Rt-1988-1429
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1988-12-19 |
| Publisert: | Rt-1988-1429 (454-88) |
| Stikkord: | Gjenopptagelsesbegjæring vedr, høyesterettssak, Gjenopptagelsesbegjæring vedr |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 557 K/1988, jnr 111/1988 |
| Parter: | Johannes E. Straumøy mot Randaberg kommune (advokat Atle Helljesen). |
| Forfatter: | Schweigaard Selmer, Holmøy, Schei |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §153, Tvistemålsloven (1915) §408, Straffeprosessloven (1981) §403, §407, Bygningsloven (1965) §114, §75 |
13. januar 1978 utferdiget Randaberg bygningsråd forelegg etter dagjeldende bygningslovs §114 mot Johannes E. Straumøy om å rive den bygning han hadde oppført på festetomt, gnr 62 bnr 2, i Randaberg kommune.
Straumøy reiste søksmål mot Randaberg kommune for å få forelegget prøvet, og Ryfylke herredsrett - sorenskriveren med domsmenn - avsa 26. juni 1980 dom hvorved Randaberg kommune ble frifunnet.
Etter anke fra Straumøy avsa Gulating lagmannsrett 30. oktober 1981 dom hvorved herredsrettens avgjørelse ble stadfestet. Dommen var avsagt under dissens i det en av dommerne fant at det var slike feil ved bygningsmyndighetenes behandling av saken at forelegget måtte kjennes ugyldig.
Johannes E. Straumøy anket lagmannsrettens dom til Høyesterett på grunn av feil bevisbedømmelse og rettsanvendelse. Høyesterett avsa 19. mai 1983 ( Rt-1983-608) dom med slik slutning:
1. Lagmannsrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Johannes E. Straumøy til Randaberg kommune 44.500 - førtifire tusen fem hundre - kroner.
3. Oppfyllelsesfristen er 2 -to- uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.
Johannes E. Straumøy begjærte 24. mars 1988 gjenopptagelse av Høyesteretts dom. Gjenopptagelsesbegjæringen led av formelle mangler som imidlertid ble rettet innen de fastsatte frister. Gjenopptagelsesbegjæringen er fremsatt under henvisning til tvistemålsloven §407 og §408 på grunnlag av:
- falsk edelig forklaring
- fortielse av opplysninger
- underslag av bevismateriale
- dokumentfalsk ved bygningsrådets arkiv
- nye opplysninger om saksøktes praksis i tilsvarende saker
- nye opplysninger om saksbehandlingsfeilen.
Den omstridte bygning ble revet av Randaberg kommune 9. november 1983.
Johannes E. Straumøy har i det vesentlige gjort gjeldende at samtlige rettsinstanser, og særlig Høyesterett, har bygget resultatet på at Randaberg kommune strengt og konsekvent håndhevet forbudet mot hyttebygging i kommunen.
Allerede før saken kom for retten, hadde Straumøy mistanke om at det var blitt bygget nye hytter i Randaberg kommune til tross for forbudet, men forsøkene på å få dette dokumentert hos Randaberg kommune førte ikke frem. Ved personlig fremmøte på bygningssjefens kontor benektet bygningssjef Svein Nes at det fantes lignende saker i kommunen, og Straumøy ble nektet adgang til bygningsrådets arkiv. Randaberg kommune har således aktivt hindret ham i å få tak i relevante opplysninger, noe som har avskåret ham fra å påberope usaklig forskjellsbehandling under domstolenes prøving av forelegget. Dette har hatt stor betydning for sakens utfall for så vidt domstolene i saker etter bygningsloven §114 også kan overprøve forvaltningens skjønn.
Gjennom hele saken har det sentrale tema vært likhet for loven og respekt for kommunens forbud mot hyttebygging. Etter at hytten var blitt revet, fikk Straumøy opplysninger fra privat hold som tydet på at kommunens opplysninger om at det ikke var bygget nye hytter i kommunen etter 1967, ikke var riktige. Opplysningene består av offentlige dokumenter som hele tiden har vært tilgjengelige i bygningsrådets arkiv blant annet byggesak 48/80 for gnr 58 bnr 7 og byggesaken for gnr 52 bnr 23. Randaberg kommune har således gitt en rekke positive unntak og dispensasjoner fra regelverket i lignende saker, eller sett gjennom fingrene med at byggeforbudet er blitt overtrådt, jf særlig William Simonsens byggesak hvor bygningsrådet etter innstilling fra bygningssjef Svein Nes ga tillatelse til full nedrivining og gjenoppbygging av en gammel hytte bare 2 måneder før hovedforhandlingen i herredsretten. Lensmann Marthon Husebø var til stede i bygningsrådets møte, og både han og Svein Nes må derfor ha forklart seg bevisst uriktig for retten.
Straumøy har også vist til at han under sine undersøkelser har oppdaget at originaldokumenter i bygningsrådets arkiv er klippet i stykker, og at de avklipte delene er fjernet fra arkivet. De aktuelle dokumenter gjelder en hyttesak, og det er nærliggende å tro at avklippingen er gjort for å skjule kompromitterende opplysninger.
Forholdene har vært anmeldt til politiet, men det endelig resultat av påtalemyndighetens arbeid foreligger ennå ikke slik at gjenopptagelsesbegjæringen ikke kan bygges på fellende dom for falsk forklaring.
I ettertid er to nye hytter blitt oppført på gamle hyttetufter i Vistnesvågen og Randabergvika. Dette indikerer etter Straumøys oppfatning at Randaberg kommune følger den praksis den hele tiden har fulgt i hyttesaker. Hvis kommunen hadde hatt til hensikt å statuere et eksempel i hans sak, burde i det minste kommunens praksis etter rivingen av hans hytte vært mere restriktiv og konsekvent.
Den markerte forskjell på bygnignssjef Nes' uttalelser under bevisopptak til bruk for Høyesterett og hans uttalelse referert i brev til statsadvokaten 4. februar 1987, styrker opplysningene om at Nes har forklart seg falskt.
Magne Bjørnøy var med i bygningsrådet da byggetillatelse ble gitt til William Simonsen. Også han må ha forklart seg falskt under bevisopptaket for Høyesterett.
Randaberg kommune har med overlegg og mot bedre vitende ført retten bak lyset ved at den har underslått opplysninger og dokumenter som var i kommunens besittelse og som var av vesentlig betydning for saken. Dette er så meget mere alvorlig som kommunen er et forvaltningsorgan som har en opplysningsplikt overfor privatpersoner.
Johannes E. Straumøy har også vist til at fylkesmannen etter all sannsynlighet ville truffet en annen avgjørelse i klagesaken hvis han hadde hatt kjennskap til Randaberg kommunes praksis.
Det nye påberopte materiale, som ikke er fullstendig, hevdes å vise at Straumøy er blitt gjenstand for en grovt urimelig forskjellsbehandling - som, om den hadde vært gjort gjeldende under Høyesteretts tidligere behandling, - åpenbart ville medført en annen avgjørelse.
Siden hytten er revet, vil hans krav bli et erstatningskrav.
Tremånedersfristen i tvistemålsloven §408 er ikke oversittet. Hvis det foreligger fristoversittelse, søkes det om oppreisning. Det vises her til at forsinkelsen skyldes forhold han selv ikke har hatt herredømme over.
Johannes E. Straumøy har nedlagt slik påstand:
1. Høyesteretts sak nr. 24/1982 gjenopptas.
2. Randaberg kommune betaler saksomkostninger til Johannes E. Straumøy i gjenopptagelsessaken.
Randaberg kommune har tatt til motmæle og vist til at begjæringen i det vesentlige bygger på påstander om falske eller uriktige forklaringer. Randaberg kommune gjør gjeldende at tremånedersfristen i tvistemålsloven §408 første ledd er oversittet i hvert fall hva gjelder det materiale som ble fremlagt for påtalemyndigheten i forbindelse med anmeldelsene. Randaberg kommune viser spesielt til at en rekke av bilagene til gjenopptagelsesbegjæringen synes å være identiske med bilagene til politianmeldelsen og til at fotografiene skriver seg fra september 1987 og til at et avisutklipp skriver seg fra juli 1983 og en henvendelse til fylkesmannen fra 25. juni 1985.
Både politi og statsadvokat hadde vurdert anmeldelsen ett år før gjenopptagelsesbegjæringen ble fremsatt, og kommunen kan vanskelig se at en klage til Riksadvokaten skal forskyve fristen ytterligere.
Anførslene om usaklig diskriminering og inkonsekvent håndhevelse av "hyttevedtekten" ble påberopt under den forrige rettssaken. Straumøy kunne rimeligvis ikke gis generell adgang til å gå gjennom bygningsvesenets saksarkiv, men han fikk se de konkrete saker han bad om. Meget av det bevismateriale som nå påberopes, kunne vært påberopt tidligere, jf tvistemålsloven §407 siste ledd.
Rivingsforelegget er for lengst gjennomført, og en gjenopptagelse kan ikke føre til noen endret faktisk situasjon.
Randaberg kommune har nedlagt slik påstand:
"Prinsipalt: Begjæringen avvises.
Subsidiært: Begjæringen forkastes.
I begge tilfeller: Randaberg kommune tilkjennes saksomkostninger med kr. 5.000,-."
Såvel Johannes E. Straumøy som Randaberg kommune har inngitt prosesskriv til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Straumøy viser spesielt til at han ikke er blitt underrettet om Riksadvokatens henleggelse, noe han finner underlig. Han bestrider også at han har påberopt usaklig forskjellsbehandling da tvisten var til behandling for domstolene.
Høyesteretts kjæremålsutvalg er kommet til at gjenopptagelsesbegjæringen må avvises.
De forhold Straumøy har påberopt seg som grunnlag for gjenopptagelse, har han hatt kjennskap til i mer enn tre måneder før gjenopptagelsesbegjæringen ble fremsatt. Så langt gjennopptagelsesgrunnlaget skulle være tvistemålsloven §407 nr 6, er det derfor klart at begjæringen ikke kan realitetsprøves, jf tvistemålsloven §408 første ledds første punktum.
Straumøy påberoper seg imidlertid også straffbare forhold som gjenopptagelsesgrunn, jf tvistemålsloven §407 nr 3. Det er i §408 første ledds annet punktum gitt en særlig frist for å begjære gjenopptagelse hvis begjæringen grunnes på en straffbar handling. Direkte gjelder bestemmelsen bare hvor straffesaken ender med rettskraftig dom. Hvis saken imidlertid, som her, ender med at påtalemyndigheten henlegger den, mener utvalget at bestemmelsen må anvendes analogisk. Det vises til Alten: Tvistemålsloven (1954) 400 og Bratholm og Hov: Sivil Rettergang 530. Utvalget viser også til Rt-1966-183 som støtter opp under en slik analogisk anvendelse av bestemmelsen.
Tremånedersfristen i tvistemålsloven §408 første ledds annet punktum må i henleggelsestilfellene løpe fra det tidspunkt beslutningen om henleggelse er fattet. Spørsmålet om henleggelse har vært prøvet så vel av politimesteren i Stavanger, statsadvokaten i Rogaland som av riksadvokaten. Hverken statsadvokaten eller riksadvokaten fant grunn til å omgjøre politimesterens henleggelsesbeslutning. Politimesterens avgjørelse er av 20. mars 1985, statsadvokatens 1. april 1987 og riksadvokatens avgjørelse er fattet i januar 1988. Gjenopptagelsesbegjæringen er av 24. mars 1988. Begjæringen er rettidig i forhold til fristen i tvistemålsloven §408 første ledds annet punktum hvis riksadvokatens beslutning er utgangspunktet for fristen, men den er tatt ut for sent hvis fristen må regnes fra politiets eller statsadvokatens henleggelsesbeslutning.
Høyesteretts kjæremålsutvalg er kommet til at fristen må regnes fra statsadvokatens beslutning om henleggelse. De påberopte straffbare handlinger gjelder angivelige falske forklaringer og dokumentfalsk. Statsadvokaten er her kompetent påtalemyndighet, og det synes ikke riktig å anse det for avklart om det vil bli reist straffesak før statsadvokatens beslutning forelå. Utvalget viser til straffeprosessloven §403 tredje ledd som støtter opp under det syn at politiets henleggelsesbeslutning ikke kan anses som den endelige avklaring av om det vil bli tatt ut tiltale i en forbrytelsessak. På den annen side finner utvalget ikke grunnlag for å regne fristen først fra riksadvokatens beslutning. Straumøy hadde ingen klagerett til riksadvokaten, og en avvikende beslutning fra riksadvokaten forutsetter at han ville bruke sin omgjøringskompetanse etter straffeprosessloven §75 annet ledd. Også på dette punkt finner utvalget støtte i straffeprosessloven §403 tredje ledd. Det vises her til Bjerke og Keiseruds kommentar til straffeprosessloven hvor det på 386 er uttalt: "En begjæring til statsadvokaten om omgjøring av politimesterens henleggelse av en forseelsessak, vil ikke suspendere fristen for å reise subsidiært privat straffesak." Utvalget legger til at dersom det hadde vært riktig å regne fristen etter tvistemålsloven §408 første ledds annet punktum fra riksadvokatens henleggelsesbeslutning, måtte det forutsette at riksadvokaten på avgjørelsestidspunktet faktisk hadde omgjøringskompetanse, jf i denne forbindelse tremånedersfristen i straffeprosessloven §75 annet ledd.
Utvalget er etter dette kommet til at gjenopptagelsesbegjæringen er inngitt for sent. For det tilfelle at det foreligger en slik fristoversittelse, har Straumøy begjært oppreisning. Utvalget er kommet til at oppreisning ikke bør gis. Etter statsadvokatens beslutnig om henleggelse av saken, måtte det for Straumøy fortone seg som meget lite trolig at slik sak ville bli reist. Utvalget har videre lagt en viss vekt på at mulighetene for, etter en realitetsvurdering, å få gjenopptatt saken synes små. Etter kjæremålsutvalgets mening foreligger det av disse grunner ikke slike "særlige omstændigheter" som kan gi grunnlag for oppreisning, jf domstolsloven §153 første ledd.
Randaberg kommune har krevet seg tilkjent saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kravet må tas til følge og omkostningene settes til kr 7.000.
Kjennelsen er enstemmig.