Rt-1988-181
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1988-02-17 |
| Publisert: | Rt-1988-181 (44-88) |
| Stikkord: | Politivedtekten for Oslo, Lovanvendelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 29/1988, snr 221/1987. |
| Parter: | Aktor: førstestatsadvokat Anstein Gjengedal mot A (forsvarer: advokat Ole Jakob Bae). |
| Forfatter: | Langvand, Christiansen, Aasland. Mindretall: justitiarius Sandene, Bugge |
| Lovhenvisninger: | LOV-1866-05-26-§1, Straffeloven (1902) §339, Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §15, Lov om Politivæsenet i Christiania (1866) §1, Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902), Straffeprosessloven (1981) §268, §362 |
Dommer Langvand: Oslo politikammer utferdiget 15. mai 1987 forelegg mot A, født xx.xx.1949, for overtredelse av lov av 26. mai 1866 §1, jfr. lov av 22. mai 1902 nr 11 §15, jfr. straffeloven §339 nr 2, jfr. politivedtekten for Oslo §39, jfr. §3, bestemmelsen om:
"Enhver plikter straks å rette seg etter pålegg, tegn eller signal som politiet gir for å opprettholde den alminnelige orden, regulere ferdselen eller trygge publikum og for ellers å håndheve bestemmelsene i denne vedtekt.
Ved fredag 15. mai 1987 kl 0040 i Borggt./Grønlandsleiret å ha nektet å fjerne seg fra stedet, etter flere anmodninger fra politiet, et pålegg gitt for å opprettholde den alminnelige ro og orden."
A ble forelagt en bot på kr 3.000, subsidiært 10 dager fengsel. Han vedtok ikke forelegget, og saken ble sendt Oslo byrett til pådømmelse etter straffeprosessloven §268.
Ved Oslo byretts dom av 23. november 1987 ble A frifunnet. Dommen er avsagt under dissens, idet rettens formann stemte for fellelse. Angående saksforholdet nevner jeg at A hadde vært tilskuer til en demonstrasjon utenfor Politihuset i Oslo torsdag 14. mai om kvelden og natt til fredag 15. mai 1987, hvor politiet grep inn med arrestasjoner. A hadde flere ganger henvendt seg til de tilstedeværende polititjenestemenn med anmodning om å få oppgitt deres navn og tjenestenummer. Han nektet å fjerne seg med mindre de etterkom hans anmodning, hva de ikke gjorde. Bakgrunnen for hans aktivitet var at han kort i forveien hadde vært vitne til at polititjenestemennene hadde foretatt en pågripelse på en måte som han fant unødvendig brutal.
Politimesteren i Oslo har påanket byrettens dom til Høyesterett. Anken retter seg prinsipalt mot lovanvendelsen, subsidiært mot saksbehandlingen, idet domsgrunnene hevdes å være mangelfulle. Aktor for Høyesterett har under henvisning til straffeprosessloven §362 annet ledd gjort gjeldende at betingelsene er til stede for at Høyesterett kan avsi ny dom.
Jeg finner at anken må forkastes og bemerker:
Det første spørsmål byretten måtte ta stilling til, var om det var gitt et gyldig pålegg fra politiet som tiltalte hadde plikt til å etterkomme. Med utgangspunkt i dommen i Rt-1949-797, har retten formulert spørsmålet om rettsanvendelsen slik:
"Spørsmålet er således om påleggene politiet ga tiltalte 15. mai 1987 objektivt sett kan sies å være gitt for å opprettholde den alminnelige ro og orden. Hadde med andre ord politiet ut fra situasjonen den gang rimelig og fornuftig grunn til å gi tiltalte pålegg om å fjerne seg. I så fall hadde tiltalte en lydighetsplikt til å følge pålegget."
Jeg kan ikke se at det er noe å bemerke til byrettens rettsanvendelse så langt.
Deretter uttaler rettens flertall:
"Flertallet, de to domsmennene, er av den oppfatning at politiet ikke hadde en rimelig og fornuftig grunn til å be tiltalte fjerne seg. Tiltalte hadde ikke vært med i demonstrasjonen, men iakttatt det hele sammen med andre tilskuere. Demonstrasjonen var dessuten i det alt vesentlige avsluttet og forholdene var rolige. Flertallet legger til grunn at påleggene til tiltalte ikke ble gitt ut fra hensynet til å opprettholde den alminnelige ro og orden, men fordi tiltalte viste en irriterende adferd ved stadig å be polititjenestemennene om navn og tjenestenummer. Hvis formålet med påleggene virkelig hadde vært å opprettholde den alminnelige ro og orden, ville det naturlige vært at politiet hadde gitt tiltalte de opplysninger han ba om uansett om polititjenestemennene hadde plikt til dette. Konflikten ville da straks ha løst seg."
Slik jeg leser flertallets begrunnelse, er den avgjørende setning at påleggene til tiltalte "ikke ble gitt ut fra hensynet til å opprettholde den alminnelige ro og orden, men fordi tiltalte viste en irriterende adferd ved stadig å be polititjenestemennene om navn og tjenestenummer". Dette er en ren bevisvurdering som Høyesterett er bundet av, og jeg kan da ikke se at domsgrunnene er utilstrekkelige eller at lovanvendelsen er uriktig når byrettens flertall har frifunnet tiltalte.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Bugge: Jeg er kommet til at byrettens frifinnende dom må oppheves på grunn av uklare domsgrunner.
Etter §3 i politivedtekten for Oslo, som forelegget bygget på, plikter enhver straks å rette seg etter pålegg som politiet gir "for å opprettholde den alminnelige orden". Formålet angir en i og for seg selvfølgelig begrensning: Politiet må, ut fra hva situasjonen og hensynet til å opprettholde den alminnelige orden krever, ha en rimelig grunn til å pålegge de tilstedeværende å fjerne seg, jfr. avgjørelsen i Rt-1949-797. Også jeg er derfor i utgangspunktet enig i den måte byretten har formulert spørsmålet om rettsanvendelsen på, sitert av førstvoterende.
Imidlertid antar jeg, på samme måte som mindretallet i byretten, at politiet må ha en temmelig vid skjønnsmessig adgang til, ut fra sin vurdering av hva situasjonen tilsier, å pålegge de tilstedeværende å fjerne seg fra det sted hvor det er eller har vært ordensforstyrrelser.
Førstvoterende har gjengitt den begrunnelse byrettens flertall har gitt for at tiltalte i dette tilfelle ikke pliktet å rette seg etter politiets pålegg. Flertallet har altså funnet å kunne legge til grunn at pålegget ikke ble gitt ut fra hensynet til å opprettholde den alminnelige orden. For min del kan jeg ikke forstå begrunnelsen annerledes - når den leses i sammenheng - enn at flertallet da har bygget bl.a. på det som nevnes om at tiltalte ikke selv hadde deltatt i demonstrasjonen, men iakttatt "det hele" sammen med andre tilskuere. Men denne omstendighet måtte etter min oppfatning være uten betydning for om tiltalte pliktet å etterkomme politiets pålegg; finner politiet det påkrevet i forbindelse med en ulovlig demonstrasjon å pålegge publikum å fjerne seg, må det utvilsomt også gjelde dem som befinner seg på stedet som tilskuere.
Jeg bemerker dernest at når flertallet også har vist til at demonstrasjonen "i det alt vesentlige (var) avsluttet og forholdene var rolige", så er dette etter min mening heller ikke tilstrekkelig til at tiltalte ikke skulle ha hatt plikt til å etterkomme pålegget. Hva som på dette tidspunkt krevdes for å opprettholde den alminnelige orden, måtte det i første rekke være politiets sak å ta standpunkt til. For øvrig stemmer det flertallet her har lagt til grunn, ikke godt med det hendelsesforløp den samlede byrett ellers har beskrevet i dommen. Det fremgår således at politiet kort før pålegget til tiltalte ble gitt, hadde foretatt arrestasjon av den ene av to ungdommer som var kommet til stedet der demonstrasjonen pågikk i oppkjørselen til Politihuset. Tiltalte hadde syntes at denne pågripelsen virket unødig brutal, og om det videre forløp heter det i domsgrunnene:
"Noen av tilskuerne, deriblant tiltalte, gikk frem for å se. Alle ble bedt om å fjerne seg og ble deretter skjøvet bort. Det oppsto en del diskusjon. Tiltalte ble også bedt om å fjerne seg da han hindret politiet i å utføre jobben ved å bli værende. Tiltalte svarte at han ville gjøre dette hvis han fikk oppgitt navn og nummer på polititjenestemennene som foretok arrestasjonen."
Byretten nevner deretter at de øvrige tilskuerne nå hadde trukket seg tilbake. Også tiltalte hadde, etter flere oppfordringer, gått over på den annen side av gaten, men hadde kort tid etter krysset den påny, gått rundt politibilen og spurt en av politimennene om navn og tjenestenummer. Om det som deretter passerte, uttaler byretten:
"Tiltalte fikk en frist på 2 minutter til å fjerne seg. Han ble gjort kjent med at han ville bli anholdt hvis han ikke hadde fjernet seg innen fristens utløp. Tiltalte ble stående. Det gikk ca 3-4 minutter. Tiltalte fikk nye oppfordringer om å fjerne seg, men ville ikke gå før han hadde fått oppgitt navn og nummer. Politiet spurte da om det betød at han nektet å gå vekk fra stedet. Tiltalte svarte at han ikke nektet å fjerne seg og at han ville gå straks han fikk opplysningene om navn og nummer. Politiet opplyste at han da ville bli arrestert."
Jeg tilføyer her at forelegget mot tiltalte, slik jeg har oppfattet det, refererer seg så vel til den første som de senere anmodninger han fikk om å fjerne seg.
Det jeg har referert fra domsgrunnene, etterlater hos meg tvil om byrettens flertall har lagt en riktig forståelse av politivedtektens §3 til grunn for sitt resultat. Jeg finner det derfor riktigst at byrettens dom med hovedforhandling oppheves.
Jeg tilføyer at spørsmålet om politiet, i den situasjon som her forelå, hadde noen plikt til å oppgi navn eller tjenestenummer til tiltalte, jfr. bestemmelsen i politiinstruksens §37, etter min oppfatning ikke er tilstrekkelig opplyst i saken. Byrettens flertall har heller ikke tatt standpunkt til det.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne kjennelse:
Anken forkastes.