni 1988 dom med denne domsslutning:
"1. Ole Kant født xx.xx.1939, Martin Kant jr, født xx.xx.1960, Sigvart Renander født xx.xx.1942 og Annar Renander født xx.xx.1933 frifinnes.
2. Staten betaler erstatning til de tiltalte med følgende beløp: Ole Kant kr 6.845,- -sekstusenåttehundreogførtifem 00/100, Martin Kant jr. kr. 3.422,50 - tretusenfirhundreogtjueto 50/100, Sigvard Renander kr 3.422,50 - tretusenfirehundreogtjueto 50/100 og Annar Renander kr. 3.422,50 - tretusenfirehundreogtjueto 50/100.
Betalingsfristen er 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse.
Dommen er enstemming bortsett fra at rettens formann mente at Ole Kant og Sigvart Renander i august 1985 ikke hadde overholdt utdrivingsplikten etter loven §24, og således skulle ha vært dømt for dette forhold, jf gjerningsbeskrivelsen under punkt II B. Om saksforholdet for øvrig viser jeg til dommen.
Politimesteren i Uttrøndelag har anket over saksbehandlingen - mangelfulle domsgrunner - og også over lovanvendelsen. Anken over lovanvendelsen er begrenset til å gjelde frifinnelsen av Ole Kant og Sigvart Renander for de forhold dissensen gjelder.
Det anføres i saksbehandlingsanken - som er nærmere utdypet og begrunnet av aktor for Høyesterett - at domsgrunnene ikke er tilstrekkelige til at det kan kontrolleres om det er riktig lovanvendelse som ligger til grunn for den frifinnende dom. I tilknytning til vokteplikten pekes det således på at det ikke er gitt noen beskrivelse av hva reineierne konkret hadde foretatt seg. Forsvareren har på sin side anført at selv om domsgrunnene er noe uoversiktlige gir de tilstrekkelig grunnlag for at det kan konstateres at lovanvendelsen er riktig.
Jeg finner at anken over saksbehandlingen må tas til følge og at dommen må oppheves.
Det er her tale om samdrift av rein som tilhører forskjellige reineiere. Reinen beiter og voktes i fellesskap. De fire reineiere ble tiltalt etter at rein som ble skutt for å sikre bevis for beiting på ulovlig område, viste seg å tilhøre disse. Det er også andre reineiere med i den felles drift, det skyldes for så vidt en tilfeldighet hvem de skutte rein tilhørte. Det fremgår videre av dommen at rein ved forskjellige anledninger har befunnet seg på ulovlig område, uten at det har vært observert tilsyn. Ifølge domspremissene har det dreid seg om mindre flokker som ved en anledning imidlertid samlet utgjorde ca 100 dyr. Det går videre fram av dommen at lensmannen i Oppdal i løpet av 1985 fra forskjellige grunneiere hadde fått en rekke henvendelser om rein som beitet utenfor lovlig område, og at reineierne var underrettet dels muntlig dels skriftlig med anmodning om å fjerne reinen. Det er referert anmeldelse fra Oppdal bygdealmenning om 150 ulovlig beitende rein 2 august 1985 og 70 som beitet ulovlig 3 august - på to forskjellige steder.
Retten har også lagt til grunn at det straffebud det her er tale om objektivt sett er overtrådt. Om dette uttaler retten:
"Både på grunnlag av de tiltaltes erkjennelse og de øvrige bevis legger retten til grunn at de tiltalte har hatt rein på ulovlig område til de tider som er nevnt i foreleggene og at de heller ikke har overført reinen til lovlig område innenfor det tidsrom som er nevnt. Dette er imidlertid ikke i seg selv nok til fellelse etter reindriftsloven §20 og §24 jfr. §34. Den sentrale vurdering i saken dreier seg om hvorvidt de subjektive vilkår for straff foreligger."
Ifølge reindriftsloven §20 første ledd plikter reineieren "...i særdeleshet å påse at reinen holdes innenfor det område (distrikt) hvor den lovlig kan være." Og i §24 fastsettes at reineieren "omgående (skal) sørge for at rein som oppholder seg utenfor områder hvor den har lovlig adgang til å beite til den tid det er tale om, blir fjernet og overført til område hvor den lovlig kan være."
Om loven krav til reineiernes aktsomhet tar retten et riktig utgangspunkt når den innledningsvis uttaler:
"Ordlyden i reindriftsloven §20 og §24 tilsier at reineierens plikt til vokting og utdriving er temmelig vidtgående. Dette understrekes også i loven forarbeider, jfr. Ot.prp. nr. 9 (1976-77) 61. Reglenes strenge karakter er også understreket i rettspraksis, bl.a. i avgjørelsen i Rt-1986-403 flg."
Jeg kan her også vise til kjennelse i Rt-1988-1 flg.
Videre har jeg ikke noe å bemerke når retten uttaler følgende om vokteplikten: "...De sentrale elementer i vokteplikten er etter rettens mening å sørge for at reinen har forsvarlig tamhetsgrad, følge med i hvor dyrene til enhver tid er og reagere på kort varsel når man får melding om rein på ulovlig område. Dette innebærer at reinen til daglig gjerne må beite forholdsvis fritt innenfor beiteområdet, så lenge eierne fører tilsyn med ytterkantene ved stadige inspeksjoner og driver ut dyr som måtte være kommet over grensen."
Retten kommer noe senere inn på det generelle driftsopplegg, som står sentralt ved vurderingen av om aktsomhetsplikten er oppfylt, og uttaler: "...Det er heller ikke ført bevis for at driftsopplegget generelt er uforsvarlig i forhold til voktingsplikten. Opplegget med samdrift og organisert kantgjeting ved jevnlige inspeksjoner er etter rettens mening fullt tilstrekkelig til å oppfylle loven krav generelt."
Domsgrunnene gir imidlertid ingen nærmere beskrivelse av hvorledes det opplegg som retten finner fyller loven krav, var. Samdrift mellom forskjellige reineiere, hvor disse må ha ansvar også for hverandres dyr, må forutsette en eller annen form for avtale eller samforståelse om hvorledes man skal sikre at det til enhver tid er noen som har ansvar for - og den nødvendige beredskap til - å kunne oppfylle den lovbestemte vokte- og utdrivingsplikt. Om dette er det intet i dommen, og heller ikke noen nærmere beskrivelse av enkeltheter i det tilsyn som faktisk ble ført. Jeg bemerker i denne sammenheng at når det som her er på det rene at det foreligger forskjellige overtredelser av loven objektivt sett, synes det ikke dekkende å anvende det synspunkt at det "ikke er ført bevis for" at driftsopplegget generelt er uforsvarlig. Det er reineieren som her må legge frem alle opplysninger om sitt driftsopplegg, og så må det vurderes om dette kan anses tilfredsstillende. Uttrykket "jevnlige inspeksjoner" er høyst ubestemt, og når det ikke er uttalt noe om hyppigheten av disse inspeksjoner, gir det ikke grunnlag for å bedømme om retten har lagt loven strenge aktsomhetsnorm til grunn ved bedømmelsen. Når det ikke er mulig å kontrollere disse grunnleggende forutsetninger for at loven aktsomhetskrav kan bli oppfylt, finner jeg at frifinnelsen både etter §20 og etter §24 må oppheves. Det er nær sammenheng mellom disse bestemmelser, som nærmest kan sies å være uttrykk for to sider av samme sak. Mangelen når det gjelder beskrivelsen av opplegget av tilsynet, hefter ved frifinnelsen etter begge bestemmelser. Det blir etter dette ikke nødvendig for meg å gå nærmere inn på anken over lovanvendelsen, som etter mitt syn bygger på en for mild bedømmelse av loven strenge aktsomhetsnorm, jf det som er anført av mindretallet.
Etter dette mener jeg at dommen i sin helhet må oppheves - også det som er fastsatt om erstatningsansvaret, jf straffeprosessloven §450 annet punktum.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves.